LE-1987-163
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1989-11-20 |
| Publisert: | LE-1987-00163 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Dom av 20. november 1989 i ankesak nr. 163/87, hl.nr. 266/87. |
| Parter: | Ankende part: Jens Stellef Hundseid (Prosessfullmektig: H.r.advokat Trond Buttingsrud, Jevnaker). Motpart: Gerd I. Hundseid (Prosessfullmektig: H.r.advokat Thorstein Vale, Gvarv). |
| Forfatter: | Lagdommer Sverre Bjørnsen, formann. Lagdommer Gunvald Gussgard. Ekstraordinær lagdommer Finn Midtskaug |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §180, Odelsloven (1974) §14, §21, §70, §174, Arveloven (1972) §62 |
Saken gjelder krav om odelsløsning av eiendommene Eknes og Eggar, gnr. 20 bnr. 1 og gnr. 42 bnr. 1 i Ytre Sandsvær i Kongsberg kommune. Eiendommen Eknes består av ca 280 da innmark og ca 4.000 da skog, mens Eggar, som ligger ca 6 km nord for Eknes, er en ren skogeiendom på ca 900 da. De to eiendommene utgjør en driftsenhet. Bebyggelsen befinner seg på Eknes.
Bakgrunnen for saken er i korthet følgende:
Hans Egtnæs hadde fire eiendommer, som alle var odelsgods. Dette gjaldt foruten Eknes og Eggar eiendommen Bjerknes, gnr. 78 bnr. 17 og gnr. 77 bnr. 4 (dengang ca 2.800 da skog, nå ca 3.500 da) og eiendommen Evju og Evju sagtomt, gnr. 6 bnr. 1 og gnr. 6 bnr. 27 (ubebygget - ca 70-80 da).
Hans Egtnæs og hustru hadde ett barn, nemlig Martha. Hun var gift med Jens Hundseid, som under krigen var fylkesmann i Buskerud. De hadde 3 barn i aldersrekkefølge Hans, Viggo og Gerd, født henholdsvis i 1913, 1914 og 1920.
Ved skjøte av 11. november 1936 overdro Hans Egtnæs eiendommen Eknes til dattersønnen Hans Hundseid. Kjøpesummen var kr. 55.000,-, herav kr. 11.000,- for løsøre.
Etter at Martha som enearving hadde overtatt de 3 gjenværende eiendommene, overdro hun ved skjøte av 16. august 1941 eiendommen Bjerknes til sønnen Viggo og ved skjøte samme dag eiendommen Evju (inklusive sagtomten) til sønnen Hans. Begge eiendommene ble overdratt vederlagsfritt. Videre overdro hun ved skjøte av 22. desember 1954 den gjenværende eiendom Eggar til Hans for en kjøpesum av kr. 40.000,- "som avgjøres på omforenet måte." Det er i skjøtet opplyst at Eggar var hennes særeie. Samme dag overdro Hans eiendommen Bredevju til broren Viggo for kr. 20.000,-.
Denne eiendommen hadde Hans kjøpt i 1951. Brødrenes søster, Gerd, fikk pant i eiendommene svarende til de respektive kjøpesummer. Hun fikk endelig oppgjør i henhold til obligasjonene i 1959.
Martha Hundseid, som døde i 1969, bestemte i testament av 18. januar 1964 bl.a. følgende:
"For å stille mine 3 -tre- barn mest mulig likt i arvemessig henseende, bestemmes med dette at min datter fru Gerd Ingrid Hundseid, Smedhaugen 16, Røa, i tillegg til det tidligere mottatte arveforskudd, stort kr. 60.000,- ytterligere skal motta som arv kr. 40.000,-."
Hans Hundseid døde barnløs 02. mai 1984. I sitt testament av 12. februar 1982 bestemte han at eiendommen Evju skulle tilfalle hans hustru og hans søstersønner Jens Hundseid Rojahn og Cato Hundseid Rojahn med 1/3 del til hver. Videre bestemte han at eiendommene Eknes og Eggar med en del parseller som var sammenføyd med eiendommene, skulle tilfalle broren Viggos sønn, Jens Stellef Hundseid.
