LE-1988-445
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1990-07-02 |
| Publisert: | LE-1988-00445 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Dom av 2. juli 1990 i ankesak nr. 445/88 hl.nr. 711/88. |
| Parter: | Ankende part: Torgeir Heringstad (Prosessfullmektig: Adv. Jesper Holte, Lillehammer). Motpart: Hans J. Steine (Prosessfullmektig: Adv. Elling Follestad, Gjøvik). |
| Forfatter: | Lagdommer Georg Lund, formann. Kst. lagdommer Torolv Groseth Ekstraordinær lagdommer Bjørn Vade |
| Lovhenvisninger: | Avtaleloven (1918) §33, Foreldelsesloven (1979) §14, Tvistemålsloven (1915) §174, §366, §36, §39, Skadeserstatningsloven (1969) §5-1 |
Ankesaken gjelder tvist om gyldig avtale er inngått om vederlagsfri overdragelse av hyttetomt fra Hans J. Steines skogteig under gnr. 180 bnr. 5 ved Stålsetrene i Sel kommune til Torgeir Heringstad som kompensasjon for Steines overdragelse av hyttetomt ved skjøte i 1972 fra et område som ved voldgiftsdom av 15. juli 1974 i forbindelse med grensegang ble funnet å ligge på Heringstads skogteig under gnr. 185 bnr. 1, subsidiært om Torgeir Heringstad har krav på erstatning for overdragelsen i 1972.
Nord-Gudbrandsdal herredsrett avsa dom i saken 8. juni 1988 med slik domsslutning:
"1. Hans J. Steine frifinnes.
2. Torgeir Heringstad dømmes til å erstatte Hans J. Steine saksomkostninger med kr 22140,-tjuetotusenetthundreogførti-00/100 hvorav kr 6340,-, refererer seg til rettsgebyr, salær og skyss- og kostgodtgjørelse for meddommerne.
Oppfyllelsesfristen er 14 - fjorten - dager fra dommens forkynnelse."
Omkostningsavgjørelsen er uriktig når det gjelder utgiftene til rettsgebyr og sideutgifter til meddommerne, idet retten feilaktig gikk ut fra at disse kostnader skulle dekkes av Steine overfor retten. Heringstad har betalt disse kostnader slik at det gjenstår å dekke prosessfullmektigens tilgodehavende på kr 18.800,-, som av herredsretten ble redusert med kr 3.000,-.
Torgeir Heringstad har i rett tid påanket herredsrettens dom til lagmannsretten begrunnet i feil bevisvurdering og rettsanvendelse fra herredsrettens side. Hans J. Steine har tatt til motmæle og har, bortsett fra omkostningsavgjørelsen, henholdt seg til herredsrettens avgjørelse.
Saksforholdet fremgår av herredsrettens domsgrunner og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.
Ankeforhandling ble avholdt på Otta 11. og 12. juni 1990. Begge parter avga partforklaring. Det ble avhørt 7 vitner og foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser. Lagmannsretten foretok befaring av tvisteområdet sammen med partene, deres prosessfullmektiger og 5 av vitnene.
Torgeir Heringstad har for lagmannsretten i det vesentlige anført:
Etter at Heringstad i forbindelse med oppmerking av grensen etter voldgiftsdommen høsten 1977 ble klar over at Steine hadde solgt en tomt som var beliggende på hans eiendom, hadde partene flere ganger snakket om å kompensere dette ved at Heringstad fikk overta en hyttetomt på Steines eiendom. I august 1984 fikk Steine godkjent en regulelingsplan som innebar utskillelse av 5 nye hyttetomter. Under en befaring 24. august 1986, ble det oppnådd enighet om vederlagsfri overdragelse av en bestemt tomt (tomt nr. 5 i reguleringsplanen) mot at Heringstad dekket halvparten av fradelingskostnadene. Overdragelsen fremkom således som et makeskifte med den tomten som Steine hadde solgt og som lå på Heringstads skogteig, hvilket innebar at Steine måtte dekke skjøtningsomkostningene.
Det bestrides at Steine var berettiget til å gå fra sitt løfte, slik han gjorde i sitt brev 25. august 1986 ved bare å tilby betaling av den salgssum han fikk for tomten i 1972 med renter og rentesrente. Det gjøres således gjeldende at partene den foregående dag hadde inngått en bindende muntlig avtale om overdragelse av tomten.
