LE-1987-500
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1989-02-08 |
| Publisert: | LE-1987-00500 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Dom av 8. februar 1989 i ankesak nr. 500/87 Hl. nr. 776/87. |
| Parter: | Den ankende part: B (Prosessfullmektig: Advokat Knut Bjørge). Motpart: A (Prosessfullmektig: Advokat Tor Stiklestad). |
| Forfatter: | Lagdommer Hans Petter Lundgaard. Lagdommer Lars-Jonas Nygard. Ekstr.ord. lagdommer Anton Gammelgård |
| Lovhenvisninger: | Ektefelleloven (1927) §25, Tvistemålsloven (1915) §180 |
Saken gjelder tvist om eiendomsretten til partenes tidligere fellesbolig, ...veien .. i X. B hevder at eiendommen eies av partene i sameie mens A mener at eiendommen er som særeie hennes alene. Subsidiært krever B vederlag etter ektefelleloven §25 annet ledd.
Tune herredsrett avsa dom i saken den 1. juli 1987 med slik domsslutning:
"1. Eiendommen ...veien .. i X eies av A alene.
2. A betaler innen 14 - fjorten - dager kr. 60000,- kroner sekstitusen 00/100 - til B.
3. Saksomkostninger tilkjennes ikke."
Dommen er i rett tid påanket av B og A har tatt til motmæle. Ankeforhandling ble holdt i rådhuset i Rakkestad den 30. januar og 1. februar 1989. Begge parter møtte og avgav forklaring. Retten og partene besiktiget den aktuelle eiendom. Det ble avhørt syv vitner. Dokumentasjonen framgår av rettsboken. Hva saken gjelder framgår av herredsrettens dom av og av det følgende. Saken står stort sett i samme stilling som for herredsretten.
Den ankende part B har i det vesentlige fremholdt:
Partene i saken var gift i 17 år. De fikk etter hvert tre barn sammen og hadde alle disse årene et vanlig ekteskapelig fellesskap. Da de giftet seg hadde de felleseie, men inngikk etter kort tid ektepakt om fullstendig særeie. Hensikten med denne var imidlertid først og fremst å beskytte As arv og eventuelle gaver, særlig fordi B hadde vært gift før og hadde et barn fra dette ekteskapet.
På dette tidspunkt hadde de svak økonomi, og det de tjente ble brukt til fellesskapet. Ingen av partene hadde spesielt stort forbruk. B røkte riktig nok, men det er også alt som kan holdes imot ham når det gjelder bruk av penger til egne formål. Det kan nok hende at motparten på visse punkter har vært dyktigere, men det innebærer ikke at hun derved automatisk skal eie mer enn han av det de anskaffer til fellesskapet. Riktignok var det enighet mellom partene om at A skulle være den som utad sto som eier av den faste eiendommen, og som låntager på huslånene, men selv om det også var hun som faktisk betalte renter og avdrag, var det ikke annet enn en praktisk ordning. Alt det B tjente - og han tjente de fleste årene bedre enn A - gikk til de øvrige felles utgifter, slik at han gjorde det mulig for henne å betale renter og avdrag.
Det benektes ikke at det var A som tok initiativet når det gjaldt anskaffelsen av huset. De tok imidlertid beslutningene i fellesskap, både når det gjaldt hva slags hus de skulle ha, hvilken tomt de skulle velge og hvordan finansieringen skulle skje. B var med på byggearbeidet og opparbeidelsen av tomten i den utstrekning han hadde mulighet for det ved siden av arbeidet.
Det kan ikke legges avgjørende vekt på det formelle, og heller ikke på at B ikke protesterte på at A skulle stå alene på papirene. For ham var ektepakten bare en realitet i forhold til eventuelle inntrengere utenfra. Den skulle ikke ha noen betydning i forhold til det som de anskaffet til det felles beste og i fellesskap. Det han nå opplever er at A og hennes nye samboer i realiteten nyter fruktene av hans innsats gjennom mange år, mens han står igjen ribbet til skinnet.
Etter den ankende parts oppfatning, er den eneste rimelige og riktige løsning at huset anses som partenes sameie med en halvpart på hver.
Dersom retten skulle komme til at huset tilhører A alene, må i alle fall B ha krav på vederlag etter ektefelleloven §25 annet ledd, utover det som han ble tilkjent av herredsretten. For det første er det grunnlag for dette i den innsats som B gjorde på huset under ferdiggjørelsen, for det annet fordi hans innsats har gjort det mulig for A å betale renter og avdrag, slik at husets nettoverdi er blitt forøket. Også i så måte er det naturlig å se deres innsats som likeverdig slik at han får halvparten av verdiøkningen som vederlag. Ved vurderingen av denne må det tas utgangspunkt i den fremlagte verditaksten på huset, man ikke har andre verifiserbare opplysninger om hva huset var verd da partene flyttet fra hverandre.
B har nedlagt slik påstand:
"1. Prinsipalt:
Eiendommen ...veien .., X eies med en halvpart hver av A og B.
Subsidiært.
A tilpliktes å betale vederlag til B fastsatt etter retten skjønn, begrenset oppad til kr. 250000.
2. A tilpliktes å betale sakens omkostninger for begge retter."
Ankemotparten A, har særlig fremholdt: Herredsrettens dom er riktig for så vidt gjelder spørsmålet om eiendomsretten til boligen. Når det gjelder vederlagskravet, har herredsretten tilkjent den annen part for mye, men A er likevel blitt stående ved ikke å ville motanke.
