LE-1987-241
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1988-09-02 |
| Publisert: | LE-1987-00241 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Dom av 2. september 1988 i ankesak nr 241/87. hl.nr. 378/87. |
| Parter: | Ankende part: Karl Tore Hansen (Prosessfullmektig: Advokatfirmaet Staff og Moen v/adv.fullm. Ola Lunde, Oslo). Motpart: Klavestad Rør v/rørleggermester Kai Klavestad og Sissel Klavestad. (Prosessfullmektig: Advokat Torstein Trondsen, Gressvik). |
| Forfatter: | Lagdommer H. Byrkjeland. Lagdommer Johannes Smit. Lagdommer Lars-Jonas Nygard |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §180 |
Snekker Karl Tore Hansen ga 12. desember 1984 pristilbud på oppførelse og levering av et tilbygg til Edgar Bruuns halvdel av en tomannsbolig i Gladvollveien 10 a i Oslo. Tilbudet lød på kr 250 000,eksklusiv merverdiavgift, og ble akseptert av Bruun. Senere ble det inngått tilleggskontrakt for tilleggsytelser som medførte heving av kontrakt-summen til kr 339 400,-.
I det aksepterte hovedtilbud er blant annet anført: "Rørlegger arbeid og El.arbeid er metatt." Hansen tok kontakt angående rørleggerarbeidet med en bekjent, rørlegger Kai Klavestad, som nylig hadde startet det personlige firma Klavestad Rør. Innholdet i avtalen mellom dem er omtvistet. Klavestad utførte imidlertid det nødvendige rørleggerarbeid, og installerte også sanitærutstyr etter å ha hatt kontakt med Bruun. Hansen mener seg ikke ansvarlig for rørleggerutgiftene, bortsett fra arbeidet med legging av bunnledning som han har betalt med kr 2 040 i henhold til særskilt faktura. Han har heller ikke ment seg ansvarlig for to andre fakturaer som knytter seg til arbeid Klavestad skal ha utført for Hansen privat.
Klavestad Rør v/rørleggermester Kai Klavestad reiste søksmål mot Hansen ved stevning 10. februar 1986, med krav om dom for samlet tilgodehavende kr 20 522 med renter og saksomkostninger.
Tune herredsrett avsa 20. januar 1987 dom med denne domsslutning:
"1. Karl Tore Hansen dømmes til å betale til Klavestad Rør v/Kai og Sissel Klavestad kr 20 522,- kronertjuetusenfemhundreogtjueto 00/100 med tillegg av 15 % renter fra 1. august 1985 og 18% rente fra 1. februar 1986 til betaling skjer.
2. Hver av partene bærer sine saksomkostninger."
Det nærmere saksforhold fremgår av herredsrettens domsgrunner og av lagmannsrettens bemerkninger i det følgende.
Karl Tore Hansen har i rett tid påanket herredsrettens dom til lagmannsrett og har lagt ned denne påstand:
"Karl Tore Hansen frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett."
Klavestad Rør v/Kai og Sissel Klavestad har tatt til motmæle og lagt med denne påstand:
"1. Tune herredsretts dom av 20. januar 1987 stadfestes.
2. Klavestad Rør v/rørleggermester Kai Klavestad og Sissel Klavestad tilkjennes saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett."
Under ankeforhandlingen møtte partene med prosessfullmektiger og ga forklaring. Det ble avhørt 7 vitner. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.
Karl Tore Hansen har i det vesentlige anført.
Hans avtale med byggherren,Bruun, innebar ikke at han påtok seg det økonomiske ansvar for alt rørleggerarbeidet i tilbygget. Han gjorde det under forhandlingene med Bruun klart at han bare skulle være ansvarlig for bunnledningen. Denne var nødvendig for å komme igang med bygget. Pristilbudet var ikke ment å omfatte mer rørleggerarbeid enn dette. På tilsvarende måte forholdt det seg med elektrikerarbeidet. Det het i pristilbudet at elektrikerarbeidet var medtatt, men dette var i muntlig avtale presisert til å omfatte bare en nærmere bestemt del, nemlig 20 lampepunkter. Hansen og hans medarbeider hadde ikke forutsetninger for å anslå hva hele rørleggerarbeidet ville koste, og påtok seg heller ikke dette. Forhandlingene Hansen hadde med Kai Klavestad gikk bare ut på å formidle kontakt mellom Klavestad og Bruun, og sistnevnte er den ansvarlige for å dekke Klavestads tilgodehavende etter faktura nr. 424 på kr 18 707,80. Arbeidet med bunn ledningen, kr 2 040,har han dekket i henhold til særskilt faktura, nr. 412.
