LE-1987-452

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Dom
Dato:	1988-10-14
Publisert:	LE-1987-00452
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Dom av 14. oktober 1988 i ankesak nr. 452/87 hl.nr. 704/87.
Parter:	Ankende part: Scandinavian Merchant A/S (Prosessfullmektig: Advokatfirmaet Gram, Hambro og Garman v/advokat Morten Steenstrup, Oslo). Motpart: A/S Factoring Finans v/styrets formann. (Prosessfullmektig: Advokat Bjørg Ven, Oslo).
Forfatter:	Lagmann Erik Jørgensen, formann. Lagdommer Odd Friberg. Lagdommer Kåre Berg
Lovhenvisninger:	Avtaleloven (1918) §36, Tvistemålsloven (1915) §180, §174

Scandinavian Merchant A/S (heretter kalt ScanMer) krever at A/S Factoring Finans (heretter kalt ASF) erstatter tap som er oppstått ved at ScanMers kunde Sverre Mohn Postordre A/S (heretter kalt Sverre Mohn) ble tatt under akkordforhandling 29. juni 1984. ScanMer bygger sitt krav på at partene hadde inngått en risikoavdekningsavtale i tilknytning til en factoringavtale, med en risikogrense på 650000 kroner, senere utvidet til 1 million kroner, for fordringer på Sverre Mohn. ASF bestrider kravet med den begrunnelse at firmaet aldri hadde innrømmet risikoavdekning for fordringer på denne kunde eller at ScanMer ikke har oppfylt vilkårene for risikoavdekning.

Oslo byrett avsa 27. april 1987 dom med slik domsslutning:

"1. A/S Factoring Finans frifinnes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke."

ScanMer har i rett tid påanket dommen og lagt ned slik endelig påstand:

"1. A/S Factoring Finans dømmes til å betale Scandinavian Merchant A/S et beløp fastsatt av retten og oppad begrenset til kr. 486270,- med tillegg av renter kr. 89250,- fra 1. oktober 1984 frem til stevning ble uttatt og med tillegg av 15 % rente p.a. fra stevning ble tatt ut til 31. januar 86 og deretter 18 % p.a. frem til betaling finner sted.

2. A/S Factoring Finans dømmes til å betale Scandinavian Merchant A/S et beløp begrenset oppad til kr. 390000,- med tillegg av 15 % rente p.a. fra stevning til 31. januar 86 og 18 % deretter til betaling finner sted.

3. A/S Factoring Finans dømmes til å overta Gerhard Runshaug jr.'s personlige garanti overfor Bergen Skillingsbank.

4. A/S Factoring Finans dømmes til å betale de fulle saksomkostningene for byretten og lagmannsretten."

ASF har i rett tid påanket dommen og lagt ned slik påstand:

"1. Oslo byretts dom av 27. april 1987 stadfestes dog slik at A/S Factoring Finans tilkjennes saksomkostninger for byretten.

2. Scandinavian Merchant A/S tilpliktes å betale A/S Factoring Finans saksomkostninger for lagmannsretten. Saksomkostninger forrentes med loven morarente fra 14 dager etter domsavsigelsen."

Ankeforhandlingen fant sted 27.-30. september 1988. Partene møtte ved sine partsrepresentanter som avga forklaring. 5 vitner, hvorav 2 nye for lagmannsretten, ble avhørt. Dokumentasjonen er notert i rettsboken.

Saksforholdet går frem av byrettens domsgrunner og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor. Factoringavtalens del II, som angir de spesielle vilkår, er gjengitt i byrettens dom, mens del I bare er referert delvis. Nedenfor refereres også §1 i Del I. Denne bestemmelse har vært påberopt av ASF som en sentral bestemmelse i forholdet mellom partene. En del nye dokumenter er lagt frem i ankesaken. Forøvrig står saken i samme stilling som for byretten.

