Rt-1980-1403

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1980-11-03
Publisert:	Rt-1980-1403
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 158/1980
Parter:	Fru A (advokat Thor Jensen - til prøve) mot A (høyesterettsadvokat Åsmund Espeland).
Forfatter:	Bølviken, Schweigaard Selmer, Skåre, Røstad, Blom
Lovhenvisninger:	Ektefelleloven (1927) §11, §12, §22, §25, §30, Ektefelleloven (1927), Skifteloven (1930) §50, Sameigelova (1965) §2, Sameigelova (1965)

Dommer Bølviken: Fru A og A inngikk ekteskap i 1950 og ble separert i 1977. Forut for ekteskapsinngåelsen hadde de opprettet ektepakt om fullstendig særeie. I forbindelse med separasjonen oppstod tvist om retten til den felles bolig, - - -i X. A hevdet at eiendommen var hans særeie, mens fru A mente at den var sameie mellom partene. Subsidiært, om eiendommen måtte anses som mannens særeie, krevde hun vederlag etter §25 annet ledd i lov om ektefellers formuesforhold fordi hun i så fall i vesentlig grad hadde medvirket til forøkelse av hans særeie.

Asker og Bærum herredsrett avsa den 28. februar 1978 dom med slik domsslutning:

«1. A og fru A er hver eier av en ideell halvpart av eiendommen - - -åsen 2, X.

2. Saksomkostninger ilegges ikke.»

A påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett, som den 27. februar 1979 avsa dom med slik domsslutning:

«1. Eiendommen - - -2,parsell 121 av gnr. 31, bnr. 302 i X, eies av A med 6/10 - sekstiendedele - og av fru A med 4/10 - firetiendedele - i sameie.

2. Saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett ilegges ikke.»

Denne dom har fru A påanket til Høyesterett, idet hun mener at hennes andel av sameiet må settes til en halvdel, A har erklært aksessorisk motanke med påstand om at eiendommen tilhører hans særeie. Subsidiært til motanken krever fru A vederlag etter ektefellelovens §25 annet ledd.

Ankeforhandlingen ble påbegynt i juni 1980, men måtte da utsettes på grunn av sykdom.

Om det nærmere saksforhold og partenes anførsler for de tidligere instanser viser jeg til herredsrettens og lagmannsrettens dommer.

Til bruk for Høyesterett er avholdt bevisopptak ved Asker og Bærum herredsrett, hvor partene og 10 vitner har avgitt forklaring. Av vitnene er 3 nye for Høyesterett. Det er også fremlagt en del nye dokumenter. Blant annet utskrift av aksjonærfortegnelse for A/S - - -gate 18 hvorav fremgår at A's mor i 1959 overdrog sin leilighet i gården til sønnen. Videre er lagt frem som nytt dokument et brev av 8. november 1976 fra fru A's prosessfullmektig til A's daværende advokat Alf Kvaal, hvorav fremgår at fru A den gang satte som vilkår for å fortsette samlivet blant annet at det ble opprettet felleseie mellom ektefellene. Det er også lagt frem nye talloppgaver over omkostninger i forbindelse med anskaffelsen av boligeiendommen, over partenes egeninnsats og deres inntekter gjennom årene. For øvrig foreligger saken i det vesentlige i samme skikkelse som for de tidligere retter.

Side:1405

Den ankende part fru A henholder seg til herredsrettens og lagmannsrettens dommer for så vidt begge retter har funnet at boligeiendommen - - -åsen 2 i X tilhører ektefellene som sameie.

Hun bestrider at det under ekteskapet var enighet mellom partene om at eiendommen var mannens særeie. Dette spørsmål ble ikke tatt opp av mannen før i 1973. I forbindelse med at partene da søkte familierådgivning, fremsatte familierådgiveren et forslag til fordelingsnøkkel for partenes utgifter som forutsatte at boligeiendommen var mannens særeie. Hun var ikke enig i denne forutsetning, men tok ikke opp spørsmålet den gang. At hun i 1976 blant annet satte som betingelse for fortsatt samliv at det skulle opprettes felleseie mellom ektefellene, var ingen erkjennelse av at eiendommen var hans. Hun ville, om hun skulle fortsette samlivet, ha klare linjer.

Ved vurderingen av om eiendommen ligger i sameie, mener fru A at man iallfall må se på forholdet frem til 1974, da de mindre lån var betalt. For øvrig mener hun at det er riktig å se hele ekteskapet under ett.

Når det gjelder de midler partene hadde da boligen ble anskaffet, hevder fru A at de kr. 8.000 som salget av leiligheten i - - -veien innbrakte, tilkom begge med like deler, slik lagmannsretten har lagt til grunn, idet også denne bolig må anses å ha vært partenes felles eiendom. Hun fastholder videre at de kr. 22.000 som salget av svigermorens leilighet i - - -gate 18 innbrakte, ble skjenket dem begge av svigermoren som gave. Den overdragelse til A i 1959 som nå er dokumentert, må etter fru A's mening ha vært en proformaoverdragelse, idet svigermoren bodde i leiligheten til salget i 1964. Selv om det ikke foreligger et klart tilsagn fra svigermorens side, mener fru A at så vel hennes bidrag i sin tid til nedbetaling av svigerforeldrenes gjeld på leiligheten, som en samlet vurdering av forholdet må lede til den konklusjon at de kr. 22.000 ble skjenket partene i fellesskap.

Fru A er ikke enig i lagmannsrettens vurdering av partenes respektive innsats i forbindelse med byggingen av boligen. Den egeninnsats som er godtatt for A's vedkommende, anslått til kr. 42.000, må reduseres med materialkostnader som det nå viser seg er tatt med i beløpet. Videre må hans beregnede egeninnsats i forbindelse med innredning av kjellerstue m.v. reduseres etter uttalelse som nå foreligger. Likeledes må de beløp som A har beregnet seg for administrasjon, rabatter og andre innsparinger reduseres. Alt i alt anslår fru A partenes samlede egeninnsats under byggingen til ca. kr. 22.000, hvorav hun må godskrives ca. kr. 5.000 eller ca. 1/4.

Det erkjennes at A var den av ektefellene som hadde de vesentlige inntekter. Men fru A hevder at hennes innsats med hjem og barn, sammen med hennes direkte innsats under byggingen, er en så betydelig medvirkning til anskaffelsen av boligen at hun må anerkjennes som medeier. Det kan etter den praksis som foreligger, neppe være tvilsomt at hun måtte ha vært ansett som sameier i boligen dersom ektefellene hadde hatt felleseie. Hun ville finne det meget urimelig om ikke det prinsipp som er fastslått av Høyesterett i dom i Rt-1975-220,

Side:1406

og som er anvendt både i felleseieforhold og for ugifte samboende, ikke skulle få anvendelse også i særeieforhold.

