LE-1987-56
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Overskjønn |
|---|---|
| Dato: | 1989-10-12 |
| Publisert: | LE-1987-00056 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Overskjønn av 12. oktober 1989 i overskjønn nr. 56/1987, hl.nr 1032/1987. |
| Parter: | Saksøker: Staten v/Miljøverndepartementet (Prosessfullmektig: Advokat Karl Arne Utgård, Hamar). Motparter: 1. Esten Brandsnes 2. Anders Dølhaug 4. Olav Kjernmoen 5. Odd Kveberg 6. Einar Løkkens dødsbo v/Egil Enget 8. Gunnar Plassen 9. Halvor Schanche 10. Gudmund Slåen 11. Magni Steimoeggen 12. Aasmund Aasen 13. Harald Muller (Prosessfullmektig: H.r.advokat Knut Lassen, Oslo). |
| Forfatter: | Lagmann Råmund Stuhaug, formann, med 4 skjønnsmenn |
| Lovhenvisninger: | Ekspropriasjonserstatningsloven (1984) §10, §6, Skjønnsprosessloven (1917) §54 |
Saken gjelder avgjørelse av erstatningskrav i anledning av etablering av Meløyfloen naturreservat i Einunndalen i Folldal kommune. Saksøkeren er Staten v/Miljøverndepartementet, saksøkt er grunneiere med rettigheter i det fredede området.
Nord-Østerdal herredsrett avsa 16. september 1987 skjønn med slik slutning:
"Skjønnet fremmes mot at Staten v/Miljøverndepartementet betaler slik erstatning til de saksøkte:
Saksøkte nr. 1 Esten Brandsnes, kr 24450,-
Saksøkte nr. 2 Anders Dølhaug, kr 825,-
Saksøkte nr. 4 Olav Kjernmoen, kr 48000,-
Saksøkte nr. 5 Odd Kveberg, kr 10350,-
Saksøkte nr. 6 Einar Løkkens d.bo v/Egil Enget, kr 10200,-
Saksøkte nr. 7 Jan Inge Nordeng, kr 0,-
Saksøkte nr. 8 Gunnar Plassen, kr 4950,-
Saksøkte nr. 9 Halvor Schanche, kr 13500,-
Saksøkte nr. 10 Gudmund Slåen, kr 13500,-
Saksøkte nr. 11 Magni Steimoeggen, kr 825,-
Saksøkte nr. 12 Aasmund Aasen, kr 11100,-
Saksøkte nr. 13 Harald Muller, kr 48000,-
Saksøkte nr. 14 Folldal Fjellstyre, kr 33000,-
Saksøkte nr. 15 Karin og Ulf Brunberg, kr 0,- alt med 12% årlig rente fra 18 desember 1981 og 12% årlig rentesrente fra 18 desember 1982 til betaling skjer.
2. Staten v/Miljøverndepartementet tilpliktes å betale saksomkostninger til de saksøkte nr. 1 til 13 og nr. 15 v/h.r.adv. Knut Lassen med kr 37000,- og til saksøkte nr. 14 v/h.r.adv. Bjørn Eggen med kr 42200,-. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra skjønnets forkynnelse."
Sakens nærmere sammenheng fremgår av herredsrettens premisser og av lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.
De berørte arealer ligger alle i Einunndalen i Folldal.
Staten v/Miljøverndepartementet har begjært overskjønn. Begjæringen gjelder samtlige takster bortsett fra takst nr. 7 og takst nr. 14. og 15. Grunneierne har tatt til gjenmæle.
Staten v/Miljøverndepartementet har for lagmannsrtten lagt ned slik påstand:
"Overskjønnet fremmes for saksøkte nr. 1, 2, 4, 5, 6, 8, 9, 10, 11, 12 og 13 så langt overskjønnsbegjæringen gjelder."
De saksøkte har lagt ned denne påstand:
"1. Underskjønnets erstatninger forhøyes.