Gerd Hundseid reiste ved odelsstevning av 09. januar 1986 sak mot Jens Stellef Hundseid, i det hun påstod å ha best odelsrett og følgelig også løsningsrett til eiendommen Eknes/Eggar. Hun begrunnet sitt standpunkt med at eiendommen var ledig i og med at hennes to brødre tidligere hadde fått overdratt odelsgods fra foreldrene. Dette ble bestridt av saksøkte, Jens Stellef Hundseid, som prinsipalt gjorde gjeldende at han var den best odelsberettigede. Under hovedforhandlingen for Kongsberg byrett la Gerd Hundseid prinsipalt ned påstand som ovenfor nevnt. Det var i påstanden nevnt at odelsgodset også omfattet de tilføyde parseller. Subsidiært påstod hun Jens Stellef Hundseid dømt til å utstede skjøte på Eknes/Eggar uten parsellene. Med hensyn til eiendommen Evju påsto hun prinsipalt at eiendommen (de 2/3 deler som var testamentert hennes sønner) ikke fylte kravene til odelsjord og derfor ikke fratok henne retten til odelsløsning til Eknes/Eggar (odelsloven §14 annet ledd). Subsidiært påstod hun å få skjøte på denne eiendom mot at Jens Stellef Hundseid skulle få adgang til å overta de 2/3 deler av Evju for en pris fastsatt ved skjønn.
Jens Stellef Hundseid påstod seg frifunnet. Han gjorde bl.a. gjeldende at Gerd under det som passerte ved overdragelsen av Eggar til Hans i desember 1954, fraskrev seg sin odelsrett. Det var han som den gang var best odelsberettiget etter at Hans og Viggo i 1941 hadde fått henholdsvis Evju og Bjerknes. Subsidiært ble bestridt at de tilføyde parseller ble omfattet av odelsgodset. Videre ble subsidiært anført at Gerd Hundseid ved sin aktivitet under skiftet etter Hans i 1984 i handling godtok bestemmelene i testamentet med bindende virkning for seg og sine to sønner. Atter subsidiært ble gjort gjeldende at det ville være klart urimelig om Gerd skulle gis adgang til å drive bort eieren, Jens Stellef Hundseid, jfr. odelsloven §21.
Kongsberg byrett avsa dom i saken 29. desember 1986 med slik domsslutning:
"I. Jens Stellef Hundseid dømmes til å utstede skjøte til Gerd I. Hundseid som medfører overdragelse av eiendommen Eknes m/Eggar, gnr. 20 bnr. 1 og gnr. 42 bnr. 1 i Ytre Sandsvær, slik denne driftsenhet fremstår etter tilføyelse av parsellene Sydstykket, gnr. 22 bnr. 11, Djupedal, gnr. 21 bnr. 1 og Dokken, gnr. 42 bnr. 2 i Ytre Sandsvær mot å få utbetalt løsningssummen etter endelig odelstakst, med fradrag av de heftelser som retten nærmere angir, samt å fravike eiendommen til første faredag etter endelig odelstakst, som retten angir.
II. De 2/3 ideelle deler av eiendommen Evju, gnr. 6 bnr. 1 i Ytre Sandsvær, som saksøkerens sønner har overtatt i henhold til testament fra Hans Hundseid, fyller vilkårene til odlingsjord etter odelsl. §14.
III. Saksomkostninger tilkjennes ikke, jfr. tvistemålsloven §174, første ledd."
Om saksforholdet ut over det som fremgår av foranstående vises til byrettens premisser og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.
Jens Stellef Hundseid har i rett tid påanket dommen til lagmannsretten og nedlagt slik påstand:
"1. Stellef Hundseid frifinnes.
2. Gerd Hundseid dømmes til å betale saksomkostninger til Stellef Hundseid for byrett og lagmannsrett."
Gerd Hundseid har tatt til gjenmæle og nedlagt denne påstand:
"Byrettens dom stadfestes, og Gerd I. Hundseid tilkjennes saksomkostninger hos Stellef Hundseid for byretten og for lagmannsretten."
Det bemerkes at Jens Stellef Hundseid, dersom Gerd Hundseid får medhold i at hun har rett til å løse Eknes/Eggar, har frafalt sine anførsler for byretten om at parsellene Sydstykket, Djupedal og Dokken er unntatt fra løsning. Videre er for lagmannsretten anførselen om at odelsløsning må nektes i medhold av odelsloven §21 ikke opprettholdt. Det vil ellers fremgå av Gerd Hundseids påstand at hun ikke har motanket for så vidt angår byrettens domsslutning II, der det ble fastslått at eien dommen Evju er odelsjord. Det er i hennes tilsvar anført at spørsmålet ikke har noen praktisk/økonomisk betydning i løsningssaken. Som begrunnelse er anført at "angjeldende tomteområde representerer kun utbyggingsinteresse, som antas å være like stor for eierne hva enten området blir å odelstaksere eller å selges på annen måte."
