LE-1987-663

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Dom
Dato:	1989-07-10
Publisert:	LE-1987-00663
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Dom av 10. juli 1989 i ankesak LE-1987-00663, LE-1987-00664, LE-1987-00665, hl.nr 1052, 1053, 1054/87.
Parter:	Ankende part: 1. Wärtsilä Diesel A/S 2. Oy Wärtsilä AB (Prosessfullmektig: H.r.advokat Pål W. Lorentzen, Bergen). Motpart: 1. A 2. B (Prosessfullmektig: H.r.advokat Arne Meltvedt, Oslo).
Forfatter:	Lagdommer Jørgen Wilberg, formann. Tilkalt dommer, byrettsdommer Sissel Berdal Haga. Tilkalt dommer, sorenskriver Stein Husby. Meddommere: Personalsjef Bjørn Bergersen. Kontrollør Arnulf Gangeskar
Lovhenvisninger:	Arbeidsmiljøloven (1977) §62, §61c, §60, Aksjeloven (1976), Tvistemålsloven (1915) §180, §172

A og B ble begge ved brev av 22. september 1986 oppsagt fra sine stillinger som henholdsvis administrerende direktør og kontorsjef i Wärtsilä Diesel A/S. A og B gjør gjeldende at oppsigelsene er usaklige. A krever å få kjent oppsigelsen ugyldig, samtidig kreves erstatning og oppreisning. B krever oppreisning. A har reist sak både mot Wärtsilä Diesel A/S og mot moderselskapet i Finland Oy Wärtsilä AB. Disse selskaper bestrider de reiste krav og har samtidig krevet dom for at de arbeidsforhold sakene gjelder skal opphøre med virkning fra oppsigelsesfristens utløp for de to oppsagte.

Oslo byrett avsa dom i sakene den 15. oktober 1987 med slik domsslutning:

"I sak nr 88/87

I hovedsøksmålet:

Oppsigelsen av A kjennes ugyldig.

I motsøksmålet:

A frifinnes. I sak nr 88/87 og 923/87

I oppreisning betaler Wärtsilä Diesel A/S og Oy Wärtsilä AB in solidum til A kr 200 000,- -tohundretusen 00/100- innen 14 -fjorten- dager. I saksomkostninger betaler Wärtsilä Diesel A/S til A kr 24 320,- -tjuefiretusentrehundreogtjue 00/100- innen 14 -fjorten- dager.

I sak nr 923/87

I saksomkostninger betaler Oy Wärtsilä AB til A kr 15 150,- -femtentusenetthundreogfemti 00/100- innen 14 -fjorten- dager.

I sak nr 458/87

1. I oppreisning betaler Wärtsilä Diesel A/S til B kr 50 000,- -femtitusen 00/100.

2. I saksomkostninger betaler Wärtsilä Diesel til B kr 12 200,- tolvtusentohundre.

3. Oppfyllelsesfristen for beløpene under 1 og 2 er 14 -fjorten- dager."

Wärtsilä Diesel A/S og Oy Wärtsilä AB har i rett tid påanket dommene. A og B har tatt til gjenmæle og har erklart motanke.

De ankende parter har ved sin prosessfullmektig, h.r.advokat Pål W. Lorentzen nedlagt slik endelig påstand:

"I hovedanken:

De ankende parter frifinnes.

Arbeidsforholdet til ankemotpart nr. 2 er opphørt pr. 31. desember 1986 og for nr. 1 pr. 31. mars 1987, jfr. arbeidsmiljøloven §62 første ledd, annet punktum.

I motanken:

De ankende parter frifinnes. I alle saker: De ankende parter tilkjennes saksomkostninger for by og lagmannsrett."

Ankemotpartene har ved sin prosessfullmektig, h.r.advokat Arne Meltvedt lagt ned slik endelig påstand:

"1. Byrettens dom stadfestes, dog slik at de ankende parter in solidum tilpliktes å betale erstatning og oppreisning til A, begrenset oppad til kr. 2000000,- og kr. 1000000,-, samt oppreisning til B med inntil kr. 1000000,-. Alle beløp med tillegg av 18 % renter p.a. fra forkynnelsen av de respektive stevninger til betaling skjer.

2. Ankemotpartene tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten."

Sakene er forent til felles forhandling og pådømmelse.

Ankeforhandling ble avholdt 6., 7. og 8. juni 1989. Lagmannsretten var satt med to meddommere, jfr. arbeidsmiljøloven §61c første ledd in fine. A og B møtte og forklarte seg. Verken Wärtsilä Diesel A/S eller Oy Wärtsilä AB avga møte med lovlig stedfortreder. I likhet med hva forholdet var for byretten møtte Oy Wärtsilä ABs selskapsjurist, Folke Bergstrøm, som med ankemotpartenes samtykke var til stede under hele ankeforhandlingen. Han avga forklaring. Det ble avhørt ytterligere fire vitner, samtlige nye for lagmannsretten. Rettsboken viser hva som ble dokumentert. Sakens nærmere sammenheng fremgår av byrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor. De ankende parter, Wärtsilä Diesel A/S og Oy Wärtsilä AB, har ved sin prosessfullmektig i det vesentlige gjort gjeldende:

De meddelte oppsigelser er saklig begrunnet i virksomhetens forhold. A og B var begge ansatt i Wärtsilä A/S som senere skiftet navn til Wärtsilä Diesel A/S. Begge ansettelsesforhold gjaldt fra 1. januar 1978 da selskapet begynte sin virksomhet. A var tidligere ansatt i Oy Wärtsila AB hvor han begynte i 1970.

Wärtsilä A/S ble opprettet som et salgskontor for Oy Wärtsilä ABs samtlige fire divisjoner. Utviklingen medførte at salgsvirksomheten for tre av de fire divisjonene ble forestått på annen måte, slik at Wärtsilä A/S etterhvert bare foresto salget for dieseldivisjonen. Som en konsekvens av dette, skiftet selskapet navn til Wärtsilä Diesel A/S.

Oy Wärtsilä AB fant at Wärtsilä Diesel A/S var overadministrert hensett til den reduserte virksomhet man drev. Oy Wärtsilä AB sa derfor ved brev av 28. juni 1985 opp avtalen av 24./27. oktober 1980 mellom selskapet og A samtidig som A ble tilbudt gjeninntrede i Oy Wärtsilä ABs tjeneste.

I 1986 ble det opptatt forhandlinger med Wichmann motorfabrikk, Rubbestadneset, som var i økonomiske vanskeligheter, om et samarbeid. Disse forhandlinger ledet til stiftelse av et nytt selskap med en aksjekapital på kr. 20 mill. hvor Oy Wärtsilä AB hadde knappe 60 %. Selskapet skulle være eneforhandler for Oy Wärtsilä ABs dieselmotorer. Konsekvensen av dette var at all virksomhet i Wärtsilä Diesel A/S opphørte. Selskapet fortsatte å eksistere formelt, men hadde ingen funksjoner.

