LE-1988-44 (1)
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1988-11-11 |
| Publisert: | LE-1988-00044 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Dom 11 november 1988 i ankesak nr. 44/88, hl. nr. 68/88. |
| Parter: | Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Arne Staksrud). Motparter: 1 Per Tangen (Prosessfullmektig: Ingen). 2 Den Norske Stats Husbank (Prosessfullmektig: Førstekonsulent Paal Vive). |
| Forfatter: | Lagdommer Georg Lund, formann. Lagdommer Kåre Berg. Kst. lagdommer Anders Bøhn |
| Lovhenvisninger: | Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §122, §162, §156, §164, Domstolloven (1915) §194, §164, §161, §109, §148, §2, Tvistemålsloven (1915) §180, §176, §179, LOV-1973-05-25-27, Mortifikasjonsloven (1959)1-§34, §44 |
Saken gjelder anke over stadfestelse av tvangsauksjonsbud.
Den ankende part, A, eier eiendommen gnr 18 bnr 34 i Gran kommune. Eiendommen ligger i Bjoneroa ved Randsfjorden. Det er en boligeiendom på ca 1 mål med en enebolig på ca 120 m2, bygget i 1977. A er gift og har 3 barn.
På eiendommen er tinglyst med første prioritet en pantobligasjon pålydende 144 000 kroner til Den Norske Stats Husbank (Husbanken). Husbanken sendte 18. juni 1986 rekommandert påkrav til A for skyldig terminbeløp kr 8 707,20 med forfall 1 april 1986. Første gangs tvangsauksjon ble etter begjæring av Husbanken holdt 24 februar 1987, og andre gangs auksjon ble holdt 27. april 1987, begge ganger uten at det ble avgitt bud. Tredje gangs tvangsauksjon ble holdt 7. juli 1987. Høyeste bud hadde Per Tangen med 175 000 kroner. Namsmannen sendte før hver av auksjonene varsel i rekommandert brev til saksøkte A. Saksøkte var ikke til stede ved noen av auksjonene.
I brev datert 6. august 1987 til Hadeland og Land namsrett, innkommet til namsretten 11. august 1987, antok Husbanken budet og bad om namsrettens stadfestelse. Namsmannen i Gran sendte først 24. september 1987 auksjonsprotokollen og øvrige dokumenter over til namsretten. I en etterskrift beklaget namsmannen forsinkelsen, og oppgav at den skyldtes en feil av en tjenestemann der.
Hadeland og Land namsrett avsa 28. september 1987 kjennelse med slik slutning:
"Antagelsen av budet til Per Tangen, Sørbråtvegen 34, Oslo 8 på kr. 175000,- på eiendommen gnr. 18, bnr. 34 i Gran stadfestes. Auksjonsomkostningene settes til kr. 6450,-."
A har i rett tid anket namsrettens kjennelse til lagmannsretten. Ankeforhandling ble holdt i Gran 27. oktober 1988. Den ankende part A og ankemotparten Per Tangen møtte og gav forklaring. For ankemotpart nr 2, Husbanken, møtte førstekonsulent Paal Vive som prosessfullmektig. Fire vitner ble avhørt, og det ble foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.
Den ankende part, A, har i det vesentlige gjort gjeldende:
Tvangsauksjonene er gjennomført uten at han i det hele tatt har hatt kunnskap om dem. Han har ikke vært kjent med verken påkrav, varsel om tvangsauksjon eller stadfestelseskjennelsen. Første gang han ble klar over hva som hadde skjedd, var da kjøperen, advokat Per Tangen, ringte ham om kvelden 12. november 1987 om saken. A tok, sammen med sin svigerfar B, umiddelbart kontakt med lensmannen, og fikk da namsrettens stadfestelseskjennelse forkynt.
Årsaken til at han har vært helt ukjent med tvangsauksjonene, er at hans kone, C, har holdt alle opplysninger og brev i anledning saken skjult for ham. Dette skyldes hennes nerveproblemer, og vanskeligheter i ekteskapet, også med bakgrunn i økonomiske problemer. Tvangsauksjonen ville utvilsomt vært forhindret dersom han hadde visst at lånet til Husbanken var misligholdt, i hvert fall ville hans svigerfar, som heller ikke visste noe om auksjonen, ha bistått ham økonomisk. At A ikke kjente til tvangsauksjonen, viser det faktum at han oppførte en garasje mv på eiendommen i 1986/87, altså mens auksjonsforfølgningen pågikk. Familien på to voksne og tre barn står nå i en tragisk situasjon, og auksjonskjøperen har ikke vært villig til å selge eiendommen tilbake til A.
