LE-1988-394

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Dom
Dato:	1989-11-17
Publisert:	LE-1988-00394
Stikkord:	Abortloven
Sammendrag:
Saksgang:	Dom av 17. november 1989 ankesak nr. 394/88. hl.nr. 620/88.
Parter:	Ankende part: A, Hjelpeintervenient: Norsk Pro Vita (Prosessfullmektig: Advokat Gustav Høgtun, Oslo). Motpart: Staten v/Sosialdepartementet (Prosessfullmektig: Regjeringsadvokaten v/advokat Sven Ole Fagernæs, Oslo).
Forfatter:	Lagdommer Nils Moe, formann. Lagdommer Odd Jarl Pedersen. Ekstraordinær lagdommer Bjørn Vade. 4 meddommere
Lovhenvisninger:	Abortloven (1975), Grunnloven (1814), Tvistemålsloven (1915) §180, §366, §54, Abortloven (1975) §1, §2, §11

1. Innledning.

Etter at A og hans daværende samboer hadde levet sammen i trekvart år, gjennomførte samboeren den 5. september 1986 svangerskapsavbrudd på Bærum sykehus. Fosteret var da 14 uker og 1 dag gammelt. A har saksøkt staten v/Sosialdepartementet for å få slått fast at både norske lovregler og Den europeiske menneskerettighetskonvensjon ble krenket som følge av inngrepet. Han påstår at hans partsrettigheter som far ble krenket da nemnden behandlet samboerens søknad om abort, at vedtaket om å innvilge abort var rettsstridig, og at han var berettiget til å få vedtaket prøvet ved domstolene. Av disse grunner mener han at selve abortinngrepet var uberettiget. Videre har han påstått at han rettstridig ble nektet opplysninger om fosteret, og få det utlevert for å begrave det. Endelig har han krevet erstatning og oppreisning.

A forsøkte å forhindre at abort ble gjennomført. Han hadde den 29. august 1986 vært til stede sammen med sin daværende samboer til en konferanse hos en gynekolog på Bærum sykehus. Under konferansen ble det uttalt at hvis samboeren søkte om abort, kunne søknaden bli behandlet av nemnden den 1. september 1986, og inngrepet foretas samme kveld eller dagen etter. Samboeren søkte om abort, og samme dag protesterte A i brev til sykehuset, og anførte at de lovbestemte vilkår for abort ikke var til stede. Han begjærte samme dag også midlertidig forføyning overfor nemnden ved Asker og Bærum namsrett. Begjæringen ble avvist ved kjennelse av 6. september 1986 på det grunnlag at domstolene ikke hadde prøvelsesrett overfor en abortnemnds vedtak. Namsrettens kjennelse ble stadfestet av Eidsivating lagmannsrett den 17. september 1986. Høyesteretts kjæremålsutvalg avviste kjæremålet i kjennelse av 23. oktober 1986 på det grunnlag at A i alle fall ved behandlingen av kjæremålet, manglet rettslig interesse i å få midlertidig forføyning. Begrunnelsen var at svangerskapet enten var avbrutt eller kommet så lang at norsk lov ikke tillot abort.

Ved stevning av 10. mars 1987 reiste A sak mot staten v/Sosialdepartementet. Han nedla slik påstand:

"1. Saksøker var berettiget til å bli hørt ved avgjørelsen av abortspørsmålet.

2. Saksøker var berettiget til å få informasjoner om fosteret og om hvorvidt hensynet til morens liv eller helbred ble påberopt som grunn for abort.

3. Inngrepet var uberettiget som en umenneskelig behandling av fosteret.

4. Saksøker var berettiget til å få utlevert fosteret etter aborten slik at han kunne begrave det i samsvar med sin religion.

5. Saksøkte var uberettiget til å avlive fosteret.

6. Det foreligger en krenkelse av den europeiske menneskerettskonvensjon fra den norske stats side ved at de rettigheter som følger av påstandens punkter 1 til 5 ble satt til side.

7 . Saksøker tilkjennes erstatning og oppreisning til et beløp som fastsettes etter rettens skjønn.

8 . Saksøker tilkjennes saksomkostninger."

Staten påstod påstandens punkt 4 og 6 avvist, og for øvrig og subsidiært frifinnelse. Oslo byrett avsa den 14. juni 1988 kjennelse i saken ble slik slutning:

"1. For så vidt angår punktene 4 og 6 i saksøkers påstand: Saken avvises.

2 . A tilpliktes innen 14 - fjorten- dager å betale saksomkostninger med kr. 5 000.- -kronerfemtusen 00/100-."

Samme dag avsa byretten dom i saken med slik slutning:

1. For så vidt angår saken for øvrig: Staten frifinnes

2. A tilpliktes innen 14 -fjorten- dager betale saksomkostninger med kr. 15 000,- -kronerfemtentusen 00/100-.

A har i rett tid angrepet byrettens avgjørelser ved kjæremål og anke. Kjæremålet er senere trukket tilbake og saken hevet. Staten har imøtegått anken.

Ankeforhandlingene ble holdt i Oslo tinghus fra 30. oktober til 3. november 1989. Retten var satt med flere legdommere fra det alminnelige utvalg. Som sakkyndige var oppnevnt professor ved Kvinneklinikken ved Regionsykehuset i Trondheim, Kåre Molne, førsteamanuensis i sosialmedisin ved Universitet i Oslo, Berthold Grünfeld, professor i fysiologi ved Universitetet Oslo, Jan Jansen, overlege i anestesi ved Rikshospitalet, Gunnar Bøe og overlege i nyfødtmedisin ved Rikshospitalet, Ola Didrik Saugstad. Det ble ført 3 vitner og foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.

Saksforholdet og partenes anførsler for byretten fremgår av byrettens dom. Når det gjelder spørsmålet om et foster kan føle smerte, er saken bedre opplyst for lagmannsretten gjennom nye sakkyndige vitneprov og dokumentasjon. I den utstrekning det er nødvendig for retten å komme inn på dette spørsmål, vil de nye bevis bli nevnt i forbindelse med rettens premisser. For øvrig står saken i samme stilling for lagmannsretten som den stod for byretten.

2. As påstand og anførsler.

A har for lagmannsretten nedlagt slik endelig påstand:

"1. Saksøker var berettiget til å få informasjon om fosteret, om kjønn, vekt o.a. som vedgår fosteret som person.

2. Saksøker var berettiget til å få informasjon om hvorvidt hensynet til morens liv eller helbred ble påberopt som grunn for abort.

