LE-1988-43
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Overskjønn |
|---|---|
| Dato: | 1989-09-12 |
| Publisert: | LE-1988-00043 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Overskjønn av 12. september 1989 i overskjønn nr. 43/88 hl.nr 785/88. |
| Parter: | Saksøker: Staten v/Samferdselsdepartementet (Prosessfullmektig: H.r.advokat Johs. Thallaug, Lillehammer). Saksøkt: Takst nr. 5: Johan Schjervheim Takst nr. 13: Opplysningsvesenets Fond v/Kirke- og undervisningsdepartementet v/Henrik Opsahl Vasaasen Takst nr. 24: Henrik Opsahl Vasaasen Takst nr. 28: Bent Dahl Takst nr. 34: Solveig Vik Takst nr. 38: Ole Glomsås Takst nr. 39: Knud Tage Sjøgaard (Prosessfullmektig: Advokat Dyre Østby, Hamar). |
| Forfatter: | Lagdommer Eva Nygaard Ottesen, formann. Skjønnsmenn: Byggmester Trygve Skaug, Næroset. Gårdbruker Hans Fr. Hommelstad, Løten. Gårdbruker Anne Lise Mangerud, Stange. Gårdbruker Sigurd Hagen jr., Vallset |
| Lovhenvisninger: | Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3-§50, Ekspropriasjonserstatningsloven (1984) §6, Grunnloven (1814) §105, Tvistemålsloven (1915) §176, Skjønnsprosessloven (1917) §2, §54 |
Vinger og Odal herredsrett avhjemlet 21. juni 1988 skjønn i sak nr. 11/1987 B. Saksøker var Staten v/Samferdselsdepartementet v/Vegsjefen i Hedmark og saksøkt var 10 grunneiere langs fylkesvei D-284 Os-Kjølstad. Skjønnet gjaldt erverv av deler av de saksøktes eiendommer for gjennomføring av detaljplan for opprusting av fylkesvei D-284. Skjønnet var hjemlet i ekspropriasjonsvedtak av vegsjefen i Hedmark av 3. april 1987 i medhold av vegloven §50.
Staten v/Samferdselsdepartementet v/Vegsjefen i Hedmark har ved begjæring av 16. august 1988 begjært overskjønn for 7 av de saksøkte forsåvidt angår herredsrettens erstatningsfastsettelse for dyrket mark. De saksøkte har 29. august 1988 inngitt tilsvar og har samtidig begjært selvstendig overskjønn for det samme punkt.
Overskjønnsforhandlingene fant sted i Kongsvinger rådhus 28. august 1989. Partenes prosessfullmektiger møtte. Vegsjefen i
Hedmark var representert ved avdelingsingeniør Helge Stikbakke.
For de saksøkte møtte Henrik Opsahl Vasaasen, Johan Schjervheim, Bent Dahl, Tom Flåseth med fullmakt fra Solveig Vik, Ole Glomsås og Knut Tage Sjøgaard. Henrik Opsahl Vasaasen avga forklaring på vegne av de saksøkte. I tillegg ble det under befaringen av eiendommene gitt faktiske opplysninger fra avdelingsingeniør Stikbakke og gitt tilleggsforklaringer og faktiske opplysninger fra de saksøkte. Det ble foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.
Det eksproprierte areal er, forsåvidt angår Johan Schjervheim, tiltrådt 1. august 1987. Forøvrig er arealet ikke tiltrådt.
Det er ikke innkommet noen formelle innvendinger mot overskjønnets fremme. Til grunn for overskjønnet legges de samme alminnelige skjønnsforutsetninger som for herredsretten. Det vises til herredsrettens skjønn side 2-6 der skjønnsforutsetningene er inntatt.
Staten v/Samferdselsdepartementet v/Vegsjefen i Hedmark har i det vesentlige anført:
Begjæringen om overskjønn gjelder ene og alene herredsrettens erstatningsfastsettelse for dyrket mark. Saksøkeren aksepterer at erstatningen for den dyrkede mark som eksproprieres skal fastsettes etter det såkalte marginalkalkyleprinsippet. Men herredsrettens erstatningsfastsettelse er blitt for høy, fordi herredsretten har lagt til grunn for erstatningen den mest intensive og mest lukrative produksjonsform.
Det eksproprieres i denne saken smale striper på begge sider av fylkesveien. I gjennomsnitt eksproprieres det ca 1 % av det dyrkede areal fra de respektive eiendommer. Saksøkeren erkjenner at det er spesielt fin sandjord langs veien, som egner seg til produksjon av hvete og poteter.
