LE-1988-397

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Dom
Dato:	1990-11-09
Publisert:	LE-1988-00397
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	LE-1988-00397 D Nr. 397/88, hl.nr. 626/88.
Parter:	Ankende part: Nils Sørensen Riise (Prosessfullmektig: Advokat Jan Blehr, Billingstadsletta). Motpart: Viking Seafood Ltd. A/S (Prosessfullmektig: Advokat Henning E. Asheim, Oslo).
Forfatter:	Lagdommer Einar M. Olsen, formann. Lagdommer Bror Oskar Scherdin. Ekstraordinær lagdommer Tor Holtan
Lovhenvisninger:	Aksjeloven (1976) §4-6, Verdipapirhandelloven (1985), Aksjeloven (1910) §9-17, Tvistemålsloven (1915) §180, Aksjeemisjonsloven (1974) §1, §3, §2-5, §4-1, §4-4, §9-17, Verdipapirhandelloven (1985) §10, §9

Viking Seafood Ltd. A/S ble stiftet 10. april 1985 med det formål å utvikle flytende fiskeoppdrettsanlegg i betong. Resultatet av utviklingsarbeidet - i form av konstruksjonstegninger, know-how etc. - skulle mot vederlag i form av royalties stilles til rådighet for kunder som var interessert i å oppføre slike anlegg i egen regi eller ved entreprenør. Selskapet skulle således ikke selv stå for oppførelsen av anlegg som nevnt.

På generalforsamling 18. juni 1986 ble det vedtatt å utvide aksjekapitalen, som da var på kr. 615.000,-, med kr. 500.000,-. Tegningskurs ble fastsatt til 5 ganger pålydende, slik at selskapet i tilfelle ville bli tilført kr. 2.500.000,- i ny kapital. Tegningstiden ble fastsatt å være fra 1. november til 1. desember 1986.

Selskapet hadde på denne tid et styre på fire medlemmer med Sverre Prytz som formann. Reidar Andersen var daglig leder og medlem av styret. Han var selskapets eneste ansatte. Hans arbeid besto i koordinering av utviklingsarbeidet med anlegget samt markedsføring av dette. Utviklingsarbeidet foregikk ved hjelp av fagfolk på ulike områder og omfattet også forsøksvirksomhet ved Norges Tekniske Høyskole.

Nils Sørensen Riise ble kontaktet av daglig leder Reidar Andersen i anledning av kapitalutvidelsen. Etter flere konferanser med Andersen, fattet Riise interesse for prosjektet og ga advokat Morten Mørch jr. i oppdrag å skrive i sakens anledning til Den norske Creditbank som foresto emisjonen, jfr. advokatens brev av 5. desember 1986 der det heter at "Nils Riise er villig til å tegne seg for hele emisjonsbeløpet i Viking Sea Food A/S". Selskapet meddelte i brev av 15. desember 1986 til Riise at hans aksjetegning var godkjent og at innbetaling ble imøtesett innen 30, januar 1987. Etter anmodning av Riise ble innbetalingsfristen senere forlenget to ganger, siste gang til 6. april 1987.

Etter forutgående inkassovarsel og forliksklage, gikk selskapet ved stevning av 28. september 1987 til søksmål mot Riise med påstand om innbetaling av tegningsbeløpet på kr. 2.500.000,-.

I tilsvar av 27. oktober 1987 hevdet Riise - for første gang - at han var ubundet av tegningen:

"Saksøkte hevder seg ubundet av tegningen idet den ble foretatt på bristende forutsetninger.

Tegningen ble foretatt til 5 x pari kurs. Saksøker ble i forbindelse med aksjetegningen gitt et helt annet inntrykk av selskapet enn det som viste seg å være riktig. Verdien av selskapet var vesentlig mindre enn opplyst noe som også klart ble vist ved at det 10. september 1987 ble foretatt en ny emisjon, men da til pari kurs. ...."

Dette er senere utdypet i etterfølgende prosesskrifter samt under hovedforhandlingen for byretten.

Riise har videre gjort gjeldende at selskapet i forbindelse med emisjonen har overtrådt bestemmelser i lov om verdipapirhandel, i lov om aksjeemisjoner og i aksjeloven og anført dette som grunnlag for at han skulle være ubundet av tegningen.