Utgangspunktet må tas i avtalen om særeie. Den ble inngått en måned etter ekteskapets inngåelse og etablerte fullstendig særeie, både når det gjaldt det de hadde og det de senere ervervet. Den hadde ingen spesialbestemmelser om fast eiendom.
B var ikke spesielt interessert i å skaffe egen bolig. Det var A som måtte stå på hele tiden. Det var hun som sto for kjøpet av tomten og som ordnet alle kontraktene, både om tomten, huset og lånene. B lot seg ikke i særlig grad engasjere eller involvere i problemene, og han godtok i realiteten at dette var As eiendom.
Han har aldri villet ha sitt navn på noen av papirene og har aldri påtatt seg noe ansvar for noen av lånene. Han har aldri bekymret seg om det var penger til renter og avdrag, og A har heller aldri bedt ham om penger til dette. Hun har hele tiden betalt, punktlig og ordentlig. B har vært med på lasset.
Hun vet ikke hvor det ble av pengene hans, men det var i alle fall vanskelig nok for henne å få endene til å møtes og regningene betalt. Det verste var at hun ikke kunne stole på ham. Han kunne si at regninger var betalt som ikke var det, og han brukte penger til presanger og særlig flott mat når det var nok hull å putte pengene i. I virkeligheten hadde hun det lettere økonomisk etter at B flyttet. Da visste hun hva hun hadde å rutte med. Hans bidrag til den felles økonomi var ikke større enn det som kan kreves i medhold av den alminnelige underholdsplikt. Hans innsats har i alle fall ikke vært så vesentlig at han av den grunn kan anses som sameier i den faste eiendom.
Heller ikke kan hans medvirkning i selve byggeprosessen føre til at han kan anses som sameier. Den ekstra innsats som måtte til for å få huset ferdig var det stort sett hennes far som stod for. B gjorde litt i hagen, og litt på loft og kjeller, men hans innsats var ikke særlig vesentlig og ikke mer enn hva man kan forlange av den som skal bo i et hus. Det oversteg neppe ett eller to ukeverk og kan ikke begrunne noe sameie.
De ting som allerede er nevnt kan heller ikke begrunne vederlagskrav, i alle fall ikke utover det som følger av herredsrettens dom.
A har nedlagt slik påstand:
"1. Tune herredsretts dom i sak nr. 171/1986A stadfestes for så vidt det gjelder pkt. 1 og 2.
2. A tilkjennes saksomkostninger for herreds- og lagmannsrett."
Lagmannsretten bemerker:
Hovedspørsmålet i saken er om partene må anses for å eie den tidligere felles bolig som sameie, eller om den må anses for å tilhøre A alene.
Det er på det rene at partene da eiendommen ble anskaffet hadde fullstendig særeie, som også skulle omfatte senere eiendomserverv. Dette er ikke til hinder for at partene likevel vil kunne erverve eiendom i fellesskap, men når først partene har gått til et slikt skritt som å formalisere fremtidig erverv gjennom ektepakt, er det naturlig også å legge større vekt på hvilke former som velges når det gjelder det som erverves, jfr. i den forbindelse høyesterettsdommer i Rt-1980-1403 flg. og Rt-1982-1269. I dette tilfellet er det på det rene at A undertegnet alle papirer når det gjaldt anskaffelsen av tomten, inngåelse av begge kontrakter og finansieringen. Det er også hun som faktisk har betjent lånene. Etter bevisførselen må det videre legges til grunn at hennes far gjorde det meste av den del av byggearbeidet som skulle gjøres ved egeninnsats, og at han gjorde det til beste for A og barna.
Lagmannsretten har ved befaring fått påvist hva den ankende part mener å ha bidratt med når det gjelder ferdigstillingen av hus og hage. Retten finner ikke at hans medvirkning har vært tilstrekkelig til at han av den grunn kan anses som sameier til eiendommen. Lagmannsretten kan her slutte seg til herredsrettens bemerkninger.
Lagmannsretten kan heller ikke finne at han for øvrig har gjort en innsats som kan begrunne at han kan anses for å være sameier i eiendommen, hensett til at det hele tiden måtte være klart for ham at den sto som hennes eiendom i alle papirer. Lagmannsretten slutter seg for øvrig til herredsrettens bemerkninger.
Herredsretten har lagt til grunn at hans innsats i forbindelse med ferdigstillelsen har vært slik at han kan kreve vederlag stort kr. 60000 i medhold av ektefelleloven §25 annet ledd.
Lagmannsretten viser til det som er sagt ovenfor og er enig med herredsretten i at Bs innsats på huset eller for fellesskapet ikke begrunner et vederlagskrav på større beløp enn kr. 60000. Da det ikke er motanket, er det ikke grunn til gå inn på beregningen av vederlagets størrelse.
Også på det punkt blir herredsrettens dom å stadfeste. Det innebærer at B har krav på morarenter etter forfall i samsvar med herredsrettens domsslutning pkt. 2.
Anken har ikke ført fram. Etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 annet ledd må B erstatte motpartens saksomkostninger for lagmannsretten. Det er imidlertid ikke grunn til å gjøre endringer i herredsrettens omkostningsavgjørelse.
Advokat Stiklestad har fremlagt omkostningsoppgave som lagmannsretten ikke har funnet noen grunn til å fravike. Saksomkostningene settes til kr. 25860, hvorav 24000 er salær.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Herredsrettens dom stadfestes.
2. B betaler i saksomkostninger for lagmannsretten til A 25.860 - tjuefemtusenåttehundreogseksti - kroner innen 2 - to uker fra forkynnelsen av denne dom.