LE-1987-514
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1990-03-30 |
| Publisert: | LE-1987-00514 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Dom av 30. mars 1990 i ankesak nr. 514/87, hl.nr. 793/87. |
| Parter: | Ankende part: Øivind Sjødal (Prosessfullmektig: Advokat Jon Swensen, Oslo) Motparter: 1. Raufoss Bygg A/S 2. Raufoss Fargehandel A/S 3. Hans J. Østby 4. Eina Handelssenter 5. Brødrene Stensrud A/S 6. Per Hovrud A/S 7. A/S NEBB (Prosessfullmektig: Advokat Arne B. Krokeide, Gjøvik). |
| Forfatter: | Lagdommer Hjalmar Austbø, formann. Lagdommer Bror Oskar Scherdin. Lagdommer Eva Nygaard Ottesen |
| Lovhenvisninger: | Aksjeloven (1976) §15-1, Konkursloven (1984), Tvistemålsloven (1915) §180, §15-3, §8-4, Konkursloven (1984) §118, §135 |
Aksjeselskapet Fjordheim Pensjonat A/S ble stiftet på konstituerende generalforsamling 15. november 1984 og anmeldt til registrering ved firmamelding av 10. desember 1984, undertegnet av Erik Øhren og Robert Lørincz. Aksjekapitalen på kr 50.000,- var fordelt med kr 10.000,- på Robert Lørincz, kr 20.000,- på Erik Øhren og kr 20.000,- på Øivind Sjødal.
Selskapets styre besto opprinnelig av Erik Øhren som styreformann og Robert Lørincz som styremedlem. Øivind Sjødal var varamann. I melding av 3. mai 1985 til handelsregistret ble opplyst at Øivind Sjødal hadde overtatt som styreformann og at Erik Øhren hadde trådt ut av styret. Det er opplyst at Øivind Sjødal hadde fungert som daglig leder en tid før dette og at han fortsatte som daglig leder i den etterfølgende tid.
Selskapet ble første gang begjært tatt under konkursbehandling ved konkursbegjæring av 2. januar 1986 fremsatt av advokat Arne B. Krokeide på vegne av 9 kreditorer under henvisning til forutgående konkursvarsel i samsvar med tidligere konkurslovs §5, jfr. den nye konkurslovs §63. Rettsmøte til behandling av begjæringen ble holdt av Toten skifterett den 26. januar 1986. Ifølge rettsboken opplyste styreformannen Øivind Sjødal at det ikke fantes midler i selskapet og at det ikke kunne stilles betryggende sikkerhet for gjelden. Konkursbegjæringen ble etter dette trukket tilbake og saken ble hevet ved kjennelse av samme dag.
Senere har 7 av disse kreditorer gått til søksmål mot Øivind Sjødal som hevdes å være personlig ansvarlig for selskapets gjeld, jfr. nedenfor.
Selskapet ble senere på ny begjært tatt under konkursbehandling, denne gang ved begjæring inngitt 14. november 1986 av kommune kassereren i Vestre Toten. Begjæringen ble tatt til følge av Toten skifterett og boet til selskapet ble tatt under skifterettens behandling som konkursbo den 25. november 1986.
Som bobestyrer ble oppnevnt advokat Arne B. Krokeide.
Registreringsforretning ble avholdt 8. desember 1986. Det er holdt fire skiftesamlinger, 9. desember 1986, 19. og 20. januar og 20. februar 1987. På siste skiftesamling meddelte bostyreren at bostyret ville avgi innberetning med anbefaling om at behandlingen innstilles i h.h.t. konkursloven §135, idet boet manglet midler til fortsatt behandling. Det eneste aktivum i boet har vært innbetalt forskuddsbeløp på kr 12.000,- fra konkursrekvirenten. Bostyret avga innberetning 31. mars 1987. Ifølge denne har bostyreren mottatt anmeldelser av krav på tilsammen (1) prioritert kl. 2 kr 815.109,- og (2) uprioritert kr 442.194,72.
Ved stevning av 3. april 1986 har syv kreditorer til selskapet Fjordheim Pensjonat A/S gått til søksmål - med advokat Arne B. Krokeide som prosessfullmektig - mot Øivind Sjødal. Prinsipalt ble hevdet at selskapsformen må settes til side og at stifterne, styret og ledelsen av selskapet må være personlig ansvarlige for de forpliktelsene som er stiftet i selskapets navn. Subsidiært ble gjort gjeldende at Øivind Sjødal i egenskap av styreformann og/eller daglig leder var personlig ansvarlig for selskapets gjeld i medhold av aksjeloven §15-1.
Drammen byrett avsa den 3. mars 1987 dom med slik domsslutning:
"1. Innen 14-fjorten-dager fra forkynnelsen av denne dom betaler Øivind Sjødal til
1. Raufoss Bygg A/S kr 68.023,55 -sekstiåttetusenogtjuetre 55/100- med tillegg av 15 -femten- % årlig rente av kr 59.859,95 -femtinitusenåttehundreogfemtini 95/100- fra 20. november 1985 til betaling skjer.
2. Raufoss Fargehandel A/S kr 7.074,70 -syvtusenogsyttifire 70/100- med tillegg av 15 -femten- % årlig rente av kr 5.700,- -femtusensjuhundre- fra 18. november 1985 til betaling skjer.
3. Hans J. Østby kr 10.501,75 -titusenfemhundreogen 75/100- med tillegg av 15 -femten- % årlig rente av kr 8.950,- åttetusennihundreogfemti 0/100- fra 18. november 1985 til betaling skjer.
4. Eina Handelssenter v/Arne M. Lunde kr 15.195,90 -femtentusenetthundreognittifem 90/100- med tillegg av 15 -femten- % årlig rente av kr 12.950,- -tolvtusennihundreogfemti 0/100- fra 18. november 1985 til betaling skjer.
5. Brødrene Stensrud A/S kr 18.724,10 -attentusensyvhundreogtjuefire 10/100- med tillegg av 15 -femten- % årlig rente av kr 16.400,- sekstentusenfirehundre 0/100- fra 18. november 1985 til betaling skjer.
6. Per Hovrud AS kr 21.030,80 -tjueentusenogtredve 80/100- med tillegg av 15 -femten- % årlig rente av kr 17.500,-syttentusenfemhundre 0/100- fra 18. november 1985 til betaling skjer.
