LE-1988-332
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1989-10-13 |
| Publisert: | LE-1988-00332 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Dom av 13. oktober 1989 i ankesak nr 332/88, hl.nr. 492/88. |
| Parter: | Ankende part: Norges Dyrebeskyttelsesforbund. (Prosessfullmektig: H.r.advokat Johan Hjort, Oslo). Ankemotpart: Karl Wettre. (Prosessfullmektig: H.r.advokat Annæus Schjødt, Oslo). Hjelpeintervenient: Staten v/Landbruksdepartementet. (Prosessfullmektig. Ass. regjeringsadvokat Sverre Østensvik v/h.r.advokat Annæus Schjødt). |
| Forfatter: | Lagdommer Sverre Bjørnsen, formann. Lagdommer Dag Stousland. Ekstraordinær lagdommer Knut Hougen. 4 meddommere |
| Lovhenvisninger: | Dyrevernloven (1974) §2, §4, §5, Tvistemålsloven (1915) §54, §147, §146, §180, §178 |
Strømmen herredsrett avsa 12. februar 1988 dom med denne domsslutning:
"1. Karl Wettre frifinnes.
2. I saksomkostninger betaler Norges Dyrebeskyttelsesforbund v/formannen innen 14 - fjorten - dager fra dommens forkynnelse kr 53.600,- - kronerfemtitretusensekshundre 00/100 til Karl A. Wettre og kr 41.500,- - kronerførtientusenfemhundre 00/100 - til Staten, v/Landbruksdepartementet."
Norges Dyrebeskyttelsesforbund v/prosessfullmektigen advokat Johan Hjort har påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett og har nedlagt denne endelige påstand:
1) Karl Wettres hold av verpehøner i de bur han benytter kjennes uberettiget som stridende mot Dyrevernloven §2 og/eller §4 første ledd og/eller §5.
2) Karl Wettre tilpliktes å opphøre med sitt hold av verpehøns i de bur han benytter innen en av lagmannsretten fastsatt frist.
3) Karl Wettre og/eller Staten v/Landbruksdepartementet dømmes til å betale Norges Dyrebeskyttelsesforbund saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten.
Karl Wettre v/prosessfullmektigen advokat Annæus Schjødt har tatt til gjenmæle og har lagt ned slik påstand:
"Strømmen herredsretts dom stadfestes. Karl Wettre tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten"
Staten v/Landbruksdepartementet v/prosessfullmektigen ass. regjeringsadvokat Sverre Østensvik v/advokat Annæus Schjødt har opptrådt som hjelpintervenient for Karl Wettre også for lagmannsretten og har påstått seg tilkjent saksomkostninger for lagmannsretten.
Ankeforhandlingen ble holdt i dagene 11. - 15. september 1989. Den ankende part møtte ved forbundets formann Toralf Bernt Metveit og prosessfullmektigen. Ankemotparten møtte sammen med sin prosessfullmektig. P.g.a. ass. regjeringsadvokats sykdomsforfall møtte advokat Schjødt også for hjelpeintervenienten. Partsforklaring ble avgitt og 10 vitner ga forklaring. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken. Vitnet veterinærinspektør i Landbruksdepartementet Borgny Flatlandsmo og de sakkyndige vitner forøvrig ble med partenes samtykke gitt adgang til å følge forhandlingen. Retten har sammen med partene, prosessfullmektigene og veterinærinspektør Flatlandsmo foretatt befaring av Wettres buranlegg. Saken har vært behandlet med 4 meddommere av det alminnelige utvalg.
Saksforholdet fremgår av herredsrettens dom og bemerkningene nedenfor.
Dyrebeskyttelsesforbundet anla opprinnelig - høsten 1983 - sak mot Staten v/Landbruksdepartementet med påstand om at Landbruksdepartementets forskrifter om hold av verpehøner i bur av 15. oktober 1982 §3 nr 2-5 og §9 annet ledd er ugyldige etter lov om dyrevern av 20. desember 1974 §3, §4 første ledd og/eller §5 nr 2. Den saken ble avvist under henvisning til tvistemålsloven §54, jfr. Rt-1984-1488. Deretter anla Dyrebeskyttelsesforbundet saken mot gårdbruker Karl Wettre.