Tvisten for lagmannsretten innskrenker seg etter dette til spørsmålet om Gerd Hundseid har løsningsrett til eiendommen Eknes/Eggar slik eiendommen nå fremtrer etter tilføyelsen av parsellene.
Ankeforhandling i saken ble holdt 02. november 89. Det ble avgitt partsforklaring av Jens Stellef Hundseid og vitneforklaring av Gerd Hundseids sønn, Jens Hundseid Rojahn. Gerd Hundseid var forhindret fra å møte p.g.a. sykdom. Med begge parters samtykke ble Viggo Hundseids utenrettslige forklaring av 30. november 1986 dokumentert. Det samme gjaldt Gerd Hundseids skriftlige redegjørelse av 11. mars 1989 til hennes prosessfullmektig, h.r.advokat Thorstein Vale.
Det bemerkes ellers at ankeforhandling i saken opprinnelig ble innledet 09. mars 1989, men at den etter begjæring av Gerd Hundseids prosessfullmektig, h.r.advokat Trond Buttingsrud, ble utsatt.
Grunnen til utsettelsen var at Gerd Hundseid 06.03 samme år var blitt innlagt på Ullevål sykehus og at advokat Buttingsrud antok at hennes forklaring ville være av stor betydning for sakens rette opplysning. Retten fant at man ikke kunne se bort fra at dette kunne være tilfellet.
Den ankende part, Jens Stellef Hundseid, gjør prinsipalt gjeldende at byretten har tatt feil når den kom til at Hans Hundseid i 1954 hadde bedre odelsrett til eiendommen Eggar enn søsteren Gerd.
Det anføres, som for byretten, at det i 1941 foregikk et skiftelignende oppgjør og at Hans da valgte sitt åsete, nemlig eiendommen Evju, mens broren Viggo valgte Bjerknes. Som fremholdt av Gerd Hundseids prosessfullmektig under ankeforhandlingen, kan det antakelig ikke utelukkes at overdragelsen av eiendommene ble gjennomført med tanke på hva som kunne skje med disse ved krigens slutt, fordi faren, Jens Hundseid, var medlem av NS. Men selv om ønsket var å sikre eiendommene for familien, innebar ikke dette at man ikke stod overfor en skiftelignende transaksjon. Det samme gjaldt det forhold at Martha Hundseid, ble sittende igjen med eiendommen Eggar i steden for å overdra denne til Gerd, som etter de overdragelser som hadde funnet sted til brødrene, var best odelsberettiget til denne. Martha var forøvrig ikke medlem av NS, og Eggar ble i 1942 hennes særeie i henhold til ektepakt.
Når det så gjelder det som passerte på det såkalte familiemøtet i desember 1954, bestrides det at det da foregikk et skifte.
Situasjonen var den at Gerd som best odelsberettiget kunne ha overtatt Eggar. Hun valgte imidlertid i steden å få penger, nemlig kr. 60 000,-. Dette tilsvarte eiendommens antatte verdi, og beløpet ble i sin helhet utredet av Hans. I og med at hun traff dette valg fraskrev hun seg også sin odelsrett. Hennes skriftlige erklæring av 11. mars 1989 er intet bevis på at det i realiteten fant sted et skifte. Uansett om det kan sies at hun fraskrev seg odelsretten, ble hennes og hennes linjesodelsrett preskribert tre år etter at Hans fikk skjøte på eiendommen, idet hun ikke reiste løsningssak innen fristens utløp.
