LE-1988-221
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1988-10-10 |
| Publisert: | LE-1988-00221 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kjennelse av 10. oktober 1988 i kjæremålssak nr. 221/88, hl.nr 692/88. |
| Parter: | Den kjærende part: Knut Hansen (Prosessfullmektig: Advokat Inge Hobæk, Oslo). Kjæremotparter: 1. Staten v/Sosialdepartementet (Prosessfullmektig: Advokat Harald S. Kobbe, Oslo). 2. Oslo kommune v/ordføreren (Advokat Tor Arne Sørensen, Oslo). |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Sverre Bjørnsen, formann 2. Lagdommer Erik Smedsrud 3. Lagdommer Nils Erik Lie |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §412, §413, §407, §408, §409, §410, §411, §414, §415, Tvistemålsloven (1915), §180 |
Det ble avsagt kjennelse:
Ved prosesskrift av 13. oktober 1987 til Oslo byrett søkte Knut Hansen om gjenopptagelse av sak nr. 481/1985, som ble avgjort ved byrettens dom 10. desember 1986. De saksøkte 1) Staten v/Sosialdepartementet og 2) Oslo kommune v/ordføreren tok til gjenmæle mot gjenopptagelsesbegjæringen, og den 15. juni 1988 avsa byretten kjennelse med slik slutning:
"1. Begjæringen om gjenopptagelse forkastes.
2. Knut Hansen tilpliktes å betale saksomkostninger til staten v/Sosialdepartementet med kr. 2000,- -kronertotusen- og til Oslo kommune med kr. 2000,- -kronertotusen-.
3. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse."
Knut Hansen v/prosessfullmektig advokat Inge Hobæk har i rettidig kjæremålserklæring datert 29. juni 1988 påkjært byrettens kjennelse. Han har fremkommet med ytterligere bemerkninger i prosesskrift av 19. august 1988. Knut Hansen har for lagmannsretten lagt ned slik påstand:
"1. Oslo byretts kjennelse av 15. juni 1988 oppheves.
2. Staten v/Sosialdepartementet og Oslo kommune tilpliktes in solidum å betale sakens omkostninger, eventuelt til det offentlige."
Staten v/Sosialdepartementet v/prosessfullmektig advokat Harald Kobbe har tatt til gjenmæle i kjæremålstilsvar datert 18. juli 1988 og har fremkommet med ytterligere bemerkninger i prosesskrift av 13. september 1988. Staten har lagt ned slik påstand:
"1. Kjæremålet forkastes.
2. Knut Hansen tilpliktes å betale staten ved sosialdepartementet saksomkostninger i anledning kjæremålet."
Oslo kommune v/prosessfullmektig advokat Tor Arne Simonsen har tatt til gjenmæle i kjæremålstilsvar datert 12. august 1988 og har fremkommet med ytterligere bemerkninger i prosesskrift av 15. september 1989. Kommunen har lagt ned slik påstand:
"1. Kjæremålet forkastes.
2. Knut Hansen tilpliktes å betale saksøkte nr. 2's omkostninger i anledning kjæremålet."
Saksforholdet fremgår av byrettens dom av 10. desember 1986 og kjennelsen av 15. juni 1988.