Ankesaken står i noe annen stilling enn saken gjorde for herredsretten. Den ankende part har ikke opprettholdt anførselen for herredsretten og i ankeerklæringen om at retten - med full prøvelsesrett og som ledd i avgjørelsen - skal fastslå at fylkesveterinærens godkjennelse av 4. mai 1983, jfr, forskriftene av 15. oktober 1982 §6, av Wettres buranlegg er ugyldig fordi forskriftene er i strid med bestemmelser i dyrevernloven.
Den ankende part, Norges Dyrebeskyttelsesforbund, har gjort gjeldende at det som skal prøves i saken er om Wettres burhønsanlegg er i strid med bestemmelser i dyrevernloven. Forskriftene om hønsehold i bur er egentlig ikke sakens gjenstand, så det har vært et feilspor å rette seg mot dem. Forskriftene og fylkesveterinærens godkjennelsesvedtak kommer bare indirekte inn i billedet.
Loven er en vernelov, som forplikter både departementet og den enkelte dyreholder. Den er ikke en stasjonær lov. I forarbeidene er fremholdt som viktig at det følges med i utviklingen. Den kunnskapsutvikling som er skjedd etter 1974, må tas i betraktning. Når det er spørsmål om hva de forpliktende ord i loven betyr, blir vurderingstemaet forholdene idag. Og siden det gjelder en vernelov må mulig usikkerhet om rekkevidden av loven, bevistvil, falle ut i dyrenes favør.
Det er et faktum at verpehøns holdes i fangenskap og at de for så vidt ikke får tilfredsstillet "instinkt og naturlig trang" (kriterium 1 i lovens §2). Når det gjelder "fare for å lide" (kriterium 2) understrekes det at fare for lidelse er nok. Dertil ligger det i lovteksten at allerede unnlatelse av å ta hensyn til dyrets instinkt skaper fare for lidelse. Det har vært forsket mye i senere tid, og forskerne har tildels noe forskjellige meninger m.h.t. hva som er lidelse for høns. Men det er klart at det dreier seg både om fysisk og psykiske lidelse. Videre er fremholdt at produksjonsresultat ikke gir noe mål på om dyrene lider eller ikke.
Det kan ikke være særlig tvil om at høns som holdes i trange bur lider og enn mindre at det er fare forat de lider. Avgjørende blir derfor om hønsene lider "i utrengsmål" (kriterium 3). Lovgiveren har her egentlig gått noe på akkord med lovens siktemål, at man skal fare vel med dyrene, men forarbeidene viser i hvert fall at meningen var å gi en "stram lov", som formannen i Stortingets landbrukskomite Berge Furre sa under lovbehandlingen.
Dyrebeskyttelsesforbundet har, som for herredsretten, nærmere gått inn på den senere tids forskningsresultater m.h.t. forskjellige systemer for hønsehold. Videre er fremholdt at det idag byr seg bedre alternative måter for hønsehold. I flere land er man kommet langt med slike prosjekter og forsøk. Sveits og Sverige har lovregulert forbud mot burdrift. På denne bakgrunn vil det ikke være holdbart i forhold til dyrevernloven å opprettholde driftsformen med verpehøns i bur. Når bedre løsninger kjennes, er det ikke til å komme utenom at høns i bur er utsatt for å lide "i utrengsmål". Det må fastslås av Wettres buranlegg er i strid med dyrevernloven §2.
Selv om Wettres driftsform finnes å være ulovlig, behøver konsekvensen ikke å være at driften straks skal opphøre. Med hjemmel i tvistemålsloven §147, jfr. §146, kan retten settes den tidsfrist som er nødvendig for at omlegging kan skje. Her kommer også inn at Landbruksdepartementet må gi nye forskrifter.