Den ankende part gjør gjeldende at tredje gangs tvangsauksjon ikke lovlig kunne holdes når A rent faktisk ikke hadde fått underretning om auksjonen. Det må være et krav etter tvangsfullbyrdelsesloven §122 første ledd at saksøkte faktisk har fått underretning. Når lovgiver har angitt at slik underretning kan skje i rekommandert brev, er dette fordi en slik framgangsmåte så å si alltid vil være tilstrekkelig. Når dette slår feil, slik som i dette helt spesielle tilfellet, kan underretningen ikke være lovlig. I denne sammenheng anføres at det er tvilsomt om namsmannen har gått riktig fram når han også ved tredje gangs auksjon benytter rekommandert brev, til tross for at varsel om første og andre gangs auksjon, sendt på samme måte, var kommet i retur som ikke hentet. Det er også en feil når postkontoret har utlevert den rekommanderte sendingen med tredje gangs varsel til fru C, og ikke til A personlig.
Det må følge av tvangsfullbyrdelsesloven §162 første ledd jf §156 nr 1 jf §122 at tvangsauksjonen ikke lovlig kunne gjennomføres, og stadfestelseskjennelsen må derfor oppheves.
Det gjøres videre gjeldende at stadfestelseskjennelsen må oppheves fordi den er avsagt for sent. Tvangsfullbyrdelsesloven §164 annet ledd må forstås slik at retten må avgjøre stadfestelsesspørsmålet snarest mulig og senest 3 uker etter at den har mottatt rekvirentens melding om at auksjonsbudet er antatt. Slik melding fra Husbanken ble sendt namsretten i rekommandert sending datert 6. august 1987, og kom inn til namsretten 11. august 1987. Stadfestelseskjennelsen er avsagt først 28. september 1987, altså mer enn 3 uker etter mottagelsen, og den må derfor oppheves. Det er vist til Alten: Tvangsloven med kommentar (1950) side 212 og Skeie: Den norske civilprosess bind III (1935) side 679.
Til støtte for kravet om opphevelse er også anført at dersom anken ikke fører fram, vil dette gi et særdeles urimelig resultat.
Den ankende part har lagt ned slik påstand:
"1. Kjennelsen av 28. september 88 om stadfesting av auksjonsbud avsagt av Hadeland og Land namsrett i namsrettens sak C 256/86 oppheves.
2. A tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten."
Ankemotpart nr 1, Per Tangen, gjør gjeldende at det har formodningen mot seg at A ikke i det hele tatt har vært kjent med auksjonsforfølgningen. Han var kjent med at Husbanken innledet auksjonsforfølgning mot ham i 1979, og han kjenner tvangsauksjonsinstituttet. Det er usannsynlig at han ikke skal ha fått kjennskap til noen av de skriv og meldinger som er sendt ham under sakens gang. Flere av brevene er sendt i vanlig post. Auksjonene er kunngjort på vanlig måte.
Under alle omstendigheter er lovig underretning gitt i samsvar med §122 første ledd. Rekommandert varsel om tredje gangs tvangsauksjon ble hentet på postkontoret av As ektefelle, i samsvar med en ordning A hadde godtatt. Ektefellen hadde således fullmakt til å ta i mot As post. Ankemotparten viser i denne sammenheng til domstolloven §194. I denne situasjonen var det opp til A selv å gjøre seg kjent med auksjonsvarselet.
Under alle omstendigheter er loven saksbehandlingsregler fulgt når rekommandert varsel er sendt. Det er etter loven uten betydning om varselet kommer til saksøktes kunnskap.
Heller ikke anførselen om at stadfestelseskjennelsen er avsagt for sent, kan føre fram. Det går fram av §164 annet ledd at fristen på 3 uker gjelder fra namsretten mottar utskrift av auksjonsboken fra namsmannen. Slik utskrift sendte namsmannen 24. september 1987, og namsretten avsa stadfestelseskjennelse 28. september 1987. For øvrig er fristregelen i §164 annet ledd satt av hensyn til auksjonskjøper, og en eventuell fristoversittelse kan ikke påberopes av saksøkte. I alle tilfeller kan oversittelse av fristen ikke føre til at stadfestelseskjennelsen må oppheves. Per Tangen har lagt ned slik påstand:
"1. Hadeland og Land namsretts kjennelse i sak C 256/86 stadfestes.