Knut Hansen har anført:
"Byretten har tatt stilling til gjenopptagelsesbegjæringen på basis av sakdokumentene alene i medhold av tvistemålsloven §412, første ledd, annet punktum, jfr. §413 første ledd. Saksøkeren Knut Hansen vil gjøre gjeldende at det ikke fremgår av byrettens kjennelse om retten har tolket begrepet "åpenbart" i tvistemålsloven §412 første ledd, annet punktum på tilsvarende måte som når det er spørsmål om å kreve gjenopptagelse i medhold av tvistemålsloven §407 første ledd, nr. 6. Saksøkeren vil hevde at det må være et vilkår for å kunne avslå gjenopptagelsesbegjæringen uten hovedforhandling at retten finner at behandling av gjenopptagelsesbegjæringen i hovedforhandlingen nødvendigvis vil føre til at begjæringen blir forkastet. Hovedforhandling må altså anses åpenbart unødvendig for å kunne fastslå at vilkårene for gjenopptagelse ikke foreligger. Det vises i den forbindelse til en kjennelse av 18. juni 1986 inntatt i Rt-1986-720. Saksøkeren Knut Hansen har som bevis i gjenopptagelsessaken fremlagt kopi av epikrise utarbeidet av professor dr. med. Klippel samt kopi av oversettelse av epikrise og kopi av en attest utarbeidet av dr. med. Trygve Kjelstrup, datert den 30. juli 1987 (bilag 1, 2 og 3 til prosesskrift til Oslo byrett av 13. oktober 1987). Dessuten har saksøkeren fremlagt kopi av epikrise utarbeidet av professor dr. med. Klippel den 20. januar 1988 og attest utarbeidet av dr. med. Trygve Kjelstrup den 5. februar 1988 som omhandler operasjonen hvor dobbeltblæren ble fjernet (bilag 1 og 2 til prosesskrift av 18. februar 1988). I det ovennevnte prosesskrift har saksøkeren dessuten varslet at han vil føre vitnene professor dr. med. K. F. Klippel, Celle, og dr. med. Trygve Kjelstrup, Wienhausen, i forbindelse med hovedforhandling.
I prosesskrift av 14. april 1988 har saksøkeren opplyst at det eksisterer en farvebildeserie av operasjonen hvor dobbeltblæren blir fjernet.
Saksøkeren Knut Hansen vil hevde at det av de fremlagte bevis fremgår at det ble påvist og dokumentert en ekstrablære og at denne mest sannsynlig er en medfødt misdannelse. Det fremgår videre at det er en årsakssammenheng imellom Knut Hansens tidligere symptomer og den fjernede ekstrablæren. Knut Hansen har hele tiden mens han har vært behandlet av de norske legene gjort oppmerksom på at hans plager måtte stamme fra en slik ekstrablære. Dersom de norske legene hadde hørt på Knut Hansens forklaring, ville de ha funnet denne ekstrablæren. Knut Hansen hevder derfor det var uaktsomt av de norske legene at ekstrablæren ikke ble påvist av dem.
Under en hovedforhandling eller eventuelt et bevisopptak ville de fremlagte bevis bli utdypet ved en forklaring fra professor dr. med. Klippel og dr. med. Trygve Kjelstrup. Dette ville gi retten et enda bedre grunnlag for å vurdere de nye bevisene og likeledes å vurdere årsaken til at ekstrablæren ikke ble oppdaget på et tidligere tidspunkt. Saksøkeren Knut Hansen vil hevde at det ovennevnte må føre til at byrettens kjennelse skal oppheves slik at byretten kan innkalle til hovedforhandling eller beslutte bevisopptak."
"Det er anført fra Staten v/Sosialdepartementets side at det aktuelle hulrom ifølge epikrisen fra sykehuset kunne ha oppstått av flere grunner. Således kunne hulrommet ifølge epikrisen være ervervet. På vegne av saksøkeren Knut Hansen skal jeg imidlertid bemerke at konklusjonen i erklæringen går ut på at det dreier seg om en "ekstrablære" som mest sannsynlig er en medfødt misdannelse. Lege Trygve Kjelstrup sier dette klart i sin attest datert den 30. juli 1987, bilag 3 til dok. 32: "Under siste opphold i Celle ble dette reservoaret påvist og dokumentert".
Videre fremgår det av bilag 1 og 2 til dok. nr. 39 at dobbeltblæren ble operativt fjernet den 27. november 1987. Både prof. dr. med. Klippel og dr. med. Kjelstrup har altså under diagnostikken sett ekstrablæren og intraoperativt fjernet de patologiske strukturer.