Klavestad har bevisbyrden for at Hansen er ansvarlig for alle rørleggerkostnader, men har ikke oppfylt denne. Det var ikke opprettet skriftlig avtale, og Klavestad var som den profesjonelle part nærmest til å sørge for dette, og til å bære følgene av at det ikke ble gjort.
Det forelå ikke VVS tegninger for rørleggerarbeidet, og som usakkyndig kunne ikke Hansen stipulere noen pris. Klavestad anførte Bruuns navn på materialoppstillingen, og det tyder på at Klavestad anså Bruun som ansvarlig. Klavestad sendte faktura til Hansen bare for bunnledningen på kr 2 040, hvilket støtter Hansens forklaring om at hans ansvar var begrenset til dette beløp. Hans rørleggeransvar var begrenset på tilsvarende måte som elektrikeransvaret. Hansens medarbeider Hotvedt har bekreftet Hansens fremstilling. Klavestad ville ikke sendt fakturaen til Bruun slik han gjorde dersom han mente Hansen var ansvarlig. Det forelå ikke noen totalentreprise som gjorde Hansen ansvarlig overfor Klavestad som underentreprenør. Det var tale om avtaler mellom byggherren og selvstendige håndverkere.
Kravet etter faktura nr. 204 på kr 984 gjelder arbeid som ikke er utført. Restkravet på kr 831,15 gjelder faktura nr. 234 på kr 18 831,15 for arbeid på Hansens private bolig. Han har betalt kr 18 000,- og mener ikke å skylde noe mer.
Kai og Sissel Klavestad har i det vesentlige anført:
Avtalen med Hansen om rørleggerarbeidet i Bruuns tilbygg ble inngått muntlig, da de var omgangsvenner. Avtalen gikk ut på å legge bunnledning i byggets sokkel og montere internt røropplegg til sanitærutstyr. Dette er det generelle rørleggerarbeid i en bolig. Når det gjaldt levering og montering av sanitærutstyr og baderomsinnredning skulle Klavestad treffe avtale med Bruun, og kostnadene for så vidt skulle utfaktureres til Bruun og betales av ham. Slik ble det også forholdt. Klavestad skulle være underentreprenør i forhold til Hansen som hovedentreprenør (generalentreprenør) i henhold til Norsk Standard. Klavestads arbeid skulle utføres som regningsarbeid. Uttrykket "rørleggerarbeid" i kontrakten (pristilbudet) kan ikke fortolkes til bare å gjelde arbeidsomkostningene med bunnledningen.
Etter hovedkontraktens innhold er det tale om en generalentreprise, med Hansen som hovedentreprenør og Klavestad som underentreprenør, jfr. Sandviks komentar side 63, 1. avsnitt litra B, 1974-utgaven. Det er i kontrakten ikke vist til Norsk Standard nr. 3401 om standardiserte kontraktsvilkår, men etter rettspraksis, jfr. Rt-1967-1248 (side 1253), har bestemmelsen vært anvendt også ellers, jfr. Sandvik side 23 og side 24 note 1. Det gjelder avtale om et bygg til bestemt pris, der rørleggerarbeid er inkludert. Det er ikke tale om delt entreprise, jfr. Sandvik side 62 nederst. Tilleggsavtalen av 8. mai 1985 taler om den samlede totalentreprise. Det er fullt samsvar mellom Hansens avtaler med Bruun og med Klavestad. Hovedavtalen gir således støtte for Klavestads påstand om avtalen mellom ham og Hansen.
Det står intet i avtalen mellom Hansen og Bruun om at Hansen bare skal være ansvarlig for arbeidet med bunnledningen, men ikke for materialene. Hvis Klavestad var blitt gjort kjent med dette ville han tatt spørsmålet opp med Bruun.
Ifølge Norsk Standard pkt 5,1 ville Hansen være uberettiget til å overdra noen del av generalentreprisen til Klavestad.
Hansen uttalte på et møte med andre håndverkere som arbeidet på tilbygget at det ikke måtte utføres mer arbeid "for hans regning" etter at det hadde oppstått forsinkelser med betaling fra Bruun. Ifølge fru Bruun fikk Hansen 8. mai 1985 utbetalt kr 86 000 som blant annet skulle gå til rørleggerarbeid. Disse forhold taler for at Hansen mente seg ansvarlig for alt rørleggerarbeidet.