Spørsmålet er imidlertid hvilken produksjon som tapes. Etter saksøkerens oppfatning har de saksøkte plikt til å tilpasse seg slik at virkningene av ekspropriasjonen blir minst mulig. I dette tilfelle foreligger det også tilpasningsmuligheter. Den produksjon av poteter og hvete som foregår på det areal som eksproprieres, kan opprettholdes på gjenværende areal. Det er derfor den dårligste produksjonsform, i dette tilfelle produksjon av bygg og havre, som skal erstattes.
Saksøkeren mener de saksøkte har bevisbyrden for at det er den mest lukrative produksjonsform som tapes ved ekspropriasjonen.
De oppstillinger som er fremlagt, viser at det har vært store variasjoner i produksjonen av poteter og hvete fra år til år.
Dette viser at produksjonen på gårdene er avhengige av helt andre faktorer enn kvaliteten på jorda. Det er ikke riktig som anført av de saksøkte at all den beste jorda brukes til dyrking av poteter.
Oppgavene som er fremlagt viser at gårdbrukerne taper den minst lukrative produksjon. Det er derfor galt å kapitalisere ut fra dekningsbidraget for poteter.
Det man må se på er det økonomiske tap ved å miste dyrket mark som har vært brukt til å produsere havre og bygg. Prisnivået for slik jord har i senere skjønn fra Hedmark fylke ligget på 11-12 kr pr. m2, og opp til 15 kr pr. m2.
Hvis imidlertid retten kommer til at det er produksjon av poteter og hvete som går tapt, må man se nærmere på prisnivået for dette. Det avlingsnivå som er oppgitt fra de saksøkte for poteter og hvete, er spesielt høyt. Dessuten er det ikke alle av de saksøkte som har dyrket hvete og poteter. Det vil under enhver omstendighet være uriktig å gi disse den samme erstatning som de som har hatt denne produksjonsform.
Når det gjelder avlingsnivå er det for et bestemt år (1988) fremlagt svært høye oppgaver. For Opplysningsvesenets Fond er det lagt frem opplysning om et avlingsnivå på 4000 kg poteter pr. dekar. Herredsagronomen opererer i sin oppstilling om dekningsbidrag for denne type produksjon i Sør-Odal med et lavere tall. Før man legger en produksjon på 4000 kg poteter pr. dekar til grunn, må man vurdere om avlingene på disse gårdene alltid vil ligge over distriktets gjennomsnitt. Det må også vurderes om det alltid vil være god butikk å drive med poteter, eller om det kan forventes synkende priser.
Før man kommer frem til det beløp som skal kapitaliseres, må man gjøre fradrag for spart arbeid. Etter opplysningene fra Landbrukskontoret i Sør-Odal er arbeidsforbruket 20-24 timer pr. dekar poteter, og 4 1/2-5 timer pr. dekar hvete. Denne innsparte arbeidstid kan de saksøkte benytte til annet inntektsgivende arbeid. Det er nok av slike arbeidsoppgaver på gårder av disse størrelser.
Det er det dekningsbidrag man kommer frem til på denne måten som skal kapitaliseres. Saksøker mener at en riktig kapitaliseringsrente er 7 %. Det eksproprieres i gjennomsnitt ca 1 % av det dyrkede areal fra eiendommene. Når det dreier seg om så lite, er det naturlig at erstatningene brukes til å avlaste lånegjeld og driftskreditt. Kapitaliseringsrenten burde i et slikt tilfelle være høyere enn 7 %, men 7 % er ikke urimelig.
Saksøkerens konklusjon er at erstatningsfastsettelsen i dette skjønnet må harmonere med det som er fastsatt i andre skjønn i Hedmark. For øvrig må det gjøres fradrag for spart arbeidsinnsats, og erstatningene må da bli lavere enn 25 kr pr. m2.
Saksøkeren har nedlagt slik påstand:
"Overskjønnet fremmes."
De saksøkte har i det vesentlige anført:
Den jordart som eksproprieres i denne saken er helt spesielt fin. Det er vist til uttalelser fra herredsagronomen i Sør-Odal der denne sandjorda er angitt å stå i særklasse i kvalitet når det gjelder jord i Sør-Odal. Jorden er selvdrenerende og samtidig tørkesterk, slik at den er utrolig årssikker. Jordarten egner seg til å dyrke poteter og hvete. Herredsagronomen har som grunnlag for beregning av dekningsbidrag angitt bruttoavling på 3000 kg poteter pr. dekar. De eiendommene det her gjelder produserer opp til 4000 kg poteter pr. dekar.
