Rt-1982-654

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1982-04-02
Publisert:	Rt-1982-654 (153-82)
Stikkord:	Skattesak
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 79B/1982
Parter:	Simrad A/S (høyesterettsadvokat Annæus Schjødt) mot Oslo kommune (advokat Odd R. Tvedt - til prøve).
Forfatter:	Blom, Sandene, Syvertsen, Løchen, justitiarius Ryssdal
Lovhenvisninger:	Skatteloven (1911) §54, Byskatteloven (1911) §46, §50, §51, §52, §53, §40

Dommer Blom: Simonsen Radio A/S ble etablert i 1947 med sivilingeniørene Johan Mustad og Willy Simonsen som hovedaksjonærer. Selskapet, som hadde sete i Oslo, kaller jeg senere Simrad Oslo. 11958 etablerte de samme personer selskapet Simonsen & Mustad A/S med sete i Horten - senere kalt Simrad Horten. Det var samme aksjonærer, styre og disponent i begge selskaper, og selskapene hadde et meget nært forretningsmessig samarbeid. I Horten ble det drevet utvikling og produksjon av elektronisk utstyr - særlig sonaranlegg. Hortenselskapets produksjon ble solgt gjennom Oslo-selskapet, som dessuten selv drev produksjon av radiotelefonanlegg, ekkolodd m.v. Selskapene ble i realiteten drevet som en felles økonomisk enhet.

I 1967 gikk Willy Simonsen ut av begge selskaper som følge av uenighet med Johan Mustad, og også styret og revisor nedla sine verv. Selskapene er senere fusjonert til ett selskap under navnet Simrad A/S. En voldgiftssak mellom Willy Simonsen og selskapene resulterte i at Simonsens tilgodehavende for utløsningen måtte beregnes på grunnlag av endelig fastsatt skattelikning for 1967, og dette ledet til at det ble holdt bokettersyn hos selskapene. Etter opplysninger som kom fram under bokettersynet, besluttet Oslo likningsnemnd 12. desember 1974

Side:655

at Simrad Oslos inntekt og formue for 1967 skulle forhøyes med kr. 3.000.441 og med tilleggsskatt 30% av kr. 86.441. Etter at det var tatt utpantning, brakte selskapet saken inn for Oslo namsrett, som overførte saken til behandling i søksmåls former og 17. oktober 1978 avsa dom med slik domsslutning:

«1. Ligningen av Simonsen Radio (Simrad) A/S for inntektsåret 1967 oppheves for så vidt gjelder ilignet inntekts- og formuesskatt av beløpet kr. 264.000,-, ytelser fra den utvidede servicegruppe.

2. Utpantingsforretning av 24. februar 1977 stadfestes for det beløp som fremkommer etter ny ligning vedrørende henholdsvis kr. 1,8 mill. og kr. 86.441,-, som nevnt i ligningsnemndas vedtak av 10. mars 1976.

3. Hver av partene bærer sine saksomkostninger.»

Alt 15. oktober 1978 hadde overlikningsnemnda i Oslo frafalt den del av etterlikningen som refererte seg til skjønnsmessig tillegg kr. 850.000 i skjulte reserver i varebeholdningen.

Kommunen godtok namsrettens dom. Selskapet påanket dommen for så vidt angår domsslutningens punkt 2 - overføring av 1,8 millioner kroner, men akkviescerte ved dommen for så vidt som den stadfestet utpantingen for kr. 86.441. Saken var dermed for lagmannsretten begrenset til å gjelde berettigelsen av overføring av 1,8 millioner kroner fra Simrad Oslo til Simrad Horten i 1967.

Eidsivating lagmannsrett avsa 13. oktober 1980 dom med denne domsslutning:

«Utpantningsforretning av 24. februar 1977 stadfestes for det beløp som fremkommer etter omberegning, hvorunder det gjøres fradrag for kr. 264.000,- i formue og inntekt.

Simrad A/S dømmes til å betale saksomkostninger for lagmannsretten til Oslo kommune med 7.500 - syvtusenfemhundre - kroner.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.»

Simrad A/S har påanket lagmannsrettens dom. Anken gjelder lagmannsrettens bevisbedømmelse og lovanvendelse, og selskapet har nedlagt slik påstand:

«Etterligningen for 1967 av Simonsen Radio (Simrad) A/S oppheves bortsett fra det beløp som fremkommer etter ny ligning vedrørende kr. 86.441,- som nevnt i Ligningsnemnda's vedtak av 10. mars 1976. Simrad A/S tilkjennes saksomkostninger hos Oslo kommune for alle retter.»