Når det gjelder hennes andel i sameiet, fremholder fru A at rettstekniske grunner tilsier å sette denne til 50% selv om salgssummen for leiligheten i - - -gate 18 skulle bli å anse som mannens særeie. Hennes bidrag til nedbetaling av svigerforeldrenes lån på leiligheten, og hennes innsats i det hele gjennom 27 års ekteskap, gjør det rimelig at partene deler likt.

Sitt subsidiære vederlagskrav etter §25 annet ledd i lov om ektefellers formuesforhold beregner fru A på samme måte som for de tidligere instanser.

Fru A har lagt ned denne påstand:

«1. Prinsipalt: Pkt. 1 i herredsrettens dom stadfestes.

Subsidiært: Dersom eiendommen i sin helhet tilhører A's særeie, tilkjennes fru A vederlag i dette særeiet, fastsatt etter rettens skjønn og begrenset oppad til kr. 166.000,- med 6% rente p.a. fra forliksklagens forkynnelse 11.8.1977 til 31.12.1977 og 10% rente p.a. fra 1.1.1978 til betaling skjer.

2. A dømmes til å betale saksomkostninger til fru A for herredsrett. lagmannsrett og Høyesterett.»

Ankemotparten A understreker at det her foreligger ektepakt, inngått av velutrustede, velutdannede, voksne personer, som har forstått hva en ektepakt innebærer. Så vel opplysningene i separasjonssøknaden, undertegnet av begge parter, og familierådgiverens forslag til utgiftsfordeling i 1973 viser at partene la til grunn at det var fullstendig særeie mellom dem, og at boligen var mannens særeie. Også brevet i 1976, hvor fru A satte som vilkår for fortsatt samliv at det ble opprettet felleseie, viser at hun har gått ut fra at boligen var hans særeie.

Det understrekes videre at en gyldig ektepakt skal respekteres. Når lagmannsretten uttaler at ektepakten i dette tilfelle ikke hadde noen reell betydning frem til anskaffelsen av boligeiendommen, reduserer retten ektepaktens betydning på en måte som det ikke er grunnlag for i sakens faktiske omstendigheter. A peker i denne forbindelse på at det er når et ekteskap oppløses, at en ektepakt får sin betydning. Å etablere sameie i dette særeieforhold vil etter hans oppfatning være et drastisk inngrep i det som har vært generasjoners oppfatning av en ektepakt.

Den ervervstid som har betydning, er etter A's mening tiden fra tomtetildelingen i 1963 til huset var innflytningsklart høsten 1964. Han vil dog ikke motsette seg at man, slik lagmannsretten gjør, vurderer tiden frem til 1967 da de siste innredningsarbeider ble avsluttet. Skulle man gå lenger, som motparten er inne på, må man også ta hensyn til at fru A i den etterfølgende tid fullførte sin utdannelse uten noen økonomisk belastning for henne.

A fremholder videre at det var ham som skaffet den egenkapital som var nødvendig. Han bidrog med arvemidler kr. 22.000, inntekt fra salg av leilighet i - - -veien kr. 8.000 og oppsparte inntekter kr.

Side:1407

24.500, alt særeiemidler. Det kan etter hans mening ikke være tvilsomt at også leiligheten i - - -velen var hans særeie. Til dette kommer at det var han som på grunn av sin botid i X ble tildelt tomten. Han er hjemmelsinnehaver og debitor for lånene, som det også var ham som skaffet, i den pensjonskasse han tilhører, i sitt forsikringsselskap og i lektorlaget som han står tilsluttet.

Når det gjelder partenes egeninnsats under byggingen, fastholder han at hans innsats var betydelig, mens hustruens innsats var av liten økonomisk betydning. Han mener det er riktig å godskrive ham diverse rabatter og andre innsparinger samt administrasjon. Det erkjennes at fru A gjorde en god innsats med stell av hjem og barn, men det bestrides at denne innsats var av betydning for anskaffelsen av boligen.

Ellers hevder A at det med dommen i Rt-1975-220 ble skapt en ny rettstilstand som hadde grunnlag i en tolking av lovendringer i 1970, og som ikke kan gjøres gjeldende for erverv før 1970. Iallfall må man i særeieforhold være forsiktig med å anvende det syn på arbeid i hjemmet som er lagt til grunn i felleseie- og samboerforhold hvor partene ikke har avtale om sine økonomiske forhold.

Når det gjelder eventuelt vederlagskrav etter ektefellelovens §25 annet ledd, bestrides det ikke at også arbeid med hjem og barn kan være grunnlag for et slikt krav. Men det hevdes at et eventuelt vederlagskrav må settes langt under det krav fru A gjør gjeldende. Etter A's vurdering kan det maksimalt bli spørsmål om et beløp på kr. 40.000.

Ankemotparten har lagt ned denne påstand:

«A frifinnes. Fru A betaler saksomkostninger til A for alle retter.»

Jeg har funnet saken tvilsom, men er blitt stående ved samme resultat som lagmannsretten.

Sakens faktiske omstendigheter er blitt noe bedre belyst for Høyesterett, men uten at det samlede bilde er blitt vesentlig endret.

Om sakens faktiske side, som jeg ikke på alle punkter vurderer på samme måte som lagmannsretten, skal jeg først bemerke:

Jeg anser det på det rene at A ikke ville blitt tildelt tomten i - - -åsen 2 om han ikke hadde hatt den lange botid i X. På den annen side må jeg gå ut fra at han ikke ville ha fått tomten om han ikke hadde hatt familie.

Når det gjelder de kontante investeringer, legger jeg som lagmannsretten til grunn at de kr. 22.000 som salget av leiligheten i - - - gate 18 innbrakte, var A's arvemidler, som fru A ikke hadde andel i. Den omstendighet at hun i sin tid hadde bidradd til svigerforeldrenes nedbetaling av gjeld på leiligheten, kan ikke endre dette. Jeg er videre enig med lagmannsretten i at de kr. 8.000 som salget av leiligheten i - - -veien gav i overskudd, må deles med en halvpart på hver av ektefellene. På samme måte som jeg er kommet til at - - -åsen 2 er partenes felles eiendom, noe jeg kommer tilbake til, anser jeg den tidligere leilighet i - - -veien som deres felles eiendom.

Side:1408

Derimot er jeg ikke enig med lagmannsretten når den ser det slik at fru A også tilkom en halvpart av det kontantbeløp på kr. 24.500, oppspart av løpende inntekter, som A også investerte i - - -åsen 2. Egne inntekter eier og råder hver ektefelle over, enten de har felleseie eller særeie.