Partene er enige om at erstatningene skal fastsettes etter marginalkalkyleprinsippet. Grunneierne erkjenner også at det som utgangspunkt foreligger tilpasningsplikt. Det foreligger imidlertid ikke muligheter for tilpasning her, verken med hensyn til areal eller arbeid.
De saksøkte er heller ikke enig med saksøker i at de av grunneierne som ikke har dyrket poteter eller hvete i særlig omfang, ikke skal ha den samme erstatning som de andre. Grunneierne får tap av jord av samme kvalitet. Etter vederlagsloven §6 er det en objektiv bruksverdi man skal frem til - idet erstatningen skal fastsettes på grunnlag av avkastningen av eiendommen ved slik påregnelig utnytting som det er reelt grunnlag for.
Når det gjelder spørsmålet om hvilken produksjon som tapes - den dårligste eller den beste - viser de saksøkte til at de variasjonene i arealbruk som fremgår av de oppgaver som er fremlagt, ikke beviser at tilpasningsmuligheter er til stede.
Variasjonene viser bare at de saksøkte prøver å utnytte også annen jord enn sandjorden. All den fine sandjorden er utnyttet, og det foreligger ingen mulighet for å forskyve produksjonen.
Herredsretten la til grunn at det ble frigjort arbeidstid ved ekspropriasjonen. Dette er ikke riktig. Med den produksjonsform som her benyttes, er den arbeidstid som blir frigjort helt ubetydelig.
På bakgrunn av de oppgaver som er fremlagt, varierer dekningsbidraget fra kr 2000 til kr 4000 for poteter. Det er da brukt standardsats for fradrag for variable utgifter fra Handbok for driftsplanlegging. De eiendommene det her gjelder har imidlertid færre variable utgifter enn dem som er tatt med i standardsatsene. Blant annet har de ikke utgifter til sekker for potetene, fordi Maarud Fabrikker henter potetene direkte fra jordet.
Den alternative produksjon er hvete. Det gjennomsnittlige dekningsbidrag for Sør-Odal for hvete er kr 1650,-. I gjennomsnitt for poteter og hvete gir dette et dekningsbidrag pr. dekar på kr 2325,-. Det er dette beløp ekspropriatene taper i snitt.
Når det gjelder kapitaliseringsrente er det et fastslått prinsipp at avkastningen i landbruket ikke er så høy som ellers.
Kapitaliseringsrenten er forskjøvet oppover til 6 % som et maksimum. De saksøkte mener imidlertid at renten i dette tilfellet bør være 5 %.
Med en kapitaliseringsrente på 5 % blir erstatningen kr 46000,- pr. dekar, med en kapitaliseringsrente på 6 % blir den kr 40000,- pr. dekar. Dette kan synes høyt i forhold til andre saker, men man må da være klar over at jordkvaliteten er helt ekstraordinær i denne saken.
De saksøkte har nedlagt slik påstand:
"1. Skjønnet fremmes og erstatningene heves.
2. Saksøkeren pålegges å dekke saksomkostningene for lagmannsrett til de saksøkte."
Lagmannsretten bemerker innledningsvis at erstatningene skal fastsettes på grunnlag av lov av 6. april 1984 nr. 17 om vederlag ved oreigning av fast eiendom, og med bakgrunn i grunnloven §105. Det er enighet mellom partene at det er bruksverdien av den dyrkede mark som skal legges til grunn, jfr. loven §6. Det dreier seg her om stripeerverv langs eksisterende vei, og de arealer som erverves er små i forhold til totalarealet av dyrket mark for de enkelte takstnummer.
Lagmannsretten fastsetter derfor erstatningene etter marginalkalkyleprinsippet, noe partene også er enige om.
Lagmannsretten legger til grunn at bruksverdibegrepet i vederlagsloven §6 i utgangspunktet er objektivt - det er den påregnelige utnyttelse av eiendommene som loven gir anvisning på. Den jord som eksproprieres her er av samme gode kvalitet for samtlige ekspropriater. Jorden egner seg for dyrking av poteter og hvete. Lagmannsretten finner det derfor ikke riktig å sette ned erstatningene for de grunneiere som i de senere år, av ulike grunner, ikke har dyrket poteter og hvete i samme omfang som de øvrige, og derfor heller ikke har hatt så høye avkastninger. Det er avkastningen ved slik påregnelig drift som forholdene på stedet gir grunnlag for, som skal danne utgangspunkt for erstatning etter loven §6.
Når det gjelder beregningen av det dekningsbidrag som skal legges til grunn ved beregningen av erstatning etter marginalkalkyleprinsippet, har lagmannsretten tatt utgangspunkt i de oppgaver over avlinger de senere år som de saksøkte har lagt frem. Lagmannsretten har også sett hen til de kalkyler som er satt opp av herredsagronomen i Sør-Odal.
