LE-1988-169
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1988-10-21 |
| Publisert: | LE-1988-00169 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kjennelse av 21. oktober 1988 i Kjæremål nr.169/88 hl.nr.580/88. |
| Parter: | Kjærende part: B (Prosessfullmektig: Advokat Trygve Merckoll, Oslo.) Kjæremotpart: Bjarne Høyenholm Agenturer (Prosessfullmektig: Advokat Morten Mørch jr., Oslo). |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Sverre Bjørnsen, formann 2. Lagdommer Erik Smedsrud 3. Lagdommer Emil Eriksrud ***** |
| Lovhenvisninger: | Ektefelleloven (1927) §24, §46, Tvistemålsloven (1915) §403, §30, §197, §180, §172, Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §2 |
Det ble avsagt kjennelse:
I begjæring av 10. desember 1987 til Oslo byfogdembete anmodet Bjarne Høyenholm, Agenturer, tvangsauksjon over eiendommen (leiligheten) gnr.99, bnr.66, seksjonsnr.72 (Tokerudberget 29) i Oslo. Grunnlaget var utlegg av 31. august, tinglyst 16. oktober 1987 for tilsammen kr.85240,- i henhold til dom av 27. august 1986. Som saksøkt ble oppgitt B, Urtegaten 32, Oslo, som hadde hjemmel til leiligheten i henhold til skjøte tinglyst 13. august 1985.
Tvangsauksjonen ble av namsretten den 11. april 1988 besluttet avholdt den 16.juni 1988.
I brev av 5. april 1988 til Oslo byfogdembete anmodet B om at tvangsauksjonsvarslet skulle trekkes tilbake. Begrunnelsen var at leiligheten tilhørte hustruen A i henhold til ektepakt av 19. oktober 1964. I ektepakten ble ektefellenes daværende bolig Martin Borrebekkensvei 32, Årvold, med innbo og løsøre hustruens særeie. Denne leiligheten ble senere byttet i den leilighet i Tokerudberget 29 som nå ble forlangt solgt ved tvangsauksjon for Bs gjeld. Etter ektefelleloven §24 var også denne leiligheten hustruens særeie. Tvangsauksjonen kunne derfor ikke holdes.
Kravet til notoritert er oppfylt ved at ektepakten ble tinglyst i personregisteret i Oslo den 6. november 1964.
Det ble hevdet at både Bjarne Høyenholm, Agenturer, og prosessfullmektigen, advokat Morten Mørch jr., var kjent med at leiligheten var As særeie.
Bjarne Høyenholm, Agenturer, hevdet i brev av 26. april 1988 at ektepakten måtte ha vært tinglyst på angjeldene eiendom for å få rettsvern, jfr. ektefelleloven §46. Det ble videre anført at da ektefellene hadde fullstendig særeie, måtte leiligheten tilhøre hjemmelsinnhaverens, Bs, særeie.
Den 26. mai 1986 avsa Oslo namsrett kjennelse med slik slutning:
"Tvangsauksjonen over s.nr.72 av gnr.99, bnr.66 blir å fremme."
Om saksforholdet forøvrig, partenes anførsler og namsrettens begrunnelse vises til namsrettens kjennelse.
B har den 16. juni 1988 rettidig påkjært namsrettens kjennelse og nedlagt slik påstand:
"1. Oslo namsretts kjennelse av 26. mai 1988 oppheves.
2. B tilkjennes saksomkostninger."
Den kjærende part har i det vesentlige henholdt seg til sine anførsler for namsretten. Det anføres således at leiligheten tilhører As særeie, og at kjæremålsmotparten var klar over dette. Ektefellenes leilighet i Martin Borrebekkensvn. 32, Årvold, ble innkjøpt for midler som hustruen fikk som forskudd på arv fra sine foreldre. Leiligheten ble byttet med s.nr.72 i Tokerudberget 29 gjennom Boligsjefens kontor i Oslo. Det erkjennes at leiligheten stod i mannens navn. Årsaken til dette kjennes ikke. Leiligheten er imidlertidig reelt behandlet som hustruens særeie i alle år. Det var først etter seksjoneringen i 1984-85 at leiligheten fikk eget blad i grunnboken slik at det ble mulig å få registrert ektepakten der. Da ektepakten var registrert ved Oslo byskriverembete allerede i 1964 gikk man ut fra at gyldigheten og rekkeviden av ektepakten fortsatt var den samme.
Til støtte for anførselen om at kjæremålsmotparten har kjent til at leiligheten var hustruens særeie, har den kjærende part fremlagt enkelte brev og erklæringer.
Den kjærende part har også bedt om at det holdes muntlig forhandling etter tvistemålsloven §403.
Den kjærende part har videre vist til at hver av ektefellene kun er ansvarlig for den gjeld han eller hun har, jfr. ektefelleloven §30. En kreditor har ikke adgang til å ta utlegg i og senere realisere den annen ektefelles rådighetsdel eller særeie. Det er henvist blant annet til Petter Lødrup (1984) side 134.
Bjarne Høyenholm Agenturer har tatt til motmæle og har nedlagt slik påstand:
"1. Tvangsauksjonen over s.nr.72, gnr.99, bnr.66 i Oslo blir å fremme.