Subsidiært gjøres som for byretten gjeldende at Gerd Hundseid under det private skifteoppgjøret etter Hans i 1984 aksepterte testamentets innhold gjennom konkludent adferd og at hun derved avskar seg adgangen til å løse eiendommen Eggar. Hun opptrådte meget aktivt, jfr. bl.a. den fullmakt hun fikk av arvingene forsåvidt gjaldt eiendommen Evju og det brev hun 18. juni 1984 sendte Jens Stellef Hundseid. Hennes innsats resulterte i at landbruksmyndighetene samtykket i at Eknes og Evju ble ansett som to adskilte eiendommer, slik at skiftet kunne gjennomføres i samsvar med testamentets bestemmelser. Da hun ikke selv var arving i boet, kunne hun ikke påberope seg arveloven §62 som hjemmel for å gjøre sin odelsrett til Eggar gjeldende, men hun kunne gjennom sine to sønner bedt seg eiendommen utlagt. Hun hadde også den mulighet å reise løsningssak ved arvefallet eller hun kunne nøyd seg med å meddele arvingene at hun ville nytte sin odelsrett. Hun forholdt seg imidlertid forsåvidt helt passiv. Når denne passivitet sees i sammenheng med den aktivitet hun ellers utviste ved booppgjøret, kan hennes adferd bare sees som et uttrykk for at hun ikke var interessert i å løse eiendommen Eggar.
Jens Stellef Hundseid har ellers pekt på at det prosessuelt neppe kan være riktig at byretten ga dom for at han plikter å utstede skjøte på eiendommen Eknes/Eggar. Han har i den forbindelse vist til odelsloven §14 tredje ledd og at han for byretten fremholdt at han ikke ville ta standpunkt til spørsmålet om eventuelt å motta tilbud om annen eiendom før det foreligger rettskraftig avgjørelse i nærværende sak. Det riktige ville derfor ha vært at byretten i og med at den kom til at Gerd Hundseid hadde løsningsrett til Eggar, hadde nøyd seg med å fastslå dette.
Hva spørsmål om saksomkostninger angår, har Jens Stellef Hundseid anført at han uansett det resultat lagmannsretten måtte komme til med hensyn til spørsmålet om saksomkostninger, må få dekket de omkostninger som hadde sammenheng med at ankeforhandlingen måtte utsettes 09. mars 1989.
Ankemotparten, Gerd Hundseid gjør gjeldende at byrettens dom er riktig såvel i resultatet som i begrunnelsen. I anledning av anken er særskilt anført:
Det er ikke riktig som hevdet av den ankende part at det i 1941 ved overdragelsene av Evju og Bjerknes foregikk et skiftelignende oppgjør. Det dreide seg om rene hjemmelsoverføringer til Hans og Viggo med sikte på å verne eiendommene mot hva som eventuelt kunne skje med disse ved krigens slutt. Rent faktisk ble samtlige fire eiendommer som familien Hundseid disponerte, drevet av Hans. Det var først i 1954 at det ble foretatt et antesipert skifte under det møte som ble holdt i desember.
Formålet var å skape balanse arvemessig sett mellom de tre søsken Hans, Viggo og Gerd. Som ledd i dette skjedde det også et internt oppgjør mellom Hans og Viggo ved at Hans overdro sin eiendom Bredevju til Viggo mot at denne ga Gerd en pantobligasjon i eiendommen for kr. 20.000,-. Samtidig utstedte Hans en pantobligasjon i Eggar på kr. 40. 000,-, hvilket innebar at Gerd tilsammen mottok kr. 60.000,- som kompensasjon for de eiendommer hennes brødre hadde mottatt (Hans: Evju og Eggar, Viggo:
Bjerknes).
Det var Marthas oppfatning i 1954 at barna ved det oppgjør som fant sted, var blitt stilt likt når det ble tatt hensyn til den verdi eiendommene var satt til samt arveforskuddet til Gerd.
Senere kom hun imidlertid til at sønnene var blitt tilgodesett med mer enn Gerd og rettet derfor opp denne antatte skjevheten i sitt testament fra 1964. Testamentet er i seg selv det beste bevis for at det i 1954 fant sted et antesipert skifte. At det fant sted et slikt skifte har også ubetinget støtte i de erklæringer som er avgitt av Viggo og Gerd, jfr. for Gerds vedkommende også den tallmessige oppstilling hun har gitt over skifteoppgjøret i Hundseidfamilien i 1954.
Av det som her er anført, følger at Gerd hadde sin odelsrett i behold og at det først var ved Hans' død i 1984, da det ble eiendom ledig, at hun kunne gjøre sin rett gjeldende. Det bestrides derfor at det i det som passerte på møtet i desember 1954 lå en fraskrivelse av odelsretten fra Gerds side. Det er av den ankende part overhodet ikke dokumentert noe som trekker i den retning.