Etter dette legger jeg til grunn at fru A investerte kr. 4.000 i byggingen av boligen, A kr. 50.500 (kr. 22.000 + kr. 4.000 + kr. 24.500). Til de kr. 50.500 kommer videre et beløp for materialomkostninger i forbindelse med innredningsarbeider som ble avsluttet i 1967, og som jeg finner det naturlig å henregne til anskaffelsesperioden. Derimot kan jeg ikke se at det er grunn til å godskrive A spesielle beløp for administrasjon, oppnådde rabatter og andre besparelser. Hans innsats for så vidt ser jeg som en del av hans samlede egeninnsats i forbindelse med byggingen.

Når det så gjelder egeninnsatsen, er det ikke tvilsomt at A har gjort en betydelig slik innsats. Etter de opplysninger som nå foreligger, kan det synes som fru A's egeninnsats har vært noe større enn lagmannsretten har regnet med. Jeg legger til grunn at ektefellene har vært sammen om å anskaffe boligen, at innsatsen fra begge sider har vært stor, og at det den hele tid har vært et kontinuerlig og nært samarbeid mellom dem. Det kan imidlertid ikke være tvil om at den økonomiske verdi av A's egeninnsats var vesentlig større enn hennes innsats regnet i kroner, uten at jeg finner grunn til noen tallmessig vurdering av ektefellenes respektive innsats.

Som motstykke til A's større innsats under byggingen, hans kontante investeringer, og dessuten det forhold at han alene har vært ansvarlig for og har betalt avdrag på lånene, står arbeidet i hjemmet, som fru A var alene om. Når det gjelder denne innsats, kan man etter min mening ikke utelukkende se på forholdet i det tidsrom som kan betegnes som byggeperiode. Hennes innsats i denne periode må ses i sammenheng med den tid som gikk forut for byggingen, og også den etterfølgende tid.

Partene hadde bodd sammen i 3 år hos A's foreldre da de giftet seg i 1950. I denne tid og frem til første barn kom i 1952, var fru A i fullt yrkesarbeid, mens A studerte, dog slik at han hadde noen inntekter. I 1955, etter at A hadde arbeidet 2 år som lektor i Frankrike, og han skulle opp til hovedfagseksamen, var fru A igjen i fullt yrkesarbeid. Fra 1955 har A hatt stilling som lektor i Norge. I 1956 kom barn nr. 2, og i 1962 barn nr. 3. Dessuten hadde fru A spontane aborter i 1965 og 1967. Bortsett fra året 1955 hadde fru A disse år ikke større inntekter. I 1968 gjenopptok hun tidligere påbegynte studier. I 1973 ble hun cand.mag., og har senere vært i fullt yrkesarbeid. Forholdet er således at fru A har vært hjemmearbeidende mens barna var små, men at hun har hatt yrkesarbeid både før barna kom, og etter at de var blitt større.

Jeg anser det på det rene at fru A i alle år frem til 1973 alene utførte alt arbeid med hjem og barn. Herredsretten uttaler at familien aldri hadde utgifter til vaskehjelp, hushjelp, barnehage eller liknende. Videre var fru A også de år hun studerte, alene om arbeidet i hjemmet. Først etter at hun i 1973 kom i fullt yrkesarbeid, begynte A

Side:1409

å ta noen del i arbeidet i hjemmet.

Jeg ser det da slik at ektefellene har vært enige om og har gjennomført en arbeidsdeling som har bundet henne til hjemmet, med en betydelig arbeidsbyrde, noe som har gitt ham muligheter for maksimalt ekstraarbeid, noe som igjen har hatt betydning for den boligeiendom som ble anskaffet.

Om sakens rettslige side skal jeg bemerke:

Jeg nevner først at jeg ikke kan se at fru A kan være bundet av den forutsetning - at boligen var mannens særeie - som familierådgiveren i 1973 bygde på. Heller ikke kan man etter min mening i brevet av 8. november 1976 legge en erkjennelse av at boligeiendommen var hans særeie. Det samme må gjelde utfyllingen av skjemaet for begjæring av separasjon.

Etter den rettsoppfatning som er fastslått i Høyesteretts dom i Rt-1975-220 og fastholdt i senere dommer, er for ektefeller som har felleseie, lagt til grunn at også arbeid i hjemmet må tillegges vekt ved avgjørelsen av om den felles bolig må anses innbrakt av én ektefelle eller av begge i fellesskap. Spørsmålet er om problemstillingen må bli en annen når ektefellene har opprettet ektepakt om at det hver av dem erverver, skal være vedkommende ektefelles særeie.

Både i felleseie- og særeieforhold er det spørsmål om hvem som eier de enkelte gjenstander. Ved felleseie vil spørsmålet være: Hvem har brakt gjenstanden inn i fellesboet? I relasjon til ektepakt som gjør fremtidig erverv til særeie, blir, som særlig presisert av herredsretten, det springende punkt: Hva har hver ektefelle ervervet? Men realiteten er den samme enten man spør om hvem som «eier» en gjenstand, hvem som har «brakt den inn» i det fellesbo som skal deles, eller hvem som har «ervervet» den, jfr. i denne forbindelse lov om ektefellers formuesforhold §11, §12 og §22, jfr. også §30, samt skiftelovens §50. Jeg kan ikke se at det er noe til hinder for også i særeietilfelle etter omstendighetene å anse arbeid i hjemmet som medvirkning til anskaffelsen - ervervet - av familiens bolig.

Utgangspunktet i særeieforhold er imidlertid den ektepakt som er opprettet. Når ektepakten bestemmer at hver ektefelles fremtidige erverv skal være særeie, vil den omstendighet at en eiendom er anskaffet i den ene ektefellens navn, trekke i retning av at den er ment å skulle være vedkommende ektefelles særeie. For så vidt antar jeg at den formelle side må tillegges større vekt enn i felleseieforhold. Nettopp den omstendighet at eiendommen er satt i én bestemt ektefelles navn, kan i særeietilfelle ses som en oppfølgning av ektepakten, mens det under felleseie kan være mer tilfeldig, ofte gammel vane, at den faste eiendom står i én ektefelles, vanlig mannens, navn.