Standardavtalens §1 lyder slik:

"§1 Klientens plikt til å overdra sine kundefordringer til Factor. Klienten forplikter seg til å overdra til Factor samtlige de fordringer han i avtaletiden erverver på sine kunder i anledning den omsetning som er angitt i Del 2 punkt 1. Overdragelsen skal være til eiendom og ugjenkallelig. Klienten skal i forbindelse med overdragelsen gi factor alle de dokumenter som Factor måtte trenge ved innkassering av fordringer."

Scandinavian Merchant A/S har i det vesentlige anført det samme for lagmannsretten som for byretten. ScanMer har særlig gjort gjeldende for lagmannsretten:

Avtaleretten og dens alminnelige prinsipper må legges til grunn ved fortolkningen av avtalen. ScanMers behov og forutsetninger for avtalen må tas i betraktning. De var uttrykkelig uttalt og således synbare for ASF.

Allerede i åpningsfasen gjorde ScanMer det klart at det var forsikring av fordringsmassen selskapet var ute etter. Risikoavdekning og kredittforsikring går over i hverandre. Man må ta utgangspunkt i ScanMers reelle interesse og falle tilbake på forsikringsjussen. Det vises til Carsten Smith: Garantiforsikring 149 flg. og HRD i Rt-1987-35 flg. Byretten har feilaktig vurdert hele saken ut fra factoringavtalesynsvinkelen. Man kan ikke ensidig bygge på prinsippene i standardavtalen for factoring. I den foreliggende sak er det inngått en individuell avtale som avviker fra standardavtalen. ASF kan ikke da skyte seg inn under at man er bundet av regelverket som gjelder for factoring. Kredittilsynet har på forespørsel svart at lovgivningen ikke er til hinder for at et finansieringsselskap kan stille garanti for rett inngang av en klients kundefordringer. Når factoringselskapets formål etter vedtektene ikke er begrenset til det å drive factoringvirksomhet, og vedtektene for ASF er ikke slik begrenset, er det ingen forutsetning at selskapet inkasserer kundefordringene. Standardavtalens §1 behøver ikke opprettholdes i forhold til §6 (kredittrisikoen), men i forhold til §5 (finansieringen), jfr. nevnte høyesterettsdom.

Det går frem av partenes samtaler og korrespondanse i forbindelse med avtaleinngåelsen at sikring av kundefordringene var et sentralt tema. Den måten dette spørsmål er behandlet på, viser at partene har gitt uttrykk for standpunkter som må oppfattes som bindende. I forsikring fastsettes kredittgrensen ved avtalens inngåelse, og premiens størrelse er avhengig av dette. Når ScanMer har fått tilbakemelding om hvilke kunder det vil få risikoforsikring for, inngår det avtalen. Kredittlimitene skal ikke stå i selve avtalen. Standardavtalens §6 forutsetter at factor fastsetter en grense for kredittrisikoen når han overtar denne. Det er dette som er gjort i foreliggende sak. Det er ikke tale om at dette skulle gjøres senere og i samsvar med visse prosedyrer ASF fulgte. Byretten har heftet seg for meget opp i ASF's egne refleksjoner om hvorledes kredittrisikoen skulle fastsettes, refleksjoner som ScanMer ikke kjente til. Avtalen om kredittsikring er så vidt klar og utførlig og i samsvar med vanlige avtalerettslige prinsipper i forretningsforhold, at ASF ikke kan påberope at en annen prosedyre skulle ha vært fulgt. ASF måtte i tilfelle ha gjort dette mer klart ved avtaleinngåelsen. Det vises til Knut Selmer: Forsikringsrett (1982) 66.

ASF nyttet i forliggende tilfelle en fremgangsmåte som var irregulær. Dette må ASF ta risikoen for. Når ASF i forbindelse med tilbudet legger ved listen over kunder med markering av risikobeløpet på 650000 kroner, er dette et bindende tilsagn på samme måte som ASF gikk med på bestemte risikobeløp for de øvrige kunders fordringer. Beløpet var satt på listen for at ScanMer skulle inngå avtalen, og nevnte risikoavdekning var en forutsetning for at ScanMer ville inngå avtalen.

