LE-1987-79

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Dom
Dato:	1989-05-02
Publisert:	LE-1987-00079
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Dom av 2. mai 1989 i ankesak nr. 79/1987, hl.nr. 115/1987.
Parter:	Ankende part: A/S Factoring Finans (Prosessfullmektig: Advokat Bjørg Ven, Oslo). Motpart: Komprimator A/S konkursbo v/advokat Kåre Vierdal (Prosessfullmektig: Advokat Kåre Vierdal, Stavanger).
Forfatter:	Lagmann Erik Jørgensen, formann. Lagdommer Anders Bøhn. Ekstraordinær lagdommer Carl Hugo Endresen
Lovhenvisninger:	Konkursloven (1984) §45, Dekningsloven (1984) §5-7, Panteloven (1980) §4-10, §5-5, Tvistemålsloven (1915) §180

Saken gjelder en tvist mellom Komprimator A/S, dets konkursbo, og A/S Factoring Finans, som hadde factoringavtale med maskinfirmaet Komprimator A/S om retten til 4 fordringer.

Oslo byrett avsa 22. oktober 86 dom i saken med slik domsslutning:

"I hovedsøksmålet:

1. A/S Factoring Finans dømmes til å betale Komprimator A/S konkursbo v/advokat Kåre Vierdal kr. 49 095,25.

2. Komprimator A/S konkursbo kjennes å være berettiget til betaling fra Fellesmeieriet A/L med kr. 120 000,- og fra Årdal Mekaniske Verksted A/S med kr. 59 400,-.

3. A/S Factoring Finans dømmes til å betale kr. 18 590,- i saksomkostninger til Komprimator A/S konkursbo v/advokat Kåre Vierdal.

I motsøksmålet:

1. Komprimator A/S konkursbo dømmes til å utbetale A/S Factoring Finans kr. 15012,48 med 15 % rente fra 15. september 83 og til 31. januar 86 og 18 % rente fra 1. februar 86 og til betaling skjer og til å erstatte A/S Factoring Finans kr. 24 000,- med 15 % rente fra 25. september 83 til 31. januar 86 og 18 % rente fra 1. februar 86 og til betaling skjer.

2. Komprimator A/S konkursbo dømmes til å betale kr. 5 175,- i saksomkostninger til A/S Factoring Finans."

Om saksforholdet vises til byrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger i det følgende.

A/S Factoring Finans har påanket dommen til lagmannsretten og nedlagt slik påstand:

"I hovedsøksmålet:

1. A/S Factoring Finans frifinnes for Komprimator A/S' konkursbos krav på betaling.

2. A/S Factoring Finans finnes å være berettiget til utbetalingene fra Fellesmeieriet A/L og Årdal Mekaniske Verksted innestående på særskilt bankkonto hos bobestyreren med påløpte renter.

3. A/S Factoring Finans tilkjennes saksomkostninger for byretten og lagmannsretten.

Komprimator A/S, - dets konkursbo har tatt til gjenmæle og nedlagt slik påstand:

"1. A/S Factoring Finans dømmes til å betale Komprimator A/S' konkursbo v/bostyrer adv. Kåre Vierdal kr. 49 095,25 med tillegg av 15 % morarente p.a. fra 25. august 83 til 1. februar 86 og 18 % rente fra 1. februar 86 til betaling skjer.

2. Komprimator A/S' konkursbo kjennes å være berettiget til betaling av beløp fra Fellesmeieriet A/L og Årdal Mekaniske Verksted A/S som er satt inn på egen konto samt renter påløpt på disse konti.

3. A/S Factoring Finans tilpliktes å betale sakens omkostninger for byretten og lagmannsretten."

Komprimator A/S, dets konkursbo har motanket både når det gjelder hovedsøksmålet og motsøksmålet og lagt ned slik påstand:

"1. A/S Factoring Finans tilpliktes å betale Komprimator A/S' konkursbo v/bostyrer adv. Kåre Vierdal kr. 119 886,- med tillegg av 15 % rente p.a. fra 13. oktober 83 til 1. februar 86 og deretter 18 % rente p.a. til betaling skjer.