Oslo kommune har tatt til motmæle og nedlagt slik påstand:

«1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. Oslo kommune tilkjennes saksomkostninger for namsretten og Høyesterett.»

Til bruk for Høyesterett er avholdt bevisopptak med avhør av ni vitner, hvorav tre er nye for Høyesterett. Det er fremlagt en del nye

Side:656

dokumenter, men i det vesentlige er bevismaterialet det samme som for lagmannsretten.

Den ankende part, Simrad A/S, har gjort gjeldende de samme ankegrunner som for lagmannsretten. Det hevdes således at den overføring saken gjelder, var en nødvendighet som likningsmyndighetene må respektere. Det intime samarbeid mellom selskapene har i alle år gjort det nødvendig å foreta visse overføringer ved årets slutt. Simrad Horten er belastet for andel av Simrad Oslos salgsomkostninger, mens Simrad Oslo enkelte år er belastet for andel av utviklingsomkostninger. På grunn av svikt i sildefisket utviklet markedssituasjonen i 1967 seg så dårlig at man måtte imøtese at Simrad Horten ble liggende med et stort overlager. Det var nødvendig som følge av dette å foreta ekstraordinært store avskrivninger, og lagmannsretten tar feil når den antar at avskrivningene var større enn forsvarlig og nødvendig. Tvert imot har den senere utvikling vist at avskrivningene for 1967 snarere var for lave, og de er da også godtatt av likningsmyndighetene.

Men når avskrivningene var nødvendige, ville Simrad Horten komme ut med et regnskapsmessig milliontap dersom ikke Simrad Oslo overførte et større beløp. En slik overføring var i realiteten i overensstemmelse med tidligere praksis mellom selskapene, den var realøkonomisk riktig, og Simrad Oslo var i virkeligheten forpliktet til å foreta den, i og med at det var dette selskap som gjennom sin salgsavdelings prognoser hadde gitt Simrad Horten beskjed om å foreta innkjøp og arbeid. Dette resulterte i et varelager man ikke kunne regne med å få realisert til rimelig pris.

Verken den daværende byskattelovs §46 - nå skattelovens §54 - eller alminnelige skatterettslige prinsipper slik de fremgår av daværende byskattelovs §40 flg. - nå skattelovens §50, §51, §52, §53 - gir grunnlag for å tilsidesette en slik disposisjon.

Ankemotparten - Oslo kommune - har også i det vesentlige gjort gjeldende det samme som for lagmannsretten.

Tidligere overføringer har hatt et reelt grunnlag i at det har foreligget en motytelse. Således har det vært naturlig at Simrad Horten er belastet for dekningsbidrag til Simrad Oslos salgsomkostninger og at Simrad Oslo er belastet for bestemte og bestilte utviklingsarbeider. Men i 1967 var det ikke hos Simrad Horten utført slike utviklingsarbeider, og når overføring av 1,8 millioner kroner skjedde ved faktura tre måneder etter årets utgang og under tittelen «Andel utviklingskostnader i Horten 1967», er dette ikke uttrykk for noen realitet. Overføringen, som ikke fremgår av noen av de to selskapers regnskaper innsendt til likningsmyndighetene, kan bare være begrunnet i et ønske om å utjevne de to selskapers resultater. Dette kan i og for seg være et respektabelt ønske. Men verken alminnelige skatterettslige prinsipper eller byskattelovens §46 tillater at to selvstendige aksjeselskaper etter årets utgang foretar en slik overføring på skjønnsmessig grunnlag og uten noen rettslig forpliktelse til å gjøre det.

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten og kan som den på vesentlige punkter slutte meg til namsrettens begrunnelse.