2. De saksøkte tilkjennes erstatning for utgifter til juridisk bistand."
Skjønnsforhandlingene fant sted i Folldal i tiden 5. - 7. september 1989. Fra begge sider deltok prosessfullmektigene. De fleste saksøkte møtte. Nærmere enkeltheter for så vidt fremgår av rettsboken. Det ble avhørt ett vitne og foretatt befaring der partene fikk påvise alt de mente var av betydning. Fredag den 8. september hadde retten interne rådslagninger.
Skjønnsforutsetninger
De alminnelige forutsetniger for skjønnet er de fredningsbe stemmelsene som er fastsatt for naturreservatet, slik disse fremgår av herredsrettens skjønn, sidene 2 - 5. Når det gjelder det nærmere innholdet av disse bestemmelsene, vises til herredsrettens skjønn.
H.r.advokat Knut Lassen har på vegne av grunneierne pekt på at det er motstrid mellom fredningsbestemmelsenes IV, postene 1, 3 og 4 og V, post 3. På grunn av bestemmelsene i IV, postene 1, 3 og 4, er det i realiteten etablert et hinder for tradisjonell slått og beiting. Til dette bemerker skjønnsretten at bestemmelsen i V, post 3, må forstås med de begrensninger som ligger i reglene i IV, postene 1, 3 og 4.
Advokat Lassen har videre pekt på at VI er en "kan"-bestemmelse.
Av den grunn må retten, for å sikre de saksøkte full erstatning, bygge på at tillatelse ikke vil bli gitt. Til dette bemerkes at retten bygger på at det kan bli gitt tillatelse som nevnt i VI, men at dette av hensyn til fredningsformålet ikke er kurant. - - - - -
For herredsretten ble det stillet opp to spesielle skjønnsforutsetninger, nevnt i herredsrettens skjønn, sidene 6 - 7. Disse forutsetninger skal også gjelde for overskjønnet.
Staten v/Miljøverndepartementet har i det vesentlige anført:
Som for herredsretten pekes på at skjønnet skal bygge på prisnivået på tidspunktet for inngrepet, d.v.s. pr. 18. desember 1981, jfr. erstatningsloven §10, men det må tas hensyn til det den senere tid har vist om utviklingen i landbruket. Det vises for så vidt til herredsrettens skjønn side 7.
Siden det er Staten som har eiendomsretten til den berørte grunnen, blir det bare spørsmål om utmåling av erstatning basert på bruksverdien, jfr. erstatningsloven §6. Det skjønnsretten må vurdere er om det er oppstått noe brukstap for den enkelte.
Ved avgjørelsen av dette må retten se hen til avkastningen ved slik påregnelig utnytting, som det etter erfaring er grunn til å regne med. Det er her spørsmål om såkalt objektiv påregnelighet. Det er meget tvilsomt om det etter dette er oppstått noe tap. De saksøkte har fra gammelt av eksklusiv rett til å slå de såkalte slåttengene. Det bør også fra statens side kunne aksepteres at de har hatt rett til å dyrke opp engene.
Imidlertid er det et faktum at det nå er lang tid - i alle fall 40 år - siden slåttengene ble benyttet slik de opprinnelig ble.
Oppdyrking forutsetter ellers samtykke fra Statens skoger, og det er uklart om slikt samtykke ville bli gitt til de mange og spredte områder det her er tale om, dersom ikke naturreservatet var blitt opprettet og all kultivering av den grunn falt bort.
Retten må også ha for øyet at det eksisterer store arealer utenfor reservatet der de saksøkte kan få utvist beite- og slåttemarker.