I brev av 2. juli 1983 til ASF uttaler ScanMer at selskapet går ut fra at det kan fakturere på tidligere godkjente kunder og da med klar adresse til nevnte liste hvor beløpet på 650000 kroner står. Uttalelsen er gitt i forbindelse med at ScanMer returnerer factoringavtalen med sin undertegning. Brevet gir uttrykk for en aksept av tilbudet på bestemte forutsetninger. Dette har en dobbelt virkning, både ved å være tolkningsmiddel og ved å gi grunnlag for godtrovirkning. Det vises til Arnholm: Privatrett 60. Når ASF har tatt hensyn til ScanMers spesielle forhold på enkelte punkter, må det ta konsekvensen av dette. ASF hadde særlig interesse av å oppnå en avtale med ScanMer for å komme inn på markedet i Bergen. ASF hadde da plikt til å sørge for klarhet over avtalen. Klientveiledningen er ikke en del av avtalen, og den ble heller ikke ordentlig gjennomgått med ScanMer.

Overdragelse av fordringene til et finansieringsselskap som driver factoringvirksomhet, er ikke en absolutt nødvendighet. Standardiseringsavtalens §1 er fraveket ved avtale i praksis. Standardvilkårene er ensidig utarbeidet av den ene part, og det skal lite til for å kunne sette de generelle vilkår til side. I foreliggende sak ble spørsmålet om pantsettelse tatt opp, og partene innrettet seg etter den ordning som ScanMer hadde med sin bankforbindelse. For Sverre Mohn hadde ScanMer en spesiell oppgjørsordning som medførte at fordringene ikke ble overdratt til ASF. Dermed faller ikke risikoavdekningen bort. ScanMer har hele tiden betalt premie som dekker risikosikringen. Skulle denne ikke omfatte ScanMers avgjort viktigste kunde, måtte ASF ha reservert seg og sagt klart fra at denne risiko ikke var dekket.

Risikoavdekning for fordringer på Sverre Mohn dannet grunnlaget for avtalen. Det vil være i strid med avtaleloven §36 å hevde at avtalen ikke skulle gjelde i forhold til denne kunde, når avtalen ellers ble opprettholdt inntil den ble sagt opp 18. mai 84. Kredittrisikoen på 650000 kroner ble aldri avslått eller sagt opp før nevnte dato. ASF har utvist passivitet på klare meldinger fra ScanMers side. Det er her tale om å kjøpe trygghet, og dette krever en enda større aktsomhetsplikt enn vanlig. Når det gjelder fakturaene og fordringene på Sverre Mohn, hadde ASF ingen administrasjon eller finansiering av disse. Det var kun risikoavdekningen som gjaldt, og denne ble det betalt premie for. Når ASF krevet premie, medfører dette at selskapet ble forpliktet, jfr. Selmer: Forsikringsrett 156. ScanMer har ikke forlangt å få premien tilbake.

Når ScanMer skulle sikre seg større ordrer for våren 1984, ønsket selskapet å få forhøyet risikogrensene for Sverre Mohn, og meddelte ved telex av 20. august 1983 at grensen ble ønsket forhøyet til 1,5 millioner kroner samt søkte ved brev av 29. desember 1983 med kundeliste om at grensen ble satt til 1,2 millioner kroner. Det ble ikke gitt formelt avslag på disse henvendelser, slik som prosedyrereglene foreskrev. I debitorrapporten av 7. november 1983 ble anført at kredittgrenser for denne kunde var avslått. Dette må i tilfelle gå på søknaden om forhøyelse til 1,5 millioner kroners grense. I februar 1984 får Runshaug muntlig beskjed om at det var gjort formelle feil i 1983 slik at denne kunden egentlig ikke var forsikret. Partene drøfter imidlertid fortsatt en kredittgrense for Sverre Mohn av hensyn til vårsalget, og 7. mars 1984 bekrefter ScanMer ved telex at det har fått bindende tilsagn om risikoavdekning for 1 million kroner. Dette har på samme måte som ScanMers brev av 2. juli 1983 bevismessig betydning og godtrovirkning. ScanMer innrettet seg etter det og utstedte fakturaer. Tilsagnet innebærer et selvstendig grunnlag for kredittsikring opp til 1 million kroner, og må anses som en forhøyelse av den løpende kredittsikring inntil 650000 kroner.