2. Komprimator A/S' konkursbo er riktig rettighetshaver til innbetalt beløp fra NSB stort kr. 9 774,48.

3. Komprimator A/S' konkursbo frifinnes fra å betale A/S Factoring Finans erstatning på kr. 24 000,-.

4. A/S Factoring Finans tilpliktes å betale sakens omkostninger både for byretten og lagmannsretten."

A/S Factoring Finans har tatt til gjenmæle og nedlagt slik påstand:

"1. Byrettens dom stadfestes.

2. A/S Factoring Finans tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten."

A/S Factoring Finans - senere benevnt ASF - har for lagmannsretten i det vesentlige anført det samme som for byretten, nemlig blant annet følgende:

Alle de 4 fordringer som tvisten gjelder, er oppstått før konkursåpningen 15. august 1983. Dette er erkjent for 3 fordringers vedkommende, nemlig fordringene på Ullevål sykehus, Årdal Mekaniske Verksted og Fellesmeieriet.

Maskinen til Aspelin Stormbull ble levert i februar med en utprøvingstid på 30 dager. Faktura ble utstedt 25. februar og ble forskuttert av ASF. Aspelin Stormbull var ikke fornøyd med tilleggsutstyret som det tok noen tid å tilpasse, men hadde bestemt seg for ikke å reklamere på leveransen. Firmaet forsøkte riktignok p.g.a. konkursen å få et prisavslag, men de klager som ble fremført i brevet av 15. august, var ikke reelle. Beløpet ble da også betalt 8 dager senere. Spørsmålet er så om fordringen oppsto før 3 måneder fra konkursåpningen 25. august 83 Etter ASFs mening oppsto fordringen i februar som en betinget fordring, og ble da overtatt av ASF under den tinglyste panterett. Avtalen var da sluttet og maskinen levert. Komprimator kunne da ikke ta maskinen tilbake, og da er også konkursboet bundet. Prøvetiden var en ensidig opsjon for kjøperen, men en forpliktelse for selgeren i februar. Aspelin Stormbull benyttet ikke sin returrett. Pant i fordringer kan også omfatte betingede fordringer, jfr Brækhus, Omsetning og Kreditt 1985 124. og Krokeide, Festskrift til Sjur Brækhus 304 - 305.

I forbindelse med spørsmålet om oppsigelse av avtalens forskutteringsdel, bemerkes at det også finnes factoreringsavtaler uten forskuttering, men også da er factoringselskapets krav sikret ved pant i fordringen. Etter oppsigelsen fortsatte derfor avtalen som en ordinær factoringavtale, men uten forskuttering. Ut fra Komprimators økonomiske situasjon var det rimelig at ASF inndro kreditten. Etter avtalens §11 kan factoringsselskapet, når visse forutsetninger foreligger, si opp hele avtalen. Selskapet må da, selv om det ikke uttrykkelig fremgår av avtalen, ha adgang til å gjøre det mindre, nemlig si opp en del av den. Det er ikke noe krav om noen spesiell skriftlig form, idet delvis oppsigelse ikke kan sidestilles med at det avtales særvilkår. Den delvise oppsigelse er derfor fullt gyldig. Helt avgjørende er imidlertid at begge parter har innrettet seg etter oppsigelsen.

I forbindelse med omstøtelsesspørsmålet anføres at det i forretningslivet er helt ukjent at en factoringavtale med rettsvern skulle føre til omstøtelse av overdragelser som er foretatt innen 3 måneder før konkursen etter den gamle konkurslov §45 eller dekningsloven §5-7. Noe slikt ville rive bort adgangen til å stifte sikkerhet ved pantsettelse etter panteloven §4-10.

Byretten bygger på det syn at rettsvern er avhengig av notifikasjon til debitor. I 1983 var det en annen rettstilstand, idet rettsvern var sikret ved tinglysing i løsøreregisteret. Det er uriktig når byretten bygger på at det dreier seg om pantsettelse av enkle fordringer. Factoringavtalen innebærer en sikkerhet i et tingsinnbegrep. Fordringene ble overdratt samlet til ASF ved avtalen som ble tinglyst så tidlig som 1. februar 1983, og det foregikk kontinuerlig en utskifting av eldre krav i den samlede fordringsmasse. Det er i forholdet mellom Komprimator og ASF ikke skjedd noe av ekstraordinær karakter som tilsier at konkursloven omstøtelsesregler skulle komme til anvendelse. Panteloven bestemmelser setter stopper for den tidligere eventuelle omstøtelsesadgang. Det vises for øvrig til uttalelse fra professor Brækhus på det Nordiske Juristmøte 1984.