Det bestrides at Steines viljeserklæring under nevnte befaring er ugyldig etter avtaleloven §33, eventuelt etter at Heringstad mottok Steines brev av 25. august 1986 etter §39, eller etter avtaleloven §36, dels ved at det ikke forelå noe utilbørlig press mot Steine under befaringen og dels ved at avtalen ikke fremstår som en urimelig avtale slik situasjonen var.
Subsidiært gjør Heringstad krav på å få erstattet det tap han har lidt ved Steines salg av tomten på hans eiendom. Tapet består i at han ikke selv får anledning til å gjøre seg nytte av tomten ved salg, men da han ikke ville ha solgt tomten i den tid som er gått, må erstatningen fastsettes til tomtens verdi på domstidspunktet. Steine burde ha forstått at tomten ikke var beliggende på hans egen eiendom. Den sten ved Stålvegen som han la til grunn som utgangspunkt for sin grenseoppfatning, mangler typiske tegn for grensemarkering og er klart i strid med de avstander som var angitt i det grunnleggende kart fra seterskogutskiftningen i 1861. Selv med denne sten som utgangspunkt, ville retningen etter utskiftningskartet medføre at del av tomten lå på Heringstads skogteig. Det bestrides at den grenseoppgang som fant sted i forbindelse med det økonomiske kartverket med Heringstads bror som medvirker, ga Steine grunn til å oppfatte den avmerkede grense som godtatt fra Heringstads side, idet Steine måtte forstå at Heringstad var ukjent med hvor grensen gikk og at den oppgåtte grense kun fremsto som Steines grensepåstand. Under enhver omstendighet måtte Steine ha forstått at tomten hadde en slik beliggenhet i forhold til Heringstads skogteig at han burde ha kontaktet naboen før han traff en så avgjørende disposisjon som å selge tomten.
Det gjøres også gjeldende at Steine må være erstatningsforpliktet på objektivt grunnlag etter den risikobetraktning som følger av vanhjemmelsreglene. Under enhver omstendighet må det være grunnlag for å kreve at Steine må avstå den berikelse han oppebar ved salget av tomten og den stuen som tomtekjøperen kjøpte for oppsetting på tomten.
Det bestrides at erstatningskravet er foreldet, idet Steine etter at Heringstad ble klar over tomtesalget har erkjent sin plikt til å kompensere tapet, jfr. foreldelsesloven §14.
Selv om kravet om beløpsmessig erstatningsfastsettelse først ble tatt opp i ankeerklæringen, er det etter herredsrettens dom på det rene at det ble fremmet krav på naturaloppfyllelse basert på erstatningsmessig grunnlag. Erstatningskravet ble således påkjent i dommen, selv om det nå erkjennes at det ikke er grunnlag for naturaloppfyllelse etter dette grunnlag. Tvistemålsloven §366 er derfor ikke til hinder for å få kravet behandlet av lagmannsretten.
Den ankende part har lagt ned slik påstand:
"Prinsipalt:
1. Hans J. Steine dømmes til å fradele en hyttetomt, betegnet som tomt nr. 5 i godkjent hytteplan, stor 2 - to - dekar fra sin eiendom på Stålom mot at Torgeir Heringstad betaler halvparten av fradelingsomkostningene.
2. Hans J. Steine dømmes til å gi Torgeir Heringstd tinglyst skjøte fritt for pengeheftelser på den under pkt. 1 nevnte hyttetomt. Til hyttetomten hører veg og vannrett til overdragerens gjenværende eiendom.
Subsidiært:
3. Hans J. Steine dømmes til å betale til Torgeir Heringstad et beløp begrenset oppad til kr 100000,- - etthundretusen 00/00 - fastsatt etter rettens skjønn.
I begge tilfeller:
4. Hans J. Steine dømmes til å betale sakens omkostninger."
Hans J. Steine har for lagmannsretten i det vesentlig anført:
Steine var i god tro da han utskilte hyttetomten og solgte denne i begynnelsen av 1970-årene. Den grense som ble gått opp i forbindelse med det økonomisk kartverket var i overenstemmelse med den grenseoppfatning som eksisterte med utgangspunkt i stenen ved Stålvegen og som den bruk av skogteigen med hugst hadde innrettet seg etter fra lang tid tilbake. Denne oppfatning er, på bakgrunn av de avstander som er angitt i utskiftningskartet fra 1861, ikke i så klar strid med utskiftningen at hevd/ alders tids bruk kan utelukkes. På dette punkt foreligger en feil oppfatning i voldgiftsdommen fra 1974, selv om Steine er bundet av dommen.