Det er imidlertid intet i veien for at også ektefeller som har særeie, kan erverve eiendeler i fellesskap. De vil da bli sameiere i gjenstanden, og sameieandelene vil bli hver ektefelles særeie. Slikt felles erverv kan avtales. Om ektefellene ikke har inngått uttrykkelig avtale, kan sameie være forutsatt. Jeg antar også at det av selve den måte ektefellene har innrettet seg på, kan følge at de blir sameiere. Ganske særlig må dette gjelde det felles hjem. Når rettspraksis i

Side:1410

felleseieforhold har lagt til grunn at en hjemmearbeidende ektefelle kan bli medeier i den bolig som den annen ektefelle har finansiert anskaffelsen av, er det nettopp på grunn av den måte ektefellene har innrettet seg på - med en bjemmearbeidende ektefelle hvis arbeid etter omstendighetene må anses som en medvirkning til anskaffelsen. Dette synspunkt kan ikke være uten gyldighet i særeieforhold.

Jeg antar dog at det må noe mer til for å fastslå sameie når partene har opprettet ektepakt. For det første må - som nevnt - det rent formelle tillegges større vekt når partene har særeie enn når de har felleseie. Men heller ikke i særeieforhold kan det være avgjørende at eiendommen er anskaffet i den ene ektefelles navn. For det annet må det få betydning at etablering av sameie har en ganske annen rekkevidde i særeieforhold enn i felleseieforhold. Når partene har felleseie, vil sameie i første rekke ha betydning for retten til å få eiendommen utlagt på skifte. Ektefellene skal likevel dele likt. I særeieforhold innebærer etablering av sameie en deling av verdier som ellers ikke skal deles. Jeg antar derfor at det må vises større varsomhet med å fastslå sameie i disse forhold. På den annen side ser jeg det slik at spørsmålet om felles erverv av felles bolig må stå i en særstilling når omstendighetene i forbindelse med ervervet skal vurderes.

Slik den foreliggende sak ligger an, er jeg kommet til at boligeiendommen, til tross for ektepakten, må sies å være ervervet av ektefellene i fellesskap.

Som lagmannsretten legger jeg en viss vekt på at ektepakten ikke hadde noen realitet før ekteskapet gikk i stykker. Partene hadde ingen formue da ektepakten ble opprettet, og hadde i 1962, året før tomten ble ervervet, fremdeles ingen formue, bortsett fra den leilighet i - - -veien som familien bodde i, og den leilighet i - - -gate 18 som var overført til A, men som hans mor bodde i. Ektefellene hadde, som lagmannsretten uttrykker det, ikke tatt skritt for å klargjøre verken for seg selv eller andre at det de anskaffet av eiendeler var den ene eller annen ektefelles eiendom. I denne situasjon, og slik arbeidsdelingen mellom ektefellene var, både før, under og etter byggingen, mener jeg at fru A må sies å ha medvirket til anskaffelsen på slik måte at hun må bli medeier. Jeg viser til det jeg har sagt om den arbeidsdeling ektefellene praktiserte, og den store innsats også fra fru A's side. Jeg legger i denne forbindelse avgjørende vekt på at det dreier seg om den bolig som ektefellene var enige om å anskaffe som familiens hjem, og som det er særlig naturlig og rimelig at de eier sammen.

Jeg kan ikke se at de betraktninger en sameieløsning bygger på, bare skulle kunne gjøres gjeldende for erverv etter 1970. Det syn på arbeid med hjem og barn som dommen i Rt-1975-220 bygger på, er en rettsoppfatning som er utviklet over lengre tid. Jeg nevner at så vel i dommen i Rt-1975-220 som i senere dommer har eiendommen vært anskaffet før 1970.

Jeg kommer således til at boligen i - - -åsen 2 er partenes felles eiendom. Det neste spørsmål blir hvilken andel i eiendommen hver av dem har.

Side:1411

Utgangspunktet er sameielovens §2, hvoretter partene eier gjenstanden med like deler hvis det ikke er grunnlag for en annen fordeling. I et tilfelle som det foreliggende er det vanskelig å foreta en nøyaktig vurdering av om den ene eller annen av ektefellene har ytet den største innsats. Det dreier seg om vanskelig sammenlignbare former for innsats, hans yrkesarbeid, hennes arbeid i hjemmet. Dette trekker i retning av en likedeling. Særlig i betraktning av A's investering av arvemidler er jeg likevel blitt stående ved at det ikke er tilstrekkelig grunnlag for å fravike den fordeling med 60% på ham og 40% på henne som lagmannsretten er kommet til.

Etter dette blir det mitt resultat at lagmannsrettens dom må stadfestes. Jeg finner ikke at det er grunn til å endre lagmannsrettens omkostningsavgjørelse. Da verken anken eller motanken har ført frem, og det dreier seg om prinsipielle og tvilsomme rettsspørsmål, er jeg blitt stående ved at omkostninger for Høyesterett heller ikke bør tilkjennes.

Jeg stemmer for denne

dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommer Schweigaard Selmer: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Skåre, Røstad og Blom: Likeså.

Av herre ds rettens dom (dommerfullmektig Gudmund Knudsen): - - -

Bakgrunnen for saken er i korthet denne:

Partene ble gift 2.1.1950. De hadde fullstendig særeie i henhold til ektepakt som ble inngått 24.12.1949 og som lyder:

«B og A som akter å inngå ekteskap, bestemmer herved at ekteskapet ikke skal medføre formuefellesskap. Hver av oss skal beholde som særeie hvad vi nu eier og hvad vi senere måtte erhverve. Der henvises til vedlagte spesifikasjon.»

De første årene av ekteskapet bodde ektefellene på forskjellige steder i landet, sist i - - -veien 90 i X etter at mannen hadde fått stilling som lektor ved - - -h. skole. Etter at mannen i 1963 ble tildelt tomt av X kommune i - - -åsen 2 i X, ble det her oppført en villa som ektefellene flyttet inn i høsten 1964. Villaen er på ca. 160 m2 (inkl. kjellerstue som først var ferdig i 1967). Ferdig oppført inklusive tomt kom villaen på ca. kr. 230.000,-. Beløpet ble ordnet dels ved å oppta fire lån på henholdsvis kr. 75.000.-, kr. 30.000,-, kr. 22.700,- og kr. 6.000,-. Av disse lånene var alle unntatt det første innfridd i 1974. På det første lånet står det i dag igjen kr. 68.000,-. Foruten lånene ble finansieringen ellers ordnet ved å skyte til midler som ble frigjort i forbindelse med avhendelsen av ektefellenes tidligere bolig i - - -veien 80, ca. kr. 8.000,- og med midler som skrev seg fra salg av leilighet som tilhørte A's mor, kr. 22.000,-. Omkring kr. 20.000.- ble videre betalt av oppsparte midler og mannens lønn. Endelig ble det lagt ned en betydelig egeninnsats som partene er enige om verdsettes til ca. kr. 50.000,-.

