LE-1988-213
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1989-04-03 |
| Publisert: | LE-1988-00213 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Dom av 3. april 1989 i ankesak nr. 213/88 hl.nr. 329/88. |
| Parter: | Ankende part: Hroar A. Hansen (Prosessfullmektig: Advokat Leif Ericsson, Drammen). Motpart: Morthen Alme (Prosessfullmektig: Advokat Erik Nøkleby, Drammen). |
| Forfatter: | Lagdommer Nils Moe, formann. Lagdommer Ola Melheim. Lagdommer Odd Emil Blomdal. Meddommere: Bygg-, tømrermester Lars Unnli, Oslo. Murmester Finn Christian Due, Oslo |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §180 |
Saken gjelder krav om oppgjør for diverse ombygnings- og reparasjonsarbeid.
Morthen Alme utførte i første halvår 1986 diverse snekkerarbeid for Hroar A. Hansen i Bergstien nr. 47 og nr. 51 i Drammen. Det beløp som er krevet, utgjør kr. 222951,38 med tillegg av renter. Hansen har nektet å betale beløpet under henvisning til at han har et motkrav for mangelfullt utført arbeid i Bergstien nr. 51. Dette refererer seg til diverse buler (valker) i tapetet i 3 rom i første etasje. Det erkjennes at motkravet er mindre enn det tilbakeholdte beløp, men det er ikke angitt noe eksakt motregningsbeløp. Det er vist til at retten må beregne hva det vil koste nå å sette rommene i tilfredstillende stand. Dette vil først og fremst gjelde arbeidsutgifter og utlegg til materialer, men det må også vurderes om det er nødvendig med reparasjon av underlaget på grunn av fuktskader.
Drammen byrett avsa dom i saken den 28. januar 1988 med slik slutning:
"Innen 14 -fjorten- dager betaler Hroar A. Hansen til Morthen Alme kr. 222951,38 -tohundreogtjuetotusennihundreogfemtien 38/100- med tillegg av 18 -atten- % rente p.a. av kr. 216261,38 fra 20. september 1986 til betaling skjer, samt saksomkostninger med kr. 19980,- -nittentusennihundreogåtti 00/100-."
Hroar A. Hansen har i rett tid påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett. Han har lagt ned slik påstand:
"Hroar A. Hansen frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett."
Morthen Alme har tatt til gjenmæle. Han har for lagmannsretten lagt ned slik påstand:
"1. Byrettens dom stadfestes, dog slik at Morthen Alme tilkjennes 18 % rente av saksomkostningene kr. 19980,00 fra 26. februar 1988 til betaling skjer.
2. Morthen Alme tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten."
Det nærmere saksforhold fremgår av byrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.
Ankeforhandling ble holdt i Drammen tinghus den 9. og 10. mars 1989. Hroar A. Hansen hadde lovlig forfall på grunn av sykdom. Saken ble likevel fremmet, idet Hansen var representert ved sin prosessfullmektig, advokat Leif Ericsson. Ankemotparten møtte og avga forklaring. Inger-Britt Bekkevold Nygård som er samboer med Hansen, ble avhørt som vitne, og fikk anledning til å være til stede under hele ankeforhandlingen. Det ble avhørt ytterligere ett vitne og foretatt åstedsbefaring. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.
Den ankende part, Hroar A. Hansen, har i det vesentlige gjort gjeldende:
Byretten har tatt feil både med hensyn til bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen.
Det er viktig for vurderingen av saken å ha for øyet hva slags eiendom det her gjelder og hva slags arbeid som var forutsatt utført. Eiendommen er en ca 100 år gammel murvilla i et av byens beste strøk. Hansen ønsket den restaurert under særlig hensyntagen til de estetiske verdier. Man skulle bevare så meget som mulig av ornamenter, karmer, dørlister m.v. Det som skulle gjøres av nye ting, skulle være av beste kvalitet. At det samtidig var et ønske om rask ferdigstillelse, var aldri ment å skulle gå på bekostning av kvaliteten. Denne motivasjon avspeiles gjennom de fremlagt regninger, som viser at de vesentligste utgifter refererer seg til arbeidspenger.
Det var Alme som bestemte fremdriften av arbeidet. Han engasjerte selv elektriker, rørlegger og murer. Han har lønnet disse over egen kasse etter delvis å ha fått oppgjør av Hansen. For sitt administrative arbeid har han beregnet seg vanlig timebetaling, som er inkludert i den regning han har sendt Hansen. Alme må derfor betraktes som hovedentreprenør i forhold til disse som underentreprenører. Når det gjelder tapetsereren, Tapethuset Christensen A/S, må han betraktes som sideentreprenør i forhold til Alme, dog uten administrativt ansvar for Alme.