I forbindelse med motsøksmålet bemerkes som for byretten at fordringen på NSB er oppstått før konkursåpningen - og før 1. juli 83 og at beløpet i sin helhet tilkommer ASF.

For så vidt angår kravet overfor Fellesmeieriet hvor bobestyreren ga rabatt, anføres at Fellesmeieriet burde reklamert skriftlig hvis det ikke var fornøyd med maskinen. Det er ikke godtgjort tidligere og heller ikke for lagmannsretten at det var noen feil ved maskinen. Den var ikke nevneverdig brukt før leveringen til Fellesmeieriet og bruksverdien var fullt ut tilfredsstillende. Det ville derfor ikke kommet noe krav om prisavslag hvis ikke Komprimator hadde gått konkurs og bobestyreren ønsket oppgjør. Han slo selv av på prisen for å få et raskt og greit oppgjør og før ASF kom inn i bildet.

I tillegg bemerkes at ASFs krav bygger på rettsbruddsansvar fra bobestyrerens side. Det ville forøvrig vært helt nytteløst for ASF å kreve Fellesmeieriet for beløpet etter at bobestyreren først hadde gitt rabatt.

Komprimator A/S, dets konkursbo, har likeledes i store trekk anført det samme for lagmannsretten som for byretten, bl.a. følgende:

Overføringene av de 4 fordringer skjedde som sikkerhet for eldre gjeld og senere enn 3 måneder før konkursåpningen 15. august 83. Overføringene skjedde i sikringsøyemed og må derfor omstøtes som pant for eldre gjeld etter den gamle konkurslov §45 som gjaldt på tidspunktet for overføringene.

Etter den rettstilstand som rådet på det tidspunkt det her gjelder, var det ikke adgang til å pantsette hele fordringsmassen slik som et varelager, og det var etter factoringavtalen enkle pengekrav som ble avhendet. Det var ikke meningen å endre kreditorenes dekningsrett ved den nye panteloven. Videre var rettstilstanden at en overføring i sikringsøyemed i forbindelse med factoring som hadde funnet sted i de siste tre måneder før konkursen, uten videre kunne omstøtes. Etter 1. januar 86, da dekningsloven trådte i kraft, vil imidlertid etter loven §5-7 omstøtelse bare kunne skje hvis pantsettelsen har funnet sted for gjeld som er pådratt før sikkerhetsretten ble avtalt.

Konkursboet vil videre hevde at det ikke eksisterte noen avtale mellom Komprimator og ASF etter 1. juli 83. Avtalen var en gjensidig bebyrdende avtale, og Komprimators dominerende motiv for avtalen var å skaffe kreditt. Firmaet hadde ikke så stort behov for administrasjon av sine fordringer fordi det hadde relativt få og store kunder. Den ene part kan ikke ensidig, uten at den annen part er enig, endre avtalen. Oppsigelsen må betraktes som en ordinær oppsigelse av hele avtalen med hjemmel i avtalens §11D, slik at virkningen må være at det ikke eksisterte noen avtale etter 1. juli 83.

Det er ikke riktig, som anført av ASF, at Komprimator innrettet seg etter den delvise oppsigelse og således godtok denne. Komprimator aksepterte ikke endringen og markerte dette bl.a. ved at ikke alle fakturaer ble forsynt med stempel om factoring, således f.eks. ikke fakturaen av 10. august 83 til Ullevål sykehus. Når det gjelder de enkelte fakturaer, er det for lagmannsretten, som nevnt av den annen part enighet om at fordringene på Årdal Mek. Verksted, Ullevål sykehus og Fellesmeieriet oppsto før konkursåpningen.