Side:1412

Huset er taksert 13. august 1977 og eiendommens salgsverdi er da satt til kr. 400.000,-.

Partene ble separert ved fylkesmannens bevilling av 12. mai 1977. I forbindelse med det økonomiske oppgjøret mellom ektefellene har det oppstått tvist om eiendomsretten til boligen i - - -åsen 2. Siden ektefellene har fullstendig særeie, må tvisten avgjøres av de alminnelige domstolene. - - -

Rettens merknader:

Retten vil innledningsvis peke på at den ektepakten om fullstendig særeie som ektefellene inngikk i forbindelse med ekteskapinngåelsen i seg selv ikke sier noe om eierforholdet til eiendommen i - - -åsen 2. I ektepakten står det at «Hver av oss skal beholde som særeie... og hva vi senere måtte erverve! Det springende punkt i nærværende sak er nettopp hvem av ektefellene som har ervervet eiendommen i - - -åsen 2, mannen alene eller mannen og hustruen i fellesskap. Først når dette spørsmålet er løst, kommer ektepakten inn ved at ifølge denne må i første tilfelle hele eiendommen betraktes som mannens særeie og i siste tilfelle med en sameiedel på hver av ektefellenes særeie. Retten kan heller ikke se at ektefellene seg imellom har truffet noen avtale som avgjør eierforhold. Retten legger til grunn at det var først da ekteskapet var ved å gå i stykker at eierspørsmålet for alvor kom opp. Inntil da var eiendommen først og fremst betraktet som familiens felles hjem og spørsmålet om eiendomsrett var uaktuelt. Etter dette blir det avgjørende hvorvidt hustruen har gjort en innsats i forbindelse med anskaffelsen av eiendommen som medfører at hun har en eierandel i denne.

Når det gjelder den direkte finansielle innsatsen finner retten det godtgjort at denne i det alt vesentligste må tilskrives mannen. Fram til 1974 var hustruens inntekter uvesentlige i forhold til mannens og det er på det rene at det er han som av sin lønn har betalt renter og avdrag på lån og alle løpende utgifter på huset, samt kr. 20.000,- i forbindelse med byggingen.

Retten vil i denne forbindelse nevne at det er tidsrommet fra 1963 til og med 1974 som først og fremst er av interesse. Det var da den altoverveiende del av innsatsen med eiendommen ble ytt. Etter den tid dreier det seg bare om avdrag og renter på 1. prioritetslån på kr. 75.000.- som nå er nedbetalt til kr. 68.000,-.

Hvorvidt hustruen må godskrives endel av de beløpene som skrev seg fra leiligheten til mannens mor og av de kr. 8.000,- fra den tidligere boligen i - - -veien 20 er uklart. De beløpene det her kan bli spørsmål om er imidlertid såpass små at de under enhver omstendighet blir av relativt underordnet betydning. Som nevnt har saksøkte erkjent en finansiell innsats på kr. 2.000,-.

Det som da blir avgjørende er om hustruens egeninnsats på eiendommen ved siden av mannens og hennes stell av barn og hjem er av en slik art og omfang at hun ved dette er blitt sameier.

Det må være på det rene at også hustruen har nedlagt egeninnsats på eiendommen som må tillegges betydning. Spørsmålet er imidlertid omfanget av denne egeninnsatsen. Her har partene forklart seg forskjellig og spørsmålet er uklart. Retten har for sin del funnet å måtte legge til grunn at hustruens egeninnsats ikke har vært ubetydelig selv om den nok ikke svarer til det arbeid mannen har nedlagt. Men særlig i forbindelse med opparbeiding av hagen og da særlig ved anlegg av bed og beplantning har retten fått et bestemt inntrykk av at hustruens innsats har vært betydelig. Det må også

Side:1413

være på det rene at hustruen har vært med på innvendig male- og tapetserarbeid og med arbeid på tomten før selve byggingen begynte. Slik retten ser det, må det være på det rene at hustruen har utført arbeid også utover dette uten at det er mulig å angi dette nærmere. Retten har i det hele tatt et bestemt inntrykk av at begge ektefellene hadde en innstilling til egeninnsats som medførte at de begge i den aktuelle perioden benyttet nær sagt enhver ledig stund til å arbeide på eiendommen. Hun benyttet stundene når hun ikke var opptatt med stell av hjem og barn og han når han ikke var opptatt med skolearbeid og ekstraarbeid han påtok seg. Den nærmere verdien av hustruens egeninnsats i forhold til mannens er umulig å bestemme helt nøyaktig, og det er etter rettens mening heller ikke nødvendig for å ta standpunkt i saken. Retten innskrenker seg bare til å gi uttrykk for at hustruen har nedlagt en egeninnsats av betydning, men som imidlertid i verdi alt i alt ligger betydelig under mannens. Det er på det rene at mannen alene bl.a. sto for innredning av kjellerstuen, mosaikken på badegulv, tungarbeid på tomta m.m.

Når det gjelder hustruens arbeid med hjemmet og barna, blir det første spørsmålet om slikt arbeid etter gjeldende rett i det hele tatt er en relevant ytelse, slik at den som utfører slikt arbeid ved dette kan bli sameier i de gjenstander den andre ektefellen anskaffer ved sin lønn og arbeid. Når det gjelder forholdet til uttaksretten etter skiftelovens §50, må det etter dommene i Rt-1975-220, Rt-1976-694 og Rt-1977-553 nå anses for å være relativt klart at der hustruens arbeid med hjem og barn har gjort det mulig for mannen å betale den felles bolig med sin lønn og gjøre en egeninnsats skal de to anses for å ha bragt inn boligen i fellesskap. Når det gjelder avtalt samliv, har Eidsivating lagmannsrett i en dom av 1. november 1976 kommet til at de gjenstander partene ervervet mens de bodde sammen var sameie. Retten la ut fra de samme synspunkter som i de ovenfornevnte høyesterettsdommer vekt på at kvinnens arbeid i hjemmet hadde gjort mannen bedre i stand til å foreta innkjøp av gjenstandene.

Arbeidet i hjemmet har også vært tillagt vekt i en tilsvarende sak fra Indre Follo herredsrett av 18. desember 1975, opprettholdt av Eidsivating lagmannsrett ved dom av 4. juli 1977.