3. Saksøker var berettiget til å bli hørt ved avgjørelsen av abortspørsmålet.

4. Inngrepet var uberettiget som en umenneskelig behandling av fosteret.

5. Saksøker var berettiget til å få utlevert fosteret etter aborten slik at han kunne begrave det i samsvar med sin religion.

6. Saksøker var berettiget til å få kreve fosteret begravet etter aborten.

7. Saksøkte var uberettiget til å avlive fosteret.

8. Saksøkte var uberettiget til å innvilge søknad om svangerskapsavbrudd, i det kvinnen ikke oppfylte de vilkår som den norske abortloven setter for svangerskapsavbrudd i denne delen av svangerskapet.

9. Saksøker var berettiget til å kreve domstolens kontroll av lovligheten av abortnemndas vedtak.

10. Saksøker tilkjennes erstatning og oppreisning til et beløp som fastsettes etter rettens skjønn.

11. Saksøker tilkjennes saksomkostninger."

2.1. Noen hovedpunkter i A' anførsler.

A har for lagmannsretten særlig fremhevet at det som foregikk på Bærum sykehus den 5. september 1986 ikke var et svangerskapsavbrudd, men en for tidlig prematur fødsel. Ved befruktningen var det skapt noe nytt, som bare kunne bli et menneske. Og det er ikke holdbart å sette noen annen grense for når det er skapt et barn, enn ved befruktningen. Vitenskapen kan holde i live et befruktet egg utenfor livmoren i 2 1/2 uke, og ved Rikshospitalet har nå et barn født etter 22 ukers svangerskap, gode muligheter for å leve opp. Verdensrekorden er 19 1/2 uke. Det er således et tidsspørsmål når vitenskapen også kan holde liv i et barn født i 15. uke. Det A ønsket, var å utsette fødselen slik at fosteret var blitt så utviklet i mors liv at det kunne leve opp. Han var villig til fullt ut og alene å overta omsorgen for barnet.

A har også særlig fremhevet at lagmannsretten må legge til grunn at et foster på 15 uker kan føle smerte. Det er etter A oppfatning ikke holdbart når de norske sakkyndige anfører at det ufødte barn ikke kan føle smerte før ved 20 ukers alder. De baserer sitt standpunkt på at barnet først kan føle smerte når det i sin utvikling er kommet så langt at det er dannet nervebaner fra sanseorganene i huden til ryggmargen med koblingsstasjoner og videre til hjernen hvor signalene mottas. De norske sakkyndige har oversett den amerikanske ekspertise som hevder at det ufødte barn kan føle smerte allerede når det er 8 uker gammelt, da nervesystemet begynner å fungere.

Et hovedpunkt i A' rettslige argumentasjon er at Den europeiske menneskerettskonvensjonen har umiddelbar gjennomslagskraft i forhold til intern norsk rett. Og ved anvendelsen av konvensjonen må norske domstoler innta en dynamisk holdning og tolke dens bestemmelser utvidende til beskyttelse av individet. En slik holdning vil være i pakt med holdningen i De europeiske menneskerettighets domstol.

Et annet rettslig hovedpunkt for A er det han kaller "familieautonomien". Det er et prinsipp som i intern norsk rett har grunnlovsmessig rang, og det følger av konvensjonens artikkel 8 om beskyttelse av familielivet. Av prinsippet om familieautonomi følger at både faren og moren har ansvar for å beskytte et barn. Dette ansvar begynner ved unnfangelsen fordi det er begynnelsen på menneskelivet. Hvorledes dette felles ansvar skal praktiseres i en abortsituasjon, vil være bestemt av omstendighetene i forbindelse med unnfangelsen. Sterkest står det felles ansvar når foreldrene var enige om å få barn, og også enige om ikke å ta abort. I så fall følger det av prinsippet at myndighetene bare kan gripe inn hvis foreldrene ikke blir enige og bare til beskyttelse av det ufødte liv. En lov som under slike omstendigheter tillater abort på sosiale indikasjoner, er i strid med prinsippet,

A har bestridt at Høyesteretts dom i Børre Knutsens sak ( Rt-1983-1004) er prejudikat for lagmannsretten. Det Høyesterett uttalte om abortloven var unødvendig for avgjørelse av saken, og et slikt "obiter dictum" har ikke prejudikatsvirkning. Dessuten uttalte Høyesterett seg bare om visse sider av abortloven, nemlig fri abort i svangerskapets 12 første uker. A' sak gjelder abort i 15. uke. Børre Knutsens rettslige hovedgrunnlag var at loven var i strid med de lutherske bekjennelsesskrifter som staten som lovgiver var bundet av. Påberopelsen av folkeretten var subsidiært i forhold til det kristelige grunnlag. I den utstrekning Høyesterett drøftet konvensjonen, var det bare artikkel 2 i forhold til abort i 12. uke. Under enhver omstendighet har ikke Høyesterett i Børre Knutsens sak drøftet og tatt stilling til familieautonomien som grunnlovsprinsipp. Endelig har A anført at det Høyesterett uttaler om at domstolene ikke kan prøve abortlovens gyldighet ( Rt-1983-1018), er grunnlovsstridig slik at lagmannsretten må se bort fra det.

2.2. De forvaltningsmessige rettigheter under nemndens behandling av abortsøknaden.

Påstandens punkter 2 og 3 gjelder A' forvaltningsmessige rettigheter forut for nemndens vedtak.

A har prinsipalt anført at samboeren ga A tillatelse til dokumentinnsyn og til å uttale seg, slik at det var i strid med §5 fjerde ledd i abortforskriftene å nekte ham dette. Samtykke ble gitt ved konkludent adferd ved at hun tok A med seg til konferanse med sykehusets gynekolog den 29. august 1986.

Subsidiært for det tilfelle at han med rette var nektet partsrettigheter ifølge abortlovgivningen, har A anført at lovgivningen er i strid med prinsippet om familieautonomi. Det gjaldt fullt ut ved behandlingen av samboerens søknad fordi de hadde avtalt å få barn og å avstå fra abort.

Hvis norsk rett nekter ham partsrettigheter under forvaltningssaken, har A anført at det foreligger et brudd på konvensjonens artikkel 8 om beskyttelse av familien. Det er ikke riktig som anført av regjeringsadvokaten at dette spørsmål er løst ved menneskerettskommisjonens avgjørelse av 13. mai 1980 i saken Mister X versus The United Kingdom. Kommisjonen sier ikke at partsrettigheter faller utenfor artikkel 8, men bare at mannens rettigheter måtte vike i det konkrete tilfelle. Hustruen hadde den sak forlatt mannen, og hun fryktet represalier. Dommen har derfor ingen prejudikatsvirkning for et tilfelle hvor forholdet var godt mellom partene, og hvor det forelå avtale om befruktning og om ikke å ta abort.