2. Ankemotparten tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten."
Ankemotpart nr 2, Husbanken, gjør i det vesentlige gjeldende at namrettens kjennelse må stadfestes. Påkrav og varsel er sendt i samsvar med loven bestemmelser, og det foreligger ingen saksbehandlingsfeil. Fristen for å stadfeste auksjonsbudet er ikke oversittet. Husbanken har forståelse for saksøktes vanskelige situasjon, men mener det ikke er grunnlag for opphevelse av stadfestelseskjennelsen. Husbanken har lagt ned slik påstand:
"1. Namsrettens kjennelse av 28. juni 87 stadfestes.
2. Den Norske Stats Husbank tilkjennes saksomkostniger for lagmannsretten."
Lagmannsretten finner å måtte legge til grunn at saksøkte A ikke var klar over at husbanklånet var misligholdt, og at han heller ikke kjente til at det var begjært og holdt tvangsauksjon over eiendommen. Det må legges til grunn at C har latt sin ektefelle få den forståelse at renter og avdrag var betalt, og at hun også har hindret at han fikk kjennskap til påkrav og varsler i saken. Rekommandert varsel om første og andre gangs tvangsauksjon lot hun være å hente på postkontoret, og hun viste ikke ektefellen meldingene om rekommandert sending. Varsel om tredje gangs auksjon hentet hun, men viste heller ikke det til ektefellen. Det er på det rene at hun forsøkte å ordne forholdet på egen hånd, dels ved å vende seg til Husbanken for å få en avdragsordning, og dels ved at hun tok kontakt med sosialkontoret, som imidlertid ikke kunne hjelpe henne med midler til dekning av banklånet. Hun oppnådde en månedlig avdragsordning med Husbanken, men banken avslo så en telefonhenvendelse fra henne om utsettelse med første avdrag i avdragsordningen, og avdrag ble ikke betalt. C fortalte heller ikke sin far om pågangen fra Husbanken. Lagmannsretten legger til grunn at årsaken til at C holdt saken skjult for sin ektefelle, ligger i personlige forhold.
Begge ektefeller har hevdet at de ikke er kjent med at namsrettens stadfestelseskjennelse ble forkynt for A 2. oktober 1987 ved oppslag på bopel, og de mener at oppslaget må ha kommet bort. Retten ser for så vidt ikke grunn til å tvile på dette, men forholdet er av mindre betydning. Stadfestelseskjennelsen er forkynt på nytt for A 13. november 1987, og anke er i samsvar med tvangsfullbyrdelsesloven §161 første ledd tatt ut innen ankefristen.
Lagmannsretten kan ikke se at innsigelsene mot stadfestelseskjennelsen kan føre fram. Det må etter tvangsfullbyrdelsesloven §122 første ledd være tilstrekkelig at namsmannen ved rekommandert brev har sendt saksøkte underretning om auksjonen, i dette tilfellet ved en kopi av den auksjonslysningen som ble sendt Norsk Lysningsblad. Det kan ikke være noe krav etter bestemmelsen at underretningen kommer til saksøktes kunnskap. Avgjørelsen i Rt-1980-1390 støtter dette synet. I avgjørelsen la Høyesteretts kjæremålsutvalg til grunn at det er tilstrekkelig etter tvangsfullbyrdelseloven §109 at et påkrav er forkynt, og at det ikke kreves at påkravet er kommet til saksøktes kunnskap.
Lagmannsretten kan heller ikke se at fristbestemmelsen i §164 annet ledd var til hinder for at namsretten gyldig kunne stadfeste auksjonsbudet. Når namsretten forestår auksjonssalget, er fristen for stadfestelse 2 uker etter at retten har fått melding om at budet er antatt, tvangsfullbyrdelsesloven §148 siste ledd. Når salget, som i dette tilfellet, skjer ved namsmannen, er fristen imidlertid 3 uker, og §164 annet ledd må etter lagmannsrettens oppfatning forstås slik at denne fristen regnes fra namsrettens mottagelse av bekreftet utskrift av auksjonsboken fra namsmannen, jf §164 første ledd. Det er imidlertid etter første ledd et krav at slik oversendelse fra namsmannen skjer "uten opphold". I dette tilfellet ble auksjonsbudet antatt ved Husbankens brev 6. augsut 1987 til namsretten med gjenpart til namsmannen, mens oversendelse av dokumentene fra namsmannen til namsretten først skjedde 24. september 1987, etter det opplyste på grunn av en feil hos en tjenestemann ved lensmannskontoret. Selv om namsrettens kjennelse er avsagt innen 3 uker etter at den har mottatt utskrift av auksjonsboken fra namsmannen, vil lagmannsretten ikke utelukke at det kan være i strid med de fristreglene som går fram av §164 første og annet ledd dersom det går lang tid mellom antagelsen av budet og stadfestelseskjennelsen, og dette skyldes sen oversendelse fra namsmannen. Men lagmannsretten antar at et eventuelt brudd på fristreglene ikke kan føre til at kjennelse om stadfestelse ikke lovlig kan avsies, i hvert fall ikke når byderen ikke motsetter seg stadfestelse. Lagmannsretten viser til avgjørelse i Rt-1955-798.
