LE-1986-71
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Overskjønn |
|---|---|
| Dato: | 1988-11-28 |
| Publisert: | LE-1986-00071 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Overskjønn av 28. november 1988 i overskjønn nr. 71/86, hl.nr 945/86. |
| Parter: | Saksøker: Ringebu kommune (Prosessfullmektig: H.r. advokat Cato Praner). Saksøkt: Hans P. Bø (Prosessfullmektig: H.r. advokat F. B. Sigmond). |
| Forfatter: | Ekstraordinær lagdommer Carl Hugo Endresen. Skjønnsmenn: Jordbruker Hans Odenrud, Hundorp. Gårdbruker Ivar Klomstad, Kvam |
| Lovhenvisninger: | Vassdragsloven (1940) §18, Skjønnsprosessloven (1917) §4, Oreigningsloven (1959) §28, §34, §54A, Ekspropriasjonserstatningsloven (1984), §54 |
Ringebu kommune ervervet i 1978 et areal på Tollmoen ved Lågen til anlegg av en dypvannsbrønn for den kommunale vannforsyning for tettstedet Ringebu.
For å sikre brønnen mot forurensning vedtok kommunestyret 1. juni 1984 restriksjoner og sikringssoner rundt brønnen.
Da eieren av gnr. 52, bnr. 9 og 10, Hans P. Bø - i motsetning til de øvrige berørte grunneiere - ikke godtok en minnelig løsning av erstatningsspørsmålene, vedtok kommunestyret 28. mars 1985 å søke om ekspropriasjonstillatelse.
I medhold av vassdragsloven §17 og §18, og bemyndigelse i Miljøverndepartementets rundskriv T - 20/83, ga fylkesmannen i Oppland 3. oktober 1985 kommunen ekspropriasjonstillatelse overfor Hans P. Bø til ervervelse av rettigheter over grunn for å unngå forurensning av grunnvannsbrønnen. Tillatelsen er gitt på det vilkår at de restriksjoner og sikringssoner rundt brønnen som kommunestyret hadde fastsatt blir fulgt. Det er i brevet opplyst at restriksjonene er fastsatt i samråd/samarbeid med Statens institutt for folkehelse (SIFF). Det er også uttalt at de samfunnsmessig interesser som blir ivaretatt ved sikringen anses langt å overstige de interesser som blir skadelidende, og at fylkesmannen finner at den rådighetsinnskrenkning som blir pålagt Bøs eiendom utvilsomt er mer til gagn enn til skade.
Ved stevning av 10. oktober 1985 begjærte Ringebu kommune i medhold av skjønnsprosessloven §4 skjønn til fastsettelse av erstatning til Hans P. Bø for inngrepet. Det er i stevningen uttalt at det også skal fastsettes eventuell erstatning for tap ved rådighetsinnskrenkninger etter oreigningsloven §28.
Sør-Gudbrandsdal herredsrett avsa 15. oktober 1986 skjønn med slik slutning:
"1. Ringebu kommune betaler kr. 110.00,- etthundreogtitusenkroner - i erstatning til Hans P. Bø med tillegg av 15% rente p.a. fra 1. april 1986 til betaling skjer.
2. Ringebu kommune tilpliktes å betale Hans P. Bø v/ h.r.adv. Fridtjof F. Sigmond kr. 17700,- syttentusensyvhundrekroner - i saksomkostninger.
3. Oppfyllelsesfristen under post 1 og 2 er 2 - to - uker.
Ved skjønnet ble - i samsvar med kommunens forslag - følgende skjønnsforutsetninger lagt til grunn:
1. "Det henvises til ekspropriasjonstillatelse av 3. oktober 1985 fra fylkesmannen i Oppland til Ringebu kommune. Ringebu kommune eksproprierer rett til å legge servitutt på eiendommen slik som fastsatt i ekspropriasjonstillatelsen om restriksjoner og sikringssoner med den endring at glyfosat kan brukes i sone II og etter helserådets tillatelse i sone I ved særlig behov. Servitutten pålegges for ubegrenset tid.