På denne bakgrunn hadde Steine grunn til å gå ut fra at den grense som ble gått opp i forbindelse med det økonomiske kartverket og som ble avmerket på kartet, var godkjent av Heringstad, som verken i forbindelse med grenseoppgangen eller under utarbeidelsen av kartet fremkom med innsigelser mot den oppgåtte grense. Det fremkom heller ingen innsigelser ved tomtesalget, selv om Heringstad må ha vært klar over at det ble solgt en tomt i området. Selv om Steine etter voldgiftsdommen var interessert i å gi Heringstad en form for kompensasjon av hensyn til naboskapet, var det ikke naturlig at dette skulle skje ved vederlagsfri overdragelse av tomt. Det bestrides derfor at Steine ga noe bindende muntlig tilsagn om overdragelse av en bestemt tomt under befaringen 24. august 1986. Resultatet av drøftelsene under befaringen var det tilbud som ble gitt i brevet den følgende dag, et tilbud som ikke ble akseptert av Heringstad.
Dersom Steines opptreden under befaringen skulle anses som en bindende viljeserklæring, gjøres det gjeldende at denne ikke er forpliktende etter avtaleloven §33, jfr. §39 og avtaleloven §36. Heringstad må ha forstått at Steine under befaringen følte seg presset i den helsemessige situasjon han befant seg, samtidig som en slik vederlagsfri overføring av tomt fremtrer som en svært urimelig ordning hensett til det manglende rettskrav Heringstad hadde på naturaloppfyllelse.
Det bestrides at det subsidiære erstatningskrav kan behandles under ankeomgangen, da kravet ikke var påkjent i herredsrettens dom, jfr. tvistemålsloven §366.
Erstatningskravet mangler rettslig grunnlag, idet Steine ikke kan bebreides noen erstatningsbetingende uaktsomhet i forbindelse med tomtesalget. Noe objektivt erstatningsgrunnlag foreligger heller ikke. Det bestrides også at Heringstad er blitt påført noe tap på grunn av tomtesalget, idet han i forhold til etterspørselen har tilstrekkelig med tomtemuligheter på sin eiendom. Det må også tas hensyn til at Heringstad er å bebreide for salget gjennom sin manglende aktivitet, jfr. skadeerstatningsloven §5-1.
Under enhver omstendighet er erstatningskravet foreldet, idet det ikke foreligger noen slik konkret erkjennelse av erstatningsplikten at foreldelsen er avbrutt etter foreldelsesloven §14.
Det bestrides også at det er grunnlag for noe berikelseskrav, dels fordi han ville ha kunnet oppnådd vederlaget ved salg av annen attraktiv tomt til kjøperen av tomten, dels ved at vederlaget ikke er i behold.
Ved eventuell avgjørelse av omkostningsspørsmålet etter tvistemålsloven §174 må det tas hensyn til det tilbud Steine ga i brevet av 25. august 1986.
Ankemotparten har lagt ned slik endelig påstand:
"I. Ad den ankende parts prinsipale påstand:
Herredsrettens dom stadfestes forsåvidt gjelder slutningens pkt. 1.
II. Ad den ankende parts subsidiære påstand:
1. Prinsipalt.
Kravet avvises fra lagmannsretten.
2. Subsidiært.
Hans J. Steine frifinnes.
III. I begge tilfelle.
Hans J. Steine tilkjennes saksomkostninger for herredsretten med kr 18800,- med tillegg av 18% årlig rente fra 1. juli 1988 til betaling skjer, samt saksomkostninger for lagmannsretten."
Lagmannsretten er kommet til et noe annet resultat enn herredsretten og skal bemerke:
Etter resultatet i voldgiftsdommen av 1974 er det på det rene at den tomten som ble solgt av Hans J. Steine i begynnelsen av 1970-årene, var beliggende på Torgeir Heringstads skogteig.
Lagmannsretten legger imidlertid etter bevisførselen til grunn at Steine var i aktsom god tro da han gikk ut fra at grensen mellom teigene gikk slik at tomten var beliggende på hans egen skogteig. Det legges særlig vekt på den grenseoppgang som fant sted i forbindelse med utarbeidelsen av det økonomiske kartverket da grensen ble avmerket sammen med Heringstads bror fra en sten ved Stålvegen, som Steine etter foreliggende tradisjon oppfattet som et grensemerke, i rett linje til et punkt opp under Stålhø. Når det ikke under denne grenseoppgang eller senere under utarbeidelsen av kartet fremkom reservasjoner fra Heringstads side, var det god grunn for Steine til å gå ut fra at denne grense ikke var omstridt, med de hjelpemidler som var tilgjengelige for retningsangivelse og de mål som fremkom av utskiftningskartet fra 1861.