Det er ikke naturlig å karakterisere avtalen med Wichmann motorfabrikk, som ledet frem til stiftelsen av selskapet Wärtsilä Wichmann Diesel A/S, som en overdragelse av selskapet Wärtsilä Diesel A/S. Det ble overdratt en del aktiva, men selskapet ble ikke overdratt. Et helt nytt selskap ble stiftet. Uansett om man imidlertid skulle se forholdet som en overdragelse, er oppsigelsene av A og B like fullt saklige og begrunnet i virksomhetens forhold.

I overensstemmelse med avtalen av 24./27. oktober 1980 mellom Oy Wärtsilä AB og A ble A tilbudt gjeninntrede i Oy Wärtsilä AB. Noen plikt etter arbeidsmiljøloven til å fremme et slikt tilbud hadde man ikke. Oy Wärtsilä AB var ikke As arbeidsgiver. Plikten etter arbeidsmiljøloven §60 nr. 2 til å tilby annet passende arbeid i virksomheten omfatter ikke arbeid i Oy Wärtsilä AB.

Salgssjefen i Wärtsilä Diesel A/S, Jens Olav Larsen, ble ansatt som administrerende direktør i Wärtsilä Wichmann Diesel A/S. Denne beslutning kan A ikke anfekte allerede av den formelle grunn at sak ikke er reist mot Wärtsilä Wichmann Diesel A/S. Det må dernest være opp til dette selskap å vurdere hvem man skulle ansette som administrerende direktør i det nye selskap. Til dette trengte man en person med helt spesielle kvalifikasjoner. Selskapet måtte gjennom en meget hård omstillingsprosess. Man måtte si opp svært mange arbeidstakere. Dette måtte vinne gehør og forståelse både i bedriften og i lokalmiljøet. Den gjenværende arbeidsstokk måtte også stimuleres til betydelig arbeidsinnsats for å få bedriften lønnsom. Etter nøye overveielse fant selskapet at Jens Olav Larsen var den rette mann. Han var maskinist med fartstid og kjente godt det miljø han skulle arbeide i. Selskapet fant at A ikke var rette mann. Allerede hans språkbakgrunn var forsåvidt et handikap. Denne selskapets vurdering kan retten ikke tilsidesette.

Selv om man skulle anse de ankende parter forpliktet til etter arbeidsmiljøloven §60 nr. 2 å tilby A annet arbeid i Oy Wärtsilä AB, har de ankende parter oppfylt denne plikt. A er tilbudt å komme tilbake til et arbeid med like god avlønning som den han hadde da han sluttet i selskapet tillagt vanlig indekstillegg m.v.

B har aldri vært ansatt i Oy Wärtsilä AB. Plikten til å tilby annet passende arbeid vil således for hennes vedkommende i alle fall være begrenset til hva Wärtsilä Diesel A/S kunne tilby. Allerede av den omstendighet at Wärtsilä Diesel A/S ikke lenger driver noen virksomhet, fremgår at man ikke har noe tilbud å fremsette. Det var heller ikke noen stilling for B i Wärtsilä Wichmann Diesel A/S. Det ble riktignok ansatt en kontordame til å forestå kontorfunksjonene, men B var langt overkvalifisert for denne stilling. Stillingen kunne ikke anses som annet passende arbeid i loven forstand. Den service- og reservedelsavdeling som kontordamen ble tilknyttet, flyttet siden til Drøbak. Det tillå stillingen en plikt til helkontinuerlig vaktordning. Stillingen var således vesentlig en annen enn den B hadde. B fikk også annet like godt lønnet arbeid straks hun sluttet i Wärtsilä Diesel A/S. Hun ville ikke ha akseptert et tilbud som Wärtsilä Diesel A/S kunne fremsette.

Ankemotpartene, A og B, har i det vesentlige gjort gjeldende samme anførsler som for byretten. Det er særlig fremholdt:

A har arbeidet for Oy Wärtsilä AB-konsernet i 17 år, først i moderselskapet og siden i datterselskapet Wärtsilä A/S som senere endret navn til Wärtsilä Diesel A/S. B har arbeidet for konsernet i datterselskapet i 9 år. Det har aldri vært noe å utsette på deres arbeid, tvertimot har de bare fått rosende omtale for sin innsats. B fikk også meget god attest fra selskapet ved oppsigelsen.

Det kom for begge som en stor og meget ubehagelig overraskelse at de ble oppsagt. Det illustrerer forholdet at samtlige øvrige ansatte i Wärtsilä Diesel A/S fikk fortsette i sitt arbeid. As underordnede salgssjef ble endog administrerende direktør i det nye selskap. Det ble videre foretatt ny ansettelse i kontorsektoren. Ektefellene A/B ble imidlertid behandlet ganske annerledes.

Det finske konsern Oy Wärtsilä AB driver en omfattende virksomhet. Omsetningen er oppgitt til 6 milliarder finske mark pr. år. Det er ca 15 000 ansatte i konsernet. Det er umiddelbart innlysende at dette gigantkonsern ikke ville ha noen vanskeligheter med å skaffe A og B annet passende arbeid. Selskapet syntes imidlertid ikke å ha hatt noen forståelse for hvilken fortvilet situasjon ektefellene var brakt i ved oppsigelsene.

A hadde da oppsigelsene kom, bodd og arbeidet i Norge i 10 år. Ektefellene hadde etablert seg her sosialt. De hadde kjøpt hus og i den forbindelse pådratt seg store økonomiske forpliktelser. Alle disse forhold var velkjent for konsernet. Det ville selvsagt vært vanskelig å bryte opp fra tilvante forhold i Oslo, men ektefellene ville ikke ha motsatt seg det hvis de hadde fått tilbud som ga en akseptabel livssituasjon. Det fikk man ikke.

A fikk det tilbud som fremgår av brev av 7. november 1986 fra Wärtsilä Diesel A/S og Oy Wärtsilä AB. Det ble der fremsatt tre alternative tilbud. Etter alternativ I ble A satt tilbake til den posisjon han hadde 10 år tidligere, mens det normale i Oy Wärtsilä AB er at man avanserer. Ett års lønn som alternativ II omfattet, ville ikke ha løst noe problem for A. Han er født i 1930 og må se i øynene at det ikke er mulig å få annet arbeid i Norge. Alternativ III var i og for seg meget interessant, men det lyktes ikke å få den stilling det her var tale om. Alderen stillet seg hindrende i veien.

Ved helhetsvurderingen av om det var fremsatt tilbud om annet passende arbeid, må det også være grunn til å legge vekt på vilkårene i tilbudet, bl.a. den meget korte akseptfrist. Det må også være anledning til å legge vekt at det ikke ble gitt B noe tilbud.