Selv om ingen av disse dommene gjelder forholdet der ektefeller har fullstendig særeie som i vår sak, antar retten at de beste grunner taler for å legge tilsvarende synspunkter til grunn også her, slik at arbeid med hjem og barn etter omstendighetene også her betraktes som en relevant ytelse. I Lov og Rett 1975 437 synes professor dr.jur. Peter Lødrup å trekke den konsekvens av dommen i Rt-1975-220 at hvor ektefellene har fullstendig særeie, må hustruen anses som deleier av eiendeler som mannen har ervervet mens hun passet hus og hjem. Lødrup viser til at det her neppe er noen forskjell mellom særeie og felleseie. I Arnholm/Lødrup Familierett (1976) 126 og 127 er det pekt på at dommen i Rt-1975-220 nok må tillegges generell betydning i alle situasjoner hvor grensen mellom de to ektefellers eiendeler skal trekkes opp.

Retten vil nevne at i en dom avsagt av Eidsivating lagmannsrett 24. november 1976 som nettopp gjaldt et tilfelle der ektefellene hadde fullstendig særeie og hvor tvistespørsmålet var som i nærværende sak, synes retten å ha sett bort fra den innsatsen hustruen har gjort i hjemmet som husmor. Det vises særlig til herredsrettens premisser på 62 i det fremlagte utdrag.

Side:1414

Lagmannsretten slutter seg i det alt vesentlige til byrettens premisser når det gjelder eierforhold.

Retten føler seg imidlertid ikke bundet av denne avgjørelse i nærværende sak og mener det må legges avgjørende vekt på de ovenfornevnte høyesterettsavgjørelser og de øvrige forhold som taler for å tillegge hustruens innsats relevans. For øvrig vil retten nevne at nettopp på et område som dette hvor rettsreglene er i stadig utvikling, er det særlig liten grunn til å føle seg bundet av en lagmannsrettsavgjørelse når den kommer i strid med rettskilder som taler for en annen løsning som retten mener har bedre reelle hensyn for seg.

Det neste spørsmål det må tas standpunkt til, blir da om hustruens innsats i denne konkrete saken kan tillegges relevans.

Ektefellene var enige om å ta imot tomtetildelingen fra kommunen i - - - 2, og de var sammen om å planlegge villaen som ble reist der og som skulle være den felles boligen for familien i årene framover. At det var mannen som fikk tildelt tomten i sitt navn, legger retten liten vekt på. Det samme gjelder det forhold at det er mannen som står som hjemmels-innehaver. Som nevnt foran nedla begge ektefellene en betydelig egeninnsats i eiendommen, begge ut fra felles interesse i å få opp den felles boligen og få hagen i stand.

Det er på det rene at det var hustruen som fram til høsten 1973 var alene om stell av familiens 3 barn, hus og matlagning. Dette var forholdet også i tiden etter at hun begynte sine universitetsstudier høsten 67. Familien hadde aldri utgifter til vaskehjelp, hushjelp, barnehage el.l. Retten anser det som temmelig klart at uten denne innsatsen fra hustruens side, ville det ikke vært mulig for mannen å nedlegge en slik egeninnsats på eiendommen som han faktisk har gjort, samt tjene penger til å finansiere huset med.

Det er på det rene at mannen hele tiden har påtatt seg svært mye ekstraarbeid. Verken dette eller egeninnsatsen på eiendommen hadde vært mulig dersom han ikke hadde sluppet å ta «sin del» av husarbeid og barnestell. Ektefellene var enige om en slik arbeidsfordeling i hjemmet. Denne arbeidsfordelingen gjorde det imidlertid umulig for hustruen selv å skaffe seg inntekt og begrenset hennes mulighet til å gjøre en egeninnsats på tomten.

Retten ser det etter dette slik at hustruens innsats med hjem, matlagning og barn samt hennes - om noe begrenset egeninnsats - er av en slik betydning at hun gjennom dette er blitt sameier av eiendommen i - - -åsen 2.

Når det gjelder størrelsen av hennes sameiedel, er den vanskelig å fastslå fordi det er svært vanskelig å måle verdien av hennes innsats. Tatt i betraktning at huset ble anskaffet med det siktemål å være ektefellenes felles bolig, og det var ektefellenes felles innsats som i det alt vesentligste gjorde det mulig å anskaffe boligen - en ser da bort fra den delen av mannens innsats som skrev seg fra morens leilighet - må det i mangel av andre faste holdepunkter være riktig å anse ektefellene som eiere for en halvpart hver. Dette er også sameielovens regel når det ikke er grunnlag for å fastslå noe annet eierforhold, jfr. lovens §2 første ledd. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Odd Galtung Eskeland, Bror Oskar Scherdin og ekstraord. lagdommer, byrettsdommer Odd Pløen): - - -

III. Lagmannsretten finner først grunn til å gå noe nærmere inn på enkelte sider av saksforholdet, i tillegg til det som er fremstilt i herredsretts dom og under avsnitt I foran. I alt vesentlig er det ikke uenighet mellom

Side:1415

partene om dette.

Da partene forut for ekteskapet i 1950 inngikk ektepakt eide de ikke noe av betydning. Den «spesifikasjon» som fulgte ektepakten, er ikke fremlagt, og den er så vidt vites ikke utfylt eller erstattet med andre fortegnelser. Det er ikke opplyst at ektefellene senere har ervervet annet enn vanlig innbo og utstyr ved siden av den boligeiendom som tvisten gjelder. Etter separasjonsavtalen bor fru A der inntil videre og sammen med barna.

I de første par år av ekteskapet bodde ektefellene hos A's foreldre i deres aksje- og obligasjonsleilighet i- - -gt. 18 og hadde også kost sammen med dem. De betalte for dette en månedlig sum, hvis størrelse er usikker. A's far var født i 1870 og døde i 1955, moren var født i 1892 og døde i 1970. A er eneste barn i dette ekteskap. Hans far hadde på dette tidspunkt (1950-52) et lån på kr. 5.500,- med sikkerhet i leilighetsdokumentene - aksjer og obligasjon - pålydende tilsammen det samme beløp. Fru A og A ble enige om å hjelpe A sen. med innfrielsen av lånet, og de sparte hver kr. 100,- pr. måned. Fru A mener at de hver sparte i alt kr. 2.000,-. A mener at beløpet var kr. 1.500,-. Beløpene ble under enhver omstendighet overlevert A sen. eller hans hustru og brukt til å innfri lånet.

Da partene giftet seg, hadde fru A arbeidet som sekretær på heltid og fortsatte med det til det første barnet ble født i august 1952. Etter hennes forklaring legges videre til grunn at hun ved siden av sitt arbeid ute, utførte husarbeid med stell av mannens klær m.v. og også var med og stelte svigerfaren når han var syk. A studerte og hadde noen biinntekter. Han ble cand.mag. i 1951 og tok hovedfag i 1955. I to år fra 1952 var han lektor i Frankrike, og familien - kone og ett barn - var også der sammen med ham ca. 1 år.