7. A/S NEBB kr 102.479,- -etthundreogtotusenfirehundreogsyttini 0/100- med tillegg av 15 -femten% årlig rente av kr 91.586,50 -nittientusenfemhundreogåttiseks 50/100- fra 18. november 1985 til betaling skjer.
2. Innen 14 -fjorten- dager fra forkynnelsen av denne dom betaler Øivind Sjødal til saksøkerne v/advokat Arne B. Krokeide kr 2.350,- -totusentrehundreogfemti 0/100- i saksomkostninger for Toten skifterett.
3. Innen 14 -fjorten- dager fra forkynnelsen av denne dom betaler Øivind Sjødal til saksøkerne v/advokat Arne B. Krokeide kr 20.000,80 -tjuetusen 80/100- i saksomkostninger."
I domsgrunnene bemerket byretten at det syntes å være "god grunn til å reise spørsmål om det ikke er berettiget å sette selskapsformen til side". Retten fant imidlertid ikke tilstrekkelig grunn til å komme nærmere inn på dette "idet man er kommet til at saksøker må betale saksøkerens krav etter vanlige erstatningsrettslige regler". Retten kom til at Øivind Sjødal hadde opptrådt erstatningsbetingende uaktsomt ved å underskrive en pantobligasjon på kr 400.000,- (til Bo-Plan A/S) og ved å underskrive skjøte på selskapets faste eiendom uten at han på en tilfredsstillende måte sørget for at selskapets kreditorer fikk dekning.
Øivind Sjødal har ved advokat Lorentz J. Røkke i rett tid påanket dommen. Han har ved advokat Jon Swensen for lagmannsretten nedlagt slik endelig påstand:
"Prinsipalt:
1. Øivind Sjødal frifinnes.
2. Saksomkostninger tilkjennes for begge instanser.
Subsidiært:
1. Øivind Sjødals ansvar overfor Raufoss Bygg A/S, Raufoss Fargehandel A/S, Hans J. Østby, Eina Handelssenter, Brødrene Stensrud A/S, Per Hovrud A/S og A/S NEBB lempes etter rettens skjønn med inntil 100%.
2. Øivind Sjødal tilkjennes saksomkostninger for begge instanser."
Raufoss Bygg A/S, Raufoss Fargehandel A/S, Hans J. Østby, Eina Handelssenter v/Arne M. Lunde, Brødrene Stensrud A/S, Per Hovrud A/S og A/S NEBB har ved advokat Arne B. Krokeide tatt til gjenmæle og har for lagmannsretten nedlagt slik påstand:
"1. Byrettens dom stadfestes.
2. Den ankende part tilpliktes å erstatte ankemotpartenes saksomkostninger for lagmannsretten."
Under ankeforhandlingen avga den ankende part forklaring. Det ble avhørt 3 vitner. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.
Av særlig interesse for saken er den fremlagte innberetning av 31. mars 1987 fra bostyret i konkursboet Fjordheim Pensjonat A/S. Innberetningen ble avgitt noen tid etter dommen og forelå således ikke for byretten. I innberetningen er det gitt nærmere opplysninger om selskapets virksomhet:
"Selskapet ervervet i desember 1984 eiendommen Fjordheim Pensjonat, Storgt. 7, 2843 Eina, gnr. 145 bnr. 11 i Vestre Toten kommune for kr 350.000,-, ved skjøte tinglyst. 7. januar 1985. Kjøpesummen ble finansiert ved opptak av lån i Rogalandsbanken A/S, Oslo, og til sikkerhet for dette lån ble eiendommen 7. januar 1985 påheftet en obligasjon til nevnte bank på kr 420.000,-. Samme dato ble det tinglyst ytterligere en obligasjon til Rogalandsbanken A/S på kr 100.000,-, visstnok til sikkerhet for driftskapital-lån/investeringslån i forbindelse med oppussing av eiendommen. Selskapet Fjordheim Pensjonat A/S gjennomførte i perioden desember 1984 - mars 1985 en omfattende innvendig oppussing og opprusting av eiendommen, for å sette denne i stand til drift som pensjonat/selskapslokaler.
Oppussingsarbeidene og den senere driften ble ledet av Øivind Sjødal, som i skiftesamlingen 20. januar 1987 forklarte at han "var daglig leder i perioden i januar 1985 fram til driftens opphør. Sjødal disponerte selskapets bankkonti for denne perioden. Bankfor bindelsen var Toten Sparebank og Rogalandsbanken."
.........
Den 14. juni 1985 ble det avholdt stiftelsesmøte og konstituerende generalforsamling for et selskap ved navn Nye Fjordheim Pensjonat A/S. Tilstede som stiftere var Robert Lørincz, Bo-Plan A/S og Øivind Sjødal.
Selskapets aksjekapital var kr 100.000,-, og ble fordelt med kr 60.000,- på Robert Lørincz, kr 30.000,- på Bo-Plan A/S og kr 10.000,- på Øivind Sjødal. Selskapet Bo-Plan A/S var identisk med kreditor/panthaver i h.h.t. pantobligasjonen pål. kr 400.000,- stillet av Fjordheim Pensjonat A/S og tgl. på eiendommen 13. juni 1985. Selskapet Bo-Plan A/S er registrert i Oslo Handelsregister 31. mai 1985, og hadde da flg. styresammensetning: Sven Anderssen, formann, Svend Jensen, styremedlem, og som varamann Arthur Bergh. Protokollen fra den konstituerende generalforsamling i Nye Fjordheim Pensjonat A/S 14. juni 1985 er undertegnet av Arthur Bergh på vegne av Bo-Plan A/S. Den opprinnelige styreformann i Bo-Plan A/S, Sven Anderssen, er advokat med egen advokatforretning i Oslo. Som styre i selskapet Nye Fjordheim Pensjonat A/S ble på den konstituerende generalforsamling valgt Robert Lørincz (enestyre) med Øivind Sjødal som varamann. Som selskapets forretningskontor ble oppgitt Eina, og selskapets formål var "pensjonat- og restaurantdrift". Som selskapets revisor ble valgt Egil Eide Revisjonskontor, Oslo, senere endret navn til Revisor-Gruppen, Oslo A/S. Øivind Sjødal opplyste i skiftesamlingen den 20. januar 1987 at "Sjødal har aldri betalt inn aksjekapital i
Nye Fjordheim Pensjonat A/S, han mener at heller ikke Robert Lørincz har betalt inn sin del av aksjekapitalen." Imidlertid ble det avgitt revisorerklæring fra Egil Eides Revisjonskontor i forbindelse med registrering av Nye Fjordheim Pensjonat A/S i Handelsregisteret, med bekreftelse for at aksjekapitalen var innbetalt i kontanter. Revisor Gruppen har da også senere overfor bobestyreren bekreftet dette, ved brev 23. januar 1987 hvor det er fremlagt kopi av innbetalingsbilag som viser at Robert Lørincz på vegne av Nye Fjordheim Pensjonat A/S satte inn kr 100.000,- den 31. juli 1985 på kto.nr. 07.03095 i Tromsø Sparebank, Oslo. Videre undersøkelser har imidlertid avdekket at beløpet samtidig ble tatt ut igjen fra kontoen, ved at Robert Lørincz skrev ut en sjekk på kr 100.000,- dagen før, d.v.s. den 30. juli 1985. Først dagen etter innskuddet, d.v.s. den 1. august 1985 ble kontoen debitert. Det synes derfor åpenbart at beløpet på kr 100.000,- har vært satt inn og tatt ut av kontoen kun i den hensikt å oppnå en innskuddskvittering på kr 100.000,- til å fremlegge overfor selskapets revisor. .......