Dieseldivisjonen i Oy Wärtsilä AB sa opp avtalen av 24./27. oktober 1980 mellom Oy Wärtsilä AB og A ved brev av 28. juni 1985. A aksepterte ikke denne oppsigelse. Oppsigelsen ble heller ikke fulgt opp. Datterselskapet i Norge endret navn til Wärtsilä Diesel A/S, og A, som også var uenig i dette navnebyttet, bekreftet overfor styrets formann at han ønsket å fortsette i sin tjeneste som daglig leder av selskapet selv om navnet ble endret. A oppfattet ikke disse forhold som noe forvarsel om oppsigelse. Derfor kom oppsigelsen av 22. september 1986 fullstendig overraskende. Saken har også vært behandlet av Oy Wärtsilä AB på en krenkende måte, forsåvidt vises til byrettens dom.

Som forutsatt har det ikke lykkes A å få annet arbeid. I de år som er gått, har han hatt noen konsulentoppdrag og et styreverv. Han har stiftet eget konsulentselskap. Økonomisk har disse virksomheter imidlertid vært rent bagatell messige.

A er nå 59 år gammel og må se i øynene at han vil gå arbeidsledig resten av sitt liv. Denne fortvilte stilling har oppsigelsen brakt ham i. Han hadde fortjent en annen behandling av konsernet Oy Wärtsilä AB, og behandlingen av ham må betinge erstatning.

B har som det fremgår av byrettens dom skaffet seg annet arbeid og krever ikke erstatning for økonomisk tap. Hun følte imidlertid oppsigelsen som meget krenkende. Forsåvidt vises til byrettens dom og det som er anført for byretten.

Lagmannsrettens flertall - sorenskriver Husby, byrettsdommer Berdal Haga og personalsjef Bergersen - er kommet til et annet resultat enn byretten og kan langt på vei tiltre de ankende parters anførsler i forhold til A. Flertallet ser slik på saken:

Under sitt arbeid ved Oy Wärtsilä ABs dieselfabrikk i Vasa fremkom A med forslag til sin overordnede om opprettelse av et salgskontor i Oslo. Da datterselskapet Wärtsilä ble etablert i Norge med virkning fra 1. januar 1978 ble A anmodet om å overta stillingen som daglig leder. I et brev av 20. januar 1978 fra Vasafabrikken til konsernledelsen heter det:

"Från Vasafabriken har en man, ing. A, flyttats till Oslo før att leda Wärtsilä A/S. Juridiskt er han anstelld i Wärtsilä A/S och icke i Vasafabriken, men vi har kommit øverens med honom om att han återintreder i Vasafabrikens tjenst når han slutar sin anstellning i Wärtsilä A/S. Nu anhåller vi om skriftlig bekreftelse, från Wärtsiläs ledning eller annan behørig instans, på føljande:

1. Att A och hans familj under hans tjänstgöring i Wärtsilä A/S åtnjuter samma pensionsförmåner som om han fortsättningsvis vore anställd i Vasafabriken. Detta forstås så att de pensionsförmåner som han enligt norsk lagstiftning i Norge plus det som Wärtsilä skulle ge honom skall motsvara det som han/hans familj skulle erhålla genom finsk lagstiftning plus Wärtsiläs pensionsförmån.

2. Att A tjänstetid i Wärtsilä A/S räknas honom tillgodo vid pensionsförmånsberäkning enligt Wärtsiläs Pensionsstiftelses regler."

På grunn av intern revisjon i Oy Wärtsilä AB ble forholdet mellom A og konsernet formalisert gjennom avtalen av 24./27. oktober 1980, hvilken er referert i byrettens dom. Avtalen løp for ett år ad gangen, med 6 måneders gjensidig oppsigelsestid. Det var videre partenes klare oppfatninger at As opphold i Norge ville være av begrenset varighet, hvilket også forutsetningsvis fremgår av ovennevnte. Det synes naturlig å oppfatte avtalen fra 1980 som en betinget rettighetsposisjon for A - og ikke noen arbeidsavtale med Oy Wärtsilä AB. Notatet av 20. januar 1978 viser at partene den gang var av den formening at det ikke besto noe ansettelsesforhold mellom A og Oy Wärtsilä AB. Den holdning A inntok da han ble oppsagt fra Wärtsilä Diesel A/S i 1986 - ved å betone meget sterkt sine rettigheter etter norsk arbeidsmiljølovgivning i relasjon til Wärtsilä Diesel A/S - underbygger også at han på det tidspunkt ikke betraktet Oy Wärtsilä AB som sin arbeidsgiver. Flertallet kommer senere tilbake til betydningen av arbeidsgiverspørsmålet.

A skulle primært markedsføre Vasafabrikkens dieselmotorer og produkter under den marine divisjon. Dette fremgår av interne dokument datert h.h.v. 25. januar, 14. februar og 9. mars 1977 - alle fremlagt som nye under ankebehandlingen. I 1982 ble imidlertid Jens Olav Larsen ansatt som salgssjef for dieselavdelingen og overtok de funksjoner som A skulle hatt. Sistnevntes oppgaver ble så administrasjon og kundekontakt. I tiden frem til sommeren 1985 skjedde det store endringer i det norske selskap etter at Oy Wärtsilä AB hadde kjøpt seg inn i norsk industri på flere områder, bl.a. TrioWing i Moss, Porsgrund Porselen og Sterkoder Mekaniske Versted i Kristiansund. Dette bevirket at basisen for Oslo-kontoret gradvis ble pulverisert, slik at det bare var dieseldivisjonen i konsernet som var interessert i å opprettholde Wärtsilä A/S. Sommeren 1985 besluttet konsernet å omorganisere virksomheten i Norge til kun å omfatte salg og service av dieselmotorer. Det var servicedelen - med ambulerende mekanikere - som kastet mest av seg. A ble underrettet om dette, samtidig som Oy Wärtsilä AB sa opp avtalen av 1980 og tilbød A "återinträde i Oy Wärtsilä Ab's tjänst", jfr. oppsigelsesbrevet av 28. juni 1985.

A orienterte imidlertid styreformannen i Wärtsilä A/S - h.r.advokat Øystein Eskeland - i brev av 30. august s.å. - at han "ikke aksepterte innholdet av ovennevnte brev".

Det ble deretter avholdt et møte i Helsingfors 20. september s.å. mellom A og direktørene Pekka Virtanen og Johan Stoor i dieseldivisjonen i konsernet.

A satte 27. september opp en møterapport med følgende ordlyd:

"PV informerte om at dieseldiv. har til hensikt å endre navnet Wärtsilä A/S til Wärtsilä Diesel A/S. PV sier å ha vært i kontakt med den andre parten i W A/S - dvs. varvdivisjonen - som ikke lenger skulle være interessert i å være med i W A/S og dekke sin andel av utgiftene. TL protesterte mot det siste, da varvdivisjonens ledelse har benektet å ha tatt noen avgjørelse ennu i dette. PV informerte om at diesels behov for personale er konsentrert til mobile selgere, delvis service og nesten 0 administrasjon. På grunn av TL's stilling som adm.dir. i W A/S anså PV TL's muligheter små å gå tilbake til dieselmotorsalg da hans utvikling har vært rettet mot annet hold - dvs. offshore etc, den siste tiden. Dette protesterte TL mot.