For øvrig skal jeg bemerke:

Side:657

Etter de opplysninger som foreligger, er jeg ikke enig med lagmannsretten når den finner det sannsynlig at verdsettelsen av Simrad Hortens varelager pr. 31. desember 1967 er for lav. I løpet av dette året hadde markedssituasjonen spesielt for sonaranlegg forandret seg radikalt til det verre. Selv om 1967 i og for seg var et godt år for begge selskaper, lå utsiktene for 1968 så dårlig an, og de foretatte innkjøp, utviklingsarbeider og produksjon var av slike dimensjoner at det var grunn til å regne med at 1968 ville bli et meget vanskelig år. Det ble det da også. Men når det etter en forstandig bedømmelse måtte sies å være en betydelig fare for at bedriften ble liggende med et overlager som på kort tid kunne vise seg å være ukurant, var det etter min mening i overensstemmelse med god forretningsførsel å foreta en betydelig nedskrivning på lageret. Det er ikke grunnlag for å konstatere at denne nedskrivning var for stor, og den er da også senere godtatt av likningsmyndighetene.

Med en slik nedskrivning ville Simrad Hortens regnskap vise et betydelig underskudd. For Simrad Oslo var stillingen en annen. Dette selskap hadde hatt et godt år, og utsiktene for salg av de produkter det selv produserte, var heller ikke dårlige. I en slik situasjon og med det samarbeid i drift, ledelse og eierforhold det var mellom de to selskaper, kunne det i og for seg være en nærliggende tanke å overføre midler til Simrad Horten for å utjevne forskjellen mellom de to selskapers regnskapsmessige og økonomiske stilling. Spørsmålet her i saken er imidlertid om en slik overføring lot seg likningsmessig akseptere.

Her må utgangspunktet være at virksomheten var etablert i to selvstendige aksjeselskaper. Denne form må respekteres selv om eierinteresser og ledelse er identisk og selv om de to selskapers virksomhet var sterkt infiltrert i hverandre. Den inntekt og den formue hvert av selskapene har, må beskattes på vedkommende selskaps hånd, og en overføring i utjevningshensikt av midler fra det ene selskap til det annet ved regnskapsavslutningen kan ikke godtas med mindre det er et rettslig grunnlag for overføringen.

Jeg finner det klart at den begrunnelse som i fakturaen er gitt for overføringen - nemlig «Andel utviklingskostnader i 1967» - ikke er dekkende. Riktignok har det også tidligere år funnet sted overføring for utviklingsarbeider, men etter det materiale som er fremlagt, gjelder dette bestemte arbeider, og beløpet er resultat av en reell beregning.

Når Simrad A/S har påberopt at Oslo-bedriften hadde plikt til å overføre beløpet, kan jeg ikke være enig i dette. Det forelå ingen forhåndsavtale om slik overføring, og det foreligger heller ikke opplysninger i saken som kan føre til erstatningsplikt.

Jeg antar på grunnlag av det materiale som ble fremlagt for namsrett og lagmannsrett, og som styrkes ved vitneforklaringer avgitt til bruk for Høyesterett av selskapenes tidligere revisor og Simrad Hortens tidligere regnskapssjef, at det som foregikk må karakteriseres som en fordeling av overskudd. En slik overskuddsoverføring, som ikke har støtte eller parallell i tidligere praksis mellom de to selskaper, behøver imidlertid likningsmyndighetene ikke å akseptere. Jeg ser det slik at dette følger av skattelovens hovedprinsipp om at inntekt skal beskattes der den er oppebåret, og det samme resultat følger av byskattelovens

Side:658

§46, jfr. nåværende skattelov §54. Jeg finner en viss støtte for mitt resultat i Høyesteretts dom i Rt-1927-821.

I likhet med de tidligere retter finner jeg derfor at Oslo likningsnemnd var berettiget til å avgjøre at tilbakeføring skal finne sted og at det for så vidt ikke er noen feil ved det skjønn likningsnemnda har utøvet.

Anken har således ikke ført fram. Lagmannsrettens omkostningsavgjørelse bør bli stående, og jeg antar at Simrad må erstatte kommunen saksomkostningene for Høyesterett. Kommunen har fremlagt omkostningsoppgave, og omkostningene settes til kr. 26.000, hvorav for utlegg kr. 1.000.

Jeg stemmer for denne

dom:

1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Simrad A/S til Oslo kommune 26.000 - tjueseks tusen - kroner.

3. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Sandene: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Kst. dommer Syvertsen, dommer Løchen og justitiarius Ryssdal: Likeså.

Av namsrettens dom (dommer Jon Evang): - - -

Retten skal bemerke:

For retten foreligger spørsmålet om inntekts- og formuesansettelse i ligningsnemndas vedtak av 10. mars 1976 for inntektsåret 1967 for en del posters vedkommende er lovlige med derav følgende stadfestelse av utpantingen for det beløp som forekommer etter at overligningsnemndas rettelse for så vidt gjelder avskrivninger er foretatt.