Selskapets regnskapsførsel ble innrettet ved at det ble gitt oppdrag til Toten Regnskapskontor å utføre fullstendig bokføring, på grunnlag av innleverte bilag og kassaruller. Toten Regnskapskontor opplyser at bilagsinngangen i første halvår 1985 var uregelmessig og mangelfull, og at det således ikke var mulig å føre fullt pålitelige regnskap i denne perioden. Det ble imidlertid foretatt en regnskapsavslutning med fullstendig EDB-kjøring pr. 30. juni 1985, men regnskapskontoret har altså gitt uttrykk for at det regnskap som der framkom må vurderes nokså kritisk.
Etter 1. juli 1985 er det ikke ført noe regnskap, fordi regnskapskontoret aldri fikk noen betaling av honorar for sitt arbeid. Toten Regnskapskontor innstilte derfor ethvert videre arbeid med selskapets regnskaper etter halvårsskiftet i 1985 på grunn av den manglende betaling, og det foreligger således ingen førte bøker etter 1. juli 1985, og styreformann Øivind Sjødal har heller ikke selv avlagt noen form for regnskap for sin forvaltning av selskapets midler etter 1. juli 1985, jfr. nedenfor.
.........
Etter opptaket av lånet i Rogalandsbanken A/S kr 420.000,- til finansiering av kjøpesummen og kr 100.000,- til driftskapital/investeringer med obligasjoner for de nevnte beløp tgl. 7. januar 1985 ble eiendommen fra Fjordheim Pensjonat A/S' side påheftet følgende pantobligasjoner:
Tinglysning 15. mai 1985 obligasjon kr 100.000,- til Totens Sparebank.
Tinglysning 13. juni 1985 obligasjon kr 400.000,- til selskapet Bo-Plan A/S, Oslo.
Tinglysning 20. juni 1985 obligasjon kr 550.000,- til Rogalandsbanken A/S.
Tinglysning 25. juni 1985 obligasjon kr 100.000,- til Totens Sparebank.
Driften i selskapet Fjordheim Pensjonat A/S opphørte fullstendig den 27. august 1985, da det ble tinglyst skjøte fra Fjordheim Pensjonat A/S til Nye Fjordheim Pensjonat A/S for eiendommen Storgt. 7 på Eina, for en kjøpesum på kr 2.500.000,- ( ). Dette skjøte er underskrevet av Øivind Sjødal i egenskap av styreformann for Fjordheim Pensjonat A/S, og er opprettet på vanlig skjøteformular (Sem og Stenersen) uten påtegning om noen særskilte vilkår. Det ble ikke opprettet noen skriftlig kjøpekontrakt for denne eiendomsoverdragelsen, og Øivind Sjødal har opplyst at selve avtalen var muntlig, og at overdragelsen også innbefattet "alt som befant seg på eiendommen" d.v.s. driftstilbehøret/ inventar m.v. Kjøpesummen på kr 2.500.000,- ble ikke betalt fullt ut. Det ble kun betalt kr 1.385.250,- som var tilveiebrakt ved et lån opptatt av Nye Fjordheim Pensjonat A/S i Tromsø Sparebank, tilsammen kr 1,4 mill., og det nevnte nettobeløpet ble gjort opp gjennom advokat Sven Anderssen (styreformannen i Bo-Plan A/S) som skulle slette heftelsene på eiendommen og besørge tinglysing av ny obligasjon til Tromsø Sparebank pålydende kr 1,4 mill. med rett prioritet.
Advokat Sven Anderssen ble tilskrevet av bobestyreren ved brev 22. januar 1987, og anmodet om å oversende kopi av sin oppgjørsoppstilling for transaksjonen. Dette ble besvart ved brev 23. januar 1987 fra advokat Sven Anderssen, hvor det heter at "Jeg kan ikke huske at jeg i 1985 har hatt noe med salget av eiendommen å gjøre.
Muligens kan jeg ha foretatt noen ekspedisjoner til sorenskriveren i den forbindelse for å få tinglyst en pantobligasjon til Tromsø Sparebank i forbindelse med et lån på vel 1 mill., hvor jeg garanterte bankens prioritet. Dette ble ordnet som forutsatt og det ble i den forbindelse innfridd en obligasjon på kr 400.000,- til Bo-Plan A/S. Beløpet ble overført til selskapets konto i Oslo-banken". Det heter forøvrig også i samme brev av "jeg var med i styret (formann) i Bo-Plan A/S ca 1 måned inntil 1. juli 1985 i forbindelse med selskapets kjøp av en eiendom. Siden har jeg ikke hatt noe med dette å gjøre og kjenner ikke til hvorfor obligasjonen kom i stand"."