Avgjørende for om det er oppstått noe tap beror først og fremst på om oppdyrking/kultivering av beite, var påregnelig om reservatopprettelsen ikke var kommet. Det anføres at dette ikke kan vurderes som påregnelig. Oppsitterne på Dalseter tok således opp spørsmålet i 1970-årene, men gikk ikke igang på tross av at de måtte ha hatt anledning til dette før fredningen kom. Oppdyrking/kultivering, forutsetter ellers store investeringer i veianlegg, og på vestsiden av Einunna, dessuten utgifter til bro eller vad. Det dreier seg for samtlige om så store utgifter at lønnsomheten ved oppdyrking/kultivering er særdeles svak, for svak. For de saksøkte som har behov for ytterligere arealer er det ellers langt billigere å leie jord nede i bygden, enn å dyrke opp/kultivere i Einunndalen. Det er tilstrekkelige arealer i bygden til at de saksøkte kan ordne seg på denne måten. Under enhver omstendighet vil de saksøkte kunne oppnå tilfredsstillende løsninger ved enten å leie arealer i bygden, eller etablere seg på andre steder i Einunndalen, utenom reservatet, eller ved en kombinasjon av disse to fremgangmåter. Den sakkyndige har ikke vurdert en slik mulighet og er derfor kommet for høyt i sine tapsanslag. Det er ellers sikker rett at de saksøkte har plikt til å innrette seg så rimelig som mulig når de skal kompensere tapet oppstått ved opprettingen av reservatet.
Etter at retten har vurdert spørsmålet om årlig tap, vil erstatningen på avgjørende måte være avhengig av hvilken kapitaliseringsrentefot som legges til grunn. Oppdyrking/kultivering i den høytliggende Einunndalen innebærer en betydelig risiko for usikker avkastning. Dette påvirker kapitaliseringsrentefoten.
Den kan under slike omstendigheter ikke settes lavt. Ved en rekke skjønn i Nord-Østerdal er kapitaliseringsrentefoten i den senere tid satt til 6%. Fastsettelsen av kapitaliseringsrentefoten beror på skjønn. Etter forholdene er det ikke i dette tilfelle grunnlag for å benytte noen lavere kapitaliseringsrente enn den som for øvrig er nyttet i Nord-Østerdal. Blir en slik rentefot lagt til grunn, har de berørte arealer ingen positiv økonomisk verdi for de saksøkte.
De saksøkte har for lagmannsretten i det vesentlige gjort gjeldende:
Når det gjelder bemerkninger til innholdet i fredningsbestemmelsene, vises til det som er nevnt foran under "Skjønnsforutsetninger".
Skjønnsretten må bygge på at opprettelsen av naturreservatet har hindret oppdyrking av de saksøktes slåttenger. Initiativ til oppdyrking var utvilsomt foretatt av de saksøkte nr. 4 og nr. 13 da fredningen kom. Men også for de øvrige var det planer om oppdyrking, selv om dette ikke hadde kommet så klart til uttrykk som for takstene 4 og 13. Ved fredningen er således de saksøkte påført et uomtvistelig tap.
Alle de saksøkte har behov for supplering av sine jordbruksarealer. Tapet av slåttengene kan ikke kompenseres ved at de eventuelt ble tildelt arealer i Einunndalen utenfor naturreservatet. Over tid kan en heller ikke bygge på at det er mulig å leie tilstrekkelige arealer nede i dalen. Dyrking i Einunndalen utenfor reservatet vil falle dyrere enn oppdyrking i reservatet. Det blir dessuten tale om oppdyrking langt fra eksisterende seteranlegg. Til oppdyrking forutsettes for øvrig tilgang til husvære for folk og redskap. Oppdyrking langt fra seteren hindrer også nattbeiting, noe som har betydning for lønnsomheten av arealene.
Når det gjelder beregningen av det påførte tap, har den sakkyndige regnet med for store oppdyrkningsutgifter. De saksøkte har den nødvendige maskinutrustning for oppdyrking og vil kunne foreta denne med mindre omkostninger enn det den sakkyndige har forutsatt. Den sakkyndige har ellers i sin utredning uttalt at lønnsomheten er meget følsom for små endringer i forutsetningene.
Også når det gjelder kostnadene ved veiutløsning ligger den sakkyndige for høyt. Det er ikke nødvendig å bygge lastebilvei.