Dette er etter saksøkerens oppfatning to klare uttalelser fra de 2 sakkyndige som har funnet og fjernet "ekstrablæren".
Det er korrekt som anført i kjæremålstilsvaret at dr. Klippel ikke hadde rekvirert kopi av journalmaterialet hva angår den behandling Hansen tidligere hadde fått i Norge fra de norske sykehus. Imidlertid var dr. Klippel i besittelse av dette materialet, idet Knut Hansen selv hadde bragt sine kopier av journalene med til Tyskland.
Til punkt VI i kjæremålstilsvaret skal jeg på vegne av saksøkeren Knut Hansen bemerke følgende:
"Knut Hansen vil gjøre gjeldende at det er fremlagt et nytt bevis som kan gi grunnlag for gjenopptagelse. Det vises i den forbindele til det som er anført ovenfor. Dessuten vises det til Anders Bratholm og Jo Hov: Sivil rettergang, Universitetsforlaget 1973 og 1976 22, 3. avsnitt hvor det heter som følger: "Et nytt bevis kan være av forskjellig art. Det kan være et nytt skriftlig bevis som dukker opp etter at dommen er rettskraftig, eller et nytt vitne eller en ny sakkyndig erklæring." Videre heter det i det følgende avsnitt: "I alle disse tilfelle foreligger et nytt bevis som kan gi grunnlag for gjenopptagelse, eventuelt etter at bevisopptak er holdt."
Som anført i kjæremålet vil Knut Hansen gjøre gjeldende at det var uaktsomt av de norske legene ikke å oppdage ekstrablæren da de undersøkte Knut Hansen. Han viser til at han gjentatte ganger anmodet legene om å gjøre undersøkelser nettopp med henblikk på dette. I kjæremålstilsvaret fra saksøkte nr. 1 gjøres det gjeldende at dr. Klippel ikke har vært klar over at Hansen har fått behandling ved en rekke utenlandske sykehus. I prosessskrift til Oslo byrett datert den 3. mars 1988, dok. nr. 41 anfører saksøkte nr. 1 at diagnostiseringen og behandlingen ved de utenlandske sykehus ikke har vært anderledes enn ved de aktuelle norske sykehus. Det konkluderes deretter med at det må være rimelig klart at de norske sykehuslegene ikke har opptrådt uaktsomt. Saksøkeren vil imidlertid gjøre gjeldende at dette ikke tjener som noen undskyldning for den norske behandlingen. En forutsetning i enhver pasientbehandling er at grunnlaget for en utvetydig kommunikasjon er tilstede. Dette har ikke vært tilfelle ved noen av de utenlandske sykehus hvor Hansen har latt seg behandle bortsett fra norske sykehus og Allgemeines Krankenhaus i Celle hvor både dr. Klippel og dr. Kjelstrup behersker det norske sproget. Hansens kunnskaper i tysk og engelsk er så minimale at en tilstrekkelig lege-pasientkommunikasjon eller anamnese på dette språk ikke er gitt.
Den diagnostikken som dr. Klippel og dr. Kjelstrup foretok i Celle ble foretatt på grunnlag av mange og inngående samtaler med Knut Hansen og den samme diagnostikken kunne utmerket ha blitt utført av de norske legene. Det fremgår av epikrisen som er utarbeidet av dr. Klippel og vedlagt som bilag 2 til begjæringen om gjenopptagelse at blindgangen ble sondert og fylt med kontrastvæske. Dette kunne man og burde også ha gjort ved de norske sykehusene da man konstaterte at det eksisterte en blindgang."
Staten v/Sosialdepartementets vesentligste anførsler går sammenfatningsvis ut på:
Staten viser til bevisførselen for byretten og fremholder at det ikke ble ført bevis for at det fantes noen ekstrablære da Knut Hansen i sin tid ble behandlet for sine urinveislidelser ved norske sykehus. Heller ikke ble ført bevis for at det var noen ekstrablære som ble funnet og fjernet i Budapest i 1982. Videre har Hansen siden 1969 vært behandlet ved en rekke andre utenlandske sykehus uten at noen ekstrablære er oppdaget.