ASF's brev av 13. mars 1984 er ingen formell oppsigelse av kredittsikringsavtalen. Slik oppsigelse ble først gitt ved ASF's brev av 18. mai 1984. ScanMer har aldri vært enig i at ASF ikke har hatt løpende kredittsikring for Sverre Mohn. Den etterfølgende korrespondanse viser dette.

Påstanden om risikoavdekning er utformet i to alternativer, nemlig på basis av 1 million kroners sikring og på basis av 650000 kroners sikring. I begge tilfelle skal det gjøres fradrag for innbetalte beløp i sikringstiden, for 25 % akkorddividende og for godskrevet provisjon som skal tilbakeføres. Dessuten skal merverdiavgiften ikke tas med i fakturafordringene.

Videre gjør ScanMer gjeldende krav på erstatning for andre tap som er foranlediget av ASF's mislighold. Ekstra lagerleie utgjør kr. 13770,-, tap ved salg til lavere priser utgjør kr. 115200,- og tap p.g.a. dårlig likviditet anslås til kr. 100000,-. En beregning av kredittkomiteen i Bergen Skillingsbank har anslått det totale tap til kr. 390000,- pr. år. ScanMer krever tapet beregnet etter rettens skjønn, men oppad begrenset til kr. 390000,- i alt.

Dessuten hevder ScanMer at ASF må overta den personlige garanti som Runshaug har stillet overfor Bergen Skillingsbank. ScanMer ønsker å bli kvitt alle sine forpliktelser, også regressansvar som selskapet har i forbindelse med Runshaugs garanti.

A/S Factoring Finans har i det store og hele gjort gjeldende de samme anførsler for lagmannsretten som for byretten. ASF har fremhevet følgende for lagmannsretten:

ScanMer inngikk en vanlig factoringavtale og måtte innrette seg etter de regler som gjaldt for slik avtale. Det var av vesentlig interesse for ScanMer å få bistand til behandling av fordingsmassen. Alle kalamiteter som oppsto, skyldtes at ScanMer ønsket spesialbehandling.

Partene var i forhandlinger om risikoavdekning i forbindelse med factoringavtalen. På det forberedende stadium ba ScanMer om en antydning av risikoavdekningens omfang for den ordremasse som forelå. Formålet var å få rede på tvilsomme kunder. Kopien av ordrelisten som ASF returnerte, fastsatte ingen grenser for risikoen, men gjaldt kun kundenes kredittverdighet. ScanMer måtte vite at søknad om risikoavdekning måtte settes opp på eget skjema og behandles særskilt før kredittrisiko ble innvilget. Dette går klart frem av kundeveiledningen som var gjennomgått med Runshaug på forhånd. Kundene ville bli innmeldt etterhvert, og debitormassen var en dynamisk størrelse. Kontrakten hadde ikke så stor betydning for ASF. ScanMer burde ha passet på å sette seg inn i kontraktsvilkårene og følge dem. ScanMer ville følge sitt eget løp, men kan ikke regne med at motparten har godkjent risikoavdekning bare ved selv å bekrefte dette i brev, som f.eks. i brev av 2. juli 1983. Ved brev av 20. oktober 1983 ga ASF klar beskjed om at risikoavdekning bare ville bli godkjent ved bruk av de ordinære søknadsskjemaer. For de øvrige kunder hadde ScanMer søkt spesielt om risikogrenser og fått særskilte meldinger tilbake om godkjenning eller avslag. ScanMer har således visst at det måtte avfinne seg med å følge de vanlige rutiner og holde seg til de uttrykkelige tilsagn som ble gitt.