De buler som er påvist i tapetet, må karakteriseres som en mangel. Mangelsbegrepet bygger på en objektiv vurdering, og Alme må etter det hendelsesforløp som foreligger, være ansvarlig for skadene. Risikoen må med andre ord påhvile Alme som entreprenør, og ikke byggherren. Man kan også si at det foreligger et objektivt mangelsansvar siden Alme ikke har fraskrevet seg mulig ansvar. Almes ansvar kan også bygges på et culpagrunnlag, forutsatt at retten finner det bevist at vanninnsig fra husets tak og yttervegger, har forårsaket skaden.
Når det gjelder Almes ansvar på grunn av mangelfullt utført arbeid, er det ikke relevant som gjort av byretten, å sondre mellom forskjellige bruksområder ved disponeringen av huset. Det er her bestilt kvalitetsarbeid med sikte på utleie til kontorformål. Da er det en mangel i samme grad som om huset skulle brukes til boligformål.
Det må legges til grunn at Alme ga dårlige råd allerede ved valget av plater. Selv om Alme foreslo en annen platetype først, er ikke dette avgjørende. Hans forslag om å bruke huntonittplater etter at han hadde hørt Hansens behov, var ikke faglig forsvarlig. Den gjengivelse av faktum som fremgår av byrettens dom, er helt misvisende. Det er her vist til uttrykksmåten om at Alme ikke skulle ha noe annet alternativ enn å foreslå huntonittplater. Ved vurderingen av dette spørsmål, må man legge avgjørende vekt på at Hansen og hans representant, fru Nygård, ikke var fagfolk. Som legfolk var de helt avhengige av Almes råd. At Hansen ønsket å bruke plater av 6 mm tykkelse for å kunne beholde bestående vinduslister m.v., fritar ikke Alme for den kritikkverdige anbefaling han ga. Han burde rett og slett frarådet valget, bl.a. under henvisning til at det var mulig å spesialbestille hele plater. Da ville man unngått å skjøte platene, og dermed det alt vesentlige av de oppståtte skader.
Det er også grunn til å stille spørsmålstegn ved selve arbeidets utførelse. Skadene på tapetet ble oppdaget forholdsvis tidlig, og det arbeid som senere ble utført, har stort sett holdt mål. Dette gjelder særlig det som er gjort i trappen og delvis i annen etasje. Også her har man imidlertid en indikasjon på mangelfullt arbeid, idet en av malerne måtte gå over og spikre en av platene. Det må derfor legges til grunn at det foreligger mangelfullt utført arbeid på flere punkter. På samme måte som i kjøpsretten, har entreprenøren et objektivt mangelsansvar. Det er Alme som entreprenør, og ikke byggherren, som har ansvaret. Når ansvar kan bygges på dette grunnlag, er det for så vidt ikke nødvendig å gå nærmere inn på årsakene til bulene i tapetet.
Subsidiært er det gjort gjeldende at Alme også er ansvarlig på culpagrunnlag. Dette forutsetter at retten finner årsaken til skadene i de spesielle fuktighetsproblemer som forelå. Fuktigheten kan påvirke materialene innenfra, eller den kan komme fra husets tak og yttervegger. En eventuell kombinasjon av disse uheldige forhold, kan ha fremskyndet skadene. Det er her særlig fremhevet:
Alme skulle ha sørget for at platene tørket ordentlig før han begynte arbeidet, og før tapetsereren fortsatte. Dette var nødvendig av hensyn til ekspansjonsproblemet, særlig langs de horisontale skjøtene. Enda mer kritikkverdig er Almes opptreden på grunn av den veiledningsplikt han har som entreprenør når det gjelder husets alminnelige tilstand som reparasjonsobjekt. Alme har erkjent i retten at han ikke var seg bevisst at det av denne grunn var noen risiko forbundet med arbeidet. Han burde imidlertid som fagmann ha forstått dette. Hans unnlatelse av å konstatere at det forelå et fuktighetsproblem, var uaktsomt og ansvarsbetingende. Alme burde som fagmann ha forklart Hansen som legmann at det ikke var forsvarlig å foreta et så omfattende og kostbart innredningsarbeid, når huset på grunn av manglende utvendig vedlikehold, ikke holdt mål. Det er her vist til Rt-1967-1248.