Når det gjelder de to poster på henholdsvis kr. 264.000,- og kr. 1,8 mill. har ligningsnemnda i sin begrunnelse bl.a. anført:

«Ligningskontoret har gjennomført bokettersyn på basis av de dokumenter som foreligger i voldgiftssaken mellom sivilingeniør Willy Simonsen og Simonsen Radio A/S. Ligningsrevisor har bygget på rapport fra de statsautoriserte revisorer Røsjø og Bjerkholt av 8. juli 1969, som er fremlagt under voldgiftssaken. Ligningsnemnda vil på basis av de foreliggende opplysninger i bokettersynsrapporter og dokumenter som foreligger i voldgiftssaken vurdere på fritt grunnlag de regnskaper som selskapet har innsendt for 1967. Ligningsnemnda er ikke bundet av ligningskontorets tidligere uttalelser eller begrensninger i etterligningssaken. Ligningsnemnda hevder at Simonsen Radio A/S i Oslo og Simonsen og Mustad A/S i Horten er to selvstendige selskaper, som må lignes på basis av sine regnskaper og selvangivelser. Det antas at produksjon og utvikling ble foretatt i begge selskaper.

Når det gjelder inntektsoverføringene til Horten bemerkes at h.r.advokat Annæus Schjødt har innrømmet at det er foretatt betydelige overføringer fra Oslo til Horten i 1967. Ligningsnemnda finner imidlertid at henvisningen til

Side:659

betydelige lager på råvarer og deler i Horten, samt beregnede ingeniørtimer ikke gir tilstrekkelig grunnlag til å godta slike overføringer. Det fremgår av ligningskontorets rapport av 30. januar 1974 at verdsettelsen av varer i arbeid og ferdigvarer er satt for lavt, idet driftsutgifter er beregnet med 20%, mens regnskapene for 1967 viser at samlede driftsutgifter utgjør 53% av materialforbruket. Etter ligningsrevisors mening er varebeholdningen i Hortenbedriften satt for lavt med ca. kr. 2.000.000,-. Ligningsnemnda mener at man må legge avgjørende vekt på den revisjonsberetning som er avgitt av statsaut. revisor Johan Engelstad for regnskapsåret 1967. Det fremgår herav at det ikke bare er foreslått store ekstraordinære nedvurderinger av beholdninger, men også betydelige overskuddsreduserende vurderinger, avsetninger m.v. som avviker fra tidligere års regnskapsavslutningspraksis. Det presiseres i revisjonsberetningen at revisjonen er av den oppfatning at disse nedvurderinger ikke ville bli godkjent ved ligningsmessige prøvelser. Videre bemerker ligningsnemnda at de statsautoriserte revisorer Røsjø og Bjerkholt i sin rapport av 8. juli 1969 konkluderer med at omhandlede posteringer ikke har noe annet innhold enn fordeling av overskuddene. Også ligningsrevisor stiller i sin rapport av 30. januar 1974 et spørsmålstegn ved selve avregningsmåten mellom bedriftene.

Selskapet forklarer at av de foretatte inntektsoverføringer for 1967 på kr. 2.064.000,- utgjør kr. 264.000,- diverse servicearbeider. De resterende kr. 1.800.000,- refererer seg til de betydelige lagre av råvarer og deler i Horten. Av bokettersyn-rapporten av 8.7.1969 fra revisorene Røsjø og Bjerkholt fremgår det imidlertid at beløpet kr. 1.800.000,- utgjør et tilskudd til Horten på en del av utviklingsomkostninger, jfr. selskapets årsberetning. For tiden 1963 til 1966 ble Horten belastet med andel salgsutgifter og forholdet er således for 1967 snudd om. Ligningsnemnda antar at disse posteringene ikke har annet innhold enn å fordele overskuddene for Horten og Oslo-bedriftene. Beløpet kr. 1.800.000,- og kr. 264.000,- er ikke spesifisert i selskapets regnskap for 1967, men antas å gå inn under de direkte produksjonsutgifter kr. 20.061.766,- eller de interne inntekter kr. 3.126.150,-. Inntektsoverføringen på kr. 2.064.000,- tilbakeføres som inntekt. Direkte produksjonsutgifter nedsettes med nevnte beløp. Råmaterialer, deler og varer i arbeid forhøyes med tilsvarende beløp og formuen forhøyes således med kr. 2.064.000,-.»