PV meddelte at TL vil bli flyttet i juli 86 til en stilling - ikke klarlagt - innen dieseldiv, enheter i Åbo, alternativ Nohab. Noen "topp-stilling" kan ikke påregnes, og det garanteres kun for den lønn TL innehadde på Vasafabrikken i 1977 inkl. indekstillegg. Ulike forslag vil forelegges TL før jul. PV meddelte også at dieseldiv. strekker seg ekstra langt i sin goodwill ved på sine betingelser la TL sitte i sin stilling til 1. juli 86.

TL på sin side informerte PV om at på grunn av familieforhold, økonomiske og sosiale årsaker er det utenkbart for TL å flytte til Finland, og krevet samtidig sin rett i samsvar med lov om arbeidervern å fortsette i sin nuværende stilling i Norge.

Til dette svarte PV at om TL ikke aksepterte deres ovennevnte tilbud og går den rettslige veien vil TL omgående bli avsatt på dagen med 2 måneders lønn. Å påberope seg norsk lov er for PV liketydende med en omgående oppsigelse.

TL's rapportering til Wärtsiläs fabrikkenheter anså PV var feil og illojalt mot diesel. TL svarte at på grunn av arbeidsfordelingen innen W A/S skal TL ivareta varvdivisjonens interesser slik at 70% av kostnadene dekker WTR og 30% administrasjon.

Diskutert ble TL's prosentvise arbeidsfordeling mellom diesel/verv. Innen neste uke skal TL meddele sitt standpunkt vedrørende flytting til Åbo eller Nohab - eller om han vil gå den juridiske veien som omgående leder til oppsigelse.

Møtet ble avsluttet etter 2 timer."

Virtanen og Stoor har ikke akseptert alle enkeltheter i møtereferatet - som de under ankebehandlingen har betegnet som "meget subjektivt". Det er videre gitt uttrykk for at man i konsernet betraktet A som illojal da han motsatte seg den omlegging som konsernledelsen fant mest hensiktsmessig. Dessuten hadde A gjort henvendelser til respektive divisjoner i konsernet for å få divisjonssjefene til å endre standpunkt samt gå imot den foreslåtte navneendring til Wärtsilä Diesel A/S. Konsernledelsen var også fremmed for den tanke at A fant det "utenkbart" med flytting til Finland. Etter den umiddelbare bevisførsel under ankebehandlingen finner flertallet at A under møtet tilkjennega at det var uaktuelt med ny stilling i Finland eller Sverige og at han forlangte å få fortsette i stillingen i Wärtsilä A/S. Dette bekreftet han også telefonisk innen den betenkningstid som er nevnt avslutningsvis i hans møtereferat.

Direktør Virtanen har i sin vitneforklaring fremholdt at man på finsk side fant As holdning steil, samtidig som man betraktet dette som et brudd på partenes tidligere klare forutsetninger om at ansettelsen i Wärtsilä A/S kun var av tidsbegrenset karakter. Han skulle fra 1978 betjene en salgsrepresentasjon og ansettelsen i det norske datterselskap lå nær opp til en beordring. Han måtte være innforstått med de omlegninger som ledelsen ville foreta. Sommeren 1985 var Oslo-kontoret klart overadministrert hensett til den virksomhet som var tilbake. Samtidig ligger det i et beordringssystem at en ansettelse i utlandet vil være tidsbegrenset og at vedkommende forutsettes å komme tilbake til hjemlandet. Oslo-kontoret var det førte utenlandskontor for Oy Wärtsilä AB. Ved de kontor som ble opprettet like etter i en rekke andre land, ble da også ansettelsen maksimert til en 3-års periode. A prøvde imidlertid å etablere en fortsatt basis for selv å forbli i Norge ved å søke opprettholdt de øvrige virksomheter til datterselskapet - i strid med konsernledelsens ønske. Det var nedfelt spilleregler i avtalen av 1980, og disse ble fulgt av arbeidsgiveren.

As holdning må sees på bakgrunn av at han i 1981 inngikk ekteskap med fru B. I 1983 hadde de kjøpt enebolig i Oslo - etter at fru B hadde solgt sitt tidligere rekkehus. As tidligere bolig i Finland var også solgt i forbindelse med skifteoppgjøret med hans tidligere hustru. Totalt sett ble As situasjon vanskelig. Man må imidlertid skille mellom de problemer som skyldes hans individuelle, selvskapte forhold og de forhold som er relevante på objektiv basis. I dette tilfelle er As vansker i noen grad et resultat av hans egne disposisjoner og hans eget valg. Han har opparbeidet seg en særtilknytning til Norge som ikke inngår som en naturlig del av det som en arbeidsgiver er forpliktet til å tillegge avgjørende vekt. Det er således forståelig at det for ham - av familiære og sosiale grunner - var "utenkbart" å flytte fra Oslo, men han kunne ikke av den grunn forlange at administrasjonen skulle opprettholdes av hensyn til ham. Man stod overfor et salgskontor som stadig mistet andel. A kunne ikke være blind for den situasjon som oppstod.

Virtanen har forklart at A nektet å diskutere forskjellige alternativer med ansettelse i Oy Wärtsilä ABs tjeneste i Sverige eller Finland. Han var meget bestemt på at det var umulig. Virtanen har videre fremholdt at konsernet høsten 1985 forgjeves forsøkte å finne andre løsninger for A i Norge, da dette også var en uvanlig situasjon for konsernet. Dette førte til at selskapet i første omgang ikke effektuerte oppsigelsen pr. 1. juli 1986.

I 1986 oppstod det en ny situasjon for Wärtsilä Diesel A/S, idet Oy Wärtsilä AB ble kontaktet av motorfabrikken Wichmann på Bømlo - en av Vasafabrikkens konkurrenter på dieselmarkedet. Wichmann hadde gått konkurs i 1978, men ble så omorganisert av norske brukerinteresser. 1985 ble imidlertid et stort tapsår for det omorganiserte selskap, hvoretter lokale fiskebåtredere, ruteselskaper m.v. satte i gang en redningsaksjon med henblikk på å bevare bedriften, først og fremst med sikte på opprettholdelse av service, og derved verdiene, på den meget betydelige maskinpark av Wichmann-motorer som er montert ombord i norske skip og fartøyer. Det lyktes å få etablert et samarbeide mellom det finske selskap og norske distriktsinteresser, hvilket resulterte i etableringen av Wärtsilä Wichmann Diesel A/S, et selskap der Oy Wärtsilä AB tegnet noe i underkant av 60% av aksjekapitalen på 20 mill. kroner, mens det resterende ble tegnet av de forannevnte distriktsinteresser. Det nye selskap - som ble stiftet 28. august 1986 - overtok med virkning fra 1. september s.å. som eneforhandler i Norge for Vasafabrikkens dieselmotorer. Fra 1. januar 1987 overtok det refinansierte nye selskap også kontorlokalene til Wärtsilä Diesel A/S i Skovveien i Oslo, samtidig som også kontorinventaret her ble solgt til det nye selskapet. Dette avviklet sommeren 1987 virksomheten i Oslo og etablerte et servicekontor i Drøbak, hvilket ble ledet av Jens Olav Larsen. I tillegg var det 4 mekanikere som foresto servicearbeid samt en person som arbeidet med reservedelslageret. Det ble også ansatt en person som foresto administrasjon og kontorarbeid. I brev av 7. november 1986 gjentok Oy Wartsila AB oppsigelsen av 1980-avtalen. Virtanen har forklart at dette skjedde "for sikkerhets skyld".

