LE-1988-416
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1988-12-12 |
| Publisert: | LE-1988-00416 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Dom av 12. desember 1988 i ankesak nr. 416/88 hl.nr. 662/88. |
| Parter: | Ankende part: Ragnar Kristiansen (Prosessfullmektig: Advokat Christian Frick). Motpart 1: Statens Landbruksbank, Oslo (Prosessfullmektig: Ingen) Motpart 2: Ole Sander Espegard (Prosessfullmektig: Advokat Erik Nøkleby) Motpart 3: Ragnar Kristiansens konkurbo av Drammen (Prosessfullmektig: Advokat Erik Nøkleby). |
| Forfatter: | Fung. førstelagmann Christian Borchsenius. Lagdommer Einar M. Olsen. Lagdommer Lars-Jonas Nygard |
| Lovhenvisninger: | Konkursloven (1984) §17, Tvistemålsloven (1915) §369, §87, §380, Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §157, §180, §2 |
Den 11. februar 1987 begjærte Staten Landbruksbank annen gangs tvangsauksjon over gnr. 79 bnr. 16 i Drammen. Begjæringen var rettet mot eier og hjemmelshaver Ragnar Kristiansen som saksøkt. Den 12. februar 1987 ble det åpnet konkurs i Kristiansens bo. Den 29. mai 1987 bekreftet bobestyreren advokat Erik Nøkleby på konkurboets vegne at tvangsaukjon kunne avholdes uten at det var nødvendig å avvente fristen i konkursloven §17, annet ledd. Auksjonen ble holdt 22. januar 1988. I rettsboken står Ragnar Kristiansen som saksøkt. Han var ikke til stede, men advokat Nøkleby var til stede som bobestyrer, og han meddelte på konkursboets vegne at han ikke hadde noe å bemerke til at rekvirenten antok bud kr. 990000,- avgitt av Ole Sander Espegard.
Med brev av 5. februar 1988 bød advokat Christian Frick kr. 1039500 på vegne av Inge Kristiansen. På vegne av konkursboet hevdet bobestyreren at det ikke kunne tas hensyn til overbudet hvis det ikke ble stillet bankgaranti. Med brev av 12. februar 1988 antok landbruksbanken Espegards bud og anmodet om at det måtte bli stadfestet. For overbudet krevde banken bankgaranti før eventuell ny auksjon ble holdt.
Ved brev av 19. februar 1988 til advokat Frick påla namsretten Inge Kristiansen å stille selvskyldnerkausjon fra bank innen 26. februar for kr. 1150000 (overbudet med tillegg av renter og omkostninger). I stadfestelseskjennelsen av 1. mars 1988 anførte namsretten at den ikke hadde mottatt beskjed om at slik sikkerhet var stillet, og at retten da så bort fra overbudet. Kjennelsen har følgende slutning:
"Bud fra Ole Sander Espegard kr. 990000,- (nihundre ognittitusen) på gnr. 79 bnr. 16 i Drammen stadfestes. Omkostningene settes til kr. 3640,-."
Ragnar Kristiansen v/advokat Frick har i rett tid påanket kjennelsen og nedlagt slik påstand:
"1. Stadfestelsen oppheves.
2. Ragnar Kristiansen tilkjennes saksomkostninger med kr. 800,- pluss rettsgebyr."
Ankeerklæringen var rettet mot Statens Landbruksbank som ankemotpart. Namsrettsdommeren skrev tilbake at det var uklart for ham om Ragnar Kristiansen hadde selvstendig ankerett så lenge hans bo sto under konkursbehandling, og at han videre var i tvil om ikke også konkursboet og auksjonskjøperen måtte trekkes inn som ankemotparter. I brevet heter det videre: "Av hensyn til namsrettens formelle, forberedende behandling av anken, imøtesees Deres uttalelse om nevnte punkter innen 20. mai fk."
Da namsretten en måneds tid senere gav pålegg om tilsvar, skrev retten blant annet følgende på pålegget: "Rettens brev av 9. mai 88 ble sendt i medhold av tvistemålsloven §369, jfr. §87. Om den fortsatte behandling vises til §369, annet punktum."
I mellomtiden hadde imidlertid advokat Frick - innenfor den frist han hadde fått - trukket inn i saken som ankemotparter både Espegard og Kristiansens konkurbo.
Som prosessfullmektig for både Espegard og konkursboet har advokat Nøkleby nedlagt slik påstand:
"Prinsipalt: Anken avvises.
Subsidiært: Namsrettens kjennelse stadfestes."
Landbruksbanken har nedlagt slik påstand:
"1. Prinsipalt: Anken avvises.
Subsidiært: Drammen namsretts kjennelse av 1. mars 88 opprettholdes.