Det er på det rene at uttalelsen om at varebeholdningen i Hortenbedriften var satt for lavt ikke lenger kan opprettholdes fullt ut, idet ligningsmyndighetene har godtatt en større avskrivningspost som tidligere var omtvistet.

Det er i vedtaket ikke uttrykkelig henvist til hjemmelen for tilbakeføringen av beløpene til Oslo, men saksøktes prosessfullmektig har så vidt skjønnes gjort gjeldende at skattelovens §54 (tidligere byskattelovens §46) kommer til anvendelse på forholdet, selv om det er antydet at det ikke uten videre faller inn under bestemmelsens ordlyd.

Skattelovens §54 første ledd har denne ordlyd:

«Hvis utenfor kommunen hjemmehørende person, selskap eller innretning - uansett om vedkommende i formen opptrer som leverandør, långiver, garant eller lignende - efter omstendighetene må antas å være interessert i noen næringsdrift eller virksomhet, som beskattes i kommunen, på vesentlig samme måte som en deltager, blir der ved beskatningen å ta hensyn hertil. Ligningsmyndighetene kan i et sådant tilfelle ansette formue og inntekt etter eget skjønn over forretningens midler og avkastning. På samme måte forholdes, når en skattyder kjøper eller selger varer eller leier eller bortleier kraft for en pris,

Side:660

som på grunn av et interessefellesskap må antas å være satt anderledes enn tilfellet ville ha vært, om sådant interessefellesskap ikke hadde foreligget.»

Bestemmelsene tar sikte på å ramme tilfelle hvor reglene om stedbunden beskatning søkes omgått. Det kan f.eks. komme på tale å anvende bestemmelsene hvor inntekten for en bedrift står i avgjort misforhold til omsetningens størrelse eller virksomhetens omfang. Eller det kan være andre omstendigheter som tyder på at regnskapene ikke gir uttrykk for et selskaps virkelige inntekt, se K. L. Bugge, Om beskatning av aksjeselskaper, 4. utgave 1971 105. Det vises ellers til Håndboken Aksjeselskapet, beskatningen av aksjeselskaper og aksjonærer, 3. utgave 1978 26 flg. Interesseforholdet som nevnt i §54 må ha resultert i en forskyvning av skattefundamentene mellom kommunen, og dette er det ment å forhindre med reglene i §54. Erik Brofoss gir uttrykk for i utv. VIII side 133 at en hvilken som helst form for «tapning» kan komme inn under byskattelovens §46 (nåværende skattelovs §54), men det må foreligge næringsdrift eller virksomhet. §54 tar ikke sikte på rene proformaverk da slike antas å kunne settes til side under henvisning til alminnelige rettsgrunnsetninger.

I Ot. prp. nr. 25/1917 har departementet bl.a. uttalt om rekkevidden av §46 første ledd tredje punktum:

«Man finder ennvidere at burde gjøre opmerksom paa at bestemmelsens anvendelse ikke er betinget av at der foreligger et fullstændig interessefellesskap mellom sælger (utleier) og kjøper (leier). Arbeidsdepartementet har særlig fremholdt at et fællesskap i interesser foreligger ogsaa hvor f.eks. en flerhet av aktionærene i de to selskaper er de samme eller hvor en forretningsgruppe med interesser i flere land (kommuner) har organisert sig i et aktieeiende overselskap med særskilte underselskaper - ialfald formelt indbyrdes uavhængig av hinanden - for den direkte forretnings virksomhet, produktion eller kjøp og salg. Samtlige disse tilfælde vil rammes av den foreslaaende bestemmelse foruten ved salg (bortleie) til underpris kan et interessefællesskap ytre sig f.eks. gjennom fastsættelse av en kunstig forhøiet pris paa leverte raastoffer eller forhøiede fragtsatser ved produkternes transport til og fra bedriften.»