Til motpartens anførsel om at Alme har gitt den nødvendige informasjon og tatt de nødvendige forbehold, er det anført at Alme må ha bevisbyrden for dette. Han har ikke godtgjort å ha forholdt seg som påstått på noe punkt. Både av forklaringen i retten og av den dokumenterte korrespondanse, fremgår det at Alme har vært oppmerksom på risikoen for problemer. Det er her særlig vist til hans brev av 16. juli 1986 1 nederst, hvorav fremgår at Alme nærmest har hatt den oppfatning at resultatet ville blitt dårlig uansett. Enten ville man fått folder i tapetet eller tapetet ville ha sprukket.
Ankemotparten, Morthen Alme, har i det vesentlige gjort gjeldende:
Byrettens dom er riktig både hva angår bevisvurderingen og lovanvendelsen.
Det bestrides at det skulle utføres et restaureringsarbeid av en slik klasse og uten omkostningshensyn som nå påstått. Alme skulle foreta et bestemt, avgrenset platearbeid, og det skulle gjøres så snart som mulig. Det var for så vidt et ordinært ombygnings- og reparasjonsoppdrag, som ble utført etter de beslutninger som ble truffet av Hansen og/eller hans representant, fru Nygård.
På denne bakgrunn er det en konstruksjon å snakke om Alme som hovedentreprenør og Christensen (tapetsereren) som sideentreprenør. Hvis man har behov for en slik terminologi, må de to nærmest anses som likestilt i forhold til Hansen. Heller ikke i forhold til elektriker, rørlegger og murer, var Hansen noen hovedentreprenør. Han hadde rett og slett skaffet håndverkerne som kjentmann i håndverkerkretser. At han har betalt disse, istedenfor å henvise dem direkte til Hansen, er mer en tilfeldighet.
Alme er enig i at det objektivt sett er en mangel at tapetet buler. Årsaken er imidlertid ikke gal anbefaling av materialer eller uforsvarlig utført arbeid. Alme foreslo først 12 mm tykke gipsplater. Deretter foreslo han tilsvarende sponplater, som han startet opp med. Dette arbeid ble imidlertid stoppet av Hansen, som ønsket tynnere plater for å slippe å fjerne vinduslister m.v. Når Alme så foreslo huntonitt, var det fordi de andre platetypene ikke kunne leveres i 6 mm tykkelse. Alme ga imidlertid uttrykk for visse betenkeligheter, bl.a. kunne overflaten bli ujevn fordi platene var forholdsvis tynne når man tar det ujevne underlaget i betraktning.
Det er heller ikke noe grunnlag for å påstå at Alme har utført dårlig arbeid. Platene ble festet til veggen på vanlig måte, både hva angår liming og stifting. Det er ingen forskjell på selve det arbeid som er utført i de skadede rom, sammenlignet med resten av huset. På de andre stedene, hvor det ikke var tilsvarende fuktighetsproblemer, er det ikke oppstått skader på tapetet. Det er for øvrig eiendommelig at det ikke er oppstådt buler langs de vertikale skjøtene, hvis det skulle være mangler ved selve arbeidet.
Hva spesielt angår spørsmålet om høyden på platene, ble dette drøftet i forbindelse med spørsmålet om hvor man skulle legge skjøten. Hansens representant var da enig i at skjøten burde plasseres nederst og ikke øverst på veggen. Dette var ment som en sikkerhetsforanstaltning og uten tanke på noe fuktighetsproblem. Når man må sparkle to helt plane flater som støter mot hverandre, er det ikke mulig å unngå at det blir en liten forhøyning selv om det blir pusset forsvarlig. Det man derfor regnet som en mulighet, var at det kunne fremstå en liten forhøyning langs skjøten, og at denne ble minst synlig lengst nede. Det må anses bevist at den ankende parts representant aksepterte denne løsning. Slik forklarte hun seg også for byretten. At hun nå ikke husker dette, er ikke overbevisende. Det var forøvrig ikke Almes ønske å legge den horisontale skjøt nederst av arbeidsmessige grunner. For ham var det lettere å arbeide med skjøten øverst på veggen. Det var i den foreliggende situasjon ikke aktuelt å vurdere spørsmålet om å spesialbestille hele plater, noe som ville forsinke arbeidet vesentlig. Det kan derfor ikke anses godtgjort at Alme har gitt dårlig råd vedrørende materialvalget eller at han har utført mangelfullt arbeid. Den ankende part fikk valget mellom flere materialtyper, han ble orientert om visse mulige problemer og traff et valg. Det er derfor ikke mangler ved selve arbeidet som er årsaken til skaden. Årsaken må alene skyldes fuktighet i huset som skriver seg fra tak og yttervegger på grunn av dårlig vedlikehold. Dette var Alme ikke klar over da arbeidet ble påbegynt. Han kan heller ikke klandres for sin uvitenhet. Slik som den ankende part har brukt dette argument under ankeforhandlingen, er det i realiteten fremsatt en ny anførsel om ansvar på culpagrunnlag. Ankemotparten har ikke funnet å burde protestere mot dette, bl.a. fordi anførselen i seg selv er så dårlig underbygget at den ikke kan føre frem. Alme hadde et begrenset enkeltoppdrag. Han hadde ingen totalentreprise, og en nærmere vurdering av husets alminnelige tilstand lå utenfor hans oppdrag.