Flertallet finner at oppsigelsen av A i 1986 ikke alene skyldes "overdragelsen av virksomheten" til Wärtsilä Wichmann Diesel A/S, men var begrunnet i virksomhetens forhold og således saklig. Oppsigelsen må sees på bakgrunn av utviklingen i Wärtsilä A/S frem til sommeren 1985. I realiteten skjedde det en nedleggelse av selskapets markedsførings- og koordineringsfunksjon som A var tillagt. Det som ble overdratt til det nye selskap, var eneretten til salg av de finske dieselmotorer. Flertallet antar at oppsigelsen av A hadde tvunget seg frem uansett overføringen til det nye selskap, da det ikke var plass for en så stor og kostbar administrasjon for den beskjedne virksomhet som ble tilbake sommeren 1985. Brevet av 28. juni 1985 viser da også dette. Det var således ikke først og fremst overdragelsen i 1986 som dannet basis for oppsigelsen.

Etter Arbeidsmiljøloven §60 nr. 2 er en oppsigelse forankret i driftsinnskrenkning eller rasjonaliseringstiltak ikke saklig begrunnet dersom arbeidsgiveren har et annet passende arbeid i virksomheten å tilby arbeidstakeren. I Wärtsilä Diesel A/S var det ikke lenger noe arbeid å tilby A. Det har vært anført at stillingen som administrerende direktør i Wärtsilä Wichmann Diesel A/S ville ha vært et naturlig tilbud til A. Etter den umiddelbare bevisføring under ankeforhandlingen stiller flertallet seg tvilende til at A ville ha flyttet til vestlandet. Flertallet finner imidlertid ikke grunn til å gå nærmere inn på dette, idet vitnene Pettersen, Virtanen og Stoor klart har tilkjennegitt at A var uaktuell for denne stillingen av flere grunner.

For det første var det her tale om å lede en industriproduksjon, hvor det var nødvendig med en reduksjon av den eksisterende arbeidsstokk fra 290 til 220 personer. Dette stilte spesielle krav til den daglige leder. Den som skulle lede bedriften på Rubbestadneset på Bømlo måtte ha inngående kjennskap til norske arbeidsforhold og inneha spesielle faglige kvalifikasjoner for å gjennomføre de innskrenkninger og omlegninger som var nødvendig. De forannevnte vitner har med styrke fremholdt at A ikke var kvalifisert til dette.

Dertil kom at de norske brukerinteressene satte som vilkår at det var en nordmann som ledet selskapet i denne fasen, idet man antok at det ville lette forholdet til lokalsamfunnet og arbeidsstokken. Larsen er utdannet skipsingeniør og maskinist og har fra sin fartstid kjennskap til miljøet og brukergruppene på kysten.

Flertallet kan ikke se at det er faktisk grunnlag for å desavuere den vurdering som her ble foretatt. Det var således ingen stilling å tilby A, verken i Wärtsilä Diesel A/S eller det nye selskap. Etter dette finner flertallet at oppsigelsen av A i Wärtsilä Diesel A/S er gyldig.

Det fremgår innledningsvis at flertallet er av den formening at det ikke eksisterer noe arbeidstaker/arbeidsgiverforhold mellom A og Oy Wärtsilä AB. I internasjonale forhold med konsern og datterselskap kan det oppstå særlige problem i relasjon til arbeidsgiverforholdet, jfr. de avgjørelser som er inntatt i Rt-1985-1319, Rt-1987-1412, Rt-1988-476 og Høyesteretts dom av 3. mars 1989 i lnr. 24/1989 i sak mellom Pollard m.fl. - Baker International Norge A/S filial Exploration Logging Norge [Rt 1989 231]. Avgjørelsen må bero på en helt konkret vurdering. I foreliggende tilfelle har A ikke hatt noen "hovedansettelseskontrakt" med konsernet. Wärtsilä A/S - senere Wärtsilä Diesel A/S - synes i foreliggende sak å ha hatt alle reelle arbeidsgiverfunksjoner. Selskapet hadde norsk styre, men med en representant fra Oy Wärtsilä AB som styremedlem. I de tilfeller det foreligger en alminnelig flytteplikt etter en "hovedansettelseskontrakt" med konsernet, vil det imidlertid være nærliggende å si at arbeidstakeren er ansatt i konsernet. En slik situasjon foreligger ikke i vår sak. 1980-avtalen gir arbeidstakeren en betinget rettighetsposisjon, mens Oy Wärtsilä AB på sin side er avskåret fra å beordre A. Flertallet er også av den formening at A - i henhold til Arbeidsmiljøloven §60 nr. 2 - er tilbudt "passende arbeid" også om det hadde foreligget en arbeidsavtale med Oy Wärtsilä AB. I den anledning vil en peke på følgende:

Det tilbud A fikk høsten 1986 under forhandlingene i tilknytning til oppsigelsen i det norske datterselskap, kan ikke sees løsrevet fra det som skjedde sommeren og høsten 1985. Den gang var Oy Wärtsilä AB innstilt på å finne en stilling for A, og man hadde ca ett år på seg. Det har vært en fast personalpolitikk i konsernet at man i første omgang går tilbake til sitt utgangsnivå, m.a.o. at man er garantert minimumsvilkår ved tilbakekomst. Dette har sammenheng med at det ikke alltid ville være mulig med en gang å finne "den riktige stilling" umiddelbart ved gjeninntreden. Deretter søker en å tilpasse situasjonen, slik at en ser hen til de impulser og kvalifikasjoner et utenlandsopphold har tilført den enkelte. Det vil således være en naturlig utvikling at man etter noen tid avanserer i konsernet. A hadde hatt en lang periode i Norge, slik at det var naturlig at man også i hans tilfelle så hen til dette ved gjeninntreden i konsernet. Det kom imidlertid aldri til noen reell diskusjon om adekvat stilling, idet han avviste nærmest blankt tilbudet om gjeninntreden såvel i Finland som i Sverige. Det tilbudet han deretter fikk høsten 1986 var - etter flertallets mening - influert av det spente forhold som i mellomtiden hadde oppstått, slik at A kun fikk et minimumstilbud i henhold til avtalen av 1980. Han har under ankebehandlingen fremholdt at han ikke kunne akseptere dette på grunn av stillingens innhold. Hans hustru har imidlertid forklart at stillingen på Vasafabrikken var klart uakseptabel lønnsmessig. Sistnevnte forhold var imidlertid ikke undersøkt av ektefellene. Flertallet mener etter bevisførselen at realiteten er at A - på grunn av de forhold som tidligere er nevnt - ikke ville flytte fra Oslo.