Anken har vært forgjeves, og A må dekke motpartenes nødvendige saksomkostninger for lagmannsretten, tvangsfullbyrdelsesloven §2 jf tvistemålsloven §180 første ledd og §176. Ankemotpart nr 1, Per Tangen, er advokat og gårdbruker. Han har imidlertid ikke kjøpt eiendommen på tvangsauksjon i egenskap av advokat eller som ledd i sin advokatvirksomhet. Han har opplyst at han har kjøpt eiendommen for å beholde den, og at boligen i første omgang er tenkt benyttet av hans eldste datter. Det blir derfor spørsmål om å tilkjenne ankemotpart nr 1 godtgjørelse for partens eget nødvendige arbeid med ankesaken. At utgifter til partens eget arbeid kan kreves erstattet, er forutsatt i tvistemålsloven §179 annet punktum, og slik godtgjørelse er tilkjent i flere saker. Det er likevel antatt at det må foreligge særlige omstendigheter for at en part skal kunne tilkjennes godtgjørelse for eget arbeid gjennom saksomkostningsavgjørelsen, jf kjennelse i Rt-1987-1563.
Spørsmålet om erstatning for partens eget arbeid er berørt i forarbeidene til de endringer i saksomkostningsreglene som ble gitt ved lov 25 mai 1973 nr 27. I Ot prp nr 30 (1972-73) side 14 sier Justisdepartementet:
"Når det gjelder spørsmålet om en nærmere redegjørelse for de prinsipp som bør følges for tilkjennelse av erstatning for eget arbeid, skal departementet bemerke at også etter de gjeldende regler har trolig den som tilkjennes sakskostnader i prinsippet krav på erstatning for eget arbeid, jfr. således forutsetningene i sportelloven 18. desember 1950, §34 første ledd. Det er imidlertid vanskelig å trekke opp nærmere retningslinjer her. Enhver må nemlig finne seg i å bruke tid og arbeid på sine forretningsmessige og private affærer, også om de leder til en rettstvist, uten at utgiftene kan belastes andre. Det blir derfor etter de nå foreslåtte bestemmelser særlig et mer omfattende arbeid i forbindelse med føringen av en konkret rettssak som det kan bli tale om å erstatte, og fortrinnsvis dersom parten ikke har prosessfullmektig. Om det skal tilkjennes erstatning for partens eget arbeid med saken, vil i alle høve bero på en skjønnsmessig vurdering, og det samme gjelder erstatningens størrelse."
Etter lagmannsrettens oppfatning kan det særlig bli aktuelt å tilkjenne en part som ikke har prosessfullmektig en viss erstatning for eventuell tapt arbeidsfortjeneste, utgifter til reise mv, når motparten er ansvarlig for saksomkostningene etter tvistemålsloven §180 første ledd om forgjeves anke. Per Tangen har sendt inn omkostningsoppgave der han har beregnet seg 6 500 kroner som gjelder samlet honorar for saksforberedelse, reise og hovedforhandling for lagmannsrett. Lagmannsretten setter skjønnsmessig erstatningen for Tangens eget arbeid med saken og utlegg til 1 000 kroner.
Ankemotpart nr 2, Husbanken, har vært representert av førstekonsulent Paal Vive som prosessfullmektig, jf tvistemålsloven §44 annet ledd. Husbanken har krav på å bli tilkjent saksomkostninger for prosessfullmektigens nødvendige arbeid med saken, jf Rt-1984-1491. Førstekonsulent Vive har sendt inn omkostningsoppgave på 3 786 kroner, av dette er 2 961 kroner for arbeid og 825 kroner for reise og opphold etter Statens regulativ. Oppgaven legges til grunn.
Dommen er enstemmig.
Domsslutnig:
1. Namsrettens kjennelse stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A til Per Tangen 1.000 - ettusen - kroner og til Den Norske Stats Husbank 3.786 - tretusensjuhundreogåttiseks - kroner innen 14 - fjorten - dager fra forkynnelsen av denne dom.