Advokat Sven Anderssen har som vitne for lagmannsretten forklart at han oppfattet forholdet til Tromsø Sparebank som et regulært betalingsoppdrag som ble utført i samsvar med mottatte anvisninger. Han har fremlagt kopi av en regnskapsmessig oversikt over utbetalingene:
"Fjordheim pensjonat 85 26/8 Innbetalt av Tromsø sparebank 10 kr 1.385.250,- 27/8 Utbetalt Boplan v/Oslobanken 10 kr 400.000,- " " " Toten sparebank " " 178.635,50 " " " Rogalandsbanken " " 537.739,02 " " " Ø. Sjødal " " 100.000,- " " " G. Bergh " " 53.000,- " " " Sorenskr i V. Toten 10 " 50.500,- 29/8 " Øivind Sjødal " " 64.375,48 " " Salær " " 1.000,- kr 1.385.250,- kr 1.385.250,-
- - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - =
Som det vil fremgå har Øivind Sjødal mottatt tilsammen kr 164.375,48 av det anførte lånebeløp fra Tromsø Sparebank.
Ifølge innberetningen "har Øivind Sjødal aldri avlagt noe regnskap for sin disponering av dette beløpet". (Innberetningen opererer med et vesentlig høyere beløp som følge av at bostyret den gang ikke hadde fått uttømmende opplysninger om utbetalingene.)
I innberetningen heter det videre:
"Den resterende del av kjøpesummen d.v.s. kr 2,5 mill. - kr 1.385.250,- = kr 1.114.750,- for overdragelsen av eiendommen fra Fjordheim Pensjonat A/S til Nye Fjordheim Pensjonat A/S er aldri blitt betalt.
Når eiendommen ble overdradd til Nye Fjordheim Pensjonat A/S fortsatte driften, nå altså i regi av dette selskapet. Daglig leder og i praksis styre for Nye Fjordheim Pensjonat A/S var fortsatt Øivind Sjødal.
Driften fortsatte fram til utgangen av november 1985.
Sjødal har om dette forklart i skiftesamlingen 20. januar 1987 at "Virksomheten holdt delvis åpent fram til dette tidspunkt. Det er ukjent for Sjødal om det var omsetning i perioden. Sjødal fikk ikke kontakt med Robert Lørincz i denne perioden. Han var fullt klar over at ikke Robert Lørincz ledet selskapets drift på Eina". Bobestyrerens egne undersøkelser tyder klart på at virksomheten hadde omsetning i perioden fra august til november 1985, og at det var Øivind Sjødal som tok hånd om midlene fra denne omsetningen. Det er Sjødal som foretok avlønning av de ansatte ved pensjonatet i denne perioden. .........
Bobestyreren har aldri fått noen forklaring på hvorfor selskapet Bo-Plan A/S fikk utbetalt kr 400.000,- fra Fjordheim Pensjonat A/S. Øivind Sjødal har ikke fremlagt noe som helst skriftlig dokumentasjon for at Bo-Plan A/S skulle ha noe slikt krav mot selskapet. Bostyret anser det forøvrig også som bemerkelsesverdig at styreformannen i Bo-Plan A/S har opplyst at han "kjenner ikke til hvorfor obligasjonen (pål. kr 400.000,-) kom i stand", ref. advokat Anderssens brev 2. januar 1987. Obligasjonen ble tinglyst på eiendommen den 13. juni 1985, på et tidspunkt da advokat Sven Anderssen iflg. sin egen forklaring var selskapets styreformann. Ut fra oppgjøringsoppstillingen i brevet 6. februar 1987 fra advokat Sven Anderssen hadde Fjordheim Pensjonat A/S pr. 25. august 1985 opptatt lån med pant i eiendommen på tilsammen kr 716.374,-. På bakgrunn av den betalte kjøpesum for eiendommen kr 350.000,- i desember 1984 og størrelsen av de anmeldte krav i boet finner bostyret det høyst usannsynlig at det skjedde noen kredittytelse fra Bo-Plan A/S til selskapet i størrelsesorden kr 400.000,-. Obligasjonen til Bo-Plan A/S pål. kr 400.000,- har etter bostyrets oppfatning neppe vært reell, og man står trolig overfor et tilfelle av regulær "tapping" av selskapet for de midler som ble utbetalt til Bo-Plan A/S. Konkursboet har på grunn av boets stilling manglet ressurser til å gjennomføre videre undersøkelser omkring selskapet Bo-Plan A/S, og utsiktene til å få tilbakeført disse midlene til boet."
Ifølge innberetningen er det sannsynligvis grunnlag for å kreve omstøtelse av utbetalingen på kr 400.000,- til Bo-Plan A/S i september 1985. Bostyret kommer i denne forbindelse nærmere inn på det skattekrav som ligger til grunn for konkursbegjæringen:
"Et omstøtelseskrav mot Boplan A/S er ennå ikke foreldet, og bostyret finner at kravet utfra en rent saklig vurdering skulle vært reist overfor Boplan A/S og om nødvendig forfulgt rettslig. Boets stilling har imidlertid gjort dette umulig inntil nå, idet boet er avhengig av å få tilført midler til å dekke omkostningene dersom omstøtelsessak skal kunne reises.
Dersom en omstøtelsessak fører fram og det blir funnet dekning for et omstøtelseskrav hos Boplan A/S vil de derved innvundne midler komme Vestre Toten kommunekasse tilgode ut fra kommunekassens anmeldte prioriterte krav i boet. Bobestyreren finner det imidlertid riktig å fremkomme med en særmerknad på dette punkt vedrørende kommunekassererens krav, som for det alt vesentlige gjelder utlignet skatt på Fjordheim Pensjonat A/S basert på at det oppsto en skattepliktig gevinst ved salget av den faste eiendommen ut fra kjøpesummen på kr 2.500.000,-. Bostyret mener at denne kjøpesummen på kr 2.500.000,- var fingert, og satt til denne sum for å gi grunnlag for en opplåning i Tromsø Sparebank på kr 1.400.000,-, og at "partene" i denne eiendomsoverdragelsen var fullt på det rene med at eiendommens reelle markedsverdi ikke var i nærheten av kr 2.500.000,-. Ettersom "kjøpesummen" på kr 2.500.000,- således har vært en fingert størrelse vil bobestyreren for sin del hevde at det ikke er riktig å anse
Fjordheim Pensjonat A/S for å ha oppnådd en ligningsmessig gevinst ut fra den nevnte "kjøpesum" og at den skatt som Vestre Toten ligningskontor skjønnsmessig ilignet selskapet således bør reduseres betraktelig. For ordens skyld må det her nevnes at ligningen ble foretatt ved skjønn ettersom selskapet ikke leverte noen selvangivelse for 1985, og at de opplysninger omkring transaksjonen som senere er fremkommet under konkursbehandlingen ikke var kjent for ligningskontoret da skjønnsligningen ble fastsatt.