2. Ved skjønnet fastsettes erstatning for all erstatningsbetingende skade servitutten medfører.
3. Ved skjønnet skal også fastsettes mulig erstatning for rådighetsinnskrenkning i henhold til oregingsloven §28. Slik erstatning fastsettes særskilt.
Restriksjonene er gjengitt i skjønnet slik de følger av fylkesmannens brev.
Hans P. Bø har i rett tid begjært overskjønn og kommunen har gitt tilsvar.
Overskjønn ble holdt 30. august 1988.
Da herredsretten var satt med 2 skjønnsmenn, ble også lagmannsretten i samsvar med skjønnsprosssloven §34 tredje ledd, satt med 2 skjønnsmenn.
Det ble foretatt befaring der partene og deres prosessfullmektiger foretok påvisninger.
Teknisk sjef Jørn Haugen avga forklaring på vegne av kommunen og Hans P. Bø avga partsforklaring. Det ble avhørt 2 vitner og foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.
Saksøkeren, Ringebu kommune, nedla under skjønnsforhandlingene slik påstand:
"Overskjønnet fremmes."
Saksøkte, Hans P. Bø nedla slik påstand:
"1. Overskjønnet fremmes.
2. Underskjønnets erstatningsfastsettelse forøkes vesentlig.
3. Saksøkeren dekker utgiftene med overskjønnet.
4. Saksøkte tilkjennes erstatning for teknisk og juridisk bistand."
Det var enighet om at de forutsetninger som ble lagt til grunn for herredsrettens skjønn skal legges til grunn også ved overskjønnet. Forsåvidt angår restriksjonene vises til herredsrettens skjønn der de som nevnt er gjengitt. Nedenfor gjengis derfor bare enkelte av de punkter som ble trukket frem av partene og da i forbindelse med deres anførsler.
Saksøkeren anfører at erstatningsfastsettelsen må baseres på bruksverdi og ikke på salgsverdien. Da eiendommen drives som gårdsbruk, er det bare de restriksjoner som gjelder gårdsdriften, nemlig pkt. 6, 8, 11, 12, 18 og 19 som vil kunne være aktuelle.
Når det gjelder forbudet mot bruk av sprøytemidler i sone II og I (pkt. 12), har SIFF i brev av 31. oktober 1983 uttalt at glyfosat kan tillates brukt i sone II, og at helserådet ved særlige behov kan tillate bruk av glyfosat også i sone I. Slik tillatelse er allerede gitt i et tifelle. Det må da regnes med at tillatelse også senere vil bli gitt når det nødvendig. Nektelse vil kreve særlig grunn.
Til Bøs anførsler om at det nærmest er umulig å bli kvitt naturgjødselen bemerkes at dette hittil har lyktes.
Når det gjelder den rentefot som skal brukes ved kapitaliseringen gjør kommunen gjeldende at 6 % som herredsretten brukte er i laveste laget. Det vises til dommen i Rt-1986-178 der en kapitaliseringsrentefot på 6 % for jordbruk ikke ble angrepet.
Etter at herredsretten avsa sitt skjønn, er det klarlagt at sone O strekker seg til djupålen i elven. Som følge av dette har Bø krevet erstatning fordi forbudet i pkt. 11 mot uttak av grus da også kommer til anvendelse i sone 0.
Det følger imidlertid av pkt. 7 i det foreliggede utkast til delplan at uttak av grus i alle tilfelle skal være forbudt inntil 100 m fra strandlinjen målt ved gjennomsnittlig flomvannstand. Det må regnes med at planen vil bli vedtatt. Det vil da være riktig at planen legges til grunn ved skjønnet idet den må anses å være den naturlige og påregnelige regulering, jfr. dommen i Rt-1981,-703. Slike reguleringstiltak medfører ikke erstatningsplikt.