Klavestad sendte faktura til Hansen på hele arbeidet. Da Hansen protesterte og ville ha særskilt faktura bare på bunnledningsarbeidet, mens resten skulle faktureres på Bruun, stolte man på ham, og forholdt seg i samsvar med dette. Dette var uriktig, men endrer ikke sakens realitet - at Hansen er ansvarlig for hele beløpet. Hadde Hansen fremlagt sin kontrakt med Bruun ville, feilen ikke ha oppstått. Når materialleveransen ble oppført på
Bruuns navn var det bare for å angi byggeplassen. Det kan ikke trekkes slutninger fra avtalen om elektrikerarbeid til rørleggerarbeidet.
Hansen har ikke reist innvendinger mot selve fakturabeløpet. Fakturaene nr. 204 og nr. 234 gjelder privat arbeid på Hansens enebolig. Hansen har tidligere hevdet at beløpene er betalt, og har først under ankeforhandlingen bestridt riktigheten og anført at arbeidene ikke er utført. Anførselen bør avvises som for sent fremsatt. Arbeidene er utført og er aldri blitt betalt.
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten, og kan i det vesentlige også tiltre herredsrettens begrunnelse.
Når det gjelder Klavestads hovedkrav etter faktura nr. 424 for rørleggerarbeid på Bruuns hus, er spørsmålet om Hansen har opptrådt slik at han må anses forpliktet til å dekke utgiftene. Hansen har forklart at han såvel overfor Bruun som overfor Klavestad ga til kjenne at han bare påtok seg arbeidsutgiftene ved legging av bunnledningen. Ingen av disse har oppfattet noen slik reservasjon fra Hansens side. I kontraktsforholdet til Bruun ville en slik begrensning stå klart i strid med ordlyden i kontrakten (pristilbudet), som generelt uttaler at rørleggerarbeid er medtatt i entreprisen. Det angis at kjøkkeninnredning og baderomsutstyr kommer i tillegg. Den naturlige forståelse av dette må være at rørleggerarbeid til kjøkken og bad skulle inngå i entreprisen. Hansen foreviste ikke Klavestad sin kontrakt med Bruun, og Klavestad hadde bare Hansens muntlige utsagn å bygge på når det gjaldt hvem som skulle stå ansvarlig for rørleggerarbeidet. Lagmannsretten må legge til grunn at Hansen tilbød Klavestad å påta seg rørleggerarbeidet, uten å presisere at han selv bare ville være ansvarlig for arbeidsutgiftene ved legging av bunnledning, og uten å gjøre det klart for Klavestad at materialkostnadene til bunnledningen og kostnadene med rørleggerarbeidet forøvrig måtte avtales med Bruun som den ansvarlige. Hansen må under enhver omstendighet bære ansvaret for at en slik spesiell begrensning ikke ble klart presisert.
Retten må bygge på Klavestads forklaring om at han forutsatte at oppdraget var for Hansens regning. Det var bare spørsmålet om sanitærutstyr og om den nærmere plassering av dette i vedkommende rom Klavestad skulle avtale med Bruun, og dette ble også gjort.
Denne forståelsen av avtalen samsvarer med den skriftlige avtale mellom Hansen og Bruun.
At Klavestad førte materiallisten på Bruuns navn innebærer ikke annet enn en angivelse av arbeidsstedet. Når det ble sendt faktura til Bruun var det etter Hansens oppfordring, og i tillit til at hans opplysning var riktig. Disse forhold kan ikke underbygge Hansens påstand om frifinnelse for hovedkravet.
Når det gjelder Klavestads krav på godtgjørelse for arbeid på Hansens enebolig, på kr 984 og kr 831,15, har Hansen ikke sannsynligjort at grunnlaget er uriktig eller at beløpene er betalt. Heller ikke for så vidt kan anken føre frem.
Herredsrettens dom blir etter dette å stadfeste idet man etter omstendighetene heller ikke har noe å bemerke til omkostningsavgjørelsen. For lagmannsretten tilpliktes Hansen å betale saksomkostninger etter hovedregelen i tvistemålsloven§180 første ledd. I samsvar med kostnadsoppgaven settes beløpet til kr 16 200, hvorav kr 16 000 er salær.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Herredsrettens dom stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Karl Tore Hansen til Kai Klavestad og Sissel Klavestad 16.200 - sekstentusentohundre - kroner innen to - 2 - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.