Vei for traktor med stor tilhenger er tilstrekkelig. Herredsagronom Eides overslag over veikostnadene viser rimelige beløp.
På grunn av alle de store grusryggene på vestsiden av Einunna, vil også veibygging på denne siden bli temmelig overkommelig.
Når det gjelder valg av kapitaliseringsrentefot, ligger underskjønnet med 6%, vesentlig for høyt. Det må legges til grunn at siden det dreier seg om delekspropriasjoner, har de saksøkte krav på at retten legger til grunn at erstatningene investeres i gjenværende jordbrukseiendommer. Alle de saksøkte har mulig heter for en fornuftig plassering for så vidt. Spesielle forhold som tilsier en høy kapitaliseringsrentefot eksisterer ikke.
Skulle retten mot formodning komme til at oppdyrking av de saksøktes slåttenger ikke er pårengelig, har de saksøkte likevel lidt et økonomisk tap. Dette tapet skyldes at fredningen har medført restriksjoner i utnytningen av beitearealene.
I reservatet er de avskåret fra å gjerde inn beiteområdene.
De kan heller ikke gjødsle eller på annen måte holde beitene i hevd. Disse forhold har redusert beitenes økonomiske betydning, og er et tap som må erstattes. - - - - -
Lagmannsretten bemerker:
Einunndalen er fra gammel av en veletablert stor seterdal med betydelige beitearealer. Ved fredningsvedtaket er sentrale deler av dalen, på begge sider av elven Einunna, fredet for en rekke tiltak av betydning for jordbruksdrift. Elven er nå regulert. Den hadde på tidspunktet for befaringen tilstrekkelig vannføring til at kryssing med kjøretøy neppe var mulig uten bygging av bro eller vad. Så vidt en forsto er dette i sommerhalvåret ofte tilfelle. Det er ikke mulig å foreta oppdyrking på vestsiden av elven uten en tilfredsstillende overgang over elven. På østsiden av elven er det nede fra Folldal i dag bygget vei av temmelig bra standard. Veien går langs hele nord/østsiden av reservatet, og nokså nær dette. Oppdyrking så vel på vestsiden som på østsiden forutsetter imidlertid bygging av adskillige veier. Dette gjelder for langt de fleste av de saksøkte.
Naturreservatet ligger i en høyde av vel 900 m.o.h. Det er på det rene at jordboniteten i reservatet stort sett er meget høy, men den høye beliggenheten begrenser avkastningen.
Som nevnt av herredsretten ligger reservatet, og tilstøtende arealer, i Folldal Statsalmenning. Det er således Staten som har grunneiendomsretten. Innenfor reservatet har de saksøkte fra gammelt av beitet med både stor- og småfe. På en del arealer har de dessuten hatt slåtteland/inngjerede beiter. De sistnevnte arealer er av partene benevnt som "slåttenger". Det er nå adskillige år siden slåttengene faktisk er blitt slått og tidligere oppsatte gjerder, seterbygninger, løer m.v., er delvis dårlig, eller meget dårlig vedlikeholdt.
Avstandene for de enkelte saksøkte fra deres gårdsbruk i Folldal, eller Alvdal, til de berørte rettighetene i Einunndalen er betydelige. Fra veibommen nede i dalen til Dalsseter, som ligger sentralt i Einunndalen, er det ca 20 km. For samtlige saksøkte kommer det delvis store avstander i tillegg. Det er således vel 20 km fra veibommen til Alvdal. Også rettighetshavere i Folldal vil få betydelige tillegg til den tidligere nevnte avstanden på ca 20 km. I sin vurdering må retten ta hensyn til de kostnader som ligger i avstandene for de enkelte når det er spørsmål om påregneligheten av at de saksøkte ville ha satt igang oppdyrking/kultivering i Einunndalen, om fredningen ikke hadde kommet.