Oslo byrett avsa den 22. april 1988 dom med slik domsslutning:

"1. Nils S. Riise tilpliktes å betale til Viking Seafood A/S kr. 2.500.000,- -kronertomillionerfemhundretusen00/100- med tillegg av 15 % -femtenprosentrente p.a. fra 23. februar 1987 til 6. april 1987 og 18 % -attenprosent- rente p.a. fra 7. april 1987 til betaling skjer.

2. Nils S. Riise tilpliktes å betale til Viking Seafood A/S saksomkostninger med kr. 42.350,- -kronerførtitotusentrehundreogfemti00/100-."

I følge byretten kunne Riise ikke få medhold i at han var ubundet av tegningen som følge av at det var gitt feil opplysninger til ham i forbindelse med tegningen eller at forutsetninger for tegningen var blitt endret. Riise var ved tegningen av aksjene fullt kjent ikke bare med selve tegningsinnbydelsen, men også med prospektet med vedlegg. Det var ikke ført tilstrekkelig bevis for at noen av de faktiske opplysninger som ble gitt der, var gale. Videre var virksomheten beskrevet på en adekvat måte. Det burde ut ifra de opplysninger som ble gitt, ha vært helt klart for Riise at det dreiet seg om en prosjekt med store fortjenestemuligheter, men også med en meget stor risiko.

Når det gjelder de anførte overtredelser av lovbestemmelser, fant byretten at den aktuelle emisjon falt utenfor det område som var regulert i lov om aksjeemisjoner §3, jfr. §1, og i lov om verdipapirhandel §10, jfr. §9, idet emisjonen måtte anses å ha vært rettet til en bestemt krets personer.

Eventuelle brudd på reglene i aksjeloven §4-1 og §4-4 kunne ifølge byretten ikke påberopes av Riise som grunnlag for at han skulle være ubundet av tegningen. Det dreiet seg her om generalforsamlingsvedtak som i tilfelle måtte angripes ved søksmål etter aksjeloven §9-17.

Når det gjaldt aksjeloven §4-6 tredje ledd nr. 1, la byretten derimot til grunn at den manglende kunngjøring etter denne bestemmelse var et så betydelig avvik fra reglene at dette i utgangspunktet måtte føre til at aksjetegningen ikke var bindende. Byretten kom imidlertid til at Riise på grunn av sin etterfølgende adferd i dette tilfelle likevel var bundet.

Nils Sørensen Riise har ved advokat Morten Mørch jr. i rett tid påanket byrettens dom. Han har ved advokat Jan Blehr for lagmannsretten nedlagt slik påstand:

"Nils S. Riise frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for begge retter."

Viking Seafood Ltd. A/S har ved advokat Henning E. Asheim tatt til gjenmæle og har for lagmannsretten nedlagt slik endelig påstand:

"1. Byrettens dom stadfestes med den tilføyelse i punkt 1 at Nils Sørensen Riise tilpliktes å betale inkassoomkostninger med kr. 15.000,-.

2. Ankemotparten tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten."

Når det gjelder tilføyelsen om inkassoomkostninger i påstandens punkt 1, viser ankemotparten til byrettens domsgrunner (s. 19) der det fremgår at byretten hadde ment å tilkjenne beløpet. Dette er ved en inkurie ikke kommet til uttrykk i domsslutningen, som følgelig bør rettes opp på denne måte.

Under ankeforhandlingen har Nils Sørensen Riise avgitt partsforklaring. Ankemotparten har møtt ved styreformannen, siviløkonom Sverre Prytz, som har avgitt forklaring som partsrepresentant. Det er ikke avhørt vitner. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.

Den ankende part, Nils Sørensen Riise, gjør gjeldende i det vesentlige det samme som i anførslene for byretten (dommen side 7-11).