H.r.advokat Lorentzen har under ankebehandlingen opplyst at AS lønn ved Vasafabrikken ville ha ligget på ca 16000,- - 18000,- FM pr. måned. Dersom dette omregnes til norske forhold og korrigeres for skattenivå og levestandard, tilsvarer dette - ifølge den ankende part - ca NOK 350000,- pr. år. Hans lønn i Norge var ca NOK 410000,- pr. år. Lagmannsretten har ikke fått fremlagt enkelthetene i regnestykket, slik at dette ikke kan aksepteres blindt. På den annen side gir det en viss pekepinn. En gjeninntreden ville således medføre en lønnsmessig reduksjon sammenliknet med den lønn A hadde i Norge. Lønn- og arbeidsvilkår vil i nesten alle internasjonale selskap nødvendigvis heves ved utenlandsopphold og vil ligge utenom det ordinære lønnssystem. Dessuten er det behov for tilpasning til det lokale lønnsnivå.

Hva som er passende arbeid er et skjønnsspørsmål. I dette ligger ikke noe krav om at arbeidstakeren skal tilbys like gode vilkår med hensyn til lønn og innhold. Dette innebærer at arbeidsgiver kan bli fri ved å tilby en lavere stilling, jfr. uttrykket "høveleg arbeid" i proposisjonen som dannet basis for loven.

Selv om A hadde tittel av administrerende direktør i Norge, var han reelt sett leder for et salgskontor og hadde intet resultatansvar. Det kan således diskuteres om innholdet i stillingen var vesentlig forskjellig fra det han ble tilbudt. Flertallet vil også peke på at dersom det består et arbeidsforhold til Oy Wärtsilä AB, vil også avtalen av 1980 være relevant i relasjon til spørsmålet om "passende arbeid". På den annen side har retten forståelse for at A - etter et langt utenlandsopphold - ikke ønsket å gå ned i standard, samtidig som han også hadde en rimelig forventning om at dette opphold skulle komme ham til gode i form av avansement. Dette var imidlertid en problemstilling som A måtte være forberedt på. Dessuten var han selv interessert i at utenlandsoppholdet ble lengst mulig, særlig etter at han inngikk nytt ekteskap i Norge.

Flertallet finner etter dette at såvel Oy Wärtsilä AB som Wärtsilä Diesel A/S må bli å frifinne for de krav som A har fremmet.

De ankende parter har begjært at As arbeidsforhold skal opphøre med virkning fra oppsigelsestidens utløp. Ankemotparten har gitt uttrykk for at gode grunner nok tilsier at arbeidsforholdet opphører, men først fra domsavsigelsen.

Lagmannsretten finner enstemmig at As arbeidsforhold skal opphøre med virkning fra domsavsigelsen. Det finnes ikke nødvendig å ta standpunkt til om det er hjemmel for å bestemme at arbeidsforholdet skal opphøre med tilbakevirkende kraft. Det finnes under enhver omstendighet ikke åpenbart urimelig at arbeidsforholdet fortsatte til over oppsigelsestiden. Noe annet skjæringstidspunkt enn oppsigelsestidens utløp og tidspunktet for domsavsigelsen er ikke påberopt. Retten finner imidlertid at det nå er åpenbart urimelig at arbeidsforholdet fortsetter. Det legges vekt på at Wärtsilä Diesel A/S ikke lenger utøver noen virksomhet, og at As stilling ikke lenger eksisterer. Det legges også vekt på den relativt lange tid som er gått. Som en konsekvens av at arbeidsforholdet først opphører fra domsavsigelsen, har A krav på lønn frem til da.

Mindretallet, lagdommer Wilberg og meddommeren kontrollør Arnulf Gangeskar er kommet til at Wärtsilä Diesel A/S og Oy Wärtsilä AB er erstatningsansvarlige overfor A og skal bemerke:

Det er et tvilsomt rettslig spørsmål i hvilken utstrekning et moderselskap kan identifiseres med sitt datterselskap. I vår sak gjelder spørsmålet identifikasjon i relasjon til arbeidsmiljøloven. Utgangspunktet er at identifikasjon ikke finner sted. Utgangspunktet antas å kunne fravikes i særlige tilfeller, jfr. Martinussen og Aarbakke: Aksjeloven med kommentar side 538 til 539 og M. Andenæs' innlegg på Nordisk Juristmøte 1984 (forhandlingene ved det 30. nordiske juristmøte del II side 186 til 187).

Wärtsilä Diesel A/S er et datterselskap av Oy Wärtsilä AB, heleid av dette selskapet. Selv om Wärtsilä Diesel A/S formelt er en selvstendig juridisk person, er selskapet reelt bare en del av Oy Wärtsilä ABs virksomhet. Forsåvidt kan i alt vesentlig vises til byrettens bemerkninger. Som det fremgår av disse hadde Oy Wärtsilä AB i enhver henseende full kontroll med Wärtsilä Diesel A/S. Wärtsilä Diesel A/S hadde heller ikke noe eget økonomisk liv. All fortjeneste gikk til Oy Wärtsilä AB som så dekket Wärtsilä Diesel A/S' omkostninger. Det ville således være i strid med dette opplegg om Oy Wärtsilä AB unnlot å tilføre Wärtsilä Diesel A/S tilstrekkelige midler til å dekke lønn til de ansatte. Erstatningskrav etter arbeidsmiljøloven synes ikke å stå i noen vesentlig annen stilling. Oy Wärtsilä AB finnes å ha arbeidsgiveransvar overfor A etter arbeidsmiljøloven §62, jfr. §60. Utslagsgivende er Oy Wärtsilä ABs dominerende stilling og As forhold til Oy Wärtsilä AB. Dette forhold fremgår av avtalen av 24./27. oktober 1980. Den er inngått nærmere tre år etter at A begynte som administrerende direktør i datterselskapet, men antas å gi dekkende beskrivelse av hvordan forholdet har vært hele tiden.

Avtalen fastla As plikter som arbeidstaker og hans rettigheter. Sentralt blant pliktene står at A forpliktet seg til "i sin tjenestegjørelse å følge selskapets styre og de av Oy Wärtsilä ABs ledelse gitte direktiver samt i all sin virksomhet fremme Oy Wärtsilä ABs interesse i å oppnå en optimal lønnsomhet for dette".

Kontrakten fastla også As lønn, pensjonsrettigheter og tilleggsgoder. Kontrakten er inngått mellom Oy Wärtsilä AB og A. Wärtsilä A/S - som da hadde eksistert i ca tre år - er ikke kontraktspart. Det viser Oy Wärtsilä ABs dominerende stilling og at A hadde arbeidsrettslige plikter overfor Oy Wärtsilä AB og rettigheter overfor dette selskapet.