2. Bjarne Høyenholm Agenturer tilkjennes saksomkostninger."
Kjæremålsmotparten har også i det vesentlige henholdt seg til sine anførsler for namsretten. Det hevdes således at det ikke er klart at leiligheten er As særeie. Når ektefellene har fullt særeie og hjemmelen på eiendommen står på B, skulle en tro at leiligheten var Bs særeie. Kunnskap om at leiligheten påstås å være As særeie, fikk kjæremotparten først etter tinglysning av utlegget den 16. oktober 1987. Den dokumentasjon som den kjærende part har fremlagt som bevis for kjæremålsmotpartens kjennskap til ektepakten, påstås avvist med hjemmel i tvistemålsloven §197. Muntlig forhandling antas unødvendig.
Kjæremålsmotparten har ikke uttalt seg om anvendelsen av ektefelleloven §30 men har som nytt for lagmannsretten anført at både grunnbokens positive og negative troverdighet at utlegges står seg.
Lagmannsretten bemerker først at den ikke har funnet at det foreligger slike særlige grunner som skulle tilsi muntlig forhandling, jfr. tvistemålsloven §403 tredje ledd.
Videre er - overenstemmende med kjæremålsmotpartens begjæring ikke brukt den dokumentasjon den kjærende part har fremlagt ved sitt prosesskrift av 7. juli 1988 (dok.5-8.), jfr. tvistemålsloven §197.
Lagmannsretten legger til grunn at ervervet av ektefellenes leilighet i Martin Borrebekkensvei 32 helt ut ble finansiert ved midler som A mottok som forskudd på arv fra sine foreldre. Dette er heller ikke bestridt av kjæremålsmotparten.
Ektepakten av 19. oktober 1964 som opprettet særeiet for A for alt innbo og løsøre og leiligheten, er en naturlig konsekvens av denne finansiering. Ektepakten og berunnelsen for dens opprettelse viser da også klart at leiligheten ble brakt inn av hustruen på en slik måte at den - hvis særeie ikke var opprettet- ville tilhørt As rådighetsandel i et felleseie.
Vurderingen av dette må bli den samme også i forhold til kjæremålsmotpartens beslagsrett, jfr. kjennelse av Høyesteretts kjæremålsutvalg referert i Rt-1978-871.
Lagmannsretten legger videre til grunn - også uimotsagt fra kjæremålsmotparten - at leiligheten i Tokerudberget 29 (s.nr.72) ble ervervet gjennom bytte med leiligheten i Martin Borrebekkensvei 32. Også denne leilighet tilhører da - i motsetning til det namsretten er kommet til - As særeie i henhold til ektepakten av 1964, jfr. ektefelleloven §24.
Lagmannsretten er enig med namsretten i at ektepakten for å få rettsvern mot godtroende kreditorer må tinglyses på angjeldende eiendom, jfr. ektefelleloven §46 annet ledd.
Lagmannsretten er også enig med namsretten i at det er intet i det som er opplyst som gir grunnlag for å anta at den kjærende part før utleggsforretningen i oktober/november 1987 kjente til at leiligheten tilhørte As særeie.
Dette kan imidlertid ikke være avgjørende for den kjærende parts rettsstilling i dette tilfelle.
Selv om bestemmelsen om særeie i ektepakten av 1964 ikke har rettsvern ovenfor den kjærende part, kan ikke det ha som konsekvens at kreditors (den kjærende parts) stilling blir bedre enn om det var felleseie mellom ektefellene. Ved et felleseie er rådighetsforholdet, og ikke hjemmelssituasjonen, avgjørende, jfr.ektefelleloven §30. Se tilsvarende også dom referert i RG-1974-527 (Eidsivating). Noen legitimasjonsvirkning knyttet til at B er oppført som hjemmelsinnhaver av leiligheten, oppstår ikke i dette tilfelle.
Som beskrevet ovenfor legger Lagmannsretten til grunn at leiligheten i Tokerudberget 29 helt ut ble ervervet ved midler som skriver seg fra A. Etter ektefelleloven §30 hefter da ikke A med leiligheten for kjæremålsmotpartens gjeld. Det var således en feil at det ble tatt utlegg i leiligheten for det krav kjæremålsmotparten har mot den kjærende part. Tvangsauksjonen i henhold til utlegget kan følgelig ikke fremmes.
Saksomkostninger ble ikke påstått eller gitt for namsretten.
Kjæremålet har ført frem. Lagmannsretten finner at kjæremålsmotparten bør betale saksomkostninger til den kjærende part for lagmannsretten, jfr. tvistemålsloven §180 annet ledd, jfr. §172 første ledd, jfr. tvangsfullbyrdelsesloven §2. Saksomkostningene fastsettes overenstemmende med inngitt oppgave til kroner 3900,- hvorav kroner 3200,- er salær etc. til advokat Trygve Merckoll.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Tvangsauksjonsbegjæringen av 10. desember 1987 tas ikke til følge.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Bjarne Høyenholm Agentur til B 3900 - tretusennihundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av kjennelsen.