Lagmannsretten legger til grunn at den jorda som eksproprieres er spesielt god, og at den gir uvanlig gode muligheter for potetdyrking. Denne gode sandjorden ligger som en stripe langs Oppstadåen og derved også langs fylkesvei D-284. Det er begrenset areal av denne gode jorden på hvert bruk. Når man kommer lengre vekk fra Oppstadåen går jorden over til tyngre leirjord.
Det er denne gode sandjorden ekspropriatene som utgangspunkt skal ha erstattet. Lagmannsretten finner imidlertid at det vekselbruk det er lagt opp til fra de saksøkte, med annethvert år poteter og hvete, etterhvert vil gi mindre avlinger. Retten finner at det i lengden må legges opp til større grad av vekselbruk, for eksempel med produksjon av bygg tredjehvert år.
Dette vil få betydning for det gjennomsnittlige dekningsbidrag for produksjonen.
Det er videre et generelt prinsipp i ekspropriasjonsretten at ekspropriaten skal søke å begrense sitt tap mest mulig. Dette omfatter både tilpasning av spart arbeidstid, og mulighet for å flytte den tapte produksjon til andre deler av eiendommen.
I prinsippet vil det også ved den type ekspropriasjon det her gjelder, bli innspart arbeidstid som skal gå til fradrag.
Lagmannsretten antar imidlertid at med den form for produksjon som her drives, gjennomgående ikke vil være grunnlag for fradrag av noen betydning for spart arbeidstid.
Lagmannsretten finner at de saksøkte har mulighet for å forskyve sin produksjon av hvete/poteter noe, slik at denne lønnsomme produksjonen kan opprettholdes. Det vises i denne forbindelse til at det er en meget smal stripe av sandjorden som eksproprieres. En slik forskyvning vil kunne gi noe mindre avlinger enn det som er oppgitt for 1985 -1988, men tapet vil slik, etter rettens oppfatning, kunne begrenses noe. Det vises også til at treårig vekselbruk vil gi større muligheter for å tilpasse produksjonen.
Kapitaliseringsrentefoten er vurdert på grunnlag av de prinsipper som er trukket opp i plenumsdommen i Rt-1986-178.
Lagmannsretten finner at en fornuftig og forsvarlig plassering av erstatningsbeløpene vil være å foreta reinvestering i næringen. Det foreligger ingen opplysninger om spesielt stor gjeldsbelastning for disse eiendommene som skulle tilsi nedbetaling av lånegjeld. Etter dette har lagmannsretten funnet det rimelig å legge til grunn 6 % rente.
På bakgrunn av ovenstående er lagmannsretten, i likhet med herredsretten, kommet til at erstatning pr. m2 dyrket mark av særlig god kvalitet, settes til kr 25,- pr. m2. For jord av noe dårligere kvalitet, og der det fortrinnsvis dyrkes bygg og havre, settes erstatningen til kr 18,- pr. m2.
Lagmannsretten går så over til å behandle de enkelte takstnummer som omfattes av overskjønnet. Lagmannsretten benytter de samme takstnummer som underskjønnet.
Takstnr. 5 - gnr. 31 bnr. 1, 8 og 9 - eier Johan Schjervheim.
Eiendommen har totalt ca 620 dekar dyrket mark hvorav det erverves ca 1410 m2. Ca. 2/3 består av sand og sand/siltholdig jord av særlig god kvalitet. Det drives vekselbruk med poteter og hvete. Ca. 1/3 består av tyngre leirjord, her dyrkes det hovedsaklig bygg.
Det eksproprierte areal ble tiltrådt 1. august 1987.
Erstatning: 2/3 av ervervet dyrket mark: Kr. 25,- pr. m2. 1/3 av ervervet dyrket mark: Kr. 18,- pr. m2.
Takstnr. 13 - gnr. 101 bnr. 1 - Opplysningsvesenets Fond v/Henrik Opsahl Vasaasen.
Eiendommen har ca 298 dekar dyrket mark hvorav det erverves ca 2130 m2. Dette erverves fra de ca 120 dekar sandjord av meget god kvalitet. Her dyrkes 60 dekar hvete og 60 dekar poteter vekselsvis.
Erstatning:
Ervervet dyrket mark: Kr. 25,- pr. m2.
Takstnr. 24 - gnr. 102 bnr. 1 og 2 - eier Henrik Opsahl Vasaasen.
Eiendommen har totalt ca 560 dekar dyrket mark hvorav det erverves ca 5618 m2. På hver side av veien er det sandjord av meget god kvalitet. Sandjorden er uten stein, og det gjør mekanisert potetproduksjon lønnsomt.