Når det gjelder manglende kunngjøring av tegningsinnbydelsen etter aksjeloven §4-6 tredje ledd nr. 1 legges det i ankeerklæringen "særlig vekt på at byretten feilaktig har lagt til grunn at ugyldighet etter aksjeloven §4-6 bortfaller som følge av den ankende parts passivitet etter at tegningen er uomtvistelig fastslått til å være ugyldig". Det vises til aksjeloven §4-6 fjerde ledd om at §2-5 tredje ledd gjelder tilsvarende. Etter §2-5 tredje ledds første punktum medfører den manglende kunngjøring av tegningsinnbydelsen at tegningen ikke er bindende for tegneren, Riise. Fristbestemmelsen i tredje ledds annet punktum - om at feilen må være meddelt Foretaksregistret før registreringen - må anses som en uttømmende regulering av forholdet og utelukker dermed som utgangspunkt anvendelse av andre (ulovfestede) passivitetsregler. Det kan ikke bebreides Riise at feilen ikke ble gjort gjeldende tidligere. Feilen ble først oppdaget ved de mer omfattende undersøkelser av forholdene omkring emisjonen som ble foretatt av Riises daværende prosessfullmektig etter at søksmål ble reist fra selskapets side.

Det fastholdes at loven bestemmelse om at tegningen ikke er bindende, gjelder uten hensyn til om feilen har vært vesentlig eller utslagsgivende for tegneren. Det er forøvrig ikke riktig som hevdet fra den annen side at den manglende kunngjøring etter §4-6 tredje ledd nr. 1 var uten betydning for Riise. Dersom betydningen i det enkelte tilfelle skal tillegges vekt, bør det forøvrig skje på grunnlag av en helhetsvurdering der samtlige feil som er begått, tas i betraktning slik at også de øvrige overtredelser av aksjeloven §4-6, som er anført for byretten (dommen s.10), tas i betraktning. Det hevdes at Riise overhodet ikke ville ha tegnet seg, dersom han hadde hatt kjennskap til at tegningssituasjonen var så rotete som den viste seg å være.

Vedtaket på generalforsamlingen om at de gamle aksjonærer ikke skulle ha fortrinnsrett til nye aksjer, lider av mangler da forslaget herom ikke var inntatt i eller vedlagt innkallingen til generalforsamlingen slik det er foreskrevet i aksjeloven §4-1 tredje ledd. Vedtaket ville av denne grunn kunne angripes av en aksjeeier ved søksmål etter §9-17 innen 3 måneder og i tilfelle kunne kjennes ugyldig. Dette representerer et slikt usikkerhetsmoment for den som har tegnet aksjer i tillit til at det ikke forelå noen fortrinnsrett som nevnt at dette vil kunne føre til at tegningen ikke blir bindende. Særlig må dette gjelde der tegneren som i Riises tilfelle har tegnet seg for samtlige aksjer med sikte på å oppnå kontroll over selskapet.

Om forholdet til lov om verdipapirhandel og lov om aksjeemisjoner henholder Riise seg til anførslene for byretten (dommens 8-9). Det fastholdes således at emisjonen i relasjon til begge lover må anses rettet til en ubestemt krets personer.

Når det gjelder uriktige opplysninger og bristende forutsetninger og passivitet i den forbindelse, fastholdes anførslene for byretten (dommen 7-8 og 10-11). Selskapet ga i prospektet og i samtaler med Riise uttrykk for en urealistisk optimisme. Risikoen ved prosjektet burde ha kommet langt sterkere frem. Det må videre antas at kapitalbehovet var betydelig større enn det emisjonen forutsatte. Budsjettet og anslått fremtidig omsetning viste seg å være helt urealistisk. Det bestrides at den negative utvikling hadde sammenheng med den manglende innbetaling av tegningsbeløpet fra Riises side.

Etter dette må Riise på avtalerettslig grunnlag anses ubundet av aksjetegningen. Riise kan ikke bebreides passivitet med hensyn til å gjøre innsigelser gjeldende på dette grunnlag. Dels gikk det først etter hvert opp for ham at det fra selskapets side var gitt et uriktig - urealistisk - bilde av virksomheten og fremtidsutsiktene. Dels oppfattet han det slik at han befant seg i en forhandlingssituasjon for så vidt angår blant annet innskuddsbeløpets størrelse, og at forhandlingsklimaet kunne bli vesentlig forverret dersom han gikk ut og erklærte seg ubundet av tegningen.

Ankemotparten, Viking Seafood Ltd. A/S, har anført i det vesentligste det samme som for byretten og har sagt seg enig med byretten, såvel i resultatet som begrunnelsen.