I hvert fall ble eventuelle misforståelser ryddet av veien da ASF ved nevnte brev av 20. oktober 1983 meddelte at gjeldende kredittgrenser ville bli lagt inn på neste debitorrapport. ScanMer hadde da ved telex av 20. august 1983 søkt om en kredittgrense på 1,5 millioner for Sverre Mohn. I debitorrapportene fra og med 7. november 83 sto det oppført at kredittgrensen var avslått. Dette ble gjentatt 13 ganger på et halvt år. Denne form for melding skyldes ScanMers eget valg idet firmaet ikke ville benytte de vanlige søknadsskjemaer. ScanMer har ikke rettet noen henvendelser til ASF om hva avslaget måtte bety. Da ScanMer på ny søkte om kredittgrense for Sverre Mohn, denne gang på 1,2 millioner kroner, måtte det vite at det ikke var fastsatt noen kredittgrense.

I samtalen mellom partene forut for ScanMers brev av 21. februar 1984 fikk ScanMer opplyst at det juridiske grunnlag for sikring av fordringene på Sverre Mohn ikke hadde eksistert. Factoringkontrakten var betinget av at fakturaene ble overdratt til factor. Det var denne betingelse ASF senere krevet gjnnomført ved godkjenning av kredittgrense for Sverre Mohn. Om ScanMer tidligere hadde vært i god tro, måtte den siste rest av denne nå være fjernet.

ScanMers telex av 7. mars 1984 kan ikke danne grunnlag for å anta at ASF hadde gitt bindende kredittgrense på 1 million kroner for Sverre Mohn. Avgjørelsen vedrørende et så betydelig beløp ville ha blitt meddelt skriftlig. En ensidig bekreftelse fra ScanMers side er ikke godt nok. Normalt ville partene ha utvekslet telex. Det var flere spørsmål ved risikoavdekningen som måtte løses. Svaret ble gitt 13. mars 1984. Det er da ikke rom for passivitet.

Uansett om AFS har gitt tilsagn om risikoavdekning, er disse betinget av at ScanMer oppfyller sin plikt til å overdra fakturaene/fordringene til ASF. Partene har ikke inngått noen særavtale om ikke-overdragelse. Pantsettelsen til Bergen Skillingsbank har ikke noe med overdragelsene å gjøre. Alle de andre fordringene på de øvrige kunder er notifisert og overdratt. Overdragelse av fordringer vedrørende Sverre Mohn er ikke skjedd, og dette er et avtalebrudd som medfører at AFS's eventuelle plikt til å yte risikoavdekning er falt bort. Kredittilsynet peker i sitt brev av 22. september 1987 på at en slik garantistillelse måtte ha som forutsetning at factoringselskapet innkasserer kundefordringene. §1 i standardavtalen er selve ryggraden i factoringavtalen. Den pålegger plikt til å overdra samtlige fordringer, også hva angår risikoavdekning. Ellers vil det bli ren forsikring, og dette ville være i strid med forsikringslovgivningen. Overdragelse av fordringer hindret ikke at veksler ble utstedt til ScanMer. Det foreligger ingen dokumentasjon for at ASF har gått med på å unnlate overdragelse hvis ScanMer skulle ha fått risikoavdekning for Sverre Mohn.

Det foreligger ingen forsikringsavtale og det er ikke fastsatt noen særskilt premie for forsikring. Risikoavdekningen inngår som en intergrert del av factoringavtalen. Provisjonen omfatter hele ordningen og kan ikke deles på de forskjellige ledd i factoringavtalen. Fordringen på Sverre Mohn ble behandlet som de andre fordringer. ASF gikk med på å tilbakeføre en del av provisjonen, som gjaldt risikoavdekning for Sverre Mohn, fordi Scanmer tok opp dette spørsmål og ASF fant det rimelig med en tilbakeføring. ScanMer har ved påtegning på ASF's brev av 18. mai 84 gått med på tilbakeføring av provisjon og fordringer vedrørende Sverre Mohn.

Som subsidiær anførsel bestrider ASF å ha noe erstatningsansvar for de påberopte følgeskader. De tap som kreves erstattet i den forbindelse har alle sammenheng med at Sverre Mohn innstilte sine betalinger og ikke kunne ta imot bestilte varer. Kravet som vedrører Runshaugs personlig stilte garanti, faller utenfor rammen av saken.