Ettersom boet ikke har midler til noen dekning av konkurskravene har bobestyreren/bostyret imidlertid ikke sett noe poeng i å følge opp denne saken videre overfor ligningsmyndighetene, men dersom det senere gjennom omstøtelseskrav og/eller erstatningskrav blir innbrakt midler i boet, bør boet ta skritt for å få ligningen endret på bakgrunn av de forhold som her er nevnt."
Den ankende part, Øivind Sjødal, gjør gjeldende at ankemotpartene ikke har krav på erstatning av ham etter aksjeloven §15-1. Byretten har lagt til grunn at kreditorene, ankemotpartene, har lidt et økonomisk tap som er forårsaket av
Sjødals uaktsomme opptreden. Sjødal anfører at det i tilfelle er selskapet, Fjordheim Pensjonat A/S, som har lidt tap som følge av hans disposisjoner. Verken selskapet eller dets konkursbo har imidlertid reist noe krav mot Sjødal. Ankemotpartene vil som enkeltkreditorer i denne situasjon være henvist til å gjøre selskapets - boets - mulige rett gjeldende på boets vegne i samsvar med reglene i konkursloven §118. Aksjeloven Å 15-1 gir ikke den enkelte kreditor rett til på egne vegne å kreve erstatning direkte fra tillitsmannen i selskapet i anledning av tap som denne har påført selskapet.
Ankemotpartene har for lagmannsretten fastholdt som prinsipalt grunnlag for kravet at selskapsformen skal settes til side slik at deltakerne blir å betrakte som personlig ansvarlige for den virksomhet som er drevet. Byretten har bare streifet dette spørsmål uten å komme nærmere inn på det i domsgrunnene.
Bostyret har ikke tatt opp spørsmålet i sin innberetning, til tross for at bostyret har kommentert forhold som eventuelt kunne tenkes påropt som grunnlag for å kreve tilsidesettelse av selskapsformen. Sjødal bestrider at det foreligger noe grunnlag for å sette selskapsformen til side. Selskapet med den påtenkte virksomhet har opprinnelig av alle deltakerne vært oppfattet som et reelt og seriøst prosjekt. En eventuell plan om å "tappe selskapet" - da i tilfelle fra Erik Øhrens side - kan neppe ha kommet til før henimot sommeren 1985.
Under enhver omstendighet virker det påfallende at et ansvar på dette grunnlag skulle gjøres gjeldende nettopp - og utelukkende - mot Sjødal. Sjødal hadde ingen sentral rolle ved etablingen av pensjonatvirksomheten eller selskapet. Initiativet til dette ble tatt av Erik Øhren, som hadde sett annonsen der pensjonateiendommen ble utbudt til salg. Øhren spurte Sjødal om han ville være med å se på eiendommen. Bakgrunnen for dette var at Sjødal hadde jobbet en del for Øhren som hjelpemann på lager sommeren/høsten 1984. Sjødal hadde som snekker erfaring med bygningsarbeid og var en slags altmuligmann. Det var videre Øhren som kjente og trakk inn Robert Lørincz, som arbeidet som kelner ved en restaurant i Oslo.
Dette forhold må tas i betraktning også ved vurdering av om Sjødal hadde en lederstilling i selskapet og om han i denne egenskap har utvist slik uaktsomhet som rammes av aksjeloven §15-1.
Det var Erik Øhren og Robert Lørincz som opprinnelig utgjorde styret i selskapet, med Sjødal som varamann. Øhren skulle ta seg av den finansielle side, herunder ordne med lån. Lørincz som var den eneste med fagkunnskap skulle stå for serverings- og overnattingsvirksomheten - noe som naturlig utpekte ham som en slags daglig leder. Sjødal skulle forestå ombygningsarbeidene, men slik at bestemmelse om omfanget av disse arbeidene ble tatt av Øhren. Ansvaret for ombygningsarbeidene medførte at Sjødal kontinuerlig oppholdt seg på stedet og derfor måtte ta seg av andre gjøremål når de to øvrige var fraværende. Sjødal fikk etterhvert en stor mengde praktiske arbeidsoppgaver ved pensjonatet uten å få noen godtgjørelse for sin arbeidsinnsats.
Etter at Sjødal hadde krevet lønn for arbeidet, ble han på ekstraordinær generalforsamling 3. mai 1985 valgt til styreformann - fortsatt uten noen godtgjørelse. Det hadde på denne tid vist seg behov for tilleggsfinansiering for å få avsluttet rehabiliteringsarbeidene. Etter instruks fra Øhren søkte Sjødal - som nyvalgt styreformann - i brev 15. mai 1985 til Rogalandsbanken om et tilleggslån på kr 550.000,-. Lånet ble innvilget ved bankens brev av 16. juni 1985, men det ble aldri utnyttet. Øhren arbeidet med alternativer til finansiering gjennom Rogalandsbanken. I denne forbindelse undertegnet Sjødal som styreformann etter anmodning av Øhren to pantobligasjoner uten angitt kreditor med pant i selskapets eiendom, den ene pålydende kr 770.000,- og den annen pålydende kr 400.000,-. Da Sjødal ble kjent med at Bo-Plan A/S senere var oppført som kreditor i pantobligasjonen på kr 400.000,-, og at pantobligasjonen var innsendt til tinglysing før lånebeløpet var godskrevet selskapet, gjorde han forsøk på å stoppe tinglysingen av pantobligasjonen. Bo-Plan A/S var praktisk sett kontrollert av Øhren. Sjødal tok i den anledning kontakt med sorenskriveren i Toten og senere med advokat Torgeir G. Hareid for bistand til å stoppe tinglysingen.