Under henvisning til det foran anførte legger retten til grunn at det er to hovedvilkår som må være oppfylt for at ligningsmyndighetene kan benytte den adgang skattelovens §54 første ledd gir til å foreta skjønnsmessig ligning. Det ene er at det må foreligge en uten bys (eller -lands) person eller selskap som er interessert i næringsdrift eller virksomhet på vesentlig samme måte som en deltaker. Som annet vilkår må oppstilles at det, litt upresist sagt, på bakgrunn av denne interesse er foretatt en forrykning av skattefundamentene til skade for en kommune, f.eks. ved å trekke inntekter over fra et selskap til en person eller selskap utenfor kommunen ved å legge til grunn urimelige og i strid med vanlige priser og markedsforhold for varer. Det må foreligge et misforhold mellom ytelse og gjenytelse. Ligningsmyndighetene vil ha bevisbyrden for at et slikt misforhold foreligger. Gjelder det betaling av arbeidslønn legger Brofoss i sin artikkel i utv. VIII til grunn at det må foreligge et avgjort misforhold, mens han ikke vil legge en så streng vurdering til grunn når det gjelder andre typer ytelser.

Retten finner det klart at det første vilkår bestemmelsene i §54 oppstiller må være oppfylt i nærværende sak. Simrad A/S, Oslo og Simrad A/S, Horten var eiet av de samme aksjonærer i samme innbyrdes forhold. Riktignok må det

Side:661

vel kanskje kunne sies at Oslo var en form for moderbedrift og Horten en form for datterbedrift, men de er også omtalt som søsterbedrifter. Bestemmelsen er kanskje i utgangspunktet, når det gjelder et tilfelle som det foreliggende, ment å skulle anvendes på et moderselskaps eventuelle «tapning» av et datterselskap, men det kan ikke være noe i veien for at bestemmelsen eventuelt kan få anvendelse på det omvendte forhold.

Det må imidlertid anses fastslått ved høyesterettsdom i Rt-1939-699 at det sett fra Oslos side må foreligge en forskyvning i den naturlige ordning med hensyn til selskapenes midler og avkastning utover hva Hortens interesser skulle medføre.

Når det gjelder overføringen på kr. 264.000,-, som av saksøkeren er anført å gjelde «ytelser for den utvidede servicegruppe» finner retten, under noen tvil, ikke å kunne legge til grunn at det foreligger et avgjort misforhold mellom de ytelser som foreligger fra Horten og det som er betalt fra Oslo. Det legges i denne forbindelse vekt på de vitneforklaringer som er avgitt fra utviklingssjef Borud, regnskapssjef Bølviken og kontorsjef Næss. Det ble forklart at i 1967 deltok folk fra utviklingsavdelingen i større grad enn før i servicearbeider samtidig som de var med på å gi kurs for Simrad A/S' kunder. Timelister for dette arbeid skal være ført, men er ikke fremlagt for retten. Det er som nevnt kommunen som har bevisbyrden for at et misforhold foreligger, og retten kan ikke se at denne bevisbyrde er oppfylt. Ligningsnemnda har bare i liten grad vurdert forholdet uten å ha vært forelagt de opplysninger som er fremkommet under sakens behandling for retten.

Overføringen på kr. 1,800.000,- er postert i regnskapene som «andel produktutviklingskostnader». Det er på det rene at en slik postering brøt med tidligere praksis hvor Horten hvert år var blitt belastet andel salgsutgifter, Oslo. For året 1967 ble ingen slik utgift belastet Horten. Regnskapssjef Bølviken har forklart at man selvsagt kunne ha skrevet faktura fra Oslo til Horten på salgskostnadene, men da måtte fakturaen på produktutviklingskostnader fra Horten bli tilsvarende større. Denne uttalelse støtter for så vidt saksøktes påstand om at det man var ute etter var et bestemt beløp som skulle overføres og ikke betaling for reelle ytelser. Direktør Willy Simonsen, som var direktør i selskapene ut året 1967, ga uttrykk for at en overføring av kr. 1,8 mill. ville forrykke den vanlige avregningspraksis man hadde fulgt. Det hadde aldri foreligget et oppdrag av et slikt omfang fra Oslo til Horten at det kunne bli snakk om en utbetaling av en slik størrelsesorden. Kontorsjef Næss har forklart at man i Horten aldri hadde den forståelse at overføringen ble foretatt av skattemessige grunner. Man mente at Oslo hadde en plikt til å dekke det tap som var oppstått i Horten. Dette tapet var etter Hortens oppfatning påført av Oslo.