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn byretten og skal bemerke:

Lagmannsretten antar ut fra en helhetsvurdering at ASF har påtatt seg en risikoavdekning av fordringer på ScanMers største kunde Sverre Mohn. Retten legger i denne sammenheng vekt på partenes forutsetninger, karakteren av den kommunikasjon de har hatt og det konkrete hendelsesforløp. Retten er enig med byretten i at det må tas utgangspunkt i de generelle prinsipper som gjelder for factoringavtaler, men mener at factoringselskapet var nærmest til å sørge for klarhet over avtalen og følge opp at selskapets vikår ble overholdt. ASF må derfor bære risikoen for den usikkerhet om avtalevilkårene som oppsto ved at de alminnelige prinsipper ble fraveket. Retten tar også hensyn til den alminnelige aktsomhetsplikt en part i et avtaleforhold har for å unngå at den annen part blir skadelidende ved omstendigheter som parten har innflytelse på.

Etter lagmannsrettens mening var det klart for ASF at ScanMer ønsket en risikoavdekning for sine kundefordringer og at dette ønske ikke minst gjaldt for fordringer på den kunde som var mottaker av over halvparten av ScanMers omsetning. ScanMer brukte ordet "forsikre" på det forhold at fordringene ble sikret mot tap ved manglende betaling. Slik risikoavdekning kan inngås som ledd i en factoringavtale, og det var dette som skjedde i det foreliggende tilfelle. Det spesielle ved saken var imidlertid at ScanMer hadde en særordning med inndriving og oppgjør av fordringer på Sverre Mohn. ScanMer trakk veksler på Sverre Mohn for fakturabeløpene og fikk vekslene diskontert i Bergens Skillingsbank. For øvrig hadde Skillingsbanken pant i kundefordringene, hvilket ikke hindret at fordringene ble overført til ASF. Når det gjelder fordringene på Sverre Mohn, ble disse ikke overført til ASF på grunn av oppgjørsordningen med aksepter. Dette er et forhold som ved første gangs oppgjør ble akseptert av ASF, men som etter ASF's mening var i strid med forutsetningene om overdragelse av kundefordringene. Senere skjedde imidlertid ingen avklaring av dette spørsmål, og ScanMer fortsatte med ordningen slik at det oppdrag ASF hadde etter factoringavtalen, i praksis var begrenset til risikoavdekning for denne kunde. Den administrative del med overtagelse av kundefordringen ble altså ikke gjennomført. Provisjonen som var regnet av omsetningen til alle kundene, dekket både administrasjon og risikoavdekning.

ASF er et databasert factoringselskap og følger bestemte rutiner for registrering og behandling av kundefordringer, for øvrig i samsvar med de standardvilkår som gjelder for dette. Selskapet tar ikke på seg risikoavdekning uten i forbindelse med en factoringavtale, og denne forutsetter overdragelse av kundefordringene. Lagmannsretten antar imidlertid at det går an å fravike dette i spesielle tilfelle slik som i foreliggende sak hvor man hadde en særordning med inndrivelse av fordringene på Sverre Mohn. ASF er etter vedtektene ikke et rent factoringselskap som bare driver med factoring. Det er etter Kreditttilsynets uttalelse ikke noe til hinder for at et finansieringsselskap kan stille garanti for rett inngang av en bedrifts kundefordringer. Under alle omstendigheter antas at ASF vil kunne bli privatrettslig bundet av en avtale som ScanMer i god tro har ment skulle gjelde risikoavdekning for Sverre Mohn.