Til hjelp for sin vurdering har retten, med partenes tilslutning, oppnevnt sivilagronom Bernt Aas som sakkyndig. Aas gjorde også tjeneste som sakkyndig for herredsretten. Han avga da en skriftlig uttalelse. Denne uttalelsen er supplert med en til leggsuttalelse for lagmannsretten. Den sakkyndige har dessuten deltatt under lagmannsrettens forhandlinger og har supplert sine skriftlige uttalelser ved å avgi forklaring, herunder svart på spørsmål fra partene.
Skjønnsretten kan i det vesentlige si seg enig i den sakkyndiges vurderinger og konklusjoner. Bortsett fra at en regner med kanskje litt rimeligere veiutløsning frem til slåttengene for oppsitterne på Dalsseter (takst 4 og takst 13) enn den sakkyndige, bygger derfor retten på den sakkyndige, så vel når det gjelder inntekter som utgifter ved en oppdyrking/kultivering av slåttengene. Det er etter dette på det rene at nettoavkastningen ved en eventuell oppdyrking vil bli meget beskjeden. I særlig grad vil dette være tilfelle dersom det baseres på produksjon av grasfor i fjellet, eventuelt at det tas sikte på melkeproduksjon med seterdrift, og dermed utrustning av tidsmessige seterhus m.v.. Etter en helhetsvurdering legger retten til grunn at det ikke er påregnelig at noen av de saksøkte, om fredningen ikke var kommet, ville ha foretatt oppdyrking eller andre vesentlige kulturtiltak på de berørte slåttengene. Dette gjelder også oppsitterne på Dalsseter. Selv om de fremdeles har seteranlegg i drift, ville lønnsomheten for deres vedkommende også bli for svak. Vesentlige kulturtiltak på slåttengene ville også her betinge for stor innsats til at det er påregnelig at de ville ha blitt gjennomført. Omkostningene ved nødvendig veibygging vil også her veie tungt. Skjønnsrettens vurdering bygger på rammebetingelsene i jordbruket slik disse var på tidspunktet for fredningen og slik de senere har vært.
Selv om betingelsene kan ha variert noe i tidsrommet, er det ikke påregnelig at noen av de berørte grunneierne, eller eventuelt andre grunneiere, i disse årene ville ha funnet det regningssvarende med vesentlige kulturtiltak på slåttengene.
Lønnsomheten av en eventuell oppdyrkning/kultivering av slåttengene, er vurdert etter en kapitaliseringsrentefot på bortimot 6%. Kapitaliseringsrentefotens størrelse må vurderes etter de prinsippene som er kommet til uttrykk i plenumsdommen, nevnt i Rt-1986-178. En legger til grunn at eventuelle erstatninger vil være fornuftig å reinvestere i de saksøktes gjenværende jordbrukseiendommer. Det foreligger ikke opplysninger om gjeldsbelastninger, lånerenter, eller andre spesielle investeringsbehov for noen. Heller ikke om driftsformer som gir noen særlig høy eller lav avkastning.
Kapitaliseringsrentefoten må da settes til en gjennomsnitlig langtidsrente, for varige, fornuftige investeringer i jordbrukseiendommer med dyrkningsjord og skog. På dette grunnlaget har en som nevnt funnet bortimot 6% passende. Dette vil innebære at alle omfattende kultiveringsarbeider i Einunndalen vil gi et for svakt økonomisk resultat til at disse med rimelighet kunne påpregnes gjennomført. En finner således ikke grunnlag for å tilkjenne noen av de saksøkte erstatning på dette grunnlaget. Selv om situasjonen kan variere for den enkelte, er det for samtlige tale om for dårlig avkastning.
Selv om det ikke er grunnlag for erstatninger basert på oppdyrking m.v., har de saksøkte krav på erstatning for det hinder for fremtidig beiteutnyttelse på slåttengene som fredningen har ført til. De saksøkte er i fremtiden avskåret fra inngjerding og fra for øvrig å holde beitene i rimelig god stand, noe en bygger på at de ellers ville ha gjort. Det er her tale om tradisjonelle og rimelige tiltak og ikke om den oppdyrking/mer intensive kultivering, som en hittil har drøftet.