Retten anser at ut ifra disse forklaringer må det være på det rene at overføringen på kr. 1,8 mill. ikke hadde sin fulle bakgrunn i ytelser utført av Horten. I så henseende må det sies å foreligge et misforhold. At det i relasjon til skattebelastningen var en fordel å foreta en slik overføring er innlysende samtidig som man også fikk redusert et betydelig tantiemekrav fra direktør Simonsen. Bedriftsøkonomisk må en slik fordeling sies å være fullt forståelig, idet det i praksis dreide seg om samme bedriften. Prinsippet om å ligne hoved- og datterselskapet som én bedrift har for øvrig Riksskattestyret lagt til grunn tidligere ved anvendelse av byskattelovens §46 overfor slike bedrifters innbyrdes gjeld, se utv. II side 720 uten at dette forhold kan sees å få noen egentlig betydning for avgjørelsen av denne sak.

Side:662

Det spørsmål som dernest melder seg er hvorvidt det forelå en plikt for Oslo når det gjelder overføringen av de 1,8 mill. kroner. Retten kan ikke uten videre se at så er tilfelle. Salgsprognosene var utarbeidet av Oslo og Horten i fellesskap. Å si at de var diktert av Oslo synes ikke uten videre treffende. Mellom to «fremmede» bedrifter er det vel riktig som påpekt av saksøkeren at det i en sak som den foreliggende ville kunne bli aktuelt med et kanselleringsgebyr eller annen form for erstatning. Men det kan ikke sees tilstrekkelig dokumentert at en eventuell erstatning ville kunne komme opp i en slik størrelsesorden det her er tale om.

Hortens inntekter etter skatten utgjør i 1967 ca. 59% av Oslos inntekter. Hensett til størrelsen av omsetningen i de to bedrifter, og det mønster inntektsfordelingen tidligere hadde hatt, synes det som om inntektene for 1967 bryter dette mønster uten at det fullt ut kan forklares med de dårlige salgstall man måtte forvente for de nærmeste år etter. Dette kan likevel ikke være noe avgjørende moment ved avgjørelsen av denne sak, men må etter rettens oppfatning tillegges en viss vekt ved den vurdering retten må foreta.

Retten er kommet til at uansett hvorvidt det forelå en viss plikt for Oslo til å overføre et beløp til Horten, er iallfall det beløp som er overført av en slik størrelsesorden at det klart må anses å overstige hva man eventuelt var pliktig til å betale. Retten er derfor kommet til, under noen tvil, at saksøkte har oppfylt sin bevisbyrde for så vidt angår at det foreligger en godtgjørelse som ikke stemmer med forholdene i det fri marked. Hvorvidt det er rimelig å tilbakeføre hele beløpet på 1,8 mill. til beskatning i Oslo hører til ligningsmyndighetenes frie skjønn, som domstolene ikke kan prøve såfremt saksøkeren ikke kan godtgjøre at det foreligger et vilkårlig skjønn eller skjønnet er bygget på uriktige rettslige eller faktiske forutsetninger, jfr. Rt-1936-833. Retten kan ikke se at det er bevist at så er tilfelle. Utpantingen må etter dette bli å stadfeste for så vidt den refererer seg til tilbakeføringen av kr. 1,8 mill. kroner.

Når det gjelder overføringen på kr. 264.000,- kan det kanskje reises spørsmål om hvorvidt ligningsnemndas vedtak på det punkt er unntatt domstolens prøvelsesrett, fordi spørsmålet bare vedrører størrelsen av tilbakeføringsbeløpet når det først er fastslått at vilkårene for å anvende §54 er oppfylt. Retten er nærmest av den oppfatning at det må være anledning til å vurdere hvorvidt vilkårene etter §54 er til stede vis-à-vis en slik bestemt an gitt postering og finner uansett at skjønnet må kunne sies å hvile på feilaktige forutsetninger fordi ligningsnemnda ikke hadde tilstrekkelig kjennskap til de arbeider som det etter vitneprovene anses på det rene at folk fra Horten utførte for Oslo. Namsretten er etter dette kommet til at utpantingen for så vidt angår skatten for dette beløp, må bli å oppheve. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommer Jørgen Brøymer, ekstraordinær lagdommer, byfogd John Qvale og tilk. dommer, skifterettsdommer Nils Moe): - - -

Lagmannsretten bemerker at saken er blitt noe forenklet i forhold til hvorledes den ble presentert for namsretten. To forhold som det der var tvist om, er rettskraftig avgjort. For lagmannsretten gjelder saken derfor bare om det var lovlig adgang til å overføre 1,8 mill. kroner for regnskapsåret 1967 fra Simrad A/S, Oslo, til Simonsen & Mustad A/S, Horten.