Ankemotparten, Karl Wettre, har gjort gjeldende at hans burhønsanlegg er innrettet etter Landbruksdepartementets forskrifter av 15. oktober 1982, som er gitt i medhold av dyrevernloven. Det er faginstansene som fortløpende vurderer forholdene og eventuelt får endret regelverket for å tilfredsstille dyrevernlovens krav. Det fikk således innvirkning på forskriftene av 1982 at bursystemet da var bedre enn i 1974 da loven kom. For den enkelte dyreholder er det ikke lett å ta standpunkt på egen hånd. Wettre har holdt seg lovlydig til forskriftene og hans anlegg er t.o.m. enda rommeligere enn det som er foreskrevet. Han har derfor ikke foranledning til å legge om sin drift så lenge forskriftene gjelder uendret.
Som det er utdypet i herredsrettens dom må domstolene også vise varsomhet m.h.t. å sette tilside det faglige skjønn som ligger til grunn for forskriftenes innhold.
Wettre har fremholdt at det er et utgangspunkt ved tolking av bestemmelsene i dyrevernloven at lovgiveren tross alt har akseptert bursystemer når det gjelder hønsehold. Forskriftene av 15. oktober 1982 bygger på det, men de stiller strengere krav enn tidligere m.h.t. burenes utforming, innredning m.v. Og det arbeides og forskes videre med å forbedre burene eller finne alternative løsninger. Pr. idag er man likevel ikke nådd dit at det finnes gode nok alternativer til de buranlegg som kan brukes i. h.t. 1982-forskriftene. Når dette er situasjonen kan det ikke med rette hevdes at høns i godkjente buranlegg er utsatt for å lide i "utrengsmål".
Hjelpeintervenientenn, Staten v/Landbruksdepartementet, har støttet ankemotpartens anførsler.
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten og kan i det vesentlige tiltre herredsrettens begrunnelse for så vidt den er aktuell i ankesaken.
De bestemmelser i dyrevernloven av 20. desember 1974, som den ankende part har vist til, lyder slik:
§2: "Alment om åtferd med dyr.
Det skal farast vel med dyr og takast omsyn til instinkt og naturleg trong hjå dyret så det ikkje kjem i fåre for å lida i utrengsmål"
§4 første ledd: "Tilhaldsrom:
Den som eig eller har i si varetekt husdyr, selskapsdyr eller dyr som er haldne i fangenskap på annan måte skal syta for at dyret har fullt tenleg tilhaldsrom der det er stor nok plass, høveleg varmt, nok lys og tilgang på frisk luft m.v., alt etter trongen hjå det einskilde dyreslaget."
§5: "Tilsyn og stell.
Den som eig eller har i si varetekt husdyr, selskapsdyr eller dyr som er haldne i fangenskap på annan måte eller som har tilsyn med slike dyr for eigar eller innehavar, skal syte for at:
1. dyret får nok og godt nok fôr og vatn, alt etter trongen hjå det einskilde dyret,
2. dyret får forsvarlig tilsyn og stell, m.a. får stelt klør, hovar eller klauver,
3. bindegreier eller stengsel ikkje skader dyret eller er til ulempe for det i utrengsmål,
4. sjuke eller skadde dyr får høvelig behandling og vert avliva om det trengst ......
Hovedspørsmålet i saken er om Wettres hønsehold i det buranlegg han har, er i strid med den generelle vernebestemmelse i dyrevernlovens §2. Først og fremst kommer det an på om hønene utsettes for fare for "å lida i utrengsmål". I lovforarbeidene var fremhevet bl.a. at man hittil ikke vet så meget om dyrepsykologi og ikke vet nok om hvordan tap av friheten virker på dyr. Lovens oppgave må være "å syta for at dyra, så langt det er praktisk og økonomisk mogeleg, får leva sitt liv i samsvar med naturgjeven trong" (Ot.prp.nr.27 (1973-1974) side 7). I buranlegg som Wettres er hønenes bevegelsesfrihet og muligheten ellers for å leve etter "naturgjeven trong" sterkt begrenset.
Som negative faktorer ved den aktuelle burdrift har vært nevnt bl.a. at hønene ikke får adgang til støv- eller sandbading, sitteplass på vagle, vingeklapping og redeplass til egglegging. Som positive momenter har vært nevnt bl.a. renslig stell med god hygiene og mindre sykdomsfare, hønene er ikke særlig utsatt for hakking og de problemer som følger derav, at det ikke oppstår behov for nebbklipping (forbudt i Norge), og dertil mer rasjonell og økonomisk drift.