Slik tradisjonell utnytting, vil kunne skje uten kostbar veibygging eller bygging av bro/vad. Siden dette er situasjonen vil tapet pr. arealenhet gjennomgående bli det samme for de saksøkte, enten disse har sine slåttenger på øst- eller vestsiden av Einunna. Basert på en kapitaliseringsrentefot som nevnt foran, finnes de saksøktes tap passende å kunne anslås til kr 150 pr. da.
Ved utmålingen av erstatningen til de enkelte saksøkte bygger retten på at de arealoppgaver den sakkyndige har oppgitt er korrekte. Når det gjelder takst nr. 8, Gunnar Plassen, settes imidlertid arealet etter korrigering foretatt under rettsforhandlingen til 70 da. For takst nr. 9, Halvor Schanche, og for takst nr. 10, Gudmund Slåen, settes arealet for hver til 38,5 da i stedet for 22, 5.
På grunnlag av foranstående fastsettes følgende erstatninger: (gårds- og bruksnummer angir de berørte arealer på Floen)
Takst nr. 1, Esten Brandsnes, gnr 97, bnr 7 kr 24450.oo
Takst nr. 2, Anders Dølhaug, gnr 110, bnr 2 kr 825.oo
Takst nr. 4, Olav Kjernmoen, gnr 67, bnr 3 kr 12000.oo
Takst nr. 5, Odd Kveberg, gnr 110, bnr 4 kr 10350.oo
Takst nr. 6, Einar Løkkens dødsbo, gnr 160,bnr 2 kr 2550.oo
Takst nr. 8, Gunnar Plassen, gnr 120, bnr 14 kr 10500.oo
Takst nr. 9, Halvor Schanche, gnr 158, bnr 4 kr 5775.oo
Takst nr. 10, Gudmund Slåen, gnr 158, bnr 5 kr 5775.oo
Takst nr. 11, Magni Steimoeggen, gnr 110, bnr 2 kr 825.oo
Takst nr. 12, Aasmund Aasen, gnr 159, bnr 1 kr 11100.oo
Takst nr. 13, Harald Muller, gnr 67, bnr 3 kr 12000.oo
I tillegg skal det svares rente og rentesrente som fastsatt av herredsretten, jfr. slutningens post 1, i.f..
Erstatningsutmålingen er basert på prisnivået pr. desember 1981.
Saksomkostninger
Overskjønnet er begjært av saksøkeren.
Herredsrettens erstatninger er delvis fastholdt, delvis redusert. Retten finner at saksøkeren må dekke de saksøktes utgifter til juridisk bistand, samt dekke de lovbestemte utgifter (gebyr, utgifter til skjønnsmenn, sakkyndige m.v.), jfr. skjønnsloven §54. De saksøktes prosessfullmektig har sendt inn omkostningsoppgave stor kr 48.058,-. Av beløpet er kr 40.000,- salær, basert på 10 dager a kr 4.000,-. Til dette har saksøkerens prosessfullmektig anført at det er regnet med 3 dager til reisedager og etterfølgende arbeid, hvilket er for meget.
Retten bemerker at det er meget å føre opp 3 dager som nevnt.
En finner imidlertid, etter omstendighetene, å burde godta salærkravet selv om 2 dager for det nevnte burde vært tilstrekkelig.
Skjønnet er enstemmig.
Slutning:
1. Overskjønnet fremmes mot erstatninger som fastsatt foran.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Staten v/Miljøverndepartementet til de saksøkte v/advokat Knut Lassen 48.058 - førtiåttetusenogfemtiåtte - kroner.
3. Staten v/Miljøverndepartementet dekker de lovbestemte utgifter ved overskjønnet.
4. Oppfyllelsesfristen er 2 - to uker fra forkynnelsen av overskjønnet.