2.3. Abortnemndens avgjørelse og rett til å få prøvet nemndens avgjørelse ved domsstolene.

Påstandens punkter 8 og 9 gjelder gyldigheten av det forvaltningsvedtak abortnemnden ved Bærum sykehus traff da samboerens søknad om abort ble innvilget.

A har anført at lagmannsretten må legge til grunn faktum slik det ble fremstilt av ham under partsforklaringen. Det innebærer at det faktiske grunnlag for nemndens avgjørelse, var at samboeren ønsket abort fordi fødselen ville hindre henne i å gjennomføre et utdannelseskurs. Å innvilge abort på et slikt grunnlag er i strid med abortloven §2 tredje ledd lit. b, jfr fjerde ledd. Betingelsene for å innvilge abort i §2 må tolkes på bakgrunn av lovens formålsparagraf i §1, som har til formål å beskytte liv. Særlig på bakgrunn av partenes enighet om befruktningen og avtalen om ikke å ta abort, må loven tolkes innskrenkende i dette tilfelle.

Selv om nemndens vedtak skulle være i samsvar med abortloven, er det fattet i strid med det grunnlovsmessige prinsipp om familieautonomien - jfr. under punkt 2.1. Avtalene mellom A og samboeren utelukket at myndighetene kunne innvilge samboeren abort.

For det tilfelle at vedtaket skulle være i samsvar med norsk lovgivning, har A anført at norsk lovgivning på dette punkt er i strid med konvensjonens artikkel 8, ut fra de samme anførsler som er gjort gjeldende om artikkel 8 som rettslig grunnlag for partsrettigheter.

Domstolene har plikt til å prøve lovligheten av abortnemndens vedtak, og de har full prøvelsesrett slik at de også kan overprøve den konkrete subsumsjonen. Vurderingstemaet er om de sosiale indikasjoner som samboeren anførte, var tilstrekkelig til å begrunne abort etter abortloven §2 tredje ledd lit. b. Det er et vurderingstema som domstolene er fortrolig med og derfor kan overprøve.

Domstolenes prøvelsesrett følger av et sedvanerettslig prinsipp som har grunnlovs rang. Det vil være i strid med dette prinsipp hvis norsk lovgivning utelukker prøvelse av abortvedtak. For de tilfelle at norsk lovgivning skulle utelukke domstolskontroll av abortvedtaket, har A gjort gjeldende at norsk lovgivning er i strid med konvensjonens artikkel 6 og artikkel 13. Konvensjonens artikkel 6 får anvendelse fordi denne sak gjelder et familierettslig forhold. Når det gjelder artikkel 13 har A gjort gjeldende at han som far til det ufødte barn, hadde rettslig interesse etter konvensjonen, jfr. kommisjonens avgjørelse i saken Mister X versus The United Kingdom av 13. mai 1980. Hvis de norske domstoler nekter å prøve om abortvedtaket krenker konvensjonen, vil A for så vidt bli stående uten rettsbeskyttelse i Norge.

2.4. Gjennomføringen av abortinngrepet.

Påstandens punkter 4 og 7 gjelder selve abortinngrepet:

Påstandens punkt 7 har nær sammenheng med punkt 8 om nemndens manglende rett til å treffe forvaltningsvedtak om abort. Når A også har nedlagt en påstand som refererer seg til selve abortinngrepet, er det med adresse til konvensjonens artikkel 2 om beskyttelse av liv. A har anført at allerede i befruktningsøyeblikket er det skapt et menneske som ikke kan være uten vern etter konvensjonens artikkel 2. Av kommisjonens avgjørelse i saken Mister X versus The United Kingdom, følger riktignok at vernet for det ufødte liv ikke er absolutt. Men den saken gjaldt vernet til et 10 uker gammelt foster, og det var gitt abort på det grunnlag at morens mentale og fysiske helse krevet det. Avgjørelsen har derfor ingen prejudikatsvirkning i A' tilfelle hvor inngrepet ble foretatt etter 14 uker og 1 dag, og utelukkende var begrunnet i sosiale hensyn.

Som rettslig grunnlag for påstandens punkt 7 har A også anført at artikkel 8 gir beskyttelse av familieautonomien og i den forbindelse anført det samme som i tilknytning til påstandens punkter 2 og 3.

A har som faktisk grunnlag for påstandens punkt 4, anført at et foster kan føle smerte allerede når det er 8 uker gammelt. Svangerskapet ble avbrudt medikamentelt slik at fosteret blir kvalt som følge av kraftige sammentrekninger av livmoren. Å utsette et foster som kan føle smerte for en slik behandling, er i strid med konvensjonens artikkel 3.

2.5. Rett til å få opplysninger om fosteret og få begrave det.

Påstandens punkter 1, 5 og 6 gjelder A rettigheter som far til det døde foster:

A har understreket at det han ba opplysninger om, var fosteret etterat det var adskilt fra moren. I en slik situasjon gjelder ikke abortlovens regler om taushetsplikt som er gitt av hensyn til kvinnen. For det tilfelle at abortlovens regler om taushetsplikt skulle omfatte opplysninger om fosteret gitt til faren, har A anført at loven er i strid med det grunnlovsmessige prinsipp om familieautonomien.

Hvis norsk rett nekter ham å få opplysningene, er den i strid med konvensjonens artikkel 8.

A visste at ifølge de rutiner som ble fulgt ved Bærum sykehus, ville fosteret etter inngrepet bli behandlet på linje med annet avfall. For A var det av største viktighet å få begravet fosteret i samsvar med hans jødiske tro. Når verken sykehuset eller samboeren bryde seg om hva som skjedde med fosteret etter inngrepet. Så hadde A i kraft av nødrettsprinsippet ikke bare rett, men plikt til å sørge for en verdig begravelse.

For A var det å begrave fosteret en religiøs handling slik at konvensjonens artikkel 9 om religionsutøvelse ble krenket.