Det bestrides at selskapet har gitt uriktige opplysninger som skulle medføre at aksjetegningen ikke var bindende for Riise. Han kan heller ikke påberope seg bristende forutsetninger til støtte for et slikt resultat. Dessuten må det være altfor sent når en slik innsigelse først gjøres gjeldende 11 måneder etter tegningen. Selskapet har henholdt seg til sine anførsler for byretten og til byrettens domsgrunner (dommen 12 og 14 samt 15-16).

Det fastholdes at det aktuelle tilfelle faller utenfor området for de anførte bestemmelser i lov om aksjeemisjoner og lov om verdipapirhandel idet emisjonen ikke anses rettet til en ubestemt gruppe av personer, jfr. byrettens domsgrunner (dommen 16-17, jfr. anførslene 12-13). For øvrig inneholder lov om aksjeemisjoner ingen bestemmelse om at overtredelse av §3 medfører at tegningen blir uforbindende.

Riise har som nytt for lagmannsrett gjort gjeldende at han skulle være ubundet som følge av den usikkerhet som er skapt for ham ved at de eldre aksjeeiere ville kunne angripe generalforsamlingsvedtaket om at disse ikke skulle ha fortrinnsrett til nye aksjer. Dette kan ikke føre frem. At vedtaket kunne bli angrepet på det anførte grunnlag - overtredelse av aksjeloven §4-1 tredje ledd - var en rent teoretisk mulighet, som ikke hadde noen realitet i det foreliggende tilfelle.

Når det gjelder forholdet til aksjeloven §4-4, anføres for ordens skyld at det må være en misforståelse når det fra den annen side antas at det foreligger en overtredelse av første ledd nr. 3. En manglende oppfølgning av annet ledd nr. 2 er uten betydning for Riise og kan under enhver omstendighet ikke føre til at tegningen ikke er bindende.

Det erkjennes at selskapet har forsømt å kunngjøre tegningsinnbydelsen i samsvar med aksjeloven §4-6 tredje ledd nr. 1. Selskapet fastholder imidlertid anførselen for byretten om at brudd på aksjeloven ikke automatisk fører til ubundethet. Utgangspunktet må som der nevnt være at feilen etter en konkret vurdering anses så vesentlig at den kan ha hatt avgjørende betydning for aksjetegneren. Under enhver omstendighet må feil som etter en konkret vurdering anses bagatellmessige, kunne settes ut av betraktning. Byretten synes å holde en slik mulighet åpen for så vidt som den ikke tar standpunkt til om enhver tenkelig feil fører til ubundethet, jfr. i denne forbindelsen Skåre og Knudsen: Lov om aksjeselskaper (3. utg. 1987) 50 som antar at det er "adgang til å se bort fra innholdsmessige bagatellfeil". Selskapet er imidlertid ikke enig når byretten etter dette betegner den manglende kunngjøring av tegningsinnbydelsen som et "betydelig avvik fra reglene". Slik selskapet ser det er bruddet etter en konkret vurdering ikke så grovt at det bør føre til at tegningen ikke er bindende for Riise. Ved vurderingen må det tas i betraktning at tilfellet ligger i ytterkant av de emisjoner som omfattes av §4-6 tredje ledd. Emisjonen var rettet mot et sterkt begrenset antall mulige investorer utenom aksjonærene. Riise tegnet seg først etter utløpet av den opprinnelige tegningsfrist. Det skjedde først etter konferanser med selskapets daglige leder og med det resultat at Riise tegnet seg for hele emisjonsbeløpet. Etter det faktiske forløp ville det åpenbart vært uten betydning for Riise om tegningsinnbydelsen hadde vært kunngjort eller ikke. Når så Riise over et år senere - i prosesskrift av 14. april 1988 - påberoper seg denne feil, er det ikke fordi forholdet har hatt noen betydning for ham. Det dreier seg om et rent påskudd for å komme ut av en forpliktelse som han av helt andre grunner ønsket å frigjøre seg fra. Feilen må på denne bakgrunn vurderes som så bagatellmessig at den ikke kan føre til at tegningen ikke er bindende for Riise.

