LE-1987-150 (1)
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1987-07-09 |
| Publisert: | LE-1987-00150 |
| Stikkord: | Husleieloven |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kjennelse av 8. juli 1987 i kjæremålssak nr. 150/87, hl.nr 513/87. |
| Parter: | Den kjærende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Hans Lyder Haare, Drammen). Motpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Thorbjørn Schade, Oslo). |
| Forfatter: | Lagdommer Håkon Wiker, formann. Lagdommer Kåre Berg. Lagdommer Hans Petter Lundgaard |
| Lovhenvisninger: | Husleieloven (1939), Tvistemålsloven (1915) §180 |
Drammen namsrett avsa den 7. mai 1987 kjennelse med slik slutning:
"A begjæring av 16. februar 1987 om utkastelse av B fra leilighet i - - - - vei i X tas ikke til følge."
A har ved advokat Hans Lyder Haare, i rett tid påkjært kjennelsen til Eidsivating lagmannsrett og nedlagt slik påstand:
1. B kastes ut av leilighet i - - - - vei i X. 2. B dømmes til å betale sakens omkostninger med kr. 5200,-.
B har tatt til motmæle, og nedlagt påstand om at namsrettens kjennelse stadfestes og at A betaler sakens omkostninger.
Den kjærende part hevder at namsretten tar feil når den er kommet til at man ikke skal utelukke at man står overfor et leieforhold og at vanlig oppsigelse er nødvendig.
Etter den kjærende parts oppfatning, er forholdet at kjæremotparten fikk lov til å bo hos sin datter fordi hun ikke hadde noe annet sted å oppholde seg. Forutsetningen var at bruken skulle være kortvarig og senest opphøre når den kjærende part skiftet bolig.
Den omstendighet at den kjærende part har bidratt med å betale husleien, endrer ikke at man i dette tilfellet står overfor et rent låneforhold. Kjæremålsmotparten har i virkeligheten hele tiden vært klar over at hun måtte ut av leiligheten, og hun har jo selv overfor avisen "Fremtiden" bekreftet at hun skulle flytte senest innen utløpet av februar d.å. Hennes hjemmel for fortsatt besittelse må derfor være åpenbar uholdbar.
Den kjærende part er kommet opp i et stort økonomisk uføre i og med at at hun ikke har fått solgt borettsleiligheten. Hun har dermed ikke klart å finansiere sin nye bolig som forutsatt, og har måttet oppta store og dyre tilleggslån som hun nå ikke klarer å betjene.
Kjæremotparten gjør gjeldende at namsrettens kjennelse er korrekt både når det gjelder faktum og rettsanvendelse. Det foreligger et fremleieforhold som må avvikles etter husleieloven regler. Dette synes den kjærende part også å være innforstått med, i og med at hun har sagt opp kjæremotparten til fraflytting til den 15. september 1987. Kjæremotparten aksepterer utflytting til denne dagen.
Uansett gjøres gjeldende at hjemmelen i alle fall ikke er åpenbart uholdbar. Er det tvil, må spørsmålet avgjøres ved vanlig domstolsbehandling, jfr. Rt-1971-422.
Lagmannsretten bemerker:
Det er uklart hvordan "samboerforholdet" mellom partene er oppstått. Det er ikke formulert noe skriftlig, men det er på det rene at partene har bodd sammen fra A kjøpte den aktuelle leiligheten i november 1984 og til november 1986 da den kjærende part flyttet. Det er videre på det rene at kjæremotparten i en viss utstrekning bidro til leiebetalingen ved å betale direkte til borettslaget. Det er uklart om B noen gang betalte leie til A.
Etter lagmannsrettens oppfatning er det lite naturlig å betrakte det forhold som var mellom partene i denne saken som et fremleieforhold. Lagmannsretten har ikke fått noen nærmere oplysninger om hvordan familien innrettet seg rent praktisk, om de hadde felles husholdning eller om de på annen måte mer innrettet seg som om de var en felles husstand, enn som utleier og fremleietager.
Uansett om forholdet mellom partene kan betegnes som leie eller ikke, er lagmannsretten kommet til at kjæremotpartens fortsatte besittelse ikke kan ansees for å være åpenbart uholdbar. I et forhold som dette, hvor en har tatt en annen inn i sin husstand, hva enten forholdet betegnes som leie, lån eller gis en annen juridisk betegnelse, er det naturlig at partene avklarer rettsforholdet mellom seg og hvordan det eventuelt skal opphøre, enten gjennom nærmere avtale eller ved vanlig domstolsbehandling. før det blir aktuelt med utkastelse.
Etter dette blir namsrettens kjennelse å stadfeste.
Kjæremålet har ikke ført frem. Lagmannsretten antar imidlertid at det i dette tilfellet foreligger slike særlige omstendigheter, - sakens tvilsomhet og As vanskelige situasjon etter flyttingen -, at det et ikke er riktig å tilkjenne saksomkostninger for lagmannsretten, jfr tvistemålsloven §180 første ledd.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Drammens namsretts kjennelse stadfestes.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.