De nye bevis som Hansen påberoper seg, kan nok tyde på at Hansen hadde et systelignende hulrom tilknyttet urinveien i 1987, men materialet er for spinkelt til at man kan danne seg noe klart bilde av hva som egentlig ble funnet, og de påberopte bevis gir ikke grunnlag for slutninger om at hulrommet forelå så tidlig som før 1970 da Hansen siste gang ble behandlet i Norge. Materialet kan derfor ikke bidra til å kaste lys over det sentrale spørsmål om de norske legene som i sin tid behandlet Hansen, har opptrådt erstatningsbetingende uaktsomt. På denne bakgrunn må det fremstå som åpenbart at de bevis som Hansen nå har lagt frem, ikke kan føre til at erstatningssaken gjenopptas.
Oslo kommune som slutter seg til Statens anførsler, har særlig fremholdt at det ved tidligere undersøkelser ikke har vært mulig å se det hulrom som ble oppdaget og fjernet ved undersøkelse i Celle i 1987. Hulrommet ble ikke oppdaget ved undersøkelsene i Norge til tross for at urinblæren ble helt avdekket ved en av operasjonene ved Aker sykehus. Heller ikke ved undersøkelsene i Budapest, som var de samme som ved Aker sykehus, så man noe slikt hulrom som ble oppdaget i 1987. Det er ikke påvist mangler ved undersøkelsene og diagnosene i Norge og erstatningsansvar foreligger ikke.
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten, men med en noe anderledes begrunnelse.
Byretten kan ikke sees å ha begått noen saksbehandlingsfeil som kan lede til at kjennelsen oppheves og at gjenopptagelsesbegjæringen hjemvises til ny behandling av byretten. Vilkårene for å imøtekomme en begjæring om gjenopptagelse på grunn av nye bevis, fremgår av tvistemålsloven §407 nr. 6. De etterfølgende bestemmelser i §408, §409, §410, §411, §412, §413, §414, §415 gir regler om hvordan en gjenopptagelsesbegjæring skal fremsettes og behandles og bare det. §412 første ledd gir regler om hva avgjørelsen skal gå ut på hvis vilkårene for gjenopptagelse ikke er oppfylt, og etter §413 første ledd treffer retten sin avgjørelse etter §412 uten forhandling. Forutsetningen er at det ikke skal holdes noen muntlig prosedyre om gjenopptagelsesbegjæringen før retten treffer sin avgjørelse, men det kan holdes bevisopptak til klarleggelse av faktum før begjæringen avgjøres, jfr. §412 annet ledd, jfr. Jon Skeie: Sivilprosess III (1940) 104 pkt. 3. Noen ny hovedforhandling kan det nødvendigvis ikke bli tale om før gjenopptagelsesbegjæringen eventuelt er imøtekommet. Forøvrig går lagmannsretten ut fra at det beror på en forglemmelse når Knut Hansen ikke har lagt ned subsidiær påstand om at saken gjenopptas.
Lagmannsretten har ikke funnet grunn til å beslutte bevisopptak eller foranstalte muntlige forhandlinger i anledning kjæremålet.
Lagmannsretten er enig i den forståelse av tvistemålsloven §407 nr. 6 som byretten har gitt uttrykk for i kjennelsen. Det er dommens riktighet som skal prøves, og de nye bevis som påberopes må gjelde kjennsgjerninger som er inntruffet før saken, in casu byrettens dom av 10. desember 1986, ble opptatt til doms. Det er ikke nok at de nye bevis viser at det er feil i begrunnelsen, men resultatet måtte nødvendigvis ha blitt et annet om de nye opplysninger hadde foreligget før dommen, jfr. Altens kommentarer til tvistemålsloven tredje utgave 1953 399.