2.6. Erstatning og oppreisning.

For det tilfelle at A skulle få medhold på ett av punktene ovenfor, har han krevet erstatning og oppreisning av staten. Det er en klar årsakssammenheng mellom statens behandling av abortsaken og de psykiske problem og den sykdom han ble påført. Det sentrale forhold i den forbindelse er den totale overkjøring fra myndighetenes side som A har vær utsatt for ved å bli utestengt fra enhver informasjon og mulighet for innflytelse. Selv om retten derfor kommer til at A ikke hadde noen form for vetorett som kunne stoppe abortinngrepet. Var også tilsidesettelsen av hans rettigheter om informasjon og rett til å bli hørt relevante og tungtveiende årsaker til den psykiske skade han ble påført. Det samme gjelder det forhold at fosteret ikke fikk en verdig behandling etter aborten.

Det økonomiske tap som A har lidt og vil lide må bli å ansette helt skjønnsmessig. Han var inne i en oppbyggingsfase som dataekspert, og gikk glipp av inntekter fordi han ble sykemeldt. Kravet er skjønnsmessig begrenset til kr. 500.000,-.

I denne sak kan staten også ilegges ansvar for oppreisning. Det vises i den forbindelse til reglene om organansvar. I dette tilfelle er det norsk lovgivning som er folkerettsstridig. Dette er det Stortinget og regjeringen selv som er ansvarlig for. Oppreisningssummen kan antydningsvis settes til kr . 500.000,-.

3. Statens påstander og anførsler.

Staten har nedlagt slik endelig påstand:

"1. Påstandens punkt 8 avvises.

2. For øvrig og subsidiært: Staten v/Sosialdepartementet frifinnes.

3 . Staten v/Sosialdepartementet tilkjennes saksomkostninger for begge retter."

3.1. Noen hovedpunkter i statens anførsler.

Staten har under ankeforhandlingene fremhevet at A bør få prøvet saken i sin helhet for lagmannsretten, og samtykket i at også punktet om utlevering av fosteret for å begrave det, blir prøvet. Statens syn er dels basert på at dette punkt har nær sammenheng med punkter som ikke under noen omstendigheter kan avvises. Dessuten har staten vist til at A har påberopt menneskerettighetskonvensjonen som rettslig grunnlag for alle påstander. Konvensjonen tillater sak om fortidige forhold, og som mulig søksmålsberettiget etter konvensjonen, bør A få prøvet ved norske domstoler om hans rettigheter etter konvensjonen er krenket. Staten har som retten kommet tilbake til, påstått avvisning av påstandens punkt 8 på annet prosessuelt grunnlag.

Staten har sterkt fremhevet at retten skal ta standpunkt til spørsmål som er sterkt omstridt ut fra etiske og religiøse normer. På den ene side veier hensynet til å beskytte det ufødt liv, og på den annen side veier den svangre kvinnes interesser. Det er enighet om at ingen av disse interesser kan slå gjennom fullt ut, enten i form av et ubetinget forbud mot provosert abort eller i form av en ubetinget frihet for kvinnen til selv å bestemme om og når hennes svangerskap skal avbrytes. Den interesseavveining som må foretas, tilligger det lovgiveren å foreta.

Den norske abortlov av 1975 ble til etter en bred politisk debatt om de kryssende verdier, og det tilkommer ikke domstolen å overprøve lovgiverens vurdering. Staten har vist til Høyesteretts uttalelse om dette i Børre Knutsens sak. i Rt-1983-1018.

Høyesteretts dom i Børre Knutsens sak er et prejudikat for lagmannsretten. Når den skal avgjøre A' anførsler om brudd på konvensjonens artikkel 2 og også artikkel 3. Selv om Høyesterett eksplisitt bare uttaler seg om artikkel 2, må det være klart at også artikkel 3 er vurdert. Selv om Høyesterett i samsvar med Børre Knutsens anførsel, særlig behandlet den selvbestemte abort i de 12 første ukene, er det klart at Høyesterett også har vurdert nemndsbestemt abort mellom 12. og 18. uke. Av særlig betydning er at de avgjørelser av kommisjonen som er påberopt av A, forelå da Høyesterett vurderte Børre Knutsens sak. Det gjelder kommisjonens avgjørelse i saken Brüggermann/Scheuten versus Germany og i saken Mister X versus The United Kingdom.

Ved tolkningen av konvensjonen må det legges til grunn at den ikke legger vidtgående begrensninger i det enkelte medlemslands adgang til å regulere vilkårene for abort - se Rt-1983-1017, hvor Høyesterett uttalte dette med støtte i kommisjonens avgjørelse i Brüggermann/Scheuten saken. Det samme har det svenske medlem av kommisjonen, Hans Danelius, uttalt i sin bok, Mänskliga rättigheter, side 72.

Staten har bestridt at noen av konvensjonens artikler er krenket av norsk rett. Konvensjonen er en viktig norsk rettskilde. Hvilken vekt konvensjonen skal tillegges ved norske domstoler, vil avhenge av det øvrige rettskildemateriale.

Staten har også anført at Høyesteretts dom i Børre Knutsens sak er prejudikat for lagmannsrettens avgjørelse av om abortloven er i strid med grunnlovens positive bestemmelser og uskrevne prinsipper av grunnlovs rang.

Staten har bestridt at "familieautonomien" er et rettsprinsipp som gjelder i en abortstrid mellom den gravide kvinne og mannen. Etter norsk rett har mannen de rettigheter lovgiveren har gitt ham, og en avtale partene i mellom kan ikke slå igjennom overfor loven. En slik avtale vil være inngått på bestemte forutsetninger som vil være brudt når kvinnen har ombestemt seg og ønsker abort.

Prinsippet om "familieautonomien" har heller ikke hjemmel i konvensjonen. Artikkel 8 som A har vist til, er et argument mot å gi mannen partsrettigheter i en abortstrid - se kommisjonens avgjørelse i Brüggermann/Scheuten-saken.

3.2. De forvaltningsmessige rettigheter under nemndens behandling av abortsøknaden.

Den norske abortlov er klar. Den gir bare mannen partsrettigheter hvis den abortsøkende kvinne anmoder om det. Spørsmålet ble nøye vurdert av både departementet og av Stortinget - se Ot.prp. nr. 38 (1974-75) side 20, og Innst. O nr. 47 (1974-75) side 9. Det er ikke grunnlag for å anføre at samboeren ga samtykke verken uttrykkelig eller ved konkludent adferd.

Mannens forvaltningsmessige rettigheter er heller ikke vernet i konvensjonen. Det følger av kommisjonens avgjørelse i saken Mister X versus The United Kingdom. Det samme er slått fast i engelsk rett, se Queen's Bench, division Liverpool. 24. mai 1978, Paton v. British pregnancy advisory service trustees ad Another, og Court of Appeal 24. februar 1987, C. v. S. and Another. Den sistnevnte dom ble appellert til The House of Lords, men appellen ble nektet fremmet.