Erik Øhren tok initiativet til å etablere selskapet Nye Fjordheim Pensjonat A/S. Robert Lørincz søkte som styreformann i det nye selskap om lån i Tromsø Sparebank til finansiering av kjøpet av eiendommen fra det gamle selskap. Øhren forklarte til Sjødal at det nye selskap skulle sørge for en innbetaling på kr 600.000,- til det gamle selskap i forbindelse med kjøpet av eiendommen. Etter at Tromsø Sparebank hadde innvilget lånet på kr 1.400.000,- ringte Øhren til Sjødal og ba ham komme til Oslo med undertegnet skjøte på eiendommen til det nye selskap. Sjødal møtte Øhren 26. august 1985 hos Arthur Bergh, som på dette tidspunkt skal ha vært styreformann i Bo-Plan A/S. Da Sjødal senere etterlyste de lovede kr 600000,- fra det nye selskap til det gamle selskap - og kr 400.000,- fra Bo-Plan A/S - ble han avvist av Øhren.
Når det gjelder forholdet til aksjeloven §15-1 gjør Sjødal prinsipalt gjeldende at ankemotpartenes krav må avvises ut fra den innledningsvis antydde betraktning som utdypes i det følgende.
De saksøkende selskapskreditorer krever erstattet - av Sjødal som tillitsmann - et tap som er en følge av at selskapet har lidt et tap. Det må her sondres mellom krav som selskapet kan gjøre gjeldende mot tillitsmannen, og krav som andre kan gjøre gjeldende mot tillitsmannen. Dersom det er tap som er påført selskapet ved tillitmannens forhold, er det bare selskapet - eller det konkursbo - som kan gjøre et erstatningskrav gjeldende. Den enkelte kreditor kan i dette tilfelle ikke på egne vegne gjøre krav gjeldende mot tillitsmannen, men vil i tilfelle være henvist til å gjøre selskapets - boets - krav gjeldende, jfr. konkursloven §118. Resultatet følger av Rt-1918-841 og synes videre å ha støtte av Marthinussen og Aarbakke: Aksjeloven (1986) side 537 (under punkt 9):
"I likhet med aksjeeierne har selskapets kreditorer andel i en selskapsinteresse. Krav som faller innenfor denne, må anses konsumert av selskapets krav, og kan i utgangspunktet ikke fremmes særskilt, iallfall ikke prinsipalt, jfr. Rt-1918-841, Augdahl 290.
Skadevoldende forhold som har ledet til særtap hos en kreditor, kan derimot gi grunnlag for krav som kan fremmes uten særlige begrensninger, Rt-1933-115 (samvirkelag). Eks. på invividuell skade hos en kreditor kan være ødeleggelse av eller unnlatelse av å forsikre pant eller annen gjenstand som kreditor har sikkerhet i, se f.eks. Rt-1933-33.
Hvis selskapet eller dets konkursbo beslutter ikke å fremme selskapets krav, eller faktisk unnlater å reise dette kravet, blir det spørsmål om den enkelte kreditor har en subsidiær søksmålsadgang. Rt-1918-841 svarer benektende på spørsmålet. I den saken krevde en kreditor erstatning for hele sitt restkrav etter at selskapet var gått konkurs og dividende betalt. Det er neppe grunn til å kritisere dommen for såvidt.
Kreditors krav måtte iallfall begrenses til hans andel i selskapets krav, og når det gjelder søksmålsadgangen vedrørende en slik andel, er 1918-dommen neppe avgjørende, se Augdahl 290, Skåre 293. De grunner som taler for søksmålsadgang for den enkelte aksjeeier, jfr. anm. 2 til §15-4, gjør seg heller ikke gjeldende for den enkelte kreditor."
Et eventuelt særtap som kunne gi de saksøkende selskapskreditorer - eller enkelte av dem - et direkte erstatningskrav mot Sjødal, måtte i tilfelle bygge på hans forhold på kontraheringstiden. Det blir fra den annen side hevdet at situasjonen i selskapet var slik at det likefrem var uaktsomt av Sjødal i relasjon til den enkelte medkontrahent å foreta bestillinger på denne tid, og vist til at det ikke forelå noe budsjett og heller ikke noen finansieringsplan for utbedringsarbeidene. Dette kan imidlertid ikke holde. I det aktuelle tidsrom befant man seg i en oppbygningsfase hvor det nødvendigvis måtte råde en viss usikkerhet om hvor store utgiftene ville bli. Det er her tale om en rent forretningsmessig risiko. Det er i det hele ikke påvist noen erstatningsbetingende uaktsomhet i så henseende fra noen av selskapets tillitsmenn.
Under enhver omstendighet hadde Sjødal ikke noen slik stilling i selskapet at han kunne påføres uaktsomhet og ansvar i så henseende etter aksjeloven §15-1. Det var styret - og særlig styreformannen Erik Øhren - som hadde ansvaret for budsjett og finansiering i den nevnte oppbygningsfase. Sjødal var på denne tid ikke medlem av styret og var heller ikke utpekt som daglig leder av selskapets virksomhet. Han utøvet heller ikke rent faktisk noen slik lederfunksjon som medførte noe overordnet ansvar i så henseende. Når det gjelder byggearbeidet var han nærmest å betrakte som en arbeidsformann. Han deltok selv i arbeidet og ledet de medhjelpere som deltok i arbeidet. At Sjødal disponerte kontoen i Totens Sparebank var en rent praktisk ordning. - Når Sjødal i skiftesamling 20. januar 1987 for Toten skifterett forklarte at han var daglig leder fra januar 1985, la han noe annet i begrepet "daglig leder" enn den vanlige juridiske betydning. Han ble ved anledningen nærmest presset til å si at han var daglig leder. Det er ellers uklart om selskapet overhodet hadde noen daglig leder i ombygningstiden inntil virksomheten - ordinær drift - kom igang. Den egentlige leder var Erik Øhren som i den første tid fungerte som en slags arbeidende styreformann.
Ankemotpartene, Raufoss Bygg A/S m.fl., gjør som for byretten prinsipalt gjeldende at selskapsformen må settes til side ved Fjordheim Pensjonat A/S, og at Sjødal dermed vil være personlig ansvarlig for gjeld som han har stiftet eller vært med på å stifte i selskapets navn. Det hevdes at selskapet har vært etablert og drevet i ren spekulativ hensikt og at målsettingen således ikke har vært seriøs drift. Man unnlot å realisere selskapets formål. Aksjekapitalen har ikke vært innbetalt.