De nye bevis som Knut Hansen påberoper seg er:
1. Epikrise datert 24. juni 1987 utarbeidet av Prof. Dr. Klippel ved Allgemeines Krankenhaus i Celle.
2. Attest datert 30. juli 1987 fra dr. med. Trygve Kjelstrup ved samme sykehus.
3. Epikrise datert 29. januar 1988 fra Prof. Dr. Klippel.
4. Attest datert 5. februar 1988 fra dr. med. Trygve Kjelstrup.
Epikrisen datert 24. juni 1987 foreligger foruten på tysk i norsk oversettelse. Epikrisen av 29. januar 1988 foreligger bare på tysk. Dr. med. Kjelstrups attester er skrevet på norsk.
Av de nevnte dokumenter fremgår at det ved undersøkelse av Knut Hansen den 27. april 1987 ved hjelp av kontrastveske og gjennomlysning ble funnet et abnormt dannet hulrom (dobbeltblære) på ca 200 ml. ved siden av urinblæren. Samtidig ble kanalen mellom hulrommet og urinblæren operativt destruert. Den 27. november s.å. ble dobbeltblæren operativt fjernet. Om årsaken til abnormiteten har dr. Klippel flere teorier, mens dr. Kjelstrup finner det mest sannsynlig at det dreiet seg om en medfødt misdannelse. Etter den sistnevnte operasjon inntrådte komplikasjoner, men da Knut Hansen ble utskrevet etter 7 ukers opphold var han ved god almentilstand. Det foreligger ikke opplysninger om hans helsetilstand pr. i dag.
I siste del av sin attest av 5. februar 1988 har dr. Kjelstrup involvert seg i tvisten mellom Knut Hansen og de norske helsemyndigheter. Lagmannsretten legger ingen vekt verken i den ene eller annen retning på hva Kjelstrup har uttalt i denne forbindelse, idet man ikke har noen grunn til å tvile på hans faglige integritet. De nye bevis som Knut Hansen har påberopt seg, kan alene ikke føre til noen annen avgjørelse. Det blir derfor spørsmål om de nye bevis sammen med det som ble fremført for byretten, måtte ha ført til en annen avgjørelse, jfr. tvistemålsloven §407 nr. 6.
Det bygges på at Knut Hansens sykdomshistorie er slik den er beskrevet i byrettens dom av 10. desember 1986. Det fremgår av denne at Hansen har hatt vannlatnings- og urinveisplager siden 17-18 års alderen. Etter 1956 var han flere ganger innlagt og operert på Aker sykehus. I 1962 ble han undersøkt og behandlet på Sentralsykehuset i Akershus. I årene 1963-68 var han innlagt 6 ganger på Rikshospitalet og gjennomgikk flere operasjoner. I 1969 var han innlagt på Ullevål sykehus uten at det ble funnet grunnlag for nytt operativt inngrep. I 1971 ble Hansen på nytt undersøkt ved Sentralsykehuset i Akershus uten at det ble funnet grunn til behandling. Det fremgår at legen som den gang behandlet ham noterte: "Pasienten har etterhvert fått så innarbeidede vrangforestillinger at de nærmest har karakteren av paranoya". Siden 1971 har Knut Hansen ikke vært innlagt og behandlet ved norske sykehus.
I tiden 1969 og frem til byrettens dom har Knut Hansen vært i forbindelse med en rekke utenlandske sykehus. Bl.a. var han i 1982 innlagt på et sykehus i Budapest, hvor det ble funnet og fjernet en divertikkel (utposing) på urinblærens høyre side.
Ansvar for sykehuseierne, staten og kommunen, er betinget av at sykehuslegene har utvist uaksomhet ved behandlingen av Knut Hansen. Om dette heter det i byrettens domsbegrunnelse.
"Fire av de leger som behandlet Knut Hansen i det aktuelle tidsrom har vært avhørt som vitner i retten. Dessuten er det sakkyndige vitne overlege Gjersvik blitt avhørt ved bevisopptak i Bergen. Videre er lege Imre Gabor hørt som vitne og Knut Hansen har avgitt partsforklaring.