Det bemerkes forøvrig at en rekke spørsmål i forbindelse med et eventuelt grusuttak ikke er klarlagt. Det foreligger således ingen opplysninger om mengder, kvalitet eller helningsvinkler. På Bøs eiendom kan grus bare tenkes tatt ut på en smal stripe med vanskelige forhold. Heller ikke har man oversikt over om det foreligger behov for grusen. Det er fra før av flere større grustak i kommunen som kan dekke behovene.
Kommunen bestrider også at Bø kan ha krav på erstatning fordi han er blitt avskåret fra salg av byggetomter. Delplanen kan ikke gi grunnlag for et slikt krav. Det er også usikkert om det overhode vil komme noen bebyggelse i de områder utkastet gjelder.
Etter kommunens mening er det feil når herredsretten har tilkjent Bø renter for tiden fra 1. april 1986. Det er ikke skjedd noen formell tiltredelse. Om Bø har etterlevet restriksjonene må være uten betydning.
Når det gjelder spørsmålet om saksomkostninger, peker kommunen på at overskjønnet er begjært av Bø og at skjønnsprosessloven §54a må komme til anvendelse. På grunn av uklarheten om spørsmålet om grusuttak, nedlegger kommunen ikke påstand om saksomkostninger.
Saksøkte har ingen innsigelser mot ekspropriasjonen eller mot at overkjønnet fremmes.
Han er enig med saksøkeren i at det er en feil fra herredsrettens side at den har fastsatt en avsavnsrente fra 1. april 1986. Formell ekspropriasjon er ikke gjennomført. Det Bø har krav på er derfor erstatning etter oreigningsloven §28 for tiden etter 1984 da han etter oppfordring fra kommunen har innrettet seg etter restriksjonene. Videre har han krav på erstatning for det tap han påføres ved ekspropriasjonsinngrepet, og da basert på dagens prisnivå.
Erstatningskravet omfatter 3 forhold, nemlig tap i gårdsdriften, tap av adgang til uttak av grus i Lågen og tap av adgang til salg av byggetomter.
Når det gjelder gårdsdriften må de restriksjoner som fremgår av fylkesmannens brev av 3. oktober 1985 (der tillatelse til ekspropriasjon ble gitt) og som inngår i skjønnsforutsetningene legges til grunn ved vurderingen. Dette innebærer når det gjelder bruk av sprøytemidler at Roundup (glyfosat) ikke er tillatt i sone I. At helserådet ved SIFFs brev av 31. oktober 1983 har fått adgang til å tillate bruk av glyfosat også i sone I ved særlige behov gjør det ikke berettiget å se bort fra forbudet. Det må derfor regnes med at området må brakkes hver 4 år, slik herredsagronomen anså nødvendig hvis sprøytemidlet ikke ble brukt. Dette medfører en reduksjon av den gjennomsnittlige avling på år med 25 %. Ved beregningen av den gjennomsnittlige årlige avling uten restriksjoner må det, slik Midt-Gudbrandsdal Forsøksring har uttalt, regnes med ca 1000 kg høy pr. da. Det må også regnes med at prisen på høy er steget siden 1986, slik at den i dag iallfall må settes til kr. 2.50 pr. kg. I tillegg til avlingstapet kommer de utgifter forbudet mot bruk av naturgjødsel i sone I medfører. Bø må da kvitte seg med naturgjødselen på annen måte, noe som skaper store problemer. Samtidig må naturgjødselen erstattes med kunstgjødsel i sone I. Da området ligger lavt og er utsatt for flom, trenges meget gjødsel, anslagsvis for kr. 7000 pr. år de år området ikke brakkes. Alle disse forhold medfører at erstatningen må bli lagnt høyere enn det beløp herredsretten fastsatte.
Det anføres også at den rentesats herredsretten la til grunn ved kapitaliseringen, 6 %, er vesentlig for høy. Også etter dommen i Rt-1986-178 er lavere rentesats brukt i flere tilfelle, og det bør gjøres også her.