Mindretallet finner ikke at brevet av 20. januar 1978 fra Vasafabrikken til konsernledelsen kan tillegges vesentlig betydning for hvorvidt Oy Wärtsilä AB etter norsk rett har arbeidsgiveransvar overfor A. Brevet synes å behandle pensjonsproblemer. Saken har heller ikke klarlagt om brevet baserer seg på den ordning som ble den endelige for Wärtsilä A/S. Det fremgår således av "Helsingforsvarvets" kommentarer av 18. februar 1977 (fremlagt som nytt dokument for lagmannsretten) at man tenkte seg at Wärtsilä A/S skulle ha egen økonomi.

Oy Wärtsilä AB sa opp avtalen av oktober 1980 ved brev av 28. juni 1985. Oppsigelsen var begrunnet i at Wärtsilä A/S' virksomhet nå bare omfattet dieseldivisjonen. Det fremgår av brevet at man forutsatte at A sluttet i Wärtsilä A/S. Forutsetningsvis var brevet således også en oppsigelse av et arbeidsforhold.

A opponerte mot oppsigelsen. Under ankeforhandlingen ble det gitt uttrykk for at Oy Wärtsilä AB fant at det var illojalt av A. Etter mindretallets mening er saken ikke slik opplyst at det kan ansees godtgjort. Det behøver ikke å ligge mer i det enn saklig uenighet. En annen ting er at A er kommet i miskreditt i selskapet, men saksanlegget synes her å være en dominerende årsak.

Det er noe uklart hva som kom ut av As innsigelser mot oppsigelsen. Mindretallet finner det naturlig å se det slik at Oy Wärtsilä AB ikke fulgte opp sin oppsigelse. Wärtsilä A/S endret tvertimot navn til Wärtsilä Diesel A/S og markerte dermed at selskapet - som nå bare hadde dieseldivisjonen - skulle fortsette. Rent faktisk skjedde også det. Selskapet fortsatte inntil det ble sendt ny oppsigelse. Den nye oppsigelse fremgår av brev av 7. november 1986 fra Wärtsilä Diesel A/S og Oy Wärtsilä AB til A hvor det bl.a. heter:

"Som følge av at virksomheten i Wärtsilä Diesel A/S opphører 31. desember 1986 er Deres arbeidsavtale med selskapet oppsagt den 22. september i år. Oppsigelsestiden begynte den 1. oktober 1986 og utløper 31. mars 1987. Samtidig er avtalen av 24./27. oktober 1980 mellom Dem og Oy Wärtsilä AB oppsagt til opphør 31. desember 1986."

Begrunnelsen for den nye oppsigelsen var også en annen enn begrunnelsen for den tidligere oppsigelse. Forholdet fremgår av brevet av 22. september 1986 fra Wärtsila Diesel A/S til A hvor A ble oppsagt fra sin stilling som administrerende direktør. I brevet sies bl.a.:

"Grunnen til oppsigelsen er som meddelt i styremøtet at den virksomhet som hittil har vært drevet i Wärtsilä Diesel A/S vil bli overført til Wärtsilä Wichmann Diesel A/S med virkning fra 1. januar 1987, hvorved virksomheten i Wärtsilä Diesel A/S helt opphører."

Den situasjonen som nå begrunnet oppsigelsen, var således en annen enn situasjonen ved første oppsigelse. Wärtsilä Wichmann Diesel A/S var et nystartet, reelt selvstendig, selskap med en aksjekapital på kr. 20 mill. hvor Oy Wärtsilä AB hadde ca 60 % av aksjekapitalen. Etter det opplyste fikk selskapet eneforhandlerretten til Oy Wärtsilä ABs dieselmotorer. Selskapet hadde sitt hovedkontor på Rubbestadneset.

Mindretallet er enig med flertallet i at oppsigelsen var begrunnet i bedriftens forhold og at arbeidsmiljøloven §60 nr. 2 kommer til anvendelse. Oppsigelsen finnes imidlertid å skyldes rasjonaliseringstiltak. Oppsigelsen av A finnes forsåvidt saklig begrunnet i bedriftens forhold idet hans stilling var blitt overflødig som følge av ordningen med Wärtsilä Wichmann Diesel A/S.

Etter arbeidsmiljøloven §60 nr. 2 plikter en arbeidsgiver å tilby en oppsagt arbeider annet passende arbeid hvis arbeidsgiveren har slikt arbeid å tilby. Hva som er "passende arbeid" må avgjøres konkret. Det må på den ene side sees hen til den stilling som arbeidstakeren er oppsagt i og til hans kvalifikasjoner. På den annen side må det sees hen til bedriftens muligheter for å tilby annet arbeid. Er disse muligheter i rimelig grad utnyttet, må arbeidsgiveren anses for å ha oppfylt sin plikt, selv om arbeidstakeren må gå ned i lønn og status. Men det må påhvile arbeidsgiveren plikt til i rimelig utstrekning å utnytte de muligheter som foreligger i selskapet for å skaffe arbeidstakeren et arbeid som korresponderer med hans kompetanse.

Oy Wärtsilä AB har etter det opplyste en årlig omsetning på ca 6 milliarder finske mark, dvs. ca 10 milliarder norske kroner. Selskapet har ca 15000 ansatte. Selskapet visste om omorganiseringen av Wärtsilä Diesel A/S i noe lengre tid. Oy Wärtsilä ABs mulighet for å skaffe A annet passende arbeid må etter dette antas å være betydelig. Det tilbud som ble fremsatt, fremgår av brev av 7. november 1986 til A hvor det bl.a. heter:

"Oy Wärtsilä AB er villig til å tilby Dem ansettelse på sin dieselfabrikk i Wasa. Deres arbeidsområde vil der være utarbeidelse av tilbud på salgsavdelingen. Lønnen vil være den lønn som De hadde på Wasafabrikken før De flyttet til Oslo, justert med de generelle lønnsforhøyelser i Finland, hvilket er helt i samsvar med Oy Wärtsilä ABs vanlige praksis i forbindelse med utenlandske ansettelsesavtaler."

Mindretallet finner ikke at Oy Wärtsilä AB med dette tilbud har oppfylt sin plikt etter arbeidsmiljøloven §60 nr. 2. Det må her foretas en helhetsvurdering.

A har uimotsagt anført at det tilbudte arbeid var lite utfordrende og ikke sto i forhold til hans kvalifikasjoner. Hans lønn skulle være den samme som han hadde for 10 år siden - justert med de generelle lønnsforhøyelser i Finland. På spørsmål har Oy Wärtsilä AB uttrykkelig bekreftet at andre som A naturlig kan sammenliknes med, har rykket opp i disse år. I den forbindelse legges det vekt på at Oy Wärtsilä AB ikke engang har anført at man ikke hadde annet og mer passende arbeid å tilby A . Mindretallet antar at A - i overensstemmelse med sin forklaring - ville ha flyttet til Finnland hvis han hadde fått en passende stilling der. At han tidligere - mens han trodde eller håpet at Wärtsilä A/S ville fortsette sin virksomhet - hadde stillet seg negativt til en flytting, finnes ikke å kunne tillegges utslagsgivende betydning i motsatt retning.