For tilfelle av at Riise som utgangspunkt skulle anses berettiget til å erklære seg ubundet av tegningen, fastholdes subsidiært at han likevel har blitt bundet ved sin etterfølgende adferd, jfr. anførslene for byretten og byrettens domsgrunner (dommen 14 og 18-19). Det foreligger passivitet fra Riises side for så vidt som han ventet i ca 11 måneder med å gjøre gjeldende at han var ubundet av tegningen - og enda lenger med å anføre innsigelsen om manglende kunngjøring av tegningsinnbydelsen. Videre foreligger det konkludent adferd ved at Riise opptrådte aktivt på en måte som viser at han fortsatt anså seg bundet av tegningen, blant annet ved å søke om betalingsutsettelser og stille i utsikt at betaling ville skje på det senere tidspunkt. Det kan således sies å foreligge en etterfølgende godkjennelse av å være bundet fra Riises side. En slik godkjennelse vil kunne skje formløst ved konkludent adferd, jfr. Rt-1932-145, Skåre og Knudsen l.c. side 50-51 og Marthinussen og Aarbakke: Aksjeloven med kommentar (1986) 5556. Som eksempel er her nevnt innbetaling av tegningsbeløpet. Søknad om utsettelse med betalingen bør stå i samme stilling.

Selskapet vil ha et visst vern mot passivitet fra aksjetegnerens side ved reglen om at tegningen likevel blir bindende dersom ikke feilen gjøres gjeldende før registreringen av kapitalforhøyelsen. Denne fristbestemmelse vil imidlertid ikke selskapet kunne nyttiggjøre seg i det foreliggende tilfelle. Riise har tegnet seg for hele emisjonsbeløpet, og registrering kan først skje etter at halvparten av beløpet er innbetalt. For slike tilfeller kunne det derfor være aktuelt å oppstille en supplerende fristbestemmelse om at feilen i tilfelle må gjøres gjeldende innen den oppgitte betalingsfrist. Denne frist og den senere forlengede frist er i betydelig grad oversittet av Riise.

Under enhver omstendighet må det stilles et aktivitetskrav overfor Riise som må ha forstått at tegningen og innbetalingen av beløpet var av avgjørende betydning for selskapets drift. På tegningstidspunktet i desember 1981 var selskapet i ferd med å forhandle en avtale med Hitra Havbruk A/S som tok sikte på å bygge en prototyp av fiskeoppdrettsanlegget ved et verft/entreprenør i Uddevalla. I september 1987 var Hitra Havbruk A/S i sluttfasen av finansieringen og verftet/entreprenøren var klar til byggestart for betongkonstruksjonen. Bakgrunnen for kapitalforhøyelsen var at Seafood trengte ytterligere midler til det fortsatte utviklingarbeid. Ved at innbetaling fra Riise uteble kom selskapet etterhvert i den situasjon at man ikke kunne betale for konsulenthjelp til det fortsatte utviklingsarbeid. Dette var medvirkende til at arbeidet med prototypen ikke ble fullført. I tillegg fikk Hitra Havbruk problemer med finansiering av fullføringen av prosjektet. Det endte med at betongkonstruksjonen til prototypen senere ble opphugget, idet det ble for dyrt å ha den liggende på verftet.

Det bestrides at det foreligger noen overtredelse av aksjeloven §4-6 tredje ledd nr. 2. februar I tilfelle er forholdet for bagatellmessig til å kunne tillegges vekt for tegningens gyldighet. Det samme gjelder forholdet til tredje ledd nr. 2. mars

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten og kan på de fleste punkter også slutte seg til byrettens begrunnelse.

Lagmannsretten kan således ikke se at selskapet har gitt Riise uriktige opplysninger i forbindelse med tegningen eller at det foreligger etterfølgende omstendigheter som medfører at tegningen ikke er bindende for Riise.

Lagmannsretten er videre enig i at emisjonen ikke kan anses rettet til en ubestemt krets personer, og at bestemmelsene i lov om aksjeemisjoner og i lov om verdipapirhandel følgelig ikke får anvendelse på forholdet.

Når det gjelder forholdet til aksjeloven §4-1 og §4-4 kan, som fastslått av byretten, overtredelser bare gjøres gjeldende av aksjeeier ved søksmål etter §9-17 om vedtakets gyldighet. Lagmannsretten er enig med selskapet i at Riises nye anførsel om at han - som følge av den usikkerhet et slikt mulig søksmål representerer for ham - er ubundet av tegningen, ikke kan føre frem.

