LE-1988-413
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1989-11-16 |
| Publisert: | LE-1988-00413 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kjennelse av 16. november 1989 i ankesak nr. 413/88, hl.nr 657/88. |
| Parter: | Ankende part: Tora Berger (Prosessfullmektig: Advokat Christian Frick, Oslo). Motpart: Åsnes kommune (Prosessfullmektig: Advokat Helge Næss Rustad, Elverum). |
| Forfatter: | Lagdommer Kåre Berg, formann. Lagdommer Ola Melheim. Lagdommer Rakel Surlien |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §175, §197, Husleieloven (1939), §100, §105, §382, §67 |
Saken gjelder nå tvist om det skal betales saksomkostninger i forbindelse med hevning av ankesak nr. 413/88. Saken gjaldt i utgangspunktet spørsmålet om gyldigheten av oppsigelse i et husleieforhold. Tora Berger overdo i 1974 en eiendom i Åsnes til kommunen, men hun beholdt en personlig leierett til en hytte som står på en senere fraskilt del av tomten. Den 2. juni 1986 ble Tora Berger sagt opp.
Solør herredsrett avsa dom den 20. mai 1988, hvoretter kommunen ble frifunnet og tilkjent saksomkostninger.
Saken ble anket til Eidsivating lagmannsrett den 5. august 1988. Ved prosesskrift av 15. februar 1989 meddelte hennes prosessfullmektig at Tora Berger var avgått ved døden. Det ble foreslått at saken skulle stilles i bero inntil videre, idet det var drøftinger på gang mellom arvingene og kommunen. Kommunens prosessfullmektig mente stansing ikke hadde noen hensikt.
Prosessfullmektigen for boet foreslo da 17. april 1989 å heve saken, idet hver part skulle bære sine omkostninger for lagmannsretten. Arvingene ville så forhandle direkte med kommunen om å få disponere hytteeiendommen.
Ved prosesskrift av 8. mai 1989 sa kommunens prosessfullmektig seg enig i at ankesaken kunne heves, men da som en følge av at anken trekkes tilbake, slik at herredsrettens dom blir stående.
Forutsetningen var dog at kommunen ble tilkjent saksomkostninger for lagmannsretten. Det ble fremlagt omkostningsoppgave, som senere er justert til kr. 5.500,-.
Den ankende parts prosessfullmektig foreslo deretter at lagmannsretten skulle avgjøre omkostningsspørsmålet etter tvistemålsloven §175 fjerde ledd, forutsatt at det ble gitt samtykke etter tvistemålsloven §197 til å fremlegge en uttalelse fra Kommunaldeptet vedrørende det omtvistede rettsspørsmål om husleieloven gjelder for fritidseiendommer.
Motparten motsatte seg dette og ba omkostningsspørsmålet avgjort etter hovedregelen i tvistemålsloven §175 første ledd.
I prosesskrift av 19. oktober 1989 uttalte den ankende parts prosessfullmektig bl.a.:
"I den grad sakens materielle side er av interesse ved avgjørelsen av nevnte saksomkostningsspørsmål, skal det i hvert fall være sagt at Kommunal- og arbeidsdepartementet har det motsatte syn av herredsretten på et helt sentralt spørsmål i saken, nemlig hvorvidt husleieloven oppsigelsesvern gjelder også for leiere av fritidseiendommer.
Dette indikerer etter min mening at dette spørsmål ikke er så enkelt som det herredsretten tilsynelatende fant at det var. P.g.a. at tvisten altså er blitt gjenstandsløs, ser den ankende part seg nødt til å trekke anken i.h.t. Tvistemålsloven §382, jfr. §67.
I.h.t. Tvistemålsloven §175 første ledd begjærer den ankende part seg frifunet for ankemotpartens krav om saksomkostninger for lagmannsretten.
Saken ender uten dom p.g.a. omstendigheter den ankende part ikke kan legges til last (dødsfallet) og det bør kunne sies at det er grunn til å si at det er tvilsomt om herredsretten har bedømt riktig det sentrale rettsspørsmål, nemlig om Husleieloven oppsigelsesvern gjelder (dokumentasjon fra denne side er tilbudt, men nektet fremlagt)."
Lagmannsretten er enig i at omkostningsspørsmålet må avgjøres etter tvistemålsloven §175 første ledd, idet bestemmelsene i 2. - fjerde ledd ikke kommer til anvendelse i nærværende sak.
Hovedregelen etter §175 første ledd er at saksøkeren (den ankende part) skal erstatte motparten sakens omkostninger, med mindre en av de to unntaksbestemmelsene i samme ledd kommer til anvendelse. Det første unntaket refererer seg til det forhold at utfallet (hevningen) skyldes omstendigheter som ikke kan legges den ankende part til last. Det er slått fast i rettspraksis at bestemmelsen kan brukes selv om det er saksøkeren som frafaller saken, f.eks. fordi det omtvistede spørsmål løses under saksforberedelsen ved overenskomst mellom partene, jfr. Rt-1977-707. Dette må desto mer gjelde når tvisten er blitt gjenstandsløs som i nærværende sak, fordi den ankende part (som hadde en personlig leierett) er avgått ved døden. Ifølge rettspraksis kreves det imidlertid at det var fyldestgjørende grunn til å anke, og at saken begjæres hevet så snart parten skjønte at grunnen sviktet, jfr. Høyesteretts kjennelse av 6. april 1937.
Spørsmålet om det var fyldestgjørende grunn til å anke, har en viss sammenheng med det andre unntaket i bestemmelsen, nemlig "rettsspørsmaalets tvilsomhet...". Lagmannsretten antar imidlertid at førstnevnte unntak rekker noe videre, idet det kan være fyldestgjørende grunn til å anke selv om rettsspørsmålet ikke er spesielt tvilsomt. I nærværende sak blir imidlertid det omtvistede rettsspørsmål av sentral betydning også for vurderingen av førstnevnte unntak i §175 første ledd.
Lagmannsretten har vurdert herredsrettens dom og motpartens argumenter mot de anførsler som fremgår av ankeeklæringen. Man er kommet til at saken må anses prosedabel, og at det således var fyldestgjørende grunn til å anke.
Spørsmålet blir dernest om den ankende part har begjært saken hevet så snart han skjønte at grunnen sviktet. Det er ikke opplyst når Tora Berger døde, men det er ikke påstått at det foreligger noen forsinkelse frem til meddelsen i prosesskrift av 15. februar 1989. I dette prosesskrift ble riktignok saken ikke begjært hevet, men foreslått stillet i bero. Av grunner som fremgår av prosesskriftet, ble det fra rettens side reist spørsmål om partene ville stanse saken, jfr. tvistemålsloven §105. Dette ble avvist i motpartens prosesskrift av 17. mars 1989. Den formelle hevningsbegjæring kom i prosesskrift av 17. april 1989, d.v.s. en måned senere. Når man tar hensyn til at prosessfullmektigen måtte konferere med arvingene, kan denne forsinkelse ikke kritiseres.
Lagmannsretten finner etter dette at ankesaken blir å heve og at partene bærer hver sine omkostninger for lagmannsretten, jfr. tvistemålsloven §100 og §175 første ledd.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Ankesak nr. 413/88 heves.
Partene bærer hver sine saksomkostninger for lagmannsretten.