Hvis man ser på de konkrete ledd i hendelsesforløpet og legger Runshaugs forklaring i retten til grunn, er ikke lagmannsretten i særlig tvil om at ScanMer har stolt på at selskapet fikk og fortsatt hadde en løpende risikoavdekning på 650000 kroner for fordringer på Sverre Mohn. Lagmannsretten legger til grunn at Runshaug var i aktsom god tro. Retten legger i den forbindelse vekt på at ScanMer ba om å få vite hva det kunne regne med av risikoavdekning og fikk oversendt debitorlisten med ASF's merknader i forbindelse med avtaleutkastet. ScanMer hadde interesse av å få risikoavdekning for Sverre Mohn. Dette måtte være klart for ASF. Retten finner det også sannsynlig at ASF kjente til eller forsto at det var en forutsetning for ScanMer å få en tilstrekkelig risikoavdekning for Sverre Mohn før avtaleinngåelsen. Hvis ASF mente at behandlingen av debitorlisten til ScanMer ikke hadde forpliktende karakter, burde det ha gjort dette klart for ScanMer. Blant annet ScanMers brev av 2. juli 1983 viste at ScanMer regnet med at fordringene på Sverre Mohn var sikret ved risikoavdekningen for 650000 kroner.

Senere har ScanMer søkt om høyere kredittgrenser med henblikk på vårsalget 1984. ASF har ikke svart på søknadene direkte, men har påberopt at debitorrapportene ville inneholde opplysninger om de til enhver tid gjeldende kredittgrenser. Retten anser dette for å være en lite betryggende ordning for et så viktig kundeforhold som det Sverre Mohn representerte for ScanMer. Når ASF ga uttrykkelige svar på de andre søknader, var det naturlig å vente at svaret vedrørende Sverre Mohn også ble gitt ved telex eller brev. Det var også rimelig å kreve at om ASF mente at ScanMer heller ikke hadde fått risikoavdekning for 650000 kroner eller at denne senere var blitt opphevet, burde ASF ha gitt beskjed om dette før ScanMer tok opp ordrer for vårsalget 1984. Avslaget som går frem av debitorrapporten, er ikke relatert til noen bestemt søknad. I og med at ScanMer hadde søkt om en forhøyelse av kredittgrensen, var det naturlig å sette avslaget i forbindelse med denne søknad. Det er ikke naturlig å knytte avslaget til kredittgrensen på 650000 kroner.

Runshaug har gitt en detaljert forklaring om sin forbindelse med ASF, og retten fester lit til denne forklaring.

Lagmannsretten er etter dette kommet til at ASF gjennom sin opptreden har bundet seg til en risikoavdekningsavtale med ScanMer og at denne avtale omfatter risikoavdekning på 650000 kroner for fordringer på Sverre Mohn. Retten finner det ikke forsvarlig at ASF til tross for ScanMers henvendelser om risikoavdekningen for Sverre Mohn ikke ga direkte svar eller opplysning om sitt syn på forholdet dersom ASF var av den oppfatning at det formelle grunnlag ikke var i orden. ScanMer betalte løpende provisjon som omfattet risikoavdekning for fordringer på Sverre Mohn. Dette indikerer at ASF regnet med at Sverre Mohn var dekket av avtalen om risikoavdekning.

Når det gjelder spørsmålet om kredittgrensen ble forhøyet til 1 million kroner ved bindende tilsagn i telefonsamtale 7. mars 1984 er lagmannsretten i sterk tvil. Det anses på det rene at partene har hatt kontakt om en forhøyelse av kredittgrensen eller innvilgning av risikoavdekning i tiden forut for denne dato. ScanMer var i ferd med å fakturere varer for vårsalget, og det betød meget for firmaet å ha risikoavdekning for disse fakturaer. Retten går ut fra at partene konkret drøftet størrelsen av en kredittgrense. Blant annet forhandlet ASF med Kredit-Atlas om forsikring av sin risikoavdekning for fordringer på Sverre Mohn. ASF hadde flere klienter med kundefordringer på Sverre Mohn, og kredittgrensene for klientene skulle fastsettes i forhold til den forsikring som ble gitt. Ulvin Olsen var ASF's kontaktmann med ScanMer. Avgjørelse om kredittgrensene ble truffet av finansieringsavdelingen som ble ledet av Haneborg. Det er mulig at Ulvin Olsen hadde stillingsfullmakt til å binde sitt selskap utad ved å gi melding om godkjennelse av en kredittgrense på 1 million kroner. Lagmannsretten finner det imidlertid usikkert om Ulvin Olsen har gitt melding i den form at ScanMer kunne stole på at det var truffet en bindende avgjørelse fra ASF's side. ScanMer antas å ha bevisbyrden for at en slik bindende avtale var inngått, og retten finner at denne bevisbyrde ikke er oppfylt. Den etterfølgende bekreftelse i ScanMers telex anses ikke som tilstrekkelig bevis i denne sammenheng.