3.3. Abortnemndens avgjørelse og rett til å få prøvet nemndens avgjørelse ved domstolene.

Påstandens Punkt 8 er ny for lagmannsretten, og regjeringsadvokaten har krevet påstanden avvist etter tvistemålsloven §366, eller i alle fall at anførselen om at nemndens vedtak om å innvilge samboeren abort var i strid med den norske abortlov, settes til side. Under saksforberedelsen presiserte A at han som rettslig grunnlag for påstanden ville anføre at nemnden hadde tilsidesatt A' rettigheter etter konvensjonen, og at prinsippet om familieautonomi var krenket. Regjeringsadvokaten har vist til hva A har anført til støtte for påstandens punkt 8 i dok. 94.

Ut fra norsk rett kan domstolene bare prøve Konvensjonens betydning for vedtakets gyldighet. Derimot har ikke domstolene jurisdiksjon i tvist om vedtaket er gyldig etter intern norsk rett. Det følger av at mannen ikke har forvaltningsmessige rettigheter. Staten har vist til Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse i Rt-1986-1173, og til de engelske avgjørelser nevnt under punkt 3.2. for det tilfelle at vedtaket skulle være gjenstand for domstolskontroll, har staten anført at den konkret subsumsjon ikke kan prøves. Det følger av de alminnelige retningslinjer for hva som er overtatt til forvaltningens frie skjønn. Staten har særlig vist til at lovgiveren har gitt anvisning på at kvinnens egen vurdering skal tillegges vesentlig vekt.

Når det gjelder forholdet til konvensjonens artikkel 6 og 13. har staten anført at artikkel 6 krever domstolsbehandling av kravet, mens det etter artikkel 13 er tilstrekkelig med nemndsbehandling. A kan ikke påberope seg artikkel 6 fordi den bare beskytter "borgelige rettigheter". Inn under det fall bare privatrettslige rettigheter. A rettigheter gjelder en forvaltningssak, og faller således utenfor.

Artikkel 13 beskytter A' rettigheter etter konvensjonen. Han har krav på å få dem prøvet overfor en nasjonal myndighet såfremt han har et prosedabelt krav i forhold til konvensjonen. - se domstolens avgjørelse 26. mars 1987 i saken Leander versus Sweden. Det er mulig at domstolen vil anse at A har rettslig interesse i forhold til konvensjonen, det vil si at han er "victim". Kommisjonen realitetsbehandlet den sak Mister X anla mot United Kingdom. Men Norge oppfyller sin forpliktelse etter artikkel 13 ved å la A få prøvet sine rettigheter etter konvensjonen i denne sak.

Staten har anført at konvensjonen ikke gir A som far til det ufødte barn, noen prosessuelle rettigheter. Det følger av Kommisjonens avgjørelse i saken Mister X versus The United Kingdom. Kommisjonen forkastet farens anførsel om partsrettigheter etter artikkel 8 som "incompatible ratione materiae". Det er en avgjørelsesform som brukes når noen klager over krenkelse av en rettighet som ikke er vernet gjennom konvensjonen.

3.4. Gjennomføringen av abortinngrepet.

Staten har vist til at Høyesterett i Børre Knutsens sak forkastet den anførsel at en norsk abortlov var i strid med konvensjonens artikkel 2. Høyesteretts dom er bindende for lagmannsretten. A har også påberopt seg artikkel 8, men den vil være et argument for kvinnens rett til selv å bestemme, jfr. kommisjonens avgjørelse i Brüggermann/Scheuten-saken.

Når det gjelder artikkel 3, har staten vist til at inngrepet ble foretatt medikamentelt slik at aborten ble gjennomført som en spontan abort. Kvinnen fikk smertestillende midler. Den valgte metode er den medisinsk klart beste for kvinnen. Staten har anført at fosteret ikke kan føle smerte når det er 14 uker og 1 dag gammelt. På det utviklingstrinn er ikke nervebanene til hjernen utviklet, og det er en absolutt forutsetning for at fosteret kan oppleve smerte. Når A anfører at et foster 8 uker gammel kan føle smerte, er det i tilfelle tale om en smerte som er ukjent for mennesket. Og under enhver omstendighet kan ikke en slik smerte være vernet etter konvensjonen.

For det tilfelle at fosteret kan føle smerte, har staten anført at konvensjonens artikkel 3 ikke verner et foster. Tortur og umenneskelig behandling forutsetter at offeret påføres et tilsiktet onde. Ved abort er det ikke tale om det, men eventuelt om en smerte som påføres fosteret i kvinnens interesse. Og når den abortmetode som er brukt, er den medisinsk sett beste for kvinnen og den mest skånsomme overfor fosteret, er det klart at artikkel 3 ikke kan få anvendelse.

3.5. Rett til å få opplysninger om fosteret og å få begrave det

Staten har anført at den lovbestemte taushetsplikt i abortloven §11 er til hinder for at A kan få opplysninger om fosteret og få det utlevert. Taushetsplikten gjelder også når aborten er gjennomført. Det er ikke grunnlag for å stille opp prinsippet om familieautonomi som gjeldende norsk rett. Konvensjonens artikkel 8 gir ikke A krav på å få opplysninger om fosteret.

Når det spesielt gjelder kravet om å få begrave fosteret, har staten dessuten anført at konvensjonens artikkel 7 om religionsutøvelse ikke er krenket. Staten har vist til kommisjonens avgjørelse av 8. mars 1985 i Børre Knutsens sak.

Under enhver omstendighet må A saksøke fylkeskommunen eller Bærum sykehus med krav om å få opplysningene og fosteret utlevert for å begrave det.

3.6. Erstatning og oppreisning.

Staten har anført at forutsetningen for at kravet om erstatning og oppreisning kan føre frem, er at abortnemnden har krenket hans rettigheter og at det er adekvat årsakssammenheng mellom krenkelsen eller krenkelsene og den sykdom og psykiske problemer A fikk. Dessuten må nemnden har utvist skyld for at staten kan bli erstatningsansvarlig.

4. Lagmannsrettens bemerkninger.

4.1. Avvisning.

Denne sak reiser spørsmål om en fars rettigheter når en kvinne som han har besvangret søker abort, og om hans rettigheter når svangerskapet er avbrudt. A har anført at hans rettigheter er krenket etter såvel abortloven, som grunnloven, grunnlovsmessige prinsipper og Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen.