Gerd Hundseid har med hensyn til rettspraksis og teori angående den tidligere odelslovs §12 vist til dommer i Rt-1946-627, Rt-1956-614 og Rt-1963-580 og til Valentin Voss: Odelsretten og åsetesretten sidene 70 - 75.
For så vidt angår skifteoppgjøret etter Hans i 1984, har Gerd Hundseid anført at det ikke foreligger noe som kan tolkes derhen at hun da fraskrev seg odelsretten til den ledige eiendom Eggar. Hun var ikke arving i boet og hadde heller ingen rettigheter i dette, bortsett fra at hun hadde fullmakt til å ivareta sine sønners interesser i eiendommen Evju. Eknes/Eggar, som var testamentert Jens Stellef Hundseid, hørte forøvrig ikke til boet. Av hensyn til klare linjer var det ellers for Gerd naturlig å vente med odelsløsningssøksmål til Jens Stellef Hundseid hadde fått tinglyst hjemmel til eiendommen.
Når det gjelder spørmålet om saksomkostninger, bestrides det at Gerd Hundseid må betale de omkostninger som var forbundet med utsettelsen av ankesaken 09. mars 1989.
Gerd Hundseid har til slutt anført at det ikke er noe grunnlag for den innsigelse som er reist mot byrettens formulering av domsslutningen. Den er helt i samsvar med hva som er vanlig praksis i saker om odelsløsning.
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten og kan i det alt vesentlige slutte seg til dennes begrunnelse. I anledning av anken bemerkes:
Det er ingen uenighet mellom partene med hensyn til byrettens faktiske fremstilling og heller ikke hva angår de rettssetninger som er lagt til grunn. Uenigheten knytter seg til rettens vurdering av det som passerte i 1941, 1954 og under skifteoppgjøret etter Hans Hundseid i 1984, jfr. anførslene. Partene er ellers enige om at eiendommen Eknes/Eggar utgjør en driftsenhet og at Gerd Hundseid har adgang til å løse hele eiendommen, så fremt det fastslås at hennes odelsrett til Eggar er i behold.
Videre er det enighet om at Hans' kjøp av eiendommen Eknes i 1936 av sin bestefar ikke rettslig sett var til hinder for at han på skifte overtok enda en gård, jfr. i den forbindelse bl.a. dom i Rt-1937-855.
Lagmannsretten viser om forståelsen av delingsregelen i §12 i den tidligere odelslov til den redegjørelse som er gitt av byretten. Som nevnt av denne, gjaldt bestemmelsen etter sin ordlyd bare ved arveskifte og i forhold til livsarvinger. I rettspraksis ble imidlertid bestemmelsen gitt en videre anvendelse, i det den også ble lagt til grunn ved skifte i levende live ("oppgivelsesskifte", "antesipert skifte", "skiftelignende transaksjon").
Det er Jens Stellef Hundseids oppfatning at de vederlagsfrie overdragelsene fra Martha Hundseid av eiendommene Evju til Hans Hundseid og Bjerknes til hans bror Viggo i 1941 var ledd i en skiftelignende transaksjon og at Hans da valgte Evju som sitt åsete. Lagmannsretten deler, i likhet med byretten, ikke denne oppfatning. Det er i og for seg tilstrekkelig å vise til den omstendighet at Gerd Hundseid den gang ikke ble tilgodesett med noe og at det som fra Marthas side ble foretatt, således ikke omfattet alle barna, jfr. dom i Rt-1956-614. Det er imidlertid også andre momenter som etter lagmannsrettens syn klart viser at formålet med overdragelsene ikke var å foreta et delvis skifte. Det er bl.a. vanskelig å forstå hvorfor Hans som den eldste og best odelsberettigede, skulle velge den minste og forutsetningsvis lite verdifulle eiendom Evju som sitt åsete.
Ved overdragelsen ble verdien av denne eiendom av hensyn til beregningen av stempel - og tinglysningsgebyr satt til kr. 10 000,-, mens Bjerknes ble satt til kr. 40 000,-. Som byretten har pekt på, har det formodningen mot seg at Hans ville velge Evju som sitt åsete når han visste at han senere kunne velge den langt mere verdifulle eiendom Eggar. Det synes da også etter bevisførselen på det rene at de overdragelser som skjedde i 1941 var rene hjemmelsoverføringer og at de utelukkende hadde det formål som fremgår av Gerd Hundseids anførsler. Det er således ikke bestridt at Hans rent faktisk drev samtlige tre gjenværende odelseiendommer, men at det i realiteten var Martha og hennes mann som var de reelle eiere, jfr. sitatet fra Viggo Hundseids erklæring av 30. november 1986, gjengitt i byrettens dom.