Leveransen til Aspelin Stormbull skjedde imidlertid på prøve, idet man var avhengig av å prøve noen lastetobber sammen med komprimatoren før Aspelin Stormbull kunne ta en endelig avgjørelse om kjøpet. Den opprinnelige prøvetid ble derfor forlenget, og fordringen oppsto ikke før konkursen. Den faktura (ordrekopi) som var utstedt 3. februar 83, var bare proforma. Det erkjennes at det opprinnelig forelå et bindende tilbud fra Komprimators side, men at det var uvisst hvor lenge dette gjaldt. Tilbudet ble imidlertid ikke akseptert før konkursen, noe som fremgår av Aspelin Stormbulls brev av 15. august 83.

Subsidiært anføres at fordringen oppsto i 3 månedersperioden før konkursen, og også etter 1. juli 83.

Når det gjelder fordringen mot NSB, fremgår det av brevet av 15. juli 83 fra NSB til Komprimator at fordringen oppsto i 3 måneders perioden før konkursen.

Når det gjelder prisavslaget overfor Fellesmeieriet, var bostyrerens opptreden rettmessig, og prisavslaget må respekteres av ASF.

For lagmannsretten har en representant for ASF avgitt forklaring. Det er avhørt 4 vitner. Dokumentasjon er foretatt slik det fremgår av rettsboken.

Lagmannsretten skal bemerke:

Saken står for lagmannsretten i samme stilling som for byretten, og lagmannsretten viser til den fremstilling av saksforholdet som byretten har gitt og som lagmannsretten finner fyldestgjørende. Det er enighet mellom partene mot 3 av fordringene oppsto før konkursåpningen 15. august 1983. I likhet med byretten er lagmannsretten av den oppfatning at også fordringen mot Aspelin Stormbull oppstod før konkursåpningen. Ut fra lagmannsrettens syn på omstøtelsesspørsmålet, jfr. nedenfor, er det ikke nødvendig å gå nærmere inn på tidspunktet.

Når det gjelder den delvise oppsigelse av avtalen som ASF foretok 1. juli 1983, har lagmannsretten et annet syn på denne enn byretten. Avtalen er, for øvrig som også anført av konkursboet, en gjensidig forpliktende og begunstigende avtale. At den gir AFS, under visse vilkår, rett til å si opp avtalen med øyeblikkelig virkning, kan imidlertid ikke gi ASF rett til, ensidig å si opp deler av avtalen som er begunstigende for den annen part, mens de øvrige deler skal bestå.

Siden imidlertid ikke Komprimator protesterte mot endringen, som innebar en stans i forskutteringene, og dessuten fortsatte å sende fakturaer til ASF, kan konkursboet ikke nå høres med at avtalen i sin helhet opphørte å gjelde fra 1. juli 1983. De fordringene som ble stiftet i tiden fra 1. juli 1983 og frem til konkursåpningen 15. august 1983 vil derfor omfattes av factoringavtalen.

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn byretten i spørsmålet om overdragelsene i de siste 3 måneder kan omstøtes som pant for eldre gjeld, idet den mener at det ikke er grunnlag for omstøtelse. Innledningsvis bemerkes at spørsmålet om omstøtelse bare oppstår i den grad de omtvistede fordringer vil gå til dekning av krav ASF hadde på Komprimator fra før. Det vil ikke bli tale om omstøtelse så langt ASF tar seg dekket i fordringen for krav på provisjon, renter m.v. som knytter seg til samme fordring. Det er videre enighet om at det skal skje en avregning etter at det er slått fast hvilke fordringer som tilkommer ASF.

Avgjørende for omstøtelsesspørsmålet må etter lagmannsrettens mening være om det med factoringbestemmelsen i panteloven §4-10 ble innført en ordning med pant i et tingsinnbegrep. Dersom dette var lovgivers mening, vil den sikkerhet factoringselskapet oppnår, anses som en sikkerhet i fordringsmengden slik den er til enhver tid. Lagmannsretten anser det i denne sammenheng uten betydning at avtalen mellom partene i selve avtaledokumentet er angitt som overdragelse av fordringene, mens den i meldingen til Løsøreregisteret er omtalt som avhendelse i sikringsøyemed. Det er på det rene at ordningen med sikkerhet i et tinginnbegrep slik det for eksempel er gjennomført ved reglene om pant i varelager (nå pl 3-14), ikke kunne omstøtes med hejmmel i konkursloven §45 som sikkerhetsstillelse for eldre gjeld.

Noen klar uttalelse om karakteren av den sikkerhetsrett som ble innført ved §4-10 inneholder forarbeidene til panteloven ikke. Men betegnelsen "factoring" sammenholdt med ordlyden i §4-10, se også formuleringen av den tilsvarende bestemmelse (§4-7) i Ot prp nr 39 (1977-78), peker i retning av at man her hadde sikkerhet i et tingsinnbegrep for øye. Det samme er antatt i teorien, jfr. Brækhus Omsetning og Kreditt 2 (1988) side 164 og Krokeide Festskrift til Sjur Brækhus (1988) side 307. Lagmannsretten finner også en viss støtte for sitt syn i avgjørelsene i Rt-1987-35 og Rt-1987-984. Særlig i saken referert i Rt-1987-35 ville det vært naturlig at omstøtelsesspørsmålet hadde vært tatt opp av konkursboet. Lagmannsretten føyer til at omstøtelsesspørsmålet senere er løst gjennom dekningsloven §5-5, slik partene også er enige om, slik at omstøtelse nå bare kan skje under synsvinkelen ekstraordinær betaling. Det tilføyes at Factoringavtalen i dette tilfellet ikke innebar noen ekstraordinær betaling. Lagmannsretten er for øvrig enig med den ankende part i at en omstøtelsesadgang, slik byretten bygger på, vil føre til at factoring-selskapenes sikkerhetsrett ved konkurs ville bli betydelig svekket.

I motsøksmålet er lagmannsretten kommet til samme resultat som byretten for så vidt gjelder fordringen på NSB og kan i det vesentlige tiltre byrettens bemerkninger.

Derimot er lagmannsretten kommet til at konkursboet må frifinnes for kravet om betaling av erstatning på kr. 24000 i forbindelse med levering av en komprimator til Fellesmeieriet. Lagmannsretten anser det godtgjort at Fellesmeieriet hadde krav på et prisavslag og har ikke noe å bemerke til størrelsen av dette. ASF må da respektere at et slikt prisavslag ble gitt.

Etter lagmannsrettens standpunkt har ASF's anke i hovedsøksmålet ført frem, mens Komprimators motanke har vært forgjeves. Retten finner at Komprimator A/S, dets konkursbo bør ilegges saksomkostninger så vel for lagmannsrett som for byrett, jfr. tvistemålsloven §180 annet ledd jfr. §172. Omkostningene settes til, under ett for anken og motanken kr. 41575,-, iberegnet ankegebyret kr. 5400,-. Beløpet er overenstemmende med omkostningsoppgaven fra den ankende parts prosessfullmektig, som retten ikke har noe å bemerke til.

Konkursboets anke i motsøksmålet har delvis ført frem, og motsøksmålet må ansees dels vunnet dels tapt. Hver av partene bør bære sine saksomkostninger både for byrett og lagmannsrett i samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180 annet ledd, jfr. §174, 1. ledd.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

I hovedsøksmålet:

1. A.S. Factoring Finans frifinnes for Komprimator A/S' konkursbos krav på betaling.

2. A.S Factoring Finans er berettiget til utbetalingene fra Fellesmeieriet A/L og Årdal Mekaniske Verksted innestående på særskilt bankkonto hos bobestyreren med påløpne renter.

3. I saksomkostninger for byrett og lagmannsrett betaler Komprimator A/S dets konkursbo til A/S Factoring Finans kr. 41.575,-, - førtientusenfemhundreogsyttifem - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.

I motsøksmålet:

1. Komprimator A/S konkursbo dømmes til å utbetale A/S Factoring Finans 15.012.48 - femtentusenogtolv 48/100 - kroner med 15% rente fra 15. september 83 og til 31. januar 86 og 18% rente fra 1. februar 86 og til betaling skjer.

2. Komprimator A/S konkursbo frifinnes for kravet om betaling av kr. 24.000.

3. Saksomkostninger tilkjennes ikke, hverken for byretten eller lagmannsretten.