Ved vurderingen av dette spørsmål er lagmannsretten kommet til samme konklusjon som namsretten, og kan på vesentlige punkter slutte seg til

Side:663

namsrettens begrunnelse. En er således enig med namsretten i at det hører under ligningsmyndighetenes frie skjønn å avgjøre om tilbakeføring skal finne sted. En kan ikke se at det skjønn som er utøvet, er vilkårlig eller hviler på uriktige rettslige eller faktiske forutsetninger.

Hjemmelen for å føre det omtvistede beløp tilbake har man i skattelovens §54 første ledd, som tar sikte på å hindre omgåelse av reglene om stedbunden beskatning. Bestemmelsen gjelder både hvor det foreligger en fullstendig integrering med det selskap som virker utenfor kommunen, og hvor et flertall av aksjonærene i de to selskaper er de samme, selv om de to selskaper iallfall formelt er uavhengige av hverandre. Det er tilstrekkelig at det foreligger et interessefellesskap, slik som tilfelle er mellom Simrad A/S, Oslo, og Simonsen & Mustad A/S, Horten. En overføring av midler fra det ene selskap til det annet utløser rett til anvendelse av skattelovens §54, hvis det overføres større beløp enn det er ydet innsats for.

Postering av de overførte kr. 1.800.000,- er i Horten gitt betegnelsen «andel produktutviklingskostnader». Ligningsnemnda i Oslo har ikke funnet at den nevnte overførsel gir et riktig bilde av forholdet mellom de to selskaper, for så vidt som det ikke skjønnes å være dekning for reelle ydelser. Ligningsmyndighetene er kommet til at verdsettelsen av varelageret i Horten er satt for lavt. Den er som følge herav forhøyet med kr. 2.000.000,- på basis av ligningsrevisors gjennomgåelse av regnskapene. Det er også lagt avgjørende vekt på revisjonsberetningen fra selskapets egen revisor, statsautorisert revisor Johan Engelstad, for regnskapsåret 1967. Av denne fremgår det at det ikke alene ble foreslått - og senere gjennomført - ekstraordinær nedvurdering av beholdninger, men også betydelige overskuddsreduserende vurderinger, avsetninger etc. som avviker fra tidligere års regnskapspraksis. Endelig er det fra kommunens side pekt på at de privat engasjerte statsautoriserte revisorer Røsjø og Bjerkholt i sin rapport konkluderer med at overføringen til Horten ikke har noe annet innhold enn å fordele overskuddene mellom de to selskaper.

Etter lagmannsrettens oppfatning hviler derfor Oslo ligningsvesens skjønn på et solid grunnlag og kan ikke karakteriseres som vilkårlig. Det er uten betydning om Horten kommune godtar overføringen og avskrivningsbeløpene. Avskrevne beløp vil senere bli inntektsført i Horten om de viser seg å ha vært for store, men for Oslo kommune er en slik overføring et tap som ikke kan gjenopprettes.

At Oslo kommunes skjønn har vært forsvarlig, er også i betydelig grad styrket ved vitneprov fra Willy Simonsen, hvis skapende innsats har vært den nødvendige forutsetning for begge selskapers suksess. Han var også den øverste leder av begge selskaper til han på grunn av uoverensstemmelser med Mustad trådte ut i 1967. Etter hans oppfatning var «overlageret» i Horten i vesentlig grad et beredskapslager som ikke var skremmende ut fra situasjonen på sikt. Det var dessuten et reservedelslager som hadde sin verdi i servicevirksomheten. De store avskrivninger kunne derfor, mente han, bare ha sin forklaring i det påtrengende likviditetsproblem. Retten finner dette meget sannsynlig. Utløsningen av Simonsen krevde store uttellinger, og den sterke ekspansjon i årene frem til 1967 var likeledes kapitalkrevende.

Etter det som er anført, er retten kommet til at vilkårene for skjønnsmessig ligning etter skattelovens §54 er til stede, og at det skjønn som i den anledning er utøvet er forsvarlig. Utpantningen vil følgelig bli å stadfeste i overensstemmelse med kommunens påstand for det beløp som fremkommer etter

Side:664

omberegning av skatten, hvorunder det gjøres fradrag for kr. 264.000,-. For dette beløp opphevet namsretten utpantningen, og dommen er hva dette beløp angår ikke anket. - - -