Det kan etter dette fastslås at Hans etter overskjøtingene av eiendommer i 1941 fortsatt hadde best odelsrett til Eggar og at han derfor stengte for Gerds senere løsning av denne.
Når det så gjelder det som passerte på det såkalte familiemøte i desember 1954, finner lagmannsretten, som byretten, at det ikke er noen bevismessig dekning for at Gerd Hundseid fraskrev seg retten til Eggar. Man viser i denne forbindelse til saksfremstillingen foran og Gerds anførsler. Lagmannsretten finner det lite tvilsomt at hensikten med møtet var å foreta et antesipert skifte for å få til en så vidt mulig arvemessig balanse mellom søsknene. Resultatet ble at Hans og Viggo nå fikk henholdsvis Evju og Bjerknes og at Hans i tillegg fikk overta Eggar, mens Gerd fikk et pengekrav på kr. 60.000,-. Som nevnt av byretten, foreligger det overhodet intet bevis for at Gerd da fraskrev seg retten til senere å overta Eggar. Lagmannsretten er forøvrig enig med Gerd Hundseid i at Martha Hundseids testament av 1964 klart viser at det i 1954 ble foretatt et antesipert skifte.
Situasjonen var etter dette skifte da den at Hans med endelig virkning hadde overtatt Evju og Eggar, mens Viggo med endelig virkning overtok Bjerknes for seg og sin linje. Ved første ledighet av odelseiendom, stod derfor Gerd for tur til å overta den som best odelsberettiget.
Hva angår det som foregikk under det private skifte etter Hans i 1984, finner lagmannsretten at det heller ikke er noe grunnlag for å hevde at Gerd Hundseid gjennom konkludent atferd aksepterte testamentets innhold og at hun derved avskar seg adgangen til å løse eiendommen Eggar på odel. Retten kan for så vidt vise til byrettens bemerkninger og ankemotpartens anførsler som man slutter seg til.
Lagmannsretten finner under henvisning til ovenstående at Gerd Hundseid har rett til å løse eiendommen Eknes/Eggar. Byrettens dom på dette punkt - I i domsslutningen - blir således å stadfeste, idet lagmannsretten også er enig i formuleringen av domsslutningen, jfr. §70 første ledd i odelsloven av 28. juni 1974. Det bemerkes for øvrig at det av den ankende part først under ankeforhandlingen ble reist innvending mot formuleringen. Stadfestelsen av byrettens dom omfatter også saksomkostningsavgjørelsen.
Anken har ikke ført frem, og den ankende part må derfor i utgangspunktet dekke Gerd Hundseids saksomkostninger for lagmannsretten, jfr. tvistemålsloven §180 første ledd. Retten har vurdert spørsmålet om den ankende part bør tilkjennes dekning av en del av omkostningene fordi ankeforhandlingen måtte utsettes 9. mars 1989 p.g.a. Gerd Hundseids innleggelse på sykehus 6. mars 1989. Slik saken er opplyst på dette punkt, finner retten at det ikke kan bebreides noen av partene at saken måtte utsettes. Hver av partene må derfor bære sine omkostninger for utsettelsen.
Gerd Hundseids prosessfullmektig har i anledning av ankeforhandlingen oppgitt saksomkostningene til kr. 26.140,-, hvorav utlegg kr. 1.140,-. Lagmannsretten har ikke noe å bemerke til oppgaven, men finner å burde gjøre et skjønnsmessig fradrag på kr. 4.000,- for de omkostninger som påløp i forbindelse med utsettelsen av saken 9. mars 1989, jfr. ovenfor. Saksomkostningene for lagmannsretten fastsettes etter dette til kr. 22.140,-.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning :
1. Byrettens dom stadfestes i den utstrekning den er påanket.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Jens Stellef Hundseid til Gerd I. Hundseid 22.140,- tjuetotusenetthundre ogførti- kroner innen 2 -to- uker fra dommens forkynnelse.