Når det gjelder unnlatelsen av å kunngjøre tegningsinnbydelsen i samsvar med aksjeloven §4-6 tredje ledd nr. 1, skal lagmannsretten bemerke:

Da emisjonen var rettet til et sterkt begrenset antall utvalgte investorer, kan det være forståelig at man fra selskapets side overså loven bestemmelse om kunngjøring av tegningsinnbydelsen. I slike tilfelle må åpenbart forsømmelsen av å kunngjøre fremstille seg som en mindre alvorlig overtredelse enn der emisjonen er rettet til en større, ubestemt krets av personer. Dette kan likevel ikke uten videre føre til at feilen anses som så bagatellmessig at forholdet ikke rammes av loven bestemmelser om at tegningen ikke er bindende. I det foreliggende tilfelle kommer imidlertid det til at tegningen fra Riises side fant sted etter flere forutgående samtaler med selskapets daglige leder og først etter at den opprinnelig fastsatte tegningsfrist var utløpt - og at tegningen omfattet hele emisjonsbeløpet. På bakgrunn av dette forløp må det kunne fastslås at behovet for offentlig kunngjøring i ettertid må ha fremstillet seg så lite fremtredende, at det kunne være grunn til å sette feilen helt ut av betraktning. Lagmannsretten er derfor under noen tvil tilbøyelig til å anta at Riise allerede på dette grunnlag blir å anse som bundet av tegningen uansett feilen.

Etter lagmannsrettens oppfatning må Riise iallfall være bundet av tegningen som følge av sin etterfølgende adferd.

Vanligvis vil en innsigelse som her nevnt bli avskåret dersom den ikke gjøres gjeldende før registreringen av kapitalforhøyelsen. Selskapet vil imidlertid, som påpekt i anførselen foran, ikke kunne nyttiggjøre seg denne fristbestemmelse under de foreliggende omstendigheter. En tilsvarende fristbestemmelse som foreslått av selskapet - knyttet til utløpet av betalingsfristen - er det neppe rettslig grunnlag for å oppstille.

En annen sak er at betalingsfristens utløp er egnet til å utløse et visst aktivitetskrav mot Riise i så henseende dersom han vil forbeholde seg adgangen til å fremsette innsigelser av denne art. Riise kan således ikke høres med at han ikke er å bebreide for at innsigelsen om manglende kunngjøring ble fremsatt så sent som i prosesskrift av 14. april 1988, idet det først var på denne tid at feilen kom for dagen som resultat av hans daværende prosessfullmektigs undersøkelser. Det som her er gjenstand for bebreidelse, er at disse undersøkelser ble foretatt på et alt for sent tidspunkt. Dersom forholdet var av en slik betydning for Riise at han i tilfelle ville ønsket å være ubundet av tegningen, burde undersøkelsene rimeligvis ha vært foretatt på et langt tidligere tidspunkt. Det vises i denne forbindelse til selskapets anførsler om emisjonens betydning for selskapets drift (foran 10).

Heller ikke de innsigelser som er antydd på grunnlag av de øvrige bestemmelser i §4-6 tredje ledd, kan etter lagmannsrettens oppfatning føre frem.

Byrettens dom blir etter dette å stadfeste - med den av selskapet foreslåtte tilføyelse om inkassoomkostninger. Stadfestelsen gjelder også omkostningsavgjørelsen, som lagmannsretten ikke har noe å bemerke til.

Anken har ikke ført frem. Den ankende part pålegges å betale saksomkostninger for lagmannsretten i samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd. Ankemotpartens prosessfullmektig har fremlagt omkostningsoppgave som for lagmannsretten lyder på kr. 37.500,-. Lagmannsretten har ikke noe å bemerke til oppgaven og legger denne til grunn.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Byrettens dom stadfestes med den tilføyelse at Nils Sørensen Riise tilpliktes å betale inkassoomkostninger med 15.000,- -femtentusen- kroner.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Nils Sørensen Riise til Viking Seafood Ltd. A/S 37.500,- -trettisyvtusenfemhundre- kroner innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av denne dom.