LE-1988-103
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1988-08-19 |
| Publisert: | LE-1988-00103 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kjennelse av 19. august 1988 i kjæremålssak nr. 103/88, hl.nr 408/88. |
| Parter: | Kjærende part: Ulf Midtsjø. (Prosessfullmektig: Adv. Jan Henden, Oslo.) Kjæremotpart: Isaksen & Co. A/S. (Prosessfullmektig: Advokatfirmaet Martens, v/advokat Lars Dørheim Nilsen, Bergen). |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Sverre Bjørnsen, formann 2. Lagdommer Erik Smedsrud 3. Lagdommer Rakel Surlien |
| Lovhenvisninger: | Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §248, §268, §262, Tvistemålsloven (1915) §180 |
Det ble avsagt slik kjennelse:
I forbindelse med stevning av 18. februar 1988 har Isaksen & Co. A/S begjært midlertidig forføyning for å få utlevert en Toyota Camry reg. nr. 39106 fra Ulf Midtsjø. Midtsjø var ansatt som salgssjef i selskapet fra 1985 med kontraktsfestet rett til fri bil. Han fikk permisjonsvarsel datert 20. august 1987 med virkning fra 7. september 1987. Han ble sykemeldt fra 28. august 1987. Selskapet krevde tilbakelevering av bilen, men Midtsjø har motsatt seg dette.
Oslo byrett fattet 24. april 1988 slik beslutning hvor det bl.a. heter:
"Retten beslutter overenstemmende hermed å frata Ulf Midtsjø besittelsen av Toyota Camry GLI personbil med reg.nr. DE-39106 og pålegge ham å utlevere bilen med tilhørende nøkler til Isaksen & Co. A/S. Beslutningen gjelder til det foreligger rettskraftig dom i saken. Det kan ikke avverges ved sikkerhetsstillelse.
Spørsmålet om saksomkostninger utstår inntil hovedsaken er avgjort."
Etter at det var holdt muntlig forhandling avsa byretten kjennelse med slik slutning:
"Oslo byretts beslutning av 24. februar 1988 stadfestes. Ulf Midtsjø dømmes til innen 14 dager fra forkynnelsen av kjennelse å betale saksomkostninger til Isaksen & Co. A/S med kr. 15960,- - femtentusennihundreogseksti."
De faktiske forhold og den nærmere begrunnelse fremgår av kjennelsen.
Midtsjø har i rett tid påkjært kjennelsen og begjært oppsettende virkning. Det er i kjæremålssaken foretatt utveksling av prosesskrift mellom partene.
Midtsjø har i kjæremålet av 8. april 1988 bl.a. anført:
"Byretten har tatt feil når den har lagt til grunn at Midtsjø ble ansatt som selger. At han i lange perioder rent faktisk fungerte som selger var et kontraktsbrudd fra Isaksen & Co.s side og kan ikke stille firmaet i noen sterkere stilling forsåvidt angår adgangen til å gå til permitering.
Det ble under rettsmøtet 15. mars 1988 opplyst at Dralle-produktene bare var en del av de varer Midtsjø hadde ansvaret for. Dette har byretten valgt å se bort fra og iallfall tilsynelatende basert sin avgjørelse på at den sterke nedgangen i salget av Dralle-produktene kunne brukes som grunnlag for å permitere ham.
Midtsjø ble fratatt muligheten til å fungere som salgssjef, og de tiltak som burde vært satt i verk for å få salget opp ble ikke gjennomført fra firmaets side. I tillegg kom at Midtsjø var sykmeldt fra 19. januar -22. mars 1987.
Byretten har i sin avgjørelse trukket inn Midtsjøs sykemelding - sykefravær og mener at Isaksen & Co kunne kreve bilen tilbake ved sykefravær av lang varighet. Til dette vil jeg bemerke følgende: For det første ble det opplyst uimotsagt at Isaksen & Co ikke ba om å få bilen utlevert da Midtsjø var syk i over to måneder vinteren 1987. For det andre står det i kontrakten at Midtsjø har fri bil. Det kan ikke oppfattes på noen annen måte enn at han kan disponere bilen fritt til privat bruk. Ansatte som har fri bil har som regel ikke egen privatbil og blir derfor avhengig av å kunne disponere over firmabilen selv om de blir rammet av sykdom.
Ansettelseskontrakten er utarbeidet av Isaksen & Co. Dersom firmaet mente at det skulle ha rett til å kreve bilen tilbake ved langvarig sykdom, burde det sørget for at det ble tatt inn i kontrakten. Når det ikke står noe om sykdomstilfelle i kontrakten, må ordlyden i kontrakten legges til grunn."
Midtsjø har i senere prosesskrift redegjort nærmere for sine arbeidsoppgaver i selskapet som var tilrettelegging av salg og markedsføring. Han fastholder at det ikke var grunnlag for permisjonsvarselet. Isaksen & Co. har for Oslo byrett lagt fram salgstallene for de av de produkter Midtsjø solgte, som viste dårligst utvikling, og latt være å gi opplysninger om de øvrige produktene. Dette har gitt et uriktig bilde, som åpenbart har vært utslagsgivende for byretten. Denne saken verserer for øvrig som arbeidsrettssak ved Bergen byrett.
Midtsjø har nedlagt slik påstand:
"1. Oslo byretts beslutning av 24. februar 1988 oppheves.
2. Ulf Midtsjø tilkjennes saksomkostninger."
Isaksen & Co. A/S slutter seg til byrettens kjennelse, dens lovanvendelse og bevisbedømmelse.
Byretten har bygget på at Midtsjø ble ansatt som salgssjef, og at denne mulighet ikke ble fratatt ham. At han faktisk har fungert som selger, har sammenheng med at omsetningen av Dralle produkter ikke var så stor at man kunne dekke hele Norge, og at markedet måtte opparbeides.
Det har ikke på noe tidspunkt vært bestridt at Isaksen & Co. A/S eier bilen. Om bilbruken heter det bl.a. i kjæremålstilsvaret av 27. april 1988:
"I henhold til ansettelseskontrakten har Midtsjø rett på fri bil. Når man ser dette i sammenheng med Midtsjøs ansettelsesforhold forøvrig, må det være klart at bilen primært skulle brukes i salgsarbeidet. Det har for såvidt ikke vært bestridt av kjæremotparten at Midtsjø også hadde anledning til fritt å benytte bilen privat, men primært skal bilen altså benyttes i firmaets tjeneste.
Kjæremotparten lider vesentlig økonomisk skade så lenge kjæremotparten vegrer seg mot å tilbakelevere bilen. Midtsjøs tilbakeleveringsvegring medfører at selskapet lider vesentlig skade eller ulempe. I denne sammenheng peker jeg på at Høyesteretts Kjæremålsutvalg i kjennelse inntatt i Rt-1960-831, se særlig side 832, har fastslått at loven uttrykk "skade" også omfatter økonomisk skade. Etter kjæremotpartens oppfatning ligger det i sakens natur at eieren av bilen lider vesentlig økonomisk skade/ulempe når man fratas muligheten for å kunne gjøre denne inntektsbringende, eventuelt selge den for å begrense tap."
I prosesskrift av 20. juli 1988 er anførslene oppsummert slik:
"Jeg tillater meg ellers å bemerke at den kjærende part i kjæremålssaken legger opp til en bevisførsel som egentlig har referanse til den verserende arbeidsrettssak mellom partene.
Nærværende sak gjelder imidlertid midlertidig forføyning i tilknytning til et søksmål om plikt til utlevering av den bil som eies av kjæremålsmotparten, men som den kjærende part har disponert i sin stilling som salgssjef, og erstatning i tilknytning til dette. Ved avgjørelsen av kjæremålet må retten prejudisielt ta stilling til kjæremotpartens hovedkrav på bakgrunn av de opplysninger som foreligger da avgjørelsen om den midlertidige forføyning ble truffet av byretten. Det er tilstrekkelig at hovedkravet gjøres sannsynlig, jfr. tvangsfullbyrdelsesloven §248 annet ledd, jfr. §268. Det følger av ansettelseskontrakten mellom Ulf Midtsjø og Isaksen & Co. A/S av 29. mai 1985 at Ulf Midtsjøs hovedansvarsområde er Dralle hårkosmetikk. Det er den dramatiske nedgangen i salgstallene som er det saklige grunnlag for permittering av Midtsjø.
De foreliggende bevis på dette punkt må etter kjæremotpartens oppfatning ansees som tilstrekkelig sannsynliggjøring for at det forelå saklig grunnlag for permittering av Midtsjø, og at han under permisjons- og sykmeldingsperioden må være forpliktet til å stille bilen til Isaksen & Co. A/S' disposisjon. At hans unnlatelse av å gjøre dette påfører Isaksen & Co. A/S vesentlig skade eller ulempe, må i denne situasjon være innlysende."
I prosesskrift av 11. august 1988 anføres at det ikke er grunnlag for begjæringen om oppsettende virkning. Midtsjø unndrar seg enhver mulighet for kontakt, og det er grunn til å anta at han i følge hans far, rettsstridig skal ha forføyet over bilen ved salg med den fare for verdiforspillelse som derved foreligger.
Isaksen & Co. A/S har nedlagt slik påstand:
"1. Oslo Byretts kjennelse av 17. mars 1988 i sak nr. 572/88-9, stadfestes.
2. Kjæremotparten tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten."
Lagmannsretten skal bemerke:
Idet lagmannsretten nå tar standpunkt til realiteten i kjæremålet, behandles ikke begjæringen om oppsettende virkning.
Lagmannsretten viser til at ifølge stevningen av 18. februar 1988 dreier saken seg om tilbakelevering av den firmabil Midtsjø innehadde mens han arbeidet for Isaksen & Co A/S. For dette tilbakeleveringskravet er det krevet midlertidig forføyning. Det er følgelig tilbakeleveringskravet og ikke permitteringssaken som er det omtvistede krav, jfr. tvangsfullbyrdelsesloven §262 nr. 2. Etter tvangsfullbyrdelsesloven §248, jfr. §268 er det et vilkår at kravet og grunnlaget for det gjøres sannsynlig. Etter lagmannsrettens oppfatning må dette bero på en tolkning av ansettelseskontrakten av 29. mai 1985 som i utdrag er inntatt i byrettens kjennelse.
Ifølge kontrakten ble Midtsjø ansatt som salgssjef, og det fremgår også at han skulle ha salgsoppgaver, jfr. pkt. 2 sammenholdt med bestemmelsen om at han skulle "reise etter fast regning". Kontraktens bestemmelser om rett til fri bil med mobiltelefon må etter dette først og fremst anses begrunnet ut fra Midtsjøs behov for bil i det daglige arbeid som stillingen omfattet. At bilen kan brukes privat, kan etter lagmannsrettens mening ikke tillegges vekt i spørsmålet om tilbakelevering. Midtsjøs disposisjonsrett er således betinget av at han faktisk utøver sin stilling for firmaet.
Det fremgår at Midtsjø ikke har utført sitt arbeid i firmaet hele det siste året, og at dette skyldes sykemelding/ permittering. Ved langvarig fravær som i dette tilfelle, finner lagmannsretten det utvilsomt at retten til bilen bortfaller, og at tilbakeleveringskravet derved er sannsynliggjort. Lagmannsretten legger således avgjørende vekt på fraværets lengde, og tar ikke standpunkt til om det i forbindelse med sykemelding/permittering hadde vært rimelig med en overgangsordning for bilbruken. På denne bakgrunn er det ikke nødvendig å gå nærmere inn på spørsmålet om permisjonsvarselet var rettmessig. Det vises for så vidt bare til det byretten har uttalt om dette.
Bilen tilhører og er registrert på arbeidsgiveren og utgjør endel av dennes økonomiske grunnlag. Lagmannsretten finner det sannsynliggjort at Isaksen & Co A/S påføres vesentlig økonomisk skade ved ikke å få tilbakelevert bilen, jfr. byrettens bemerkninger om dette.
Vilkårene for midlertidig forføyning er etter dette til stede, jfr. tvangsfullbyrdelsesloven §262 nr. 2. Lagmannsretten stadfester byrettens kjennelse, idet man også er enig i omkostningsavgjørelsen.
Kjæremålet har ikke ført frem, og Midtsjø skal etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd, betale sakens omkostninger for lagmannsretten. Etter lagmannsrettens oppfatning har kjæremålssaken fått et større omfang enn nødvendig, noe som må tilskrives den tapende part.
Saksomkostningene fastsettes etter dette skjønnsmessig til kr 3 000,-.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Oslo byretts kjennelse av 17. mars 1988 stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Ulf Midtsjø til Isaksen & Co A/S 3000 - tre tusen - kroner innen 14 - fjorten - dager fra forkynnelsen av denne kjennelse.