Selskapet har ikke vært under styring. De styrende organer har ikke fungert. Styremøter har ikke vært holdt. Styret har ikke utført de oppgaver som tilligger det. Det er ikke utarbeidet plan over ombygningsarbeidene eller oversikt over de totale investeringer. Det foreligger ikke noe budsjett eller noen finansieringsplan og heller ikke noe om hvordan den ordinære drift skulle legges opp. Det svikter også fra styrets side når det gjelder ordningen av bokføringen som er styrets ansvar. Det har foregått sammenblanding av selskapets midler og egne midler. - Selv om Sjødal personlig opprinnelig kan ha hatt seriøse hensikter, har dette neppe vært tilfelle med andre deltakere, som Erik Øhren. Sjødal har selv forklart at han fikk inntrykk av at Øhren etterhvert mistet interessen for selskapet og virksomheten. Fra januar 1985 kan Sjødal ikke lenger ha vært i god tro med hensyn til Øhrens hensikter.
Subsidiært gjør ankemotpartene gjeldende at Sjødal har erstatningsansvar etter aksjeloven §15-1.
Det var - hevdes det - uforsvarlig overhodet å stifte disse gjeldsforpliktelser. Det forelå på denne tid intet overslag over investeringsbehovet og finansieringsmulighetene. Sjødal var riktignok på denne tid ikke medlem av styret. Men det hevdes at han var daglig leder i selskapet og at han som daglig leder måtte ha en selvstendig undersøkelsesplikt i så henseende dersom det var grunn til tvil om selskapet ville være i stand til å dekke sine forpliktelser. På gjeldsstiftelsestidspunktet måtte Sjødal forstå at selskapet ikke ville være istand til å dekke sine forpliktelser.
Det hevdes at Sjødal var daglig leder iallfall fra januar 1985 og at han dermed omfattes av ansvarsregelen i aksjeloven §15-1, jfr. i denne forbindelse Marthinussen og Aarbakke: Aksjeloven (1986) 215 (til §8-4):
"Bare den som har fått som særlig oppdrag å forestå den daglige ledelse, inngår under loven bestemmelser om administrerende direktør. Hvilken betegnelse den daglige leder er gitt i det enkelte selskap er uten betydning for hans stilling. Loven påbyr ikke noen bestemt betegnelse brukt som tittel, og selskapet står for så vidt fritt til å kalle sin daglige leder hva det vil, jfr. den parentetiske tilføyelse av "forretningsfører" - som ble brukt i L. 1957 - og "disponent". Lovens bestemmelser om administrerende direktør kommer til anvendelse på enhver som har som særlig oppdrag å forestå selskapets daglige ledelse, uansett hvilken tittel han har, mens en funksjonær som ikke fyller loven vilkår for en administrerende direktørs stilling, ikke er administrerende direktør i loven forstand selv om han skulle ha fått denne betegnelse i selskapet."
Ansvar etter aksjeloven §15-1 kan videre gjøres gjeldende på det grunnlag som byretten har bygget på. Sjødal har i sin egenskap av styreformann (fra mai 1985) medvirket til at en ikke ubetydelig del av selskapets midler har tilfalt tredjemann, Bo-Plan A/S. Det startet med at han underskrev og ga fra seg en pantobligasjon pålydende kr 400.000,- uten angivelse av kreditor. Pantobligasjonen ble senere påført Bo-Plan A/S som kreditor. Sjødal medvirket senere til at det lån som det nye selskap opptok i Tromsø Sparebank for å finansiere kjøpet av eiendommen fra det gamle selskap, ble brukt til å innfri den nevnte pantobligasjon som ikke var reell. Dette skjedde ved at han underskrev skjøtet på eiendommen uten å sikre at det tilsvarende beløp ble stillet til disposisjon for det gamle selskap. Det gamle selskap ble dermed påført et tap som - på grunn av selskapets økonomiske stilling på denne tid - rammet selskapets kreditorer.
At Sjødal her har opptrådt uaktsomt kan ikke være gjenstand for tvil. Om aktsomhetsvurderingen vises til Marthinussen og Aarbakke: Aksjeloven (1986) 531 (til §15-1) og Bøhn:
Bedriftslederansvaret (1983) 165.
Endelig må ansvar kunne gjøres gjeldende på det grunnlag at Sjødal som styreformann i det gamle selskap - ved å underskrive og utlevere skjøte på eiendommen til det nye selskapet - medvirket til at eiendommen ble overdratt uten at det gamle selskap fikk noen sikkerhet for restkjøpesummen på kr 1.114.750,- som fortsatt står ubetalt.
Når det gjelder de kr 400.000,- som ble utbetalt til Bo-Plan A/S og restkjøpesummen, melder det seg spørsmål om ansvar her bare kan gjøres gjeldende av eller på vegne av konkursboet til det gamle selskap. Sjødal hevder dette og har påberopt Rt-1918-841. Denne dom må imidlertid leses med den største forsiktighet. Dommen er kritisert av Augdahl: Aksjeselskapet (3. utg. 1959) 289-290 (se særlig note 1 og 2 på 290).
Augdahls syn er referert av Bøhn: Bedriftslederansvaret (1983) 140 som sier seg enig i Augdahls kritikk av dommen.
Ankemotpartene har i denne forbindelse særlig vist til Skåre og Knudsen: Lov om aksjeselskaper (3. utg. 1987) 356 (note 2 til §15-1) der det heter:
"Tilsvarende spørsmål oppstår i forhold til skade voldt tredjemann f.eks. en kreditor. Det tap en kreditor lider kan være særskilt for vedkommende, f.eks. ved at han er blitt villedet av et styremedlem. Men den enkelte kreditor kan også lide tap ved uforsvarlig forretningsmessige disposisjoner som gjør selskapet ute av stand til å dekke sine forpliktelser. Noe tap for vedkommende vil ikke oppstå dersom selskapet, eventuelt konkursboet, gjør krav gjeldende og får dekning for selskapets tap. Også i disse tilfelle må imidlertid den enkelte kreditor kunne kreve dekning for sitt tap dersom selskapet (boet) ikke gjør ansvar gjeldende, se Augdahl 290 som i denne forbindelse godtar en slik "sekundær" rett til erstatning."
Det blir etter dette hevdet at ankemotpartene kan gjøre krav om erstatning gjeldende direkte mot Sjødal for det tap som de har lidt som selskapskreditorer.
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten.