Kravet om erstatning for tap på grunn av forbudet mot uttak av grus i Lågen er ikke reist tidligere. Grunnen er at det først etter herredsrettens skjønn er klarlagt at sone O skal regnes å strekke seg helt ut til djupålen i elven. Dette medfører at restriksjonene er til hinder for uttak av grus i sone 0. Det foreligger ingen vedtatt plan som ellers skulle kunne hindre grusuttak, og i det foreliggende utkast til delplan (som ikke er vedtatt) er det bare sagt at uttak skal være forbudt 100 m fra strandlinjen. I det aktuelle område ligger djupålen atskillig lenger ute i elven. Uten dypvannsbrønnen ville kommunen og Vassdragsvesenet neppe hatt innsigelser mot grusuttak som ikke medførte skader. Det er da også tillatt grusuttak ovenfor Bøs eiendom. Bø hadde derfor regnet med å kunne ta ut grus og har fått henvendelse fra en interessert kjøper. Det foreligger ingen data om grusmengden. Det må derfor foretas en skjønnsmessig vurdering og det er da rimelig å regne med at Bø hadde kunnet ta ut ca 15 000 m3 grus pr. år i en del år fremover. Regner man med en pris på kr. 10 pr. m3 i 10 år fremover, vil Bøs tap være kr. 150 000.
Også kravet om erstatning for tomteverdien av området er nytt. I det planutkast som nå foreligger er det foretatt en fordeling på jordbruks- og byggeområder. Slik Bøs eiendom ligger, må det regnes med at den uten dypvannsbrønnen ville blitt regulert til bebyggelse. Den verdistigning som da ville oppstått skyldes ikke offentlige investeringer, men reguleringer. Etter ekspropriasjonserstatningsloven av 1984 måtte verdiøkningen tilfalle grunneieren. Regner man med en pris på kr. 30 pr. m2 for byggegrunn og kr. 15 pr. m2 for jordbruksjord, blir differansen kr. 15, og den må Bø ha krav på.
Lagmannsretten bemerker innledningsvis at selv om skjønnsforutsetningene er de samme som ved herredsrettens skjønn, står saken ved overskjønnet i en noe annen stilling. For det første er det ved brev av 12. november 1987 fra SIFF klarlagt at forbudet mot uttak av grus (restrisksjonens pkt. 11) også gjelder i elveleiet ut til djupålen. Videre foreligger nå kommunens delplan og forslag til bestemmelser til planen. Planen angir bl.a. hva som skal være byggeområder og hva som skal være landbruksområder. På grunnlag av disse forhold har Bø fremsatt to nye erstatningskrav.
Det ene av disse krav er begrunnet med at det - hvis dypvannsbrønnen ikke var anlagt - hadde kunnet tas ut grus for salg i elveleiet.
Lagmannsretten peker først på at ifølge utkastet til bestemmelser til kommunedelplanen skal det være forbudt å ta ut grus inntil 100 m fra strandlinjen målt ved gjennomsnittlig flomvannstand. Selv om bestemmelsene ikke er endelig vedtatt, finner lagmannsretten at de må legges til grunn. De må nemlig anses som den naturlige og påregnelige regulering og må derfor antas å ville bli vedtatt. Det vises i denne forbindelse til dommen i Rt-1981-703. En slik regulering medfører som av saksøkeren anført ikke erstatningsplikt. Spørsmålet blir derfor om Bø lider tap fordi det på grunn av dypvannsbrønnen er forbudt å ta ut grus mellom 100-m. grensen og djupålen. Lagmannsretten kan ikke finne noe tap godtgjort. Det var ikke ved befaringen mulig å danne seg noe bilde av hvor stort område det dreier seg om eller hvilke grusmengder som er til stede. Det er heller ikke fremlagt kartmateriale eller beregninger. Det er derfor ikke mulig å gjøre seg opp noen mening om hvorvidt uttak av grus vil kunne bli regningssvarende. Heller ikke kan det anses klarlagt hvilke behov som er til stede. Det bemerkes i denne forbindelse at kommunen har satt i gang tiltak for på sikt å sikre grustilgangen. Skulle erstatning kunne tilkjennes, måtte vi ha påvist at et tap var lidt.
Det andre nye kravet er begrunnet med at Bøs eiendom ligger slik til at uten dypvannsbrønnen ville den naturlige og påregnelige regulering vært til byggeområde. Kartet i kommunedelplanen viser at ovenfor riksveien er sone 2 og 3 gjort til båndlagte områder, mens områdene rundt sone 2 og 3 er forutsatt brukt til tettstedsutvidelse (uten at bruksformål er fastlagt), offentlige bygninger og boliger. Dette tyder på at uten dypvannsbrønnen ville også de områder som går inn under sone 2 og 3 blitt planlagt brukt til et at de 3 andre formål. Det kan imidlertid ikke av plankartet trekkes sikre slutninger om hvilken anvendelse som kan anses mest sannsynlig. Det er også, som av kommunen anført, usikkert om og i tilfelle når videre utbygging av tettstedet vil skje. Lagmannsretten finner derfor ikke å kunne gi erstatningskravet medhold.
Når det gjelder restriksjonene på gårdsdriften er lagmannsretten enig med herredsretten i at klausuleringen for sone II og III ikke påfører Bø økonomisk tap. Det bemerkes at det - som i herredsrettens skjønn - legges til grunn at hvis det senere skulle bli innført forbud mot bruk av plantevernmidler i disse soner, vil det gi Bø rett til å kreve skjønn til fastsettelse av erstatning. I sone I, der 27 da. av Bøs eiendom ligger, er bruk av naturgjødsel forbudt. Videre er bruk av kjemiske plantevernmidler forbudt, dog slik at helserådet ved særlige behov kan tillate bruk av glyfosat (roundup). At det uttrykkelig er sagt at det må foreligge særlige behov, viser at slik tillatelse bare er ment å skulle gis i unntakstilfelle. Lagmannsretten finner det derfor riktig å legge til grunn at området må brakkes hvert fjerde år, slik herredsagronomen anså nødvendig hvis plantevernmidler ikke blir brukt.
Deler av det areal det er tale om ligger lavt og er flomutsatt. Jorden er imidlertid god og Midt-Gubrandsdal forsøksring anslår den årlige gjennomsnittsavling til 1000 kg høy pr. da. Herredsagronomen anser på den annen side 850 kg pr. da. som en god avling. Da jorden er veldrevet finner lagmannsretten det riktig å regne med at netto-avlingen uten brakking kan settes til 950 kg høy pr. da. (brutto 1000 kg pr. da). Høyprisen er av Landbrukets prissentral oppgitt til kr. 1.90 pr. kg. Etter at skjønnsmessig fradrag for omkostningene, herunder kalium og fosfat, som uten restriksjonene var små, regner lagmannsretten med at den årlige nettoinntekdt av arealet var ca kr. 40 000. Brakkingen betyr at arealet hvert fjerde år ikke vil gi noen avkastning. Imidlertid vil brakking, som uttalt av herredsagronomen, føre til økt avling i de 3 årene da jorden ikke brakkes. Lagmannsretten finner det derfor riktig å regne med at reduksjonen av avlingen over en 4-års-periode vil utgjøre ca 15 %. Bøs tap vil imidlertid bli større enn 15 % av den tidligere nettoavkastning idet omkostningene vil øke. Gårdsdriften har tidligere gitt tilstrekkelige mengder naturgjødsel til gjødsling av den dyrkede jord på eiendommen. Restriksjonene medfører at det nå bare kan brukes kunstgjødsel på de 27 da. i sone I. Samtidig er det blitt et problem å bli kvitt den naturgjødsel det ikke lenger er behov for. Da arealet til dels er flomutsatt, vil gjødselbehovet være forholdsvis stort. Bø opplyser at hans utgifter til kunstgjødsel nå er kr. 7000 pr. år når arealet ikke er brakket. Lagmannsretten anser dette tallet noe for høyt og mener at utgiftene til kunstgjødsel i allefall ikke vil overstige kr 6000,- pr. år. Etter en skjønnsmessig justering for ekstra utgifter på grunn av brakkingen og for innsparte utgifter brakkingen medfører, regner lagmannsretten med at de årlige merutgifter vil være kr. 5000. I tillegg kommer utgiftene med å skaffe bort den overflødige naturgjødsel. Herredsretten har beregnet denne utgift til kr. 2400 pr. år, et beløp lagmannsretten anser realistisk. Bøs årlige tap på grunn av restriksjonene vil etter dette utgjøre i alt kr. 13 400. Som herredsretten regner lagmannsretten med en kapitaliseringsrente på 6 % idet dette vil være best i samsvar med rettspraksis de senere år. Avrundet gir dette et samlet tap på kr. 223 000.
Partene er enige om at da ekspropriasjonen ikke er gjennomført, kan det ikke fastsettes noen avsavnsrente. Bø opplyser at han etter oppfordring fra kommunen har innrettet seg etter restriksjonene bortsett fra at han på grunn av en akutt situasjon i oktober 1984 kjørte ut naturgjødsel på arealet. Han mener derfor å ha krav på en årlig erstatning for tap i de år han har fulgt restriksjonene. Kommunen hevder på sin side at det må være uten betydning at Bø har innrettet seg etter restriksjonene uten at ekspropriasjon er skjedd.
Lagmannsretten finner spørsmålet noe tvilsomt. Det er ikke bestridt at Bø i årene 1985-88 har innrettet seg etter restriksjonene og at dette er skjedd etter oppfordring fra kommunen. Hadde ekspropriasjonen vært gjennomført, ville Bø hatt krav på en avsavnsrente. Noe slikt krav er partene enige om at han ikke har. Han har imidlertid lidd tap ved å innrette seg etter restriksjonene og dette tap vil det da etter lagmannsrettens syn være riktig at han får erstattet. Da brakking ikke er skjedd i de 4 år det er tale om, har Bø ikke lidd noe avlingstap. Hans tap består i utgiftene til kunstgjødsel, kr. 6000 pr. år og utgiftene til å bli kvitt overflødig naturgjødsel, kr. 2400 pr. år. I alt utgjør tapet i disse 4 år kr. 33 600 som bli å erstatte særskilt.
Overskjønnet er begjært av saksøkte, Hans P. Bø. Han har ved overskjønnet oppnådd en større erstatning enn ved herredsrettens skjønn. I medhold av skjønnsprosessloven §54, jfr. §54a, vil Ringebu kommune bli pålagt å erstatte Bø hans saksomkostninger ved overskjønnet. Prosessfullmektigen har levert omkostningsoppgave der han oppgir sitt salær til kr 15 000 og sine utgifter til kr. 3 550 med tillegg av rettsgebyr, kr. 1 350, til sammen kr. 19 900. Oppgaven legges til grunn ved avgjørelsen.
I tillegg dekker kommunen de lovbestemte utgifter ved overskjønnet.
Overskjønnet er enstemmig.
Slutning:
1. Ringebu kommune betaler i erstatning for ekspropriasjonsinngrepene til Hans P. Bø 223.000 - tohundreogtreogtyvetusen - kroner.
2. I erstatning for å ha innrettet seg etter restriksjonene i årene 1985-1988 betaler Ringebu kommune til Hans P. Bø 33.600 - treogtrevdetusensekshundre - kroner.
3. I saksomkostninger betaler Ringebu kommune til Hans P. Bø 19.900 - nittentusennihundre - kroner.
4. Ringebu kommune betaler de lovbestemte utgifter ved overskjønnet.
5. Oppfyllelsesfristen for pkt. 1 - 4 er 2 - to - uker fra forkynnelsen av overskjønnet.