Fra 1955 har A vært lektor i Norge. I 1955-58 bodde partene i Trondheim. Det annet barn kom i denne periode. I 1958-60 bodde de i Kristiansand. De hadde der en leilighet med innskudd på kr. 7.500,-. som ble finansiert ved lån fra kommunen. Fra 1960 ble A lektor i X. Familien bodde først ca. 1 år hos A's mor i - - -gt. 18 i Oslo, men flyttet i 1961 til - - -veien 90 i X. Dette var en leilighet med innskudd kr. 16.000,-, hvorav kr. 12.000,- ble dekket ved lån fra kommunen og resten med det beløp som overdragelsen av leiligheten i Kristiansand hadde innbragt, ca. kr. 4.000,-.

I 1962 fikk A's sitt tredje barn.

I 1963 utparsellerte X kommune 49 villatomter, og A kom med som nr. 49 ved tildelingen. I et fremlagt brev av 22.6.1978 fra kommunen til A heter det bl.a.:

«I innstillingen heter det at «komiteen har lagt vesentlig vekt på søkernes botid i X og deres behov for større og mer permanent bolig.»

Om Dem heter det i innstillingen: «A, - - -veien 90. Han er 38 år gammel, er gift og har 3 barn. Han bodde i X fra han ble født i 1924 til 1941. I 1960 kom han tilbake for å tiltre som lektor ved - - -h. skole, altså tilsammen ca. 19 år. Han bor nå i en 4-roms rekkehusleilighet på - - -.» »

Antakelig samme år, 1963, flyttet A's mor fra sin leilighet i - - -gt. 18. Den ble solgt for kr. 22.000.- og pengene overlatt A.

Skjøtet på tomten ble utstedt til A 21.2. 1964. Prisen var kr. 28.945,- som ble dekket kontant med kr. 6.245,- og resten ved lån fra X kommune med kr. 22.700,-.

Rydding av tomten begynte høsten 1963, graving tok til våren 1964, huset

Side:1416

- et ferdighus - ble deretter reist og A's flyttet inn i november 1964. Senere ble det utendørs arbeidet videre med hageanlegget, maling o.l. og anlagt terrasse. Innendørs ble det innredet kjellerstue. Bad og toalett ble fliselagt. Disse arbeider var fullført i 1967.

Etter fremlagt oppgave utgjorde de direkte byggekostnader med tomten kr. 188.160,-. Hertil har A lagt til verdien av sin egen innsats fram til 1.1.1965 med kr. 17.500,-, og i tiden 1.1.1965 til 1.1.1967 med kr. 25.200,-, og videre oppnådde rabatter med kr. 10.000,-, og verdien av egen administrasjon, konferanser m.v. kr. 10.000,-. Etter dette skulle de totale byggekostnader bli ca. kr. 250.000,-.

Av de direkte byggekostnader ble kr. 133.700,- finansiert ved 4 pantelån som nevnt i herredsrettens dom. Pantobligasjonene ble utstedt av A med skriftlig samtykke fra ektefellen. Eiendommen ble i 1977 taksert til kr. 400.000,- i omsetningsverdi.

Det er på det rene mellom partene at ingen av dem ved utgangen av 1962 hadde formue, bortsett fra det som lå i leiligheten - - -veien 90. I forbindelse med den nye bolig, ble leiligheten overdradd til andre med et nettoutbytte på ca. kr. 8.000,-.

Om ektefellenes inntektsforhold fram til den nye bolig ble tatt i bruk (1964) er for lagmannsretten opplyst: A har hele tiden etter at han ble ferdig med sin utdannelse i 1955 hatt stillinger som lektor. Han har opplyst at han regelmessig i tillegg til sitt ordinære arbeid har tatt ekstratimer på skolen, gjennomsnittlig 1 time pr. dag, og dessuten har hatt verv som sensor ved eksamener. Etter fremlagt ligningsoppgave var hans skattbare inntekt i 1962 kr. 32.200.- (kl. 4), i 1963 kr. 34.300,- (kl. 5) og i 1964 kr. 36.900,- (kl. 5). Før den tid foreligger ikke inntektsoppgaver. Fru A har forklart at hun som sekretær i fullt arbeid tjente i 1950 kr. 7.300,-, og i 1951 kr. 6.700,- og i 1952 til 1.7. kr. 5.000,-. 11954 tjente hun kr. 4.100,-. I 1955 - da mannen arbeidet med hovedoppgaven - hadde hun fullt arbeid, men kan ikke oppgi inntekten. I 1961 og 1962 hadde hun mindre inntekter, i alt ca. kr. 2.200,-.

I de tre etterfølgende år 1965-67 fram til huset var fullt ferdig, var A's skattbare inntekt henholdsvis kr. 40.800,-, 45.900,- og 54.700,-. For sistnevnte år er bruttoinntekten oppgitt til ca. kr. 60.800,-, herav ca. kr. 8.000,- som ekstrainntekter. Fru A's inntekter i de samme år var - etter mannens notater - henholdsvis ca. kr. 3.500,-, 1.100,-og 1.900,-.

I årene etterpå har A's skattbare inntekter steget fra kr. 54.500,- til kr. 104.200,-i 1976. Fru A's inntekter er oppgitt til ca. i 1968 kr. 4.200,-, i 1969 kr. 1.600,- i 1973 - da hun begynte som lærer - kr. 12.500,- i 1974 kr. 32.000,-, i 1975 kr. 36.900,- og i 1976 kr. 39.000,-.

IV. Lagmannsretten er kommet til et noe annet resultat enn herredsretten.

Lagmannsretten er enig med herredsretten i at partene - hver med sitt særeie - er sameiere i - - -åsen 2 og kan i det vesentlige tiltre - med de endringer som fremgår av det følgende - herredsrettens begrunnelse og resultat så langt. Men lagmannsretten er blitt stående ved en annen fordeling av dette sameie, nemlig 4/10 på hustruen og 6/10 på mannen.

Etter det som er opplyst for lagmannsretten og etter det saksforhold som legges til grunn, se avsnitt III foran, synes det klart at ektepakten fram til ervervelsen av - - -åsen 2 ikke har hatt noen reell betydning. Noen formue hadde ingen av ektefellene. Og de har ikke tatt noen skritt til å klargjøre,

Side:1417

verken for seg selv eller andre, at det som de anskaffet seg av eiendeler var den ene eller den annens særeie. Disse eiendeler har de åpenbart anskaffet seg ved felles innsats og for de inntekter som til enhver tid var for hånden, hennes eller hans. Hennes innsats med stell av hjem og barn har hele tiden hatt betydning. Det er på det rene mellom partene at de var enige om at fru A ga opp sin stilling utenfor hjemmet da det kom barn.