Lovens §4 og §5 inneholder en del spesifiserte krav i samsvar med de generelle retningslinjer i §2. Retten har ikke særlig grunn til å gå inn på detaljer der.
Innvendigene mot hønsehold i form av burdrift har gitt støtet til både intensivert forskning og prøveprosjekter for å finne bedre løsninger, og i noen land lovforbud med lange avviklingsfrister som er ansett nødvendige for de eksisterende buranlegg. I Sveits ble forbudslov gjort gjeldende fra 1981 med avviklingsfrist til utgangen av 1991 (nevnt i herredsrettsdommen). I Sverige ble forbud vedtatt i 1988 også med 10 års avviklingsfrist - til utgangen av 1998. I begge land arbeides det i mellomtiden med å få utviklet tilfredsstillende nye systemer for hønsehold. Dette har budt på en del problemer, og fullgode løsninger synes det ikke å være nådd frem til ennå, selv om det ser ut til at en del av prosjektene har nådd langt. Heller ikke det danske Hans-Kier-systemet (nevnt i herredsrettsdommen) synes etter det som er opplyst å gi løsninger pr. idag.
Også i Norge har arbeidet med å utvikle alternative systemer vært tatt opp. Bl.a. har prosjekter som det arbeides med i Sveits, vært studert nærmere der nede. Og våren 1989 ble et forsøksprosjekt satt igang på Vestfold landbruksskole, Melsom. Der utprøves et sveitsisk, et hollandsk og et svensk system.
Etter bevisførselen er lagmannsretten kommet til at burdrift som Wettre driver, ikke kan anses for å stride mot dyrevernlovens §2. Retten legger til grunn at det i Norge ikke ennå byr seg så godt utviklede alternative systemer for hønsehold at de kan erstatte bursystemet. Loven kan ikke antas å sette så strenge grenser at burdrift, under de forhold som er tilstede nå, strider mot loven.
Det arbeides som nevnt aktivt for tiden i flere land og altså også i Norge med å utvikle de systemer som skal kunne erstatte bursystemet. Når denne oppgaven kan anses for løst, vil bursystemet sannsynligvis bli forbudt, og vil dermed ha utspilt sin rolle her i landet. Som i Sveits og Sverige, vil lovgiveren på forhånd kunne sette forbud mot å ta i bruk nye buranlegg og sette avviklingsfrist for eksisterende anlegg. Men det må være lovgiverens oppgave å bestemme hvordan dette skal løses, derunder å møte eventuelt behov for å forlenge en fastsatt avviklingsfrist. Domstolene kan ikke her tre i lovgiverens sted.
Etter dette vil herredsrettens dom bli stadfestet, idet lagmannsretten også er enig i omkostningsavgjørelsen.
Anken har vært forgjeves. Etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd, vil den ankende part bli pålagt å dekke ankemotpartens og hjelpeintervenientens (jfr. tvistemålsloven §178) saksomkostninger for lagmannsretten. Det foreligger ikke særlige omstendigheter som kan medføre frifinnelse for å betale saksomkostninger. Advokar Schjødt har oppgitt omkostningene for lagmannsretten til ialt kr 108.185,75, hvorav kr 85.000,- er salær og resten utlegg. For regjeringsadvokaten har han oppgitt omkostningene til kr. 10.000,-, som alt er salær. Oppgavene godkjennes og legges til grunn.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Strømmen herredsrett dom av 12. februar 1988 stadfestes.
2. Norges Dyrebeskyttelsesforbund dømmes til å betale saksomkostninger for lagmannsretten til Karl A. Wettre med kr. 108.185,75 - kroner ethundreåttetusenethundreåttifem 75/100 og til Staten v/Landbruksdepartementet kr 10.000,- - kroner titusen.
3. Oppfyllelsesfristen er 2 - to uker - etter forkynnelse av lagmannsrettens dom.