De nedlagte påstander, bortsett fra punkt 9, er problematiske forhold til tvistemålsloven §54. Det skyldes at abortinngrepet er foretatt og at abortnemnden ikke lengere har mulighet til å treffe vedtak i saken i samsvar med A' anførsler, selv om søksmålet skulle føre frem - se Rt-1980-1070 og Rt-1986-1173. Det samme gjelder for påstanden om at han var berettiget til å få utlevert fosteret. Det er tilintetgjort slik at det ikke kan utleveres ham. A har imidlertid ved siden av at norsk rett er krenket, påberopt seg som grunnlag for samtlige påstander, at menneskerettighetskonvensjonen er krenket. A har som den som hadde besvangret kvinnen rettslig interesse i å få prøvet påstandene i forhold til konvensjonen. Det følger av kommisjonens avgjørelse i saken Mister X versus The United Kingdom. I så fall har han ifølge artikkel 13 krav på et effektivt rettsmiddel overfor en nasjonal myndighet. Forutsetningen er dog at han har et prosedabelt krav om brudd på konvensjonen - se Domstolens avgjørelse den 26. mars 1987 saken Leander versus Sweden (EMD=REF00000104).

Som lagmannsretten skal komme tilbake til nedenfor. Har ikke faren farsrettigheter under nemndens avgjørelse av om kvinnen skal innvilges abort. Det finnes heller ikke noe forvaltningsorgan han kunne klage til. I en slik situasjon finner lagmannsretten at A kan saksøke staten idet tvistemålsloven §54 må tolkes slik at Norges forpliktelser etter artikkel 13 blir oppfylt. Men lagmannsretten understreker at norske domstoler ikke kan tillegge konvensjonen sterkere gjennomslagskraft i forhold til interne norske regler enn det som følger av norsk rett.

Det er ikke tvilsomt at A har rettslig interesse i å få prøvet påstanden om erstatning og oppreisning, og at lagmannsretten i den forbindelse må foreta en prejudisiell prøvelse også av de påståtte krenkelser av norsk rett.

Lagmannsretten vil etter dette først behandle spørsmålet om A' rettigheter etter norsk lovgivning er krenket. Deretter behandles forholdet til grunnloven og prinsippene av grunnlovsmessig rang og endelig forholdet til Den europeiske menneskerettighetskonvensjon.

4.2. Forholdet til norsk lovgivning.

Lagmannsretten behandler påstandens punkter 2, 3, 7, 8 og 9 sammen.

Det er på det rene at samboerens søknad om abort måtte nemndsbehandles fordi svangerskapet hadde vart over 12 uker. Avgjørelsen skulle treffes ut fra vilkårene i abortloven §2 tredje ledd, og etter fjerde ledd skulle det legges vesentlig vekt på hvorledes kvinnen selv vurderer sin situasjon. Abort gir ikke mannen partsrettigheter under nemndens behandling, men det følger av forskriftene at han kan få rett til å uttale seg overfor nemnden hvis kvinnen samtykker i det. Hennes rettstilstand er nøye vurdert av lovgiveren - se Ot.prp. nr. 38 /1974-75) side 19 - 20 og Innst. O nr. 47 (1974-75) side 8. Ut fra bevisførselen legger lagmannsretten til grunn at samboeren ikke samtykket i at A skulle få uttale seg. Det er klart at det ikke kan utledes noe samtykke av at A fulgte med henne til konferansen på Bærum sykehus den 29. august 1986, da hun søkte om abort.

Når abortloven ikke gir A partsrettigheter under nemndsbehandlingen, må loven forstås slik at han heller ikke kan få domstolsprøvet nemndens vedtak. Selv om ikke abortloven uttrykkelig utelukker domstolskontroll, må det ansees underforstått. Det ville være inkonsekvent om den lovgiver som etter en bevisst vurdering ikke har gitt ham partsstatus under forvaltningssaken, skulle tilfalle ham å få prøve vedtaket ved domstolene. Lagmannsretten viser til hva Høyesteretts kjæremålsutvalg uttalte om dette i Rt-1986-1173. Ut fra dette legger lagmannsretten til grunn at abortloven utelukker domstolskontroll med et vedtak som tillater abort slik at tvisten faller utenfor domstolenes juridiksjon. Hadde derfor saken bare vært anlagt etter norsk rett, måtte påstandens punkter 2, 3, 7, 8 og 9 ha vært avvist.

A har også påstått at norsk rett ble krenket fordi han ikke fikk opplysninger om fosteret og heller ikke fikk det utlevert, slik at han kunne begrave det - påstandenes pkt. 1, 5 og 6. Lagmannsretten finner at A ikke hadde slike rettigheter, og viser til at han ikke har partsrettigheter under forvaltningssaken, slik at den taushetsplikt som følger av abortloven §1. annet ledd også gjelder i forhold til faren. At A har begrenset sine krav til å gjelde opplysninger om fosteret, gir ham ikke større rettigheter. Bestemmelsen pålegger taushetsplikt om "det vedkommende har fatt kjennskap til". Opplysninger om fosteret må dessuten være underlagt taushetsplikt allerede av den grunn at ved å gi slike opplysninger, - vil et klientforhold som utvilsomt er underlagt taushetsplikt, bli røpet. Det samme vil gjelde en utlevering av fosteret.

Når det gjelder spørsmålet om "familieautonomien" kan gi A en sterkere stilling etter gjeldende rett enn den som følger av lovgivningen, bemerker lagmannsretten at en slik avtale ville binde kvinnens personlige frihet sterkere enn det lovgiveren ha funnet er rimelig ut fra den interesseavveining som ligger til grunn for abortloven. En slik avtale som innskrenker den personlige frihet, er ikke bindende etter norsk rett. Kvinnen må uten hensyn til en slik avtale, til enhver tid kunne påberope seg de rettigheter loven gir henne. Det er i forarbeidene ikke spor av at lovgiveren har ment at slike avtaler skal tillegges betydning.