Subsidiært er det gjort gjeldende at Alme ikke kan pålegges ansvar utover hva det nå vil koste å tapetsere om 2 eller 3 av rommene. Etter vitneførselen er det anslått en maksimal utgift på ca kr. 17000,- pr. rom.
Endelig har ankemotparten gjort gjeldende at den tilbakeholdsrett som Hansen har utvist når det gjelder Almes samlede tilgodehavende, er i strid med gjeldende entrepriserett. Det er her vist til NS 3401 nr. 22-3 og nr. 24-4.
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten og skal bemerke:
Saken står i det vesentlige i samme stilling som for byretten. Den ankende part har antagelig gitt sin anførsel om ansvar på culpagrunnlag, en noe annen utforming for lagmannsretten. Det er her mer eksplisitt gitt uttrykk for utvist culpa i forbindelse med spørsmålet om Almes ansvar for å bedømme husets bygningsmessige tilstand i sin alminnelighet. For byretten er culpagrunnlaget mer indirekte kommet til uttrykk i forbindelse med kritikken av Almes råd når det gjelder forslag til platevalg, samt at han selv ikke tok noen forbehold for eventuelle problemer ved bruk av tynnere plater. Culpaanførselen for lagmannsretten har som nevnt fått en annen form, men er ikke et nytt ankegrunnlag, og det foreligger antagelig heller ikke et nytt rettsfaktum. Lagmannsretten finner imidlertid ikke grunn til å gå nærmere inn på dette, idet motparten ikke direkte har protestert mot anførselen.
Innledningsvis vil lagmannsretten bemerke at man ikke finner særlig veiledning i en sondring mellom forskjellige former for entrepriser. Alme må anses for å ha hatt et enkeltoppdrag, som var begrenset til å beslå diverse rom med plater, samt noen spesialoppdrag med ombygning, listing m.v. I forhold til tapetsereren, hvis firma også utførte malerarbeidet, hadde Alme ingen spesielle forpliktelser. Maleren var for øvrig allerede i arbeid da Alme kom inn i bildet. Almes arbeid var først og fremst foranlediget av at maleren ikke anbefalte å bruke det gamle strieunderlaget. Noen spesiell forpliktelse til å veilede tapetsereren, f.eks. med hensyn til opptørking av plater m.v. kan Alme ikke sees å ha hatt. Dette må like meget ha vært tapetsererens eget ansvar. Det er også en alminnelige praksis i håndverksbransjen at når en håndverker fortsetter der en annen er ferdig, ligger det en aksept i at arbeidsgrunnlaget er i orden. Heller ikke i forhold til elektriker, rørlegger eller murer, kan Alme sies å ha hatt et overordnet ansvar som får betydning for løsningen av saken.
Når det gjelder mangelsinnsigelsen, er retten enig med den ankende part i at den må bedømmes ut fra objektive kriterier. Man er også enig i at det foreligger en mangel, og at det ikke er relevant å trekke inn sondringen om bruksmåte, slik byretten synes å ha gjort. Derimot er retten uenig i at det i et slikt tilfelle nærmest skulle være unødvendig å se på årsakene til mangelen. Et rent objektivt ansvar påhviler ikke den som utfører arbeidet. Det må blant annet tas hensyn til forutsetningene for utførelsen av arbeidet. Det kan herunder bli aktuelt å foreta en risikoavveining, men den må bero på en konkret vurdering av omstendighetene i det enkelte tilfelle. Lagmannsretten skal i den anledning bemerke:
Det finnes ikke bevist at det er mangler ved selve utførelsen av arbeidet. Det er således ikke grunnlag for å hevde at det er begått feil ved lagring, skjæring, liming, stifting m.v. av platene. Dersom årsaken til bulingen kunne henføres til en uforutsett begivenhet i forbindelse med selve arbeidet, f.eks. en feil ved lim eller stift, kunne en risikoavveining tilsi at Alme ble ansvarlig. Det foreligger ikke noe som tyder på et slikt årsaksforhold.
Spørsmålet blir dernest om Alme kan gjøres ansvarlig fordi han som fagmann ikke har gitt Hansen de riktige råd m.h.t. materialvalg m.v. Dette er i så fall et spørsmål om ansvar på culpagrunnlag.