På denne bakgrunn finner lagmannsretten at det ikke er sannsynliggjort at Steine under befaringen 24. august 1986 skal ha bundet seg til vederlagsfritt å overdra en bestemt tomt til Heringstad, selv om han av hensyn til naboforholdet skulle ha gitt uttrykk for å ville gi Heringstad en form for kompensasjon for salget av tomten som senere viste seg å ligge innenfor Heringstads eiendom. Det synes å ha vært Heringstads oppfatning at denne kompensasjon skulle få uttrykk gjennom en vederlagsfri tomteoverdragelse, mens Steine på sin side var usikker på sine rettslige forpliktelser og derfor var lite villig til å ta et endelig standpunkt. Med det beviskrav som gjelder for påstand om bindende muntlig avtale om overdragelse av fast eiendom, jfr. Rt-1985-1265, finner lagmannsretten at en uttrykt velvillighet fra Steines side under befaringen, ikke kan oppfattes som et dispositivt utsagn fra hans side, men må sees som et uforpliktende utsagn i forbindelse med en diskusjon om konsekvensen av det tidligere foretatte salg av tomt på Heringstads skogteig.
Dette syn styrkes ved at befaringen fant sted etter Heringstads initiativ og etter at Steine var blitt hentet da han ikke møtte opp. Også partenes etterfølgende opptreden styrker denne oppfatning, fra Steines side gjennom brevet av 25. august 1986 og fra Heringstads side ved at det ikke ble innledet salgsforhandlinger med ekteparet Garmo, som hadde meddelt sin interesse i tomten og som deltok under befaringen.
Med lagmannsrettens syn på Steines aktsomme gode tro ved utskillelsen av tomten, er det ikke grunnlag for å tilkjenne noen erstatning etter Heringstads subsidiære påstand, idet en ikke finner grunnlag for noe objektivt ansvar i et forhold som dette, hvor det ikke foreligger noen obligasjonsmessig forpliktelse.
Lagmannsretten finner imidlertid at Steine må være forpliktet til å avstå sin ugrunnede berikelse ved tomtesalget. Slik berikelse foreligger selv om vederlaget ved tomtesalget ble forbrukt til dekning av et behov Steine hadde. Det er derimot ikke ført bevis for at berikelsen også omfattet renteinntekter eller sparte renter ved nedbetaling av lån. Derimot må det tas hensyn til så vel tomtevederlaget som antatt overpris ved salg av den stue som tomtekjøperen brukte som grunnlag for hytten.
Berikelsen settes skjønnsmessig til kr 4000.
Berikelseskravet antas å kunne behandles under ankeomgangen i medhold av tvistemålsloven §366 med grunnlag i det krav om tapserstatning som etter herredsrettens domsgrunner ble påkjent av denne.
Steines brev av 25. august 1986 sammenholdt med Steines opptreden etter at spørsmålet om kompensasjon ble tatt opp av Heringstad etter at denne ble klar over tomtesalget, må også anses som tilstrekkelig til å avbryte foreldelsen etter foreldelsesloven §14, selv om brevet har form av et tilbud om minnelig ordning.
Da saken dels er vunnet dels er tapt, blir saksomkostningene å fastsette etter tvistemålsloven §174. Da ankende part ved avgjørelsen ikke har fått mer enn om han hadde akseptert motpartens tilbud i brevet av 25. august 1986, finner lagmannsretten at han bør erstatte ankemotpartens saksomkostninger for så vel herredsretten som lagmannsretten. Lagmannsretten finner ikke grunnlag for å fravike herredsrettens omkostningsavgjørelse, men på grunn av herredsrettens misforståelse med hensyn til forpliktelsen til å betale gebyr og sideutgifter, utformes ny domsslutning om dette.
For lagmannsretten har ankemotpartens prosessfullmektig inngitt omkostningsoppgave som viser kr 23100, hvorav kr 20000 i salær. Omkostningsoppgaven legges til grunn ved erstatningsfastsettelsen.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Hans J. Steine dømmes til å betale Torgeir Heringstad 4.000 -firetusen- kroner innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av denne dom.
2. I saksomkostninger for herredsretten dømmes Torgeir Heringstad til å betale Hans J. Steine 15.800 -femtentusenåttehundre- kroner innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av denne dom med tillegg av 18 -atten- prosent årlig rente fra 1. juli 1988 til betaling skjer.
3. I saksomkostninger for lagmannsretten dømmes Torgeir Heringstad til å betale Hans J. Steine 23.100 -tjuetretusenethundre- kroner innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av denne dom.