På dette grunnlag legges til grunn at ektefellene hver tilkom, som særeie, halvparten av de kr. 8.000,- som de fikk ut av leiligheten - - -veien 90.

Videre legges til grunn at de kr. 22.000,- som salget av leiligheten i - - -gt. 18 innbragte og som ble overlatt A av moren, ble hans særeie. Etter det opplyste må beløpet betraktes som forskudd på arv. Det er ikke særlige holdepunkter for at det ble gitt som gave til begge ektefeller. Det ble heller ikke gitt uttrykk for, verken fra fru A sen. eller fra fru A, at et lån, enten det var på kr. 2.000,- eller 1.500,-, skulle gjøres opp ved den anledning.

Ektefellene hadde således i alt kr. 30.000,- å sette inn i en ny boligeiendom. Herav var etter det foran antatte kr. 26.000.- A's særeie, kr. 4.000,- fruens.

Etter partenes forklaringer legger retten videre til grunn at ektefellene var enige om å søke og ta imot tildelt tomt. Det er ikke noe som tyder på at A ved disse anledninger har gjort det klart at den bolig som nå skulle anskaffes, skulle være hans særeie. Derimot taler alle omstendigheter for det syn, som fru A har gitt uttrykk for, at anskaffelsen av boligeiendommen var et fellestiltak til beste for familien. Kommunens tildeling av tomt må ses på den bakgrunn. Apenbart har barnetallet vært en avgjørende faktor. Det er vanskelig å se at et familiemedlems lenger botid enn de andres, ikke skulle komme hele familien til gode.

Etter de konkrete omstendigheter legger lagmannsretten i likhet med herredsretten ikke særlig vekt på at mannen står som hjemmelsinnehaver, og heller ikke på at det var han som utstedte pantobligasjonene. For de siste bemerkes at også ektefellen skrev på sitt samtykke. Dette var ikke strengt nødvendig for en særeieeiendom slik loven da var, men det var vanlig praksis. Heller ikke dette tillegges særlig vekt, bortsett fra at det heller ikke ved disse anledninger ble gjort klart at den pantsatte eiendom var eller skulle være mannens særeie.

Det er ikke sannsynliggjort at dette spørsmål senere har vært drøftet mellom ektefellene før i 1973.

Lagmannsretten antar at ervervelsen av boligeiendommen i - - -åsen 2 ble avsluttet da huset ble helt ferdig i 1967. I denne tid gjorde ektefellene en felles innsats, som de også hadde gjort i årene før og gjorde etterpå, for å skape forutsetningen for å få istand familiens bolig og bevare den. Det er rimelig at dette fellesskap også får uttrykk rettslig.

Ektefellenes innsats var forskjelligartet. Den direkte økonomiske innsats skrev seg i vesentlig grad fra mannens inntekter som lektor, herunder biinntekter, som synes nokså vanlig i yrket. Hustruens innsats ble i det vesentlige gjort i form av arbeid i hjemmet. Lagmannsretten anser ektefellenes innsats på disse felter likeverdige når det gjelder anskaffelsen av boligen. At husmorarbeidet er av betydning i så henseende er nå forholdsvis godt klarlagt gjennom rettspraksis, i og utenfor formelt ekteskap. Det vises for så vidt til Rt-1975-220 og de følgende dommer som er nevnt i herredsrettens dom. De samme rettstanker som det der er gitt uttrykk for, har gjennomslagskraft

Side:1418

også når det gjelder særeie i et tilfelle som dette. For så vidt vises til Lødrup i Lov og Rett 1975/437 og Arnholm/Lødrup: Familierett (1976) 126. Ved bedømmelsen av husmorinnsatsen legger retten vekt på at det var 3 barn i alderen 2-12 år da byggingen tok til.

Som nevnt foran (III) utgjorde de direkte byggekostnader kr. 188.200,-. Dette er opplyst dekket ved de nevnte særeiemidler, kr. 30.000,-. lån kr. 133.700,- og «oppspart kontant» kr. 24.500,-. Det siste beløp må i det vesentlige skrive seg fra mannens løpende inntekter i hovedstilling og fra bierverv. Men når det kunne oppspares og settes inn i bygget, skyldes dette etter rettens oppfatning, på grunnlag av de foreliggende opplysninger, i like høy grad hustruens arbeid i hjemmet som mannens arbeid utenfor, jfr. bemerkningene foran. Beløpet kommer derfor begge ektefeller til gode i fordelingen.

Lagmannsretten legger til grunn den av mannen oppgitte totalkostnad på eiendommen med ca. kr. 250.000,-. Differansen mellom de direkte utgifter og denne sum blir da ca. kr. 62.700,-, som mannen hevder skyldes hans innsats, nemlig egeninnsats på eiendommen med kr. 42.700,-, oppnådde rabatter kr. 10.000,- og administrasjonsarbeid med kr. 10.000.-. Som det fremgår av partenes anførsler (II), er de uenige om omfanget av hver enkelts arbeidsinnsats på eiendommen, til dels også om rabattene.

Lagmannsretten er enig i den bevisvurdering som herredsretten har gitt uttrykk for når det gjelder ektefellenes egeninnsats på eiendommen. hvoretter begge nyttet hver ledig stund og at hustruen har nedlagt en arbeidsinnsats «av betydning, men som imidlertid i verdi alt i alt ligger betydelig under mannens.»

Lagmannsretten ser tilsvarende på spørsmål om rabatter, som ikke var særskilt oppe i herredsretten. Det er ikke uenighet om at mannen har forestått byggeadministrasjonen.

Opplysningene om de sistnevnte spørsmål er mangelfulle, og avgjørelsen må bero på et skjønn.

Dette skjønn må også prege avgjørelsen i det hele når det tas standpunkt til hver av ektefellenes sameiedel i eiendommen. Etter saksforholdet kan presumpsjonen i sameielovens §2 ikke få anvendelse. Idet lagmannsretten legger til grunn at mannen har bidradd med sitt særeie på kr. 22.000,- - arv - da planen ble satt i verk, og videre at det må regnes ham til gode en større del av arbeidsinnsatsen ved byggearbeidet, mens ektefellene for øvrig har gjort likeverdig innsats ved ervervelsen av eiendommen, er retten blitt stående ved en fordeling med 6/10 på mannen og 4/10 på hustruen. Det tilføyes at partene i retten har gitt uttrykk for at det er en forutsetning at de seg imellom er ansvarlige for gjelden i samme forhold som de er eiere. - - -