På grunnlag av disse forklaringer og den dokumentasjon som foreligger, kan retten ikke se at saksøkeren har sannsynliggjort feildiagnoser eller feilbehandling på Aker sykehus eller Rikshospitalet. Det anses således heller ikke sannsynlig at det dengang fantes noen "ekstrablære" som ikke ble oppdaget. Når det gjelder bevisene, kan retten langt på vei slutte seg til anførslene fra saksøkte nr. 1, og viser til disse."
Det fremgår videre av domsbegrunnelsen at byretten ikke tok stilling til betydningen av funnet og fjernelsen av divertikkelen i Budapest i 1982.
Lagmannsretten viser til de fremlagte uttalelser fra dr. Klippel og dr. Kjelstrup og finner det mest sannsynlig at hulrommet (dobbeltblæren) som ble funnet ved undersøkelsen i Celle berodde på et medfødt anlegg hos Knut Hansen. Det er ikke usannsynlig at divertikkelen på Hansens blære, som ble funnet i Budapest i 1982, har sammenheng med denne abnormiteten.
Spørsmålet blir så om det kan bebreides de norske sykehuslegene som behandlet Knut Hansen i tiden frem til 1971, som uaktsomhet at denne abnormiteten ikke ble funnet og helbredet. Det kan ikke antas. Det er høyst usikkert hvordan abnormiteten den gang ytret seg, og Hansens tilfelle var åpenbart meget vanskelig. Det vises til at han i tidsrommet 1956-68 flere ganger var innlagt og operert både på Aker sykehus og Rikshospitalet uten å bli helt frisk, at Ullevål sykehus i 1969 ikke fant grunnlag for nytt operativt inngrep, og at Sentralsykehuset i Akershus i 1971 ikke fant grunn til behandling. Dog er det mye som tyder på at Sentralsykehuset ved sist nevnte anledning feiltolket situasjonen, når man fant at Hansens plager var av nervøs art. Det er ingen grunn til å tvile på at Hansens plager på det tidspunktet var reelle nok.
Heller ikke førte den omfattende kontakt som Knut Hansen hadde med utenlandske sykehus i perioden 1969 og frem til byrettens dom av 10. desember 1986 til at Hansen ble helbredet for sine urinveislidelser. Det gjelder også det operative inngrep som ble foretatt i Budapest i 1982 etter at man der hadde funnet en divertikkel på urinblæren. I hvertfall fortsatte Hansen med å søke legehjelp for urinveisplagene etter at byretten hadde avsagt dommen av 10. desember 1986, jfr. innleggelsene på Allgemeines Krankenhaus i Celle i 1987-88 og de operative inngrep som ble foretatt den 27. april 1987 og 27. november s.å.
Det fremstår etter dette som temmelig sikkert at det ikke kan tilregnes legene ved statens og kommunens sykehus som uaktsomt at omhandlede abnormitet ved Knut Hansens urinveier ikke ble funnet og helbredet. Det er således ikke åpenbart at de nye bevis måtte ha medført en annen avgjørelse om de hadde vært kjent da byretten avsi sin dom. Byrettens kjennelse blir etter dette å stadfeste. Det gjelder også omkostningsavgjørelsen som lagmannsretten er enig i.
Kjæremålet har ikke ført frem, og Knut Hansen bør i samsvar med hovedreglene i tvistemålsloven §180 første ledd betale saksomkostninger til staten og kommunen for lagmannsretten. Saksomkostningene settes i samsvar med fremsatt krav til kr. 4500 til Staten og kr. 3200 til Oslo kommune.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning :
1. Byrettens kjennelse stadfestes.
2. I saksomkostninger til Staten v/Sosialdepartementet betaler Knut Hansen 4500 - firetusenfemhundrede - kroner og til Oslo kommune 3200 - tretusentohundrede - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.