Mindretallet legger liten vekt på anførslen i tilbudet om at det er "helt i samsvar med Oy Wärtsilä ABs vanlige praksis". Det er erkjent at denne praksis er basert på utenlandsopphold av en helt annen kortere varighet.

Mindretallet finner at Oy Wärtsilä AB i alle fall burde ha suplert sitt tilbud med at så snart passende åpning gas, ville A bli godskrevet sine år og innsats i Norge. Som det fremgår av byrettsdommen har A ikke fått annet enn positiv kritikk før selve saken oppsto.

Etter omstendighetene finner mindretallet at en slik supplering av tilbudet ville ha gjort dette mer attraktivt. Oy Wärtsilä AB har riktignok på spørsmål fra sin prosessfullmektig gitt uttrykk for at vanlig praksis i selskapet er at slikt utenlandsopphold tillegges vekt. Etter mindretallets bevisbedømmelse ville det ha vært grunn til å regne med at denne praksis ikke ville blitt fulgt for As vedkommende. Under ankeforhandlingen ble forklart at Oy Wärtsilä AB nå hadde tapt "förtroendet" til A. Mindretallet legger til grunn at dette skyldes at saken tilspisset seg, først og fremst fordi A bebudet saksanlegg og siden reiste sak.

Ved helthetsvurderingen antas det også at det bør legges noen vekt på at B ikke ble tilbudt noe arbeid. B ga under ankeforhandlingen uttrykk for at de økonomiske vilkår - samme lønn som for 10 år siden justert med generelle lønnsforhøyelser i Finnland - var uakseptable. Det ble under bevisførslen ikke tilrettelagt noe som viste at dette ikke var riktig. De beregninger som den ankende parts prosessfullmektig fremkom med under prosedyren finnes ikke å kunne føre til noe annet resultat.

Mindretallet finner etter dette at oppsigelsen av A er usaklig og at han tilkommer erstatning, herunder erstatning for ikke-økonomisk skade etter arbeidsmiljøloven §62 annet ledd. Ved erstatningsutmålingen legges vekt på at A har krav på lønn frem til domsavsigelsestidspunktet. Dette lønnskrav tas med i erstatningsbeløpet.

Det legges videre vekt på at A hadde 17 års tjeneste i Oy Wärtsilä AB da oppsigelsen kom. Han var da kommet i en alder som erfaringsmessig medfører at det praktisk talt ikke er mulig å få annet arbeid. Den tid som er gått har vist det samme. Det må legges til grunn at A har gjort hva han har maktet for å skaffe seg annet arbeid, men praktisk talt uten hell. I noen grad legges det også vekt på at Oy Wärtsilä AB synes å ha gått noe unødig hardt frem i oppsigelsesperioden. Mindretallet finner at A bør tilkjennes en erstatning på kr. 2500000,-, herunder iberegnet oppreisning for ikke-økonomisk skade. Etter dette resultatet finner mindretallet at Oy Wärtsilä AB og Wärtsilä Diesel A/S må betale sakens omkostninger til A.

De ankende parter blir etter dette å frifinne i forhold til A. Hans arbeidsforhold i Wärtsilä Diesel A/S opphører med virkning fra domsavsigelsen den 10. juli 1989. A har tapt saken fullstendig. Etter sakens art og den tvil avgjørelsen har voldt, tilkjennes ikke saksomkostninger verken for byretten eller lagmannsretten, jfr. tvistemålsloven §180 annet ledd, jfr. §172 annet ledd.

Lagmannsretten finner enstemmig at oppsigelsen av B er usaklig. Samtlige øvrige ansatte i Wärtsilä Diesel A/S fikk arbeid i Wärtsilä Wichmann Diesel A/S bortsett fra ektefellene A/B.

Av vitneforklaring fra tidligere styreformann i Wärtsilä Diesel A/S, Øystein Eskeland, fremgikk at B ble oppsagt fordi man forventet dårlig samarbeidsforhold mellom henne og den nye ledelsen. Foreholdt av de ankende parters prosessfullmektig at det er oppgitt en annen grunn i oppsigelsen, ble bekreftet at den grunn som er oppgitt i oppsigelsen også var reell. Lagmannsretten finner at forventningen om dårlig samarbeidsforhold var den egentlige begrunnelse.

Retten finner at Wärtsilä Diesel A/S ikke hadde dekning for den mistanke som reelt begrunnet oppsigelsen. Oppsigelsen er da usaklig.

B har ikke hatt noe økonomisk tap, men har følt oppsigelsen krenkende. Hun finnes å ha forstått hvilken begrunnelse det reelt var for oppsigelsen. For øvrig vises til byrettens dom hvis premisser lagmannsretten tiltrer. Lagmannsretten finner at B bør tilkjennes en noe høyere erstatning for ikke-økonomisk skade enn utmålt av byretten og finner at erstatningen bør være kr. 100000,-.

Etter resultatet finnes byrettens omkostningsavgjørelsen å burde stadfestes i relasjon til B, som også tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten. Disse settes etter oppgave til kr. 10000,-.

B har bare reist sak mot Wärtsilä Diesel A/S. I den endelige påstand er det for hennes vedkommende også nedlagt påstand mot Oy Wärtsilä AB. B kan imidlertid ikke få dom mot dette selskap når saksanlegget ikke omfatter Oy Wärtsilä AB. Det antas unødvendig å la dette få uttrykk på annen måte enn ved bare å kjenne Wärtsilä Diesel A/S ansvarlig for oppreisningsbeløpet og saksomkostninger. Wärtsilä Diesel A/S har påstått at Bs arbeidsforhold opphørte ved oppsigelsestidens utløp. B sluttet imidlertid etter begge parters anførsler da oppsigelsestiden var ute. Den ankende part sees ikke å ha noen rettslig interesse i en dom for det forhold. Det antas ikke nødvendig å la det komme til uttrykk i domsslutningen.

Dommen er avsagt under slik dissens som det er redegjort for ovenfor.

Domsslutning:

1. Oy Wärtsilä AB og Wärtsilä Diesel A/S frifinnes for As krav.

2. As arbeidsforhold til Wärtsilä Diesel A/S opphører den 10. juli 1989.

3. Wärtsila Diesel A/S tilpliktes å betale B oppreisning med 100.000,- - etthundretusen 00/100 - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelse av dommen.

4. Byrettens dom stadfestes for så vidt angår Wärtsila Diesel A/S' plikt til å betale saksomkostninger til B. I saksomkostninger for lagmannsretten tilpliktes Wärtsila Diesel A/S å betale til B 10.000,- - titusen 00/100 - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelse av dommen. Forøvrig bærer partene hver sine omkostninger.