4.3. Forholdet til Grunnloven og prinsipper av grunnlovs rang.

Den norske abortlovens rettsgyldighet ble vurdert av Høyesterett i Børre Knutsen saken, Rt-1983-1014. Høyesterett tok utgangspunkt i at kravet om respekt for menneskelivet er ett av de prinsipp som uten positiv forankring i grunnloven, vil kunne anses overordnet den positive lovgivning, og at vernet også kunne gjelde det ufødte liv. Men etter en grundig gjennomgang av loven og dens motiver, konkluderte Høyesterett med at abortloven ikke var noe "utslag av en lovgiverideologi som bygger på mangel på respekt for menneskelivet. Enhver lovgiver som skal gi en lov som tillater abort, må treffe et valg mellom kryssende interesser. Lovgiveren har truffet sitt valg slik at det ufødte liv gis en gradvis økende rettslig garantert beskyttelse. Selv om Børre Knutsen særlig angrep kvinnens selvbestemte abort inntil 12. svangerskapsuke, har Høyesterett også vurdert det vern fosteret har gjennom nemndsbestemt abort i svangerskapets 15. uke. Under enhver omstendighet finner lagmannsretten det klart at lovgiverens forfatningsmessige forpliktelse til beskyttelse av det ufødte liv ikke er krenket, selv om sosiale indikasjoner kan være tilstrekkelig, slik det er bestemt i den norske abortlov.

Lagmannsretten legger til at det ikke er domstolenes oppgave å overprøve det valg lovgiveren har truffet innenfor de skranker forfatningen setter.

A' anførsel om at abortloven er i strid med prinsippet om familieautonomien og at dette prinsipp har grunnlovs rang, innebærer at lovgiveren skulle være forpliktet til å gi det ufødte liv et forsterket rettsvern i de tilfeller hvor kvinnen og den mann som besvangret henne, på et tidligere tidspunkt var enige om at barnet skulle bæres frem. Det vernet skulle endog være så sterkt at lovgiveren som følge av partenes avtale, skulle være avskåret fra å tillate abort, i alle fall på sosial indikasjoner. Lagmannsretten finner det klart at det i norsk rett ikke gjelder noe slikt bånd på lovgiveren.

A har også anført at hans rett til å få prøvet abortnemndens vedtak for domstolene, er vernet av konstitusjonen. Lagmannsretten bemerker at det er alminnelig enighet om at retten til prøvelser av forvaltningens vedtak bare i sin kjerne har grunnlovs rang - se Johs. Andenæs: Statsforfatningen i Norge, 1986 372. Det er således bare hvis en lov skulle gjennomføre vidtrekkende begrensninger i prøvelsesretten i forhold til det tilvante, at ordningen vil kunne karakteriseres som grunnlovsstridig. I dette tilfelle er det tale om vedtak av skjønnsmessig karakter innenfor et begrenset rettsfelt, og som det ligger i sakens natur at domstolene på grunn av tidsfaktor ikke kan kontrollere. Noen grunnlovsstrid foreligger derfor ikke.

4.4. Forholdet til Den europeiske menneskerettighetskonvensjon.

Den europeiske menneskerettighetskonvensjons artikkel 2 slår fast:

"Ethvert menneskes rett til livet skal beskyttes ved lov. Ingen må med hensikt berøves livet uten til fullbyrdelse av dødsdom avsagt av en domstol for en forbrytelse som loven setter denne straff for."

Det spørsmål som oppstår er om den norske abortlov er i strid med artikkel 2 når den tillater nemndsbestemt abort i svangerskapets 15. uke på sosiale indikasjoner. Lagmannsretten tar utgangspunkt i Høyesteretts avgjørelse i Børre Knutsen saken, og bemerker innledningsvis at når Høyesterett etter inngående drøftelser kommer med prinsipielle uttalelser om rettsspørsmål, svekkes ikke en enstemmig doms prejudikatsvirkning av at uttalelsen ikke var nødvendig for resultatet.

Høyesterett holdt åpent spørsmålet om artikkel 2 overhodet vernet det ufødte liv, og uttalte i den forbindelse:

"Under enhver omstendighet må det antas at bestemmelsen ikke medfører vidtgående begrensninger i lovgiverens adgang til å regulere vilkårene for abort. Den norske lovordning, hvoretter kvinnen selv treffer den endelig avgjørelse om svangerskapsavbrudd når inngrepet kan skje innen utløpet av den tolvte svangerskapsuke, har paralleller i lovgivningen i en rekke andre land innenfor vår kulturkrets, land som også har tiltredt Den europeiske imenneskerettighetskonvensjon. Dette kan ikke være uten betydning for vurderingen av det folkerettslige spørsmål." - Rt-1983-1017

Dette syn på fosterets vern etter konvensjonen har Høyesterett formulert etter å ha fått det forelagt kommisjonens avgjørelser i saken Mister X versus The United Kingdom, og i saken Brüggermann/Scheuten versus Germany (EMD=REF00000026).

Lagmannsretten legger etter dette til grunn at et eventuelt vern for fosteret etter artikkel 2, må bestemmes ut fra en interesse avveining, slik at vernet tilpasses fosterets biologiske modenhet, og på ethvert utviklingstrinn vurderes mot de hensyn som likevel taler for at kvinnen skal få avbrudt svangerskapet. Høyesterett fant det klart at selvbestemt abort i svangerskapets 12 første uker ikke var i strid med artikkel 2. Og ut fra det finner lagmannsretten at heller ikke en ordning som etter 14 uker og 1 dag gir fosteret det vern som ligger i at en nemnd må finne at svangerskapet, fødselen eller omsorgen for barnet kan sette kvinnen i en vanskelig livssituasjon, er i strid med artikkel 2.

A har anført at fosterets vern i denne sak var særlig sterkt beskyttet av konvensjonens artikkel 8, på grunn av den avtale han hadde med samboeren om at hun skulle avstå fra abort. Artikkelen lyder:

"(l) Enhver har rett til respekt for sitt privat- og familieliv, sitt hjem og sin korrespondanse.

(2) Offentlig myndighet skal ikke gjøre noe inngrep i utøvelsen av denne rett medmindre dette inngrep er i samsvar med loven og i et demokratisk samfunn er en nødvendig forholdsregel for den nasjonale eller offentlige sikkerhet, for landets økonomiske velstand, for å forebygge uorden eller forbrytelser, beskytte helse eller moral, eller beskytte andres rett og friheter. Bestemmelsen beskytter det enkelte individs rett til familieliv og ifølge premissene i kommisjonens avgjørelse i saken Brüggermann/Scheuten versus Germany, går bestemmelsen langt i å beskytte kvinnens rett til abort. Lagmannsretten legger derfor til grunn at bestemmelsen ikke beskytter familien som sådan, i strid med en ektefelles rettighet etter bestemmelsen.

A har videre påberopt seg at konvensjonens artikkel 3 er krenket. Den lyder:

"Ingen må bli utsatt for tortur, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff."

