LE-1986-79
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1987-05-04 |
| Publisert: | LE-1986-00079 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Dom av 4. mai 1987 i ankesak nr. 79/86, hl.nr. 124/86. |
| Parter: | Ankende part: Staten v/Forsvarsdepartementet (Prosessfullmektig: Regjeringsadvokaten v/advokat Harald S. Kobbe, Oslo). Motpart: A (Prosessfullmektig: Advokat Edmund Asbøll, Sarpsborg). |
| Forfatter: | Lagmann Erik Jørgensen, formann. Lagdommer Carl Hugo Endresen. Ekstraordinær lagdommer Eivind Hanssen 4 meddommere |
| Lovhenvisninger: | Tjenestemannsloven (1983) §19, Arbeidsmiljøloven (1977) §61, §15, §15, Tvistemålsloven (1915) §172, §180 |
A ble 10. mai 1975 ansatt i sivil stilling som maler ved vedlikeholdsavdelingen ved X. A er født xx.xx.1938. Han har svennebrev som maler.
Ved Eidsivating lagmannsretts dom av 25. oktober 1983 ble A dømt til fengselsstraff i 1 år og 5 måneder for voldtekt og promillekjøring. Straffen er sonet.
Den 31. oktober 1983 ble A suspendert fra sin stilling ved brev fra kommandanten. Suspensjonen er begrunnet med at As forhold ikke hadde bedret seg tross påtale i brev av 7. september 1981 av manglende evne og vilje til å innordne seg gjeldende regler og normer, og at han var straffedømt for voldtekt og kjøring i beruset tilstand. De forhold som var trukket frem i brevet av 7. september 1981, var uberettiget bruk av militær bil og telefon.
Etter innstilling fra kommandanten fattet tilsettingsrådet for sivile ved Distriktskommando Y 1. februar 1984 vedtak om avskjedigelse av A med virkning fra 1. mars 1984. Vedtaket var enstemmig.
A påklaget vedtaket til Forsvarsdepartementet som ved brev av 13. april 1984 opprettholdt avskjedigelsen.
Ved stevning av 28. juni 1984 reiste A søksmål mot staten v/ Forsvarsdepartementet med påstand om at departementets vedtak skulle kjennes ugyldig. Staten v/Forsvarsdepartementet påsto seg frifunnet.
Sarpsborg byrett, som i samsvar med tjenestemannsloven §19 nr. 4, jfr. arbeidsmiljøloven §61B og §61C var satt med 2 meddommere fra det særskilte arbeidslivskyndige utvalg, avsa dom i saken 11. desember 1985. Domsslutningen lyder:
"1. Departementets vedtak av 13. april 1984 om avskjedigelse kjennes ugyldig. 2. I saksomkostninger betaler staten ved Forsvarsdepartementet kr 16000,- til A innen 14 dager fra dommens forkynnelse."
Om saksforholdet og det partene har anført, vises til byrettens dom og redegjørelsen nedenfor.
Staten v/Forsvarsdepartementet har i rett tid påanket byrettens dom og har nedlagt slik påstand: "1. Staten v/Forsvarsdepartementet frifinnes. 2. Staten v/Forsvarsdepartementet tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett."
A har imøtegått anken og har nedlagt slik påstand: "1. Sarpsborg byretts dom av 11. desember 1985 pkt. 1 stadfestes. 2. A tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett."
Ankeforhandling ble holdt 24., 25. og 26. mars 1987. Lagmannsretten var i samsvar med tjenestemannsloven §19 nr. 4, jfr. arbeidsmiljøloven §61B og §61C, satt med 4 arbeidslivskyndige meddommere fra det særskilte utvalg. A avga partsforklaring, og det ble avhørt 18 vitner, hvorav 13 var nye for lagmannsretten. Rettsboken viser hva som ble dokumentert.
Den ankende part opplyser at det ved vedlikeholdsavdelingen er ansatt 5 håndverkere og 1 hjelpemann. Håndverkerne arbeider meget selvstendig og for det meste alene. Dette gjelder også maleren. Den nåværende hjelpemann er tømrer og arbeider lite sammen med maleren.
Den bygningsmasse som skal vedlikeholdes er stor og bevilgningene knappe. Det er derfor viktig at arbeidene i størst mulig utstrekning kan utføres av dem som er ansatt i vedlikeholdsavdelingen, slik at unødige utgifter kan unngås.
I bygningsmassen inngår nå 37 familieboliger, mot 33 da byrettens dom ble avsagt. Beordringssystemet i forsvaret medfører at det gjennomsnittlig foretas innvendig oppussing av 1/4 av boligene hvert år. Timelistene for 1985 viser at oppussingsarbeid i famlieboligene utgjorde ca 1/4 årsverk for malerens vedkommende. At antall boliger er øket, gjør at dette arbeid helst vil øke noe. I en del tilfelle vil boligene være tomme når oppussingen skjer. I mange tilfelle vil de imidlertid være bebodd, og offisersfruene, som på grunn av forflytningene har vanskelig for å skaffe seg lønnet arbeid, vil regelmessig være hjemmeværende.
Innvendig vedlikehold foretas for øvrig også i bl.a. kontorer og messer m.v.
Det bestrides ikke at A er en dyktig fagmann. Under henvisning til at han er straffedømt for voldtekt under skjerpende omstendigheter og for promillekjøring, anføres det imidlertid, som for byretten, at avskjedigelsen av A var berettiget etter bestemmelsene i tjenestemannsloven §15 litra b. For lagmannsretten gjøres det dessuten gjeldende at også vilkårene for avskjed etter §15 litra a er til stede.
Når det gjelder forholdet til §15 litra b, anføres det at de forhold A er dømt for, må betegnes som særdeles utilbørlig adferd. Ved denne adferd har A vist seg uverdig til sin stilling, og han har brutt ned både den aktelse og den tillit som er nødvendig for stillingen. A har riktignok benektet at han har gjort seg skyldig i voldtekt og hevdet at han er uskyldig dømt. Han har imidlertid ikke gjort noe forsøk på å bevise sin uskyld. Det må derfor legges til grunn at han har begått de handlinger han er straffedømt for.
I loven uttrykk uverdig ligger en moralsk dom over den utilbørlige adferd. Da tjenestemannsloven gjelder for alle tjenestemenn, må denne moralske dom ha virkning for alle stillinger uten hensyn til art eller nivå, selv om vurderingen kan bli noe forskjellig. Det gjelder et krav om verdighet til stillingene på alle plan. En handling som den det her er tale om, vekker sterke følelser, og den må på grunn av sin grovhet føre til at tjenestemannen anses uverdig, selv om vedkommende er maler i underordnet stilling. Skulle voldtekt under skjerpende omstendigheter ikke anses å gjøre tjenestemannen uverdig til sin stilling, må man spørre seg hvilken adferd som overhodet skal kunne rammes.
Ved sin grovt utilbørlige adferd har A ikke bare vist seg uverdig til sin stilling. Adferden har samtidig ikke bare skadet, men fullstendig ødelagt den aktelse og tillit som er nødvendig for stillingen. Også vilkårene for avskjed etter det andre alternativet i §15, litra b, er derfor til stede.
Maleren er meget selvstendig i sitt arbeid, og han har betydelig kontakt med andre personer, også utenfor forsvaret. Det er altså ikke tale om en tilbaketrukket stilling, og selv om stillingen ikke er militær, blir tjenestemannen en del av forsvarets ansikt utad.
Selvstendigheten vanskeliggjør også kontrollen. Man må derfor kunne stole på at maleren gjør sitt arbeid og at han opptrer på en slik måte at staten kan vedstå seg ham.
Etter straffdommen for voldtekt er dette ikke lenger mulig. Aktelsen er gått tapt, og hverken kommandanturet, offisersfamiliene i tjenesteboligene eller det kvinnelige personale har tillit til A. Det vises i denne forbindelse til at et stort flertall av dem som bebor familieboligene på forespørsel har uttalt at de ikke ønsker at A skal arbeide der. Vitneførselen viser også at kvinnelig personale i messen reagerer mot og føler seg sjenert av A på grunn av grovt sexprat og omfavnelser. Denne mangel på tillit gjør det umulig å bruke A til en vesentlig del av det arbeid stillingen medfører.
Byretten har vurdert de faktiske forhold uriktig når den på grunnlag av en spekulativ beregning er kommet til at de boliger som skal pusses opp bare i få tilfelle vil være bebodd eller at det vil være noen til stede der når arbeidet skal foretas. Denne beregning er ikke holdbar. Byretten tar også feil når den legger til grunn at arbeidet med oppussing av de bebodde boliger kan settes bort til private firmaer og A omdisponeres til andre oppdrag. Den budsjettmessige situasjon gjør dette umulig.
Når det gjelder As anførsler om at det må legges vekt på de konsekvenser det vil ha for ham om avskjedigelsen opprettholdes, og på hensynet til at straffedømte som har sonet sin straff, må føres tilbake til samfunnet, hevder den ankende part at bestemmelsene i tjenestemannsloven §15 litra b innebærer at den utilbørlige adferd kan få konsekvenser i form av tap av stilling etter soning. Tjenestemannsloven gir større adgang til avskjedigelse enn arbeidsmiljøloven. Avskjedigelsen av A er i samsvar med retts- og forvaltningspraksis. Det vises til støtte for dette syn til dommer i Rt-1931-809 og 1986 2, Hålogaland lagmannsretts dom av 3. februar 1977, Oslo byretts dommer av 18. mai 1984 og 9. oktober 1985 og Sivilombudsmannens årsmelding 1964-65 60-61.
Som foran nevnt, gjøres det nå gjeldende at avskjedigelsen er berettiget også etter bestemmelsene i §15 litra a, idet A har gjort seg skyldig i grove brudd på sine tjenesteplikter. Det anføres i denne forbindelse at vitneforklaringer som ble innhentet av politiet under etterforskningen av drapet på B, godtgjør at A i sin arbeidstid har utført arbeidsoppdrag for private kunder. Disse forhold forelå på det tidspunkt da vedtaket om avskjed ble fattet, men var da ikke klarlagt. Hadde de nødvendige opplysninger foreligget, ville de blitt brukt. Skulle det ikke nå kunne tas hensyn til opplysninger som er fremkommet senere, ville det innebære at Forsvarsdepartementet måtte treffe et nytt vedtak, noe som vil være unødig formalistisk. Det vises i denne forbindelse til Oslo byretts dom av 10. februar 1987 der nye opplysninger ble godtatt. Det må også i denne sak være adgang til å trekke de riktige rettslige slutninger av de opplysninger som nå foreligger, slik at avskjedigelsen anses berettiget også etter §15 litra a.
Det bemerkes at kommandanturet allerede fra 1970-årene har vært misfornøyd med As arbeidsdisiplin. Han var ofte ikke å treffe der han skulle være, noe som ga grunn til mistanke om at han arbeidet for private. Man hadde imidlertid ikke anledning til å fotfølge ham. Noe bevis kunne derfor ikke fremskaffes. Derimot ble hans misbruk av tjenestebil og tjenestetelefon, som kunne bevises, påtalt. Ankemotparten hevder at byrettens dom er riktig. Han er enig i byrettens fremstilling og vurdering av de faktiske forhold, og han slutter seg til dens rettsanvendelse.
A benekter fortsatt å ha gjort seg skyldig i voldtekt. Han legger imidlertid ikke opp til noen bevisførsel om dette og bestrider derfor i utgangspunktet ikke at det foreligger en utilbørlig handling. A bestrider imidlertid at han har gjort seg uverdig til sin stilling eller at han har brutt ned den nødvendige aktelse og tillit. Når det gjelder disse spørsmål, står saken i samme stilling som for byretten.
Det som er nytt i saken, er at den ankende part hevder at A har utført arbeidsoppdrag for private i arbeidstiden og at tjenestemannsloven §15 litra a påberopes i den forbindelse.
Når det gjelder forholdet til bestemmelsene i §15 litra b, peker A på at begrepet uverdig er knyttet til moralvurderinger. Begrepet er relativt og varierer etter stillingenes art.
I stillingen som maler er det ikke behov for noen spesiell aktelse eller respekt. Det bemerkes i denne forbindelse også at det ikke er noen sammenheng mellom stillingen og den utilbørlige handling det er tale om.
Det må i den vurdering som skal foretas, være riktig å legge vekt både på de konsekvenser det vil ha for A og hans familie om han mister sin stilling, og på den store betydning det har at straffedømte føres tilbake til samfunnet. A er utdannet som maler og har hele sin yrkesmessige erfaring fra malerfaget. Da han ble suspendert, hadde A arbeidet som maler ved X i 18 år. Mister han stillingen, står han uten muligheter.
Det syn A hevder, innebærer ingen nedvurdering av stillingen som maler. Det vises i denne forbindelse til at kolleger av A som vitner har erklært at de ikke ser noen betenkeligheter ved at han kommer tilbake i sin stilling. De føler ikke sin verdighet truet. Byretten har drøftet spørsmålet om hvorvidt den nødvendige aktelse er ødelagt sammen med spørsmålet om hvorvidt A har vist seg uverdig til stillingen. A er enig i at spørsmålene bør ses under ett og at konklusjonen for begge spørsmåls vedkommende må være den byretten er kommet til.
Sakens kjerne er etter As mening det tredje alternativ etter §15 litra b, om den nødvendige tillit er brutt ned ved den utilbørlige handling.
Av de arbeidsoppgaver som tilligger malerstillingen, er det bare omlag 1/4 som gjelder oppussing og vedlikehold av familieboligene, og det er bare når det gjelder denne del av arbeidet, det er hevdet at tilliten er ødelagt. Som påpekt i byrettens dom, melder spørsmålet om tillit seg bare i få tilfelle også når det gjelder familieboligene. Det må nemlig regnes med at en del av boligene vil stå tomme når de skal pusses opp. I en del tilfelle vil boligene være bebodd av enslige mannlige ansatte, eller offisersfruene kan ha arbeid utenfor hjemmet. Det må også regnes med at maleren i en del tilfelle arbeider sammen med andre håndverkere eller med hjelpemannen. Dertil kommer at en del av det arbeid som skal utføres, vil være utvendig maling. En del arbeid må også kunne settes bort til private malerfirmaer.
Skal det kunne hevdes at den nødvendige tillit ikke er til stede i de få tilfeller der spørsmålet er aktuelt, må det føres bevis for at folk er redd A. Den ankende part har søkt å bevise sine påstander om dette ved vitneforklaring av en kjøkkenassistent og opplysninger om en gallupundersøkelse plassmajoren har foretatt blant 30 beboere av familieboligene. Det hefter imidlertid så mange usikkerhetsfaktorer ved denne undersøkelsen at den ikke kan ses som noe objektivt bevis. Vitneforklaringen og gallupundersøkelsen må sammenholdes med forklaringene til personer utenfor forsvaret, som A har arbeidet for. Ingen av disse følte noen redsel.
Det er grunn til også å legge vekt på at den utilbørlige handling etter hvert vil bli glemt. Når antall problemsituasjoner er lite, og det ikke er ført bevis for en utbredt frykt, foreligger ikke vilkårene for avskjed på grunn av at tilliten er ødelagt.
Når det gjelder forholdet til §15 litra a, peker A på at denne bestemmelse ikke er påberopt tidligere, og at påstanden om at han har utført private arbeidsoppdrag i arbeidstiden, er nye.
Etter As mening kan disse nye anførsler ikke trekkes frem nå. Da saken ble behandlet av forvaltningen, var det voldtektsdommen som ble påberopt som avskjedsgrunn. Anførselen om privat-arbeid i arbeidstiden var ikke fremme og har ingen sammenheng med voldtektsdommen. A har derfor ikke fått forsvare seg mot disse anførslene.
Det bestrides for øvrig at det er grunnlag for de nye påstander. Bevisbyrden for at A har arbeidet for private i arbeidstiden må påligge den ankende part, som hadde oppfordring til å fremskaffe og sikre bevis for sine påstander. Kommandantskapet har imidlertid vist en meget passiv holdning. Det eneste som foreligger, er påtale av bagatellmessige forhold - uberettiget bruk av tjenestebil og telefon. Det foreligger følgelig ikke grunnlag for avskjed etter bestemmelsene i §15 litra a.
Lagmannsretten skal bemerke:
Den ankende part har, som for byretten, påberopt seg tjenestemannsloven §15 litra b som begrunnelse for avskjeden. Under ankesaken er det anført at avskjeden er berettiget også etter §15 litra a.
Lagmannsretten finner det hensiktsmessig først å drøfte forholdet til §15 litra a.
Som grunn til avskjeden er trukket frem at A skal ha påtatt seg private arbeidsoppdrag i arbeidstiden. Videre er påberopt de forhold som ble påtalt skriftlig i 1981, nemlig mismisbruk av tjenestebil og tjenestetelefon. Lagmannsretten er enig i at det å utføre arbeidsoppdrag for andre i arbeidstiden kan gi grunn til avskjed, iallfall hvis arbeidet har et visst omfang. Det må imidlertid påligge arbeidsgiveren å godtgjøre både at arbeidet har funnet sted og omfanget av det. Etter bevisførselen anser lagmannsretten det sannsynliggjort at A nok har utført deler av private arbeidsoppdrag i arbeidstiden. Det kan imidlertid ikke anses godtgjort at dette har skjedd i en slik utstrekning at avskjed kan anses berettiget. Heller ikke misbruket av tjenestebil og tjenestetelefon kan gi grunn til avskjed all den stund det ikke er påvist at misbruket har fortsatt etter påtalen.
Når det gjelder §15 litra b, fastholder den ankende part at A på grunn av den utilbørlige adferd han er straffedømt for, er uverdig til sin stilling, og at han har brutt ned den aktelse og den tillit som er nødvendig for stillingen.
A benekter å ha begått voldtekt og hevder at han er uskyldig dømt. Han har imidlertid avstått fra bevisførsel på dette punkt. Lagmannsretten legger derfor til grunn at A har begått de handlinger han er straffedømt for.
Som anført av den ankende part, gjelder tjenestemannsloven for alle statens tjenestemenn, uten hensyn til stillingenes art og om de er over- eller underordnede. Straffbare handlinger fra en tjenestemanns side vil etter lagmannsrettens mening regelmessig måtte anses som utilbørlig adferd. Hvorvidt denne adferd vil føre til at tjenestemannen anses uverdig til sin stilling, vil imidlertid avhenge både av handlingens art og grovhet og av stillingens art og nivå. Det som kan gi grunn til avskjed i en stilling behøver ikke å ha betydning i en annen stilling. Særlig strenge krav til adferden både i og utenfor tjenesten må det kunne stilles til tjenestemenn hvis oppgave det er å utøve offentlig myndighet eller på annen måte å opptre utad på statens vegne. I disse tilfelle vil selv relativt små lovbrudd, også utenfor tjenesten, kunne føre til at en tjenestemann anses uverdig til sin stilling. Når det gjelder mer tilbaketrukne stillinger som ikke er tillagt myndighetsutøvelse, vil kravene til adferden utenfor tjenesten være mindre strenge, og når det gjelder adferden i tjenesten vil kravene i stor utstrekning avhenge av stillingens art. Stillingen som maler ved vedlikeholdsavdelingen medfører ikke utøvelse av offentlig myndighet, og gjøremålene er av teknisk karakter. Selv en så utilbørlig handling utenfor tjenesten som den det her er tale om, kan da vanskelig ses å kunne gjøre A uverdig til å utføre sitt arbeid som maler.
Det kan ikke innses at det i stillingen som maler er behov for en slik aktelse at A kan sies å ha brutt ned den nødvendige aktelse.
Tilbake står da spørsmålet om hvorvidt den utilbørlige adferd har brutt ned den tillit som er nødvendig i stillingen.
Lagmannsretten har når det gjelder dette spørsmål delt seg i et flertall og et mindretall.
Flertallet, alle unntatt meddommerne Iversen og Skaiaa, er kommet til at tilliten til A er ødelagt og at avskjedigelsen derfor er berettiget.
Etter det opplyste vil 1/4 av malerens arbeid bestå i vedlikehold av familieboliger. Selv om det nok i en del tilfelle vil være slik at boligene ikke er bebodd, eller at det ikke er hjemmeværende kvinner til stede når arbeidet utføres, kan man ikke foreta risikoberegninger på et så usikkert grunnlag. Det må regnes med at leilighetene kan være bebodd og at det kan være noen til stede som vil føle seg skremt hvis A skal arbeide der.
Selv om det hefter adskillige mangler ved den spørre-undersøkelse som er foretatt, viser den allikevel at det er en viss redsel til stede, noe som også må anses naturlig. Det må da være forsvarlig at kommandaturet ikke finner det riktig å sette A til å arbeide i boligene. Dette innebærer at ca 1/4 av det arbeid som tilligger stillingen, ikke kan utføres av A fordi tilliten til ham er ødelagt. Dette må etter flertallets syn medføre at avskjedigelsen må anses berettiget.
Det er anført at staten istedenfor å avskjedige A bør søke å hjelpe ham tilbake til samfunnet. Dette syn har i og for seg adskillig vekt. I dette tilfelle vil det imidlertid i så fall være nødvendig å sette bort ca 1/4 av arbeidet i stillingen til private firmaer. Flertallet kan ikke se at det er grunnlag for å kreve at gjøremålene for stillingen i en slik utstrekning skal endres av hensyn til A. En slik ordning vil det etter det opplyste heller ikke være budsjettmessig dekning for.
Mindretallet, Iversen og Skaiaa, finner at vilkårene for avskjed ikke er til stede. Etter deres mening skyldes den redsel som måtte være til stede, den sterke fokuseringen på voltektsdommen. Antakelig spiller det forhold at A var varetektsfengslet som siktet for drap også en rolle i denne forbindelse. Disse forholdene glemmes imidlertid etter noen tid, og da vil også redselen være borte. Det pekes i denne forbindelse på at beordringssystemet i forsvaret medfører at om et års tid vil antakelig alle de som tjenestegjorde i X da straffedommen falt, være i tjeneste andre steder.
Heller enn å avskjedige A bør staten gjøre noe for å hjelpe ham til på ny å finne sin plass i samfunnet.
I samsvar med flertallets syn vil den ankende parts påstand om frifinnelse bli tatt til følge.
Anken har ført frem. Lagmannsretten finner imidlertid at saken har budt på slik tvil at A må sies å ha hatt fyllestgjørende grunn til å la den komme for retten. I samme retning trekker sakens art og den betydning avgjørelsen vil ha for A. I medhold av tvistemålsloven §172 annet ledd, jfr. §180 annet ledd, vil saksomkostninger derfor ikke bli tilkjent, hverken for byretten eller lagmannsretten.
Dommen er enstemmig, bortsett fra den dissens det er redegjort for.
Domsslutning:
1. Staten v/Forsvarsdepartementet frifinnes.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke, hverken for byrett eller lagmannsrett.