2. Den ankende part tilpliktes å erstatte saksomkostninger."
Etter begjæring fra alle ovennevnte fire parter har den fungerende førstelagmann som rettens formann bestemt skriftlig behandling av anken, jfr. tvistemålsloven §380 første ledd.
Den ankende part, ved advokat Christian Frick, har i det vesentlige anført:
Ved lånetilsagn av 25. april 1988 fra Skoger Sparebank har Inge Kristiansen sikret finansiering av kr. 1.0150000. Ved salg for kr. 1.0150000 vil kreditorene få bedre dekning, og man unngår at Kristiansen mister sin bolig. Dersom lånetilsagnet hadde foreligget tidligere, ville stadfestelse av Espegards bud blitt nektet i henhold til tvangsloven §157. Det påstås ikke at namsretten gjorde noen egentlig feil ved stadfestelsen ut fra de opplysninger som da forelå, men når Kristiansen innenfor ankefristen kan fremlegge et nytt rettsfaktum, nemlig dokumentasjon for at hans bror kan finansiere overbudet, må dette kunne nyttes som ankegrunn. Tvangsloven regler har som hovedformål at panthaverne skal få best mulig dekning.
Kjennelsen i Rt-1981-905 leder ikke til avvisning i dette tilfelle. I Rt-1980-1666 er det lagt vekt på at konkursboet var angitt som saksøkt, men slik er det ikke i saken her.
Konkursboet har vært fullt oppmerksom på partsforholdet og har akseptert at Kristiansen har status som part i nærværende sak. En konkursskyldner kan opptre som part dersom boet velger å ikke tre inn som part i saken. I ankeinstansen kan boet ikke gjøre helomvending.
Ankemotpart nr. 1, Statens Landbruksbank, har i det vesentlige anført:
Anken må avvises da Kristiansen hverken har søksmålskompentanse eller rettslig interesse i saken. Han er personlig konkurs og konkursboet har ikke abandonert eiendommen.
Det er ingen feil ved namsrettens stadfestelseskjennelse. Da Inge Kristiansen ikke stilte sikkerhet innen fristen, var det korrekt å se bort fra overbudet. Det fremlagte lånetilsagn kan ikke likestilles med en bankgaranti.
Ankemotpart nr. 2 og 3, Ole Sander Espegard og Ragnar Kristiansens konkursbo, har i det vesentlige anført det samme som ankemotpart nr. 1 og videre pekt på at konkursboet møtte under tvangsauksjonen og "også opptrådte som part" i forbindelse med overbudet. Den omstendighet at Kristiansen er betegnet som saksøkt, gir ham ingen større rådighet over eiendommen. Konkursboet har ikke bemyndiget ham til noe som helst.
Lagmannsrettens bemerkninger:
Det kan ikke sees at formannen for den rett som mottok ankeerklæringen, gjorde oppmerksom på slike forhold som nevnes i tvistemålsloven §369, første punktum. Det skjedde heller ikke da retten, innenfor den frist som var gitt, mottok fra advokat Frick det prosesskriftet som trakk ankemotpartene nr. 2 og 3 inn i saken. Lagmannsretten finner det unødvendig å gå inn på spørsmålet om betydningen av at det ble gitt frist som nevnt. Det er i alle fall åpenbart at anken ikke kan føre frem, jfr. nedenfor. Men først behandles det påberopte avvisningsgrunnlag:
Lagmannsretten legger til grunn at konkursboet med åpne øyne lot tvangsauksjonssaken gå sin gang med Ragnar Kristiansen som saksøkt. Slik er saken behandlet av namsretten, hvilket ikke bare fremgår av rettsboken fra selve auksjonen, men også av den påankede kjennelse. Det er ikke gitt slike opplysninger om heftelser etc. at retten kan se at Kristiansen var uten rettslig interesse. Riktignok gikk eiendommen inn under konkursboets masse, og den var ikke abandonert av konkursboet, men på grunn av de forannevnte omstendigheter kan anken likevel ikke avvises.
Når det gjelder ankegrunnen bemerkes kort at da Inge Kristiansen ikke stilte sikkerhet innen fristen, var det korrekt av namsretten å se bort fra overbudet. Det er forøvrig ikke dokumentert at det noensinne er stillet en bankgaranti.
Etter dette blir namsrettens kjennelse å stadfeste. Ragnar Kristiansen blir å dømme til å betale saksomkostninger til Statens Landbruksbank, jfr. tvistemålsloven §180, første ledd, jfr. tvangsloven §2. Beløpet settes skjønnsmessig til kr. 800,-.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Namsrettens kjennelse stadfestes.
2. Ragnar Kristiansen dømmes til innen 2 - to uker fra dommens forkynnelse å betale saksomkostninger til Statens Landbruksbank med 800 - åttehundre - kroner.