Det anses bevist at Alme foreslo en annen type plater først. Det er noe uklart hva som her passerte, men det må i hvert fall være på det rene at han foreslo å bruke 12 mm tykke sponplater. Det er heller ikke tvilsomt at det var Hansens ønske å gå ned til 6 mm tykkelse for derved lettere å kunne bevare gammel belistning m.v. I og med at denne tykkelse ikke ble laget som sponplate, synes det å være på det rene at den eneste aktuelle materialtype da var huntonitt. Lagmannsretten finner det bevist at Alme hadde betenkeligheter på grunn av det ujevne underlaget når man skulle bruke en såpass tynn plate, og at han ga uttrykk for dette. Det anses også godtgjort at Alme nevnte mulighetene for en forhøyning langs skjøtene på grunn av sparkelmassen. Man finner det videre bevist at Hansens representant tok sjansen på at det kunne bli en liten forhøyning langs skjøten, selv om sparkelen ble slipt så langt ned som mulig.
Når det gjelder spørsmålet om høyden på platene, finner retten det ikke ansvarsbetingende at Alme unnlot å undersøke muligheten av å få bestilt hele plater. Det synes å være noe uklart om dette overhode ville være mulig uten meget vesentlige forsinkelser. Derimot antas det mulig å få bestilt en plate på ca 3 m, men også da ville man få en skjøt, om enn vesentlig lenger nede på veggen. Når retten ikke finner å kunne tillegge disse forhold særlig vekt, er det fordi det ut fra rettens vurdering av årsaksforholdet, ville oppstått skader selv om man ikke hadde skjøter. Skadene vil bare ha kommet noe senere. Slik retten ser det, er den direkte årsak til skaden de spesielle fuktproblemer som i det vesentlige kan henføres til dårlig utvendig vedlikehold av huset. Dette gjelder særlig tak og utvendig puss. Et slikt årsaksforhold må anses som en så uforutsett begivenhet i forhold til det oppdrag som Alme hadde, at han ikke kan bære risikoen. Retten har her lagt vekt på at Alme som foran nevnt, må anses å ha hatt et forholdsvis begrenset oppdrag i den forstand at det bare gjaldt en del av arbeidet med de innvendige vegger, selv om dette totalt sett kostet et betydelig beløp. Dersom Alme hadde hatt en totalentreprise, ville spørsmålet ha stilt seg annerledes. Det ville også ha vært situasjonen om han f.eks. hadde fått som spesialoppdrag å besiktige de deler av huset som her er nevnt. På den annen side legger retten ikke uvensentlig vekt på de forutsetninger som den ankende part selv har hatt eller burde ha hatt når det gjelder å bedømme faren for fuktskader. Hansen må antas å ha foretatt en besiktigelse i forbindelse med kjøpet av huset. Det er også overveiende sannsynlig at han har fått avholdt en takst, som må forventes å ha gitt en indikasjon på de faremomenter som forelå. Retten vil heller ikke unnlate å bemerke at Hansen ut fra sin erfaring ellers, må antas å være en ressurssterk person som selv kunne trekke slutninger ut fra sin viten om huset. Selv om han ikke er håndverkskyndig i de bransjer som her er berørt, må han som formann i bygningsrådet antas å ha en bedre innsikt enn de fleste i problemstillinger av denne art.
Anken har etter dette vært forgjeves, og den ankende part bør etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd, pålegges å erstatte motparten sakens omkostninger for lagmannsretten. Det er fremlagt omkostningsoppgave på kr. 17135,-, hvorav salær utgjør kr. 17000,-. Oppgaven legges til grunn. I tillegg kommer utgifter til fagkyndige meddommere etter endelig avregning.
Hroar A. Hansen ble pålagt å erstatte sakens omkostninger for byretten. Lagmannsretten stadfester avgjørelsen, jfr. tvistemålsloven §180 annet ledd, jfr. §172 første ledd.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Byrettens dom stadfestes, dog slik at Morthen Alme tilkjennes 18 - atten - prosent rente av 19.980,- nittentusennihundreogåtti - kroner i saksomkostninger fra 26. februar 1988 til betaling skjer.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Hroar A. Hansen til Morthen Alme 17.135,- - syttentusenetthundreogtrettifem - kroner med tillegg av omkostninger til fagkyndige meddommere etter endelig fastsettelse.
3. Oppfyllelsesfristen etter punkt 2 er 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom. Oppfyllelsesfristen for så vidt angår omkostningene til fagkyndige meddommere er 2 -touker fra meddelelsen.