Spørsmålet er imidlertid om ASF har opptrådt erstatningsbetingende uaktsomt ved ikke å reagere på ScanMers telex av samme dag som telefonsamtalen fant sted. Lagmannsretten mener at den situasjon ScanMer befant seg i og som var kjent for ASF, tilsier at ASF umiddelbart burde ha korrigert ScanMers feiloppfatning av telefonsamtalen. Ulvin Olsen var ScanMers kontakforbindelse, og i telexen var det henvist til ham. Det må etter rettens mening falle tilbake på ASF når et så klart signal ikke fanges opp i systemet. Telex antas å være et naturlig kommunikasjonsmiddel i slike tilfelle, og svar kunne omgående ha vært sendt på samme måte. Av ScanMers telex går det frem at samme dag ville det bli trukket veksler på Sverre Mohn og sendt fakturaer til ASF for denne kunde. Det var således meget presserende å få kredittgrensen i orden. Under disse omstendigheter finner retten, dog under tvil, at ASF uaktsomt har unnlatt å varsle ScanMer slik at ScanMer har fakturert varer som det har regnet med var sikret mot tap ved manglende betaling. Lagmannsretten finner at ASF må erstatte det tap som ScanMer har lidd på denne måte. Erstatningen settes til det som ville ha vært dekket ved risikoavdekning på 1 million kroner.

Lagmannsretten finner at det ikke foreligger tilstrekkelig grunnlag for å ilegge erstatningsansvar for følgeskader. Det er så vidt mange usikkerhetsmomenter ved avtalen mellom partene, og ScanMer må også ta en del av risikoen ved dette når selskapet fakturerte varer på Sverre Mohn i mars 1984. Under alle omstendigheter anser ikke retten følgeskadene som påregnelige og tilkjenner derfor ikke erstatning for konsekvensskader. Kravet om plikt til å overta Runshaugs personlige garanti anses for å falle utenfor saken.

ScanMer har delvis fått medhold i sin prinsipale påstand, idet kravet om erstatning for konsekvenstap og om overtagelse av garanti ikke er tatt til følge. Når det gjelder avgjørelsen om at ScanMer hadde risikoavdekning opp til 650000 kroner, mener lagmannsretten at ASF bør dekke ScanMers saksomkostninger for lagmannsretten. Avgjørelsen om risikoavdekning opp til 1 million kroner er beheftet med så vidt stor tvil at dette bør få utslag ved omkostningsavgjørelsen. Ut fra disse momenter finner lagmannsretten at ASF bør ilegges saksomkostninger for lagmannsretten for en del av saken, jfr. tvistemålsloven §180 annet ledd, jfr. §174 annet ledd, mens byrettens omkostningsavgjørelse etter omstendighetene opprettholdes.

ScanMers prosessfullmektig har lagt frem en omkostningsoppgave som viser kr. 145770,-, hvorav kr. 101750,- utgjør salær. Retten fastsetter beløpet til 75000 kroner.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. A/S Factoring Finans dømmes til å betale Scandinavian Merchant A/S 486.270 -firehundreogåttisekstusentohundreogsytti- kroner med tillegg av 89.250 -åttinitusentohundreogfemti- kroner i renter fra 1. oktober 1984 frem til stevning ble tatt ut og med tillegg av 15 % rente p.a. fra stevning ble tatt ut til 31. januar 1986 og deretter 18 % rente p.a. frem til betaling skjer.

2. A/S Factoring Finans frifinnes for øvrige krav fra Scandinavian Merchant A/S.

3. A/S Factoring Finans dømmes til å betale Scandinavian Merchant A/S 75.000 -syttifemtusen- kroner i saksomkostninger for lagmannsretten.

4. Oppfyllelsesfristen etter punkt 1 og 3 er 2 -to- uker fra dommens forkynnelse.