Erstatning:
Ervervet dyrket mark: Kr. 25,- pr. m2.
Takstnr. 28 - gnr. 100 bnr. 11 - eier Bent Dahl.
Eiendommen har ca 73 dekar dyrket mark hvorav det erverves ca 1690 m2. Det ervervede areal består av sandjord av meget god kvalitet. Det har vært drevet vekselbruk med korn og poteter.
Siste år har han dyrket bygg med meget stor avling.
Erstatning:
Ervervet dyrket mark: Kr. 25,- pr. m2.
Takstnr. 34 - gnr. 100 bnr. 1 - eier Solveig Vik.
Eiendommen består av 425 dekar dyrket mark hvorav det erverves ca 4345 m2. Den dyrkede mark som erverves er sandjord av særlig god kvalitet. Det ligger til rette for vekselbruk korn/poteter. Det er bare dyrket korn på eiendommen de siste 5 år, på grunn av eierens sykdom.
Erstatning:
Ervervet dyrket mark: Kr. 25,- pr. m2.
Takstnr. 38 - gnr. 99 bnr. 1 - eier Ole Glomsås.
Eiendommen består av ca 168 dekar dyrket mark hvorav det erverves ca 3075 m2. Det ervervede areal består av meget god sandjord på høyre side av veien og jord av noe dårligere kvalitet på venstre side av veien. På venstre av veien driver han på en smal stripe ned mot elven. Etter utvidelse av veien blir denne stripen unyttbar. Lagmannsretten finner at det bør gis ulempeserstatning for dette areal. Ved fastsettelse av ulempeserstatning har lagmannsretten imidlertid lagt vekt på at Ole Glomsås beholder eiendomsretten til dette areal, noe som gir ham strandrett mot elven og mulighet for å ta vann til vanning derfra.
Erstatning:
Ervervet dyrket mark på høyre side av veien: Kr. 25,- pr. m2.
Ervervet dyrket mark på venstre side av veien (mot elven):
Kr. 18,- pr. m2.
Ulempeserstatning: kr 10000,-.
Takstnr. 39 - gnr. 98 bnr. 1 - eier Knud Tage Sjøgaard.
Eiendommen har ca 129 dekar dyrket mark hvorav det erverves ca 1170 m2. På høyre side av veien erverves det sandjord av meget god kvalitet. På venstre side av veien er jorden av noe dårligere kvalitet. Et smalt jorde ned mot elven blir unyttbart etter veiutvidelsen og det gis ulempeserstatning for dette.
Erstatning:
Ervervet dyrket mark på høyre side av veien: Kr. 25,- pr. m2.
Ervervet dyrket mark på venstre side av veien (mot elven):
Kr. 18,- pr. m2.
Ulempeserstatning: Kr. 2000,-.
Underskjønnets avsavnsrente på 14 % har ikke vært gjenstand for overskjønn.
I henhold til skjønnsloven §54 må saksøkeren dekke de saksøktes omkostninger ved overskjønnet. Advokat Østby har innlevert omkostningsoppgave som viser et samlet tilgodehavende på kr 27642,-, hvorav kr 24000,- er salær. Saksøkeren har anført at dette salærkrav er for høyt i forhold til arbeidet med overskjønnet. Advokat Østby har gitt en nærmere begrunnelse for salærkravet i brev til retten av 31. august 1989. Lagmannsretten finner at salærkravet fra advokat Østby ligger for høyt i forhold til hva som har vært nødvendig for å få saken betryggende utført, jfr. skjønnsloven §54 og tvistemålsloven §176, jfr. skjønnsloven §2. Retten har i denne forbindelse lagt vekt på at advokat Østby representerte de saksøkte også under underskjønnet, at overskjønnet er begrenset i forhold til underskjønnet og at de samme spørsmål har vært til vurdering i underskjønnet og overskjønnet. Saksomkostningene settes etter dette til kr 21642,-, hvorav kr 18000,- er salær.
Saksøkeren må i tillegg dekke de lovbestemte utgifter ved overskjønnet i sin helhet.
Overskjønnet er enstemmig.
Slutning:
1. De saksøkte tilkjennes slike erstatninger for dyrket mark som fremgår av de enkelte takstnummer i overskjønnet.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Staten v/Samferdselsdepartementet v/Vegsjefen i Hedmark til de saksøkte v/advokat Dyre Østby kr 21.642,- -tjueentusensekshundreogførtito- innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av skjønnet.
3. Staten v/Samferdselsdepartementet v/Vegsjefen i Hedmark betaler de lovbestemte utgifter i forbindelse med overskjønnet i sin helhet.