Lagmannsretten finner at Øivind Sjødal handlet uaktsomt som styreformann i Fjordheim Pensjonat A/S, da han ved å underskrive og utlevere en pantobligasjon pålydende kr 400.000,- - og et skjøte på selskapets faste eiendom - medvirket til at kr 400.000,- av et lån opptatt til finansiering av kjøpesummen uberettiget ble utbetalt til en tredjemann (Bo-Plan A/S) og således unndratt selskapet som dermed ble ute av stand til å dekke sin gjeld til ankemotpartene. Det er etter dette på det rene at ansvar kan gjøres gjeldende mot Øivind Sjødal etter aksjeloven §15-1. Spørsmålet er om dette ansvar utelukkende kan gjøres gjeldende av selskapet eller i tilfelle dets konkursbo - eller eventuelt på vegne av boet etter konkursloven §118 - eller om de enkelte kreditorer på egne vegne kan gjøre ansvar til ankemotpartenes argumentasjon, jfr. anførslene foran med gjeldende direkte mot Øivind Sjødal. Lagmannsretten har her delt seg i et flertall og et mindretall.
Flertallet, lagdommerne Austbø og Nygaard Ottesen, mener at de enkelte selskapskreditorer i et slikt tilfelle på egne vegne kan gjøre ansvar gjeldende direkte mot vedkommende tillitmann, her Øivind Sjødal, og kan på dette punkt i det vesentlige slutte seg til ankemotpartenes argumentasjon, jfr. anførslene foran med litteraturhenvisninger. Rt-1918-841 kan ikke uten videre tas til inntekt for en motsatt løsning, idet man den gang ikke hadde noen bestemmelse tilsvarende konkursloven §118. I nærværende sak tok ikke boet noen beslutning om søksmål fordi det ikke hadde midler, og bobehandlingen ble innstillet i henhold til konkursloven §135. Flertallet finner at det i et slikt tilfelle vil være liten mening i å henvise den enkelte kreditor til å ta saken opp på boets vegne etter regelen i konkursloven §118.
Mindretallet, lagdommer Scherdin, mener ansvar etter aksjeloven §15-1 bare kan gjøres gjeldende av selskapet eller dets konkursbo - eller eventuelt på boets vegne - i et tilfelle hvor tapet i første omgang rammer selskapet, og kan på dette punkt i det vesentlige slutte seg til den ankende parts betraktninger, jfr. anførslene foran med literaturhenvisninger m.v. Dersom det er flertall blant kreditorene for å gå til søksmål mot vedkommende tillitsmann, er det ingen grunn til å fravike den ordning at konkursboet fører søksmålet på vegne av kreditorfellesskapet. Dersom det bare er et mindretall som ønsker søksmål, vil mindretallets interesser være tilstrekkelig varetatt ved adgangen til å gå til søksmål på boets vegne, jfr. konkursloven §118.
Etter dette er det ikke grunn for lagmannsretten til å gå nærmere inn på de øvrige grunnlag for ansvar som er anført av ankemotpartene. Imidlertid bemerkes at når det gjelder forholdet til aksjeloven §15-1 finner man ikke - etter den stilling
Sjødal hadde i selskapet - grunnlag for å anse at Sjødal har opptrådt uaktsomt ovenfor medkontrahentene ved i tiden frem til utgangen av april 1985 å ha opptatt bestillinger i selskapets navn.
For tilfelle av at Sjødal anses å ha et erstatningsansvar etter aksjeloven §15-1, gjør han gjeldende at ansvaret må bli å lempe etter loven §15-3 som åpner adgang til slik lempning "for så vidt det finnes rimelig under hensyn til utvist skyld, skadens størrelse, økonomisk evne og forholdene ellers". Under ankeforhandlingen har det her vært meningsforskjell mellom partene særlig når det gjelder vurderingen av den utviste skyld.
For ordens skyld bemerkes at denne vurdering i tilfelle må foretas ut fra det ansvarsgrunnlag som foran er lagt til grunn, nærmere bestemt at Sjødal ved sin befatning med pantobligasjon og skjøte har medvirket til at kr 400.000,- av et lån opptatt til finansiering av kjøpet uberettiget ble unndratt det gamle selskap.
Ankemotpartene bestrider at det er grunn til lempning av ansvaret og gjør særlig gjeldende at dette ikke vil være rimelig på grunn av skyldgraden. Sjødal har etter ankemotpartenes oppfatning tilsidesatt sine plikter som styreformann overfor selskapet og dets kreditorer på en slik måte at forholdet nærmest må betraktes som forsettlig og iallfall grovt uaktsomt.
Sjødal har på sin side anført at han ikke har utvist noen skyld i vanlig tradisjonell forstand. Han hevder å være lurt av Erik Øhren. Meningen var at Øhren skulle sørge for refinansiering av selskapet - virksomheten - for å sikre fortsatt drift. Det var med dette for øye at Sjødal - etter ønske av Øhren - undertegnet på de to pantobligasjoner, herunder obligasjonen på kr 400.000,-. Da han underskrev skjøtet på den faste eiendom var det hans forutsetning at det gamle selskaps kreditorer skulle dekkes av kjøpesummen fra det nye selskap. - Ellers har Sjødal anført at han ikke har hatt noen økonomisk vinning av det forhold ansvaret knytter seg til, og at hans økonomiske evne er liten.
Etter en samlet vurdering av Sjødals befatning med pantobligasjonen på kr 400.000,- og den etterfølgende overdragelse av den faste eiendom, finner lagmannsretten Sjødals forhold så klanderverdig at en lempning av ansvaret ikke vil være rimelig.
Sjødal har gjort seg skyldig i en - i beste fall - grovt uaktsom tilsidesettelse av sine plikter som styreformann overfor det gamle selskap og dets kreditorer.
Etter det standpunkt lagmannsretten (flertallet) har tatt foran blir byrettens dom å stadfeste. Det gjelder også omkostningsavgjørelsen som lagmannsretten ikke har noe å bemerke til.
Anken har ikke ført fram. Den ankende part pålegges å betale saksomkostninger for lagmannsretten i samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd. Ankemotpartenes prosessfullmektig har fremlagt omkostningsoppgave som lyder på i alt kr 19873,- (hvorav salær kr 18.500,-). Lagmannsretten har ikke noe å bemerke til oppgaven og legger denne til grunn.
Dommen er avsagt under dissens.
Domsslutning:
1. Byrettens dom stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Øivind Sjødal til ankemotpartene v/advokat Arne B. Krokeide 19.873,- -nittentusenåttehundreogsyttitre- kroner innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av denne dom.