Det faktiske grunnlag for anførselen om at artikkel 3 er krenket, er at et foster som er 14 uker og 1 dag gammelt, kan føle smerte. Lagmannsretten finner at anførselen ikke kan føre frem, og tar utgangspunkt i at det ikke var i strid med artikkel 2 å avbryte samboerens svangerskap. Lagmannsretten vil ikke utelukke at fosteret likevel kan ha vern etter artikkel 3, men det måtte i tilfelle være i situasjoner som er helt fremmed for den norske virkelighet. Tortur forutsetter at ondet er tilsiktet.

Aborten ble i denne sak utført medikamentelt ved at moren ble tilført midler som fremkalte en abort ved at livmoren trekker seg kraftig sammen slik at fosteret dør på grunn av surstoffmangel som følge av at blodtilførselen opphører. Fosteret kommer deretter ut på samme måte som ved en fødsel.

Denne abortmetode blir brukt fordi den gir minst risiko for komplikasjoner for kvinnen. Abortprosessen tar så lang tid at det ikke er medisinsk forsvarlig å holde kvinnen i narkose. I stedet får hun smertestillende midler i morfinklassen De sakkyndige uttalte at det ikke var mulig å bedøve fosteret separat. Den eventuelle smerte fosteret blir påført, var således medisinsk begrunnet i hensynet til kvinnen. Det er dessuten ytterst tvilsomt om fosteret overhodet kan føle smerte når det er 14 uker og 1 dag gammelt. Lagmannsretten behøver ikke ta standpunkt til det, fordi sannsynligheten for det er så liten at artikkel 3 ikke under noen omstendighet pålegger lovgiveren å ta hensyn til det, vurdert mot kvinnens medisinsk begrunnede interesse. Det ville i tilfelle være tale om en form for smerte som oppleves utenfor det kjente bevissthetssenteret i den menneskelige hjerne.

A har anført at artikkel 8 er krenket fordi han ikke fikk partsrettigheter under nemndens behandling, og ikke fikk prøvet vedtaket for domstolene. Lagmannsretten viser til at kommisjonen i saken Mister X versus The United Kingdom kom til at artikkel 8 ikke beskyttet den potensielle fars prosessuelle rettigheter. Ektemannen krevet bl.a.:

a. right to object to a proposed abortion of the foetus, and/or

b. a right to apply to the Courts for an order to prevent or postpone the proposed abortion, and/or

c. a right to be consulted about the proposed abortion, and/or

d. a right to be informed about the proposed abortion.

Kommisjonen viste til at ved tolkning av artikkel 8 for å finne ut hvilke rettigheter faren hadde, måtte det tas hensyn til at det var kvinnen som den som skulle gjennomføre svangerskapet, hvis interesser først og fremst var vernet. Kommisjonen slo videre fast at farens krav på respekt for sitt familieliv ikke gikk så langt at det ga ham slike prosessuelle rettigheter:

"In the present case the Commission, having regard to the right of the pregnant woman. Does not find that the husband's and potential father's right to respect for his private and family life can be interpreted so widely as to embrace such procedural rights as claimed by the applicant, i.e. a right to be consulted, or a right to make applications, about an abortion which his wife intends to have performed on her. The Commission concludes that this complaint is incompatible ratione materiae with the provisions of the Cenvention within the meaning of Article 27.2."

Den avvisningsform kommisjonen brukte, "ratione materiae", viser at den slags rettigheter ikke er garantert i konvensjonen. Kommisjonen slo dessuten fast at verken artikkel 5, eller 9 var relevant for slike rettigheter.

Lagmannsretten viser til kommisjonens avgjørelse og slår fast at konvensjonen ikke ble krenket ved at A ble nektet partsrettigheter og adgang til norske domstoler for å få prøvet abortnemndens vedtak.

Endelig har A anført at artikkel 9 er krenket fordi han ikke fikk utlevert fosteret og fikk begravet det i samsvar med sin religiøse overbevisning . Artikkelen lyder:

"1. Enhver har rett til tankefrihet, samvittighetsfrihet og religionsfrihet; denne rett omfatter frihet til endre religion eller tro, og frihet til, enten alene eller sammen med andre, offentlig eller privat, å utøve sin religion eller tro gjennom gudstjeneste, undervisning, andaktsøvelser eller iakttagelse av religiøse skikker.

2. Frihet til å utøve sin religion eller tro skal ikke være gjenstand for andre begrensninger enn dem som loven foreskriver og som er nødvendige i et demokratisk samfunn for den offentlige sikkerhet, for opprettholdelsen av offentlig orden, beskyttelsen av helse eller moral, eller for beskyttelsen av andres rettigheter og friheter."

Retten til religionsutøvelse er ikke ubegrenset når den krenker andres friheter og rettigheter. Og under henvisning til kvinners rettigheter etter artikkel 8 slik kommisjonen tolket dem i sak Mister X versus The United Kingdom, finner lagmannsretten at A rett til religionsutøvelse etter artikkel 9 ikke ble krenket. En utlevering av fosteret til mannen for at han skal få begrave det, vil kunne virke ytterst krenkende for den kvinne som har gått til det skritt å gjennomføre abort. En slik utlevering må derfor være avhengig av kvinnens samtykke.

Lagmannsretten kan etter dette slå fast at Den europeiske menneskerettighetskonvensjon ikke er krenket. Det er således unødvendig å gå inn på spørsmålet om konvensjonens gjennomslags kraft etter intern norsk rett.

4.5. Erstatning og oppreisning.

A har ikke på noe punkt vunnet frem etter påstandens punkt 1 - 9. Hans påstand om erstatning og oppreisning kan således ikke føre frem. Det er i samsvar med hans egen anførsel.

Staten har nedlagt påstand om frifinnelse i stedet for at byrettens dom stadfestes. Lagmannsretten finner etter omstendighetene dette riktig fordi påstanden inneholder nye punkter for lagmannsretten.

4.6. Saksomkostninger.

Anken har vært forgjeves og lagmannsretten finner at A må betale staten saksomkostninger i samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd. Lagmannsretten er enig i byrettens omkostningsavgjørelse.

Regjeringsadvokaten har lagt frem omkostningsoppgave på kr. 15.000,-, som lagmannsretten legger til grunn.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Staten v/Sosialdepartementet frifinnes.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A innen 14 fjorten- dager fra dommens forkynnelse 15.000,- -femtentusen- kroner til staten v/Sosialdepartementet. Byrettens omkostningsavgjørelse i domsslutningen stadfestes.

Nils Moe Odd Jarl Pedersen Bjørn Vade Solveig Synnøve Hanssen Alf Henriksen Odd Jacob Strand Anne E. Meldre

Bekreftes for førstelagmannen: