Rt-1955-798
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1955-09-13 |
| Publisert: | Rt-1955-798 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 107/1955 |
| Parter: | Anders Fossbråten (høyesterettsadvokat Nicolay Berg, oppnevnt) mot 1. Thorvald og Kari Langedals dødsbo v/Valdres skifterett, 2. Sigrud Urberg. |
| Forfatter: | Helgesen, Thrap, Nygaard, Schei, Holmboe |
| Lovhenvisninger: | Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §164, Tvangsfullbyrdelsesloven (1915), Tvistemålsloven (1915) §152, §383, §384, §144, §148, §150, §155, §158, §162, §165, §166, §167 |
Dommerne Helgesen, Thrap, Nygaard, Schei og Holmboe.
Den 20. august 1953 ble tvangsauksjon holdt over eiendommen Langedal g.nr. 113, b.nr. 1 i Etnedal. Under tvangsauksjonen bød Sigurd Urberg kr. 33 000 + forfalne føderådsytelser kr. 6349,70, tilsammen kr. 39 349,70 for eiendommen. Dette bud ble den 9. november 1953 antatt av overrettssakfører K. Tøhring Stensvold på vegne av saksøkerne ved auksjonen. Den 19. januar 1954 avsa Valdres namsrett kjennelse hvorved Sigurd Urbergs bud på eiendommen ble stadfestet og auksjonsomkostningene samlet satt til kr. 661,25.
Saksøkte ved auksjonen Anders Fossbråten påanket namsrettens kjennelse til Eidsivating lagmannsrett, som den 3. november 1954 avsa dom med slik domsslutning:
«Valdres namsretts kjennelse av 19. januar 1954 stadfestes.
Saksomkostninger tilkjennes ikke.»
Side:799
Anders Fossbråten, som har bevilling til fri sakførsel, har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett, hvor han har nedlagt denne påstand:
«1. Valdres namsretts kjennelse av 19. januar 1954 oppheves.
2. Ankemotpartene Thorvald og Kari Langedals dødsbo og Sigurd Urberg dømmes til in solidum å betale til det offentlige sakens omkostninger som om saken ikke var benefisert.
3. Høyesterettsadvokat Nicolay Bergs salær som oppnevnt prosessfullmektig for den ankende part fastsettes av Høyesterett.»
Ankemotpartenes påstand er:
«Valdres namsretts kjennelse av 19. januar 1954 stadfestes og Sigurd Urberg og Thorvald og Kari Langedals dødsbo v/Valdres skifterett tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett.»
Saken er for Høyesterett overført til skriftlig behandling.
Om saksforholdet vises til namsrettens kjennelse og lagmannsrettens dom.
For lagmannsretten forelå det to tvistepunkter til avgjørelse:
1) Om det er tidspunktet for namsrettens avsigelse av kjennelse om stadfestelse som må legges til grunn ved avgjørelsen av om auksjonsbudet er altfor lavt i forhold til verdien av eiendommen etter gangbar pris. Lagmannsretten antok at det var dette tidspunkt som for så vidt var avgjørende; 2) om fristbestemmelsene i tvlfl. §164 annet ledd må oppfattes som absolutt, slik at en oversittelse av fristen uten videre måtte føre til opphevelse av namsrettens stadfestelseskjennelse.
Lagmannsretten kom til det resultat at fristen ikke er absolutt. Det er kun lagmannsrettens avgjørelse av dette tvistepunkt som er anført som ankegrunn i rettsmiddelerklæringen til Høyesterett, idet Anders Fossbråten gjør gjeldende at lagmannsretten har bygget på en uriktig forståelse av fristbestemmelsene i tvfl. §164 annet ledd når den har antatt at denne ikke er absolutt.
Partene har - når det gjelder det spørsmål som er forelagt for Høyesterett til avgjørelse - i alt vesentlig hevdet de samme synspunkter som for lagmannsretten. Det er ingen dissens mellom partene med hensyn til de faktiske forhold i saken.
Det bemerkes at ankemotpartene har hevdet at den ankende part «faktisk har samtykket i at fristen ble oversittet i og med at han så sent som den 19. desember 1953, etterat fristen allerede var utløpet, innga prosesskrift i saken uten samtidig å fremsette innsigelsen». På dette grunnlag gjør ankemotpartene for Høyesterett subsidiært gjeldende at oversittelsen av fristen overhodet ikke kan brukes som ankegrunn, og at den under enhver omstendighet er for sent fremsatt. Det er i denne
Side:800
forbindelse vist til tvfl. §162 jfr. avgjørelser i Rt-1932-689 og 1935 141, samt til tvfl. §155.
Høyesterett er kommet til samme resultat som lagmannsretten.
Uttrykkene i tvangsfullbyrdelseslovens §164 annet ledd, jfr. §148 siste ledd og §150 tredje ledd, tvinger ikke til den forståelse at stadfestelse ikke kan skje etter utløpet av de der nevnte frister, og en slik regel ville kunne føre til urimelige resultater. Man henviser også til den gjeldende fortolkning av tvistemålslovens §152 og til at oversittelse av de nevnte frister ikke i tvfl. §144 er tillagt den samme virkning som oversittelsen av fristen for antagelse av budet. Hvorledes saken ville ha stillet eeg hvis byderen hadde tilbakekalt sitt bud, eller motsatt seg stadfestelse, er et spørsmål som ikke foreligger for Høyesterett.
Etter det resultat Høyesterett er kommet til er det unødvendig å ta standpunkt til ankemotpartenes subsidiære anførsler, og om disse - slik som ankeparten påstår - er for sent fremsatt og derfor avskåret.
Da saken gjelder et tvilsomt lovfortolkningsspørsmål, som ved tidligere rettsavgjørelse er løst i annen retning, og som første gang er forelagt for Høyesterett til prøvelse, antas saksomkostninger heller ikke å burde tilkjennes for Høyesterett.
Dommer Nygaard er av den oppfatning at fristbestemmelsen i tvangsfullbyrdelseslovens §164 annet ledd er absolutt slik at namsretten må avsi kjennelse om stadfestelse innen den fastsatte frist. Jeg kan i det vesentlige tiltre det som ved tolkningen av fristbestemmelsen i §148 tredje ledd er uttalt av flertallet i Frostating lagmannsrett i den kjennelse som er tatt inn i RG-1954-28 flg. Etter min mening bygger også bestemmelsen i tvangsfullbyrdelseslovens §144 på forutsetningen om at avgjørelse om stadfestelse må treffes innen utløpet av fristene i §148 tredje ledd og §164 annet ledd. Jeg antar at det ikke har vært meningen at tvangsauksjonsbydere skal være bundet på ubestemt tid ut over de fastsatte frister.
I det foreliggende tilfelle er det på det rene at tre ukersfristen i §164 annet ledd er oversittet. Da det her etter min mening gjelder en feil som ankedomstolen av eget tiltak må ta i betraktning, kan ankemotpartenes subsidiære innvendinger mot anken ikke føre frem, jfr. tvistemålslovens §383 annet ledd og Altens kommentarutgave av tvangsfullbyrdelsesloven (3. utg.) side 192 nederst.
Etter dette stemmer jeg for at namsrettens kjennelse av 19. januar 1954 oppheves. Jeg er enig med flertallet i at saksomkostninger ikke tilkjennes.
Domsslutning:
Lagmannsrettens dom stadfestes.
Saksomkostninger tilkjennes ikke.
Side:801
Av lagmannsrettens dom (lagmann Thor Breien og lagdommerne Gunder Egge og P. J. Gløersen):
Den 20. august 1953 holdt namsmannen i Etnedal tvangsauksjon over eiendommen Langedal i Etnedal, tilhørende Anders Fossbråten. Tvangsauksjonen var forlangt av overrettssakfører K. Thøring Stensvold på vegne av Thorvald Langedal, og auksjonsgrunnlaget varen misligholdt føderådskontrakt av 1. juli 1942 og dom avsagt av Valdres herredsrett 12. februar 1953. Under tvangsauksjonen fremsatte Sigurd Urberg et bud på kr. 33 000 + forfalne føderådsytelser kr. 6349,70, tilsammen kr. 39 349,70, som ble antatt av overrettssakfører Stensvold 9. november 1953. Det var da holdt prisanketakst 4. november 1953, hvorved verdien av eiendommen med påheftet føderådskontrakt var satt til kr. 39 500. Thorvald Langedal var død før anketaksten, men hans gjenlevende hustru, Kari Langedal, var også berettiget etter føderådskontrakten. Namsmannen sendte den 12. november 1953 antagelsen av budet med utskrift av auksjonsboken til Valdres namsrett til eventuell stadfestelse. Den 17. november ba advokat Nicolay Berg på vegne av Anders Fossbråten om å få lånt ut dokumentene i saken, slik at han kunne få undersøkt om det forelå noe grunnlag for å protestere mot stadfestelse. Han fikk dokumentene fra namsretten, med utlånsfrist til 3. desember og returnerte dem 2. desember med et prosesskrift hvori han prinsipalt avga bud på eiendommen stort kr. 39 500 på vegne av en sønn av Anders Fossbråten og subsidiært protesterte mot stadfestelse. Namsretten sendte 3. desember prosesskriftet til overrettssakfører Stensvold med tilsvarsfrist til 12. desember. Et prosesskrift fra overrettssakfører Stensvold ble deretter forelagt advokat Berg, likeledes med tilsvarsfrist, og innen utløpet av denne frist svarte advokat Berg i prosessskrivt av 19. desember 1953. Overrettssakfører Stensvold ble underrettet om dette prosesskrift, men besvarte det ikke.
Den 19. januar 1954 avsa Valdres namsrett deretter kjennelse med slik slutning:
«Sigurd Urbergs bud kr. 33 000 + forfalne føderådsytelser fra 14. april 1952 kr. 6349,70 for eiendommen Langedalen g.nr. 113, b.nr. 1 av skm. 4,30 i Etnedal stadfestes.
Auksjonsomkostningene settes samlet til kr. 661,25.»
Namsrettens begrunnelse for avgjørelsen fremgår av kjennelsens grunner.
Den 17. februar 1954 døde Kari Langedal, og føderådet, som hadde vært meget byrdefullt falt dermed bort. Den 20. februar påanket Anders Fossbråten namsrettens kjennelse. Han begjærte senere avholdt ny pristakst over eiendommen for å få fastsatt dennes verdi etterat føderådet var falt bort. Ved takst av 24. juli 1954 ble høyeste lovlige pris for eiendommen satt til kr. 71 200, eller med fradrag av kr. 7200 som auksjonskjøperen hadde kostet på eiendommen, til kr. 64 000. - - -
Lagmannsretten er enig med ankemotpartene i at det er tidspunktet for namsrettens avsigelse av kjennelse om stadfestelse som må legges til grunn ved avgjørelsen av om auksjonsbudet er alt for lavt i forhold til verdien av eiendommen etter gangbar pris. Fra dette tidspunkt inntrer etter tvfl. §165 virkningene av stadfestelsen, og etter tvfl. §166 blir
Side:802
kjøperen eier av eiendommen, og får etter tvfl. §167 rett til frukter og inntekter av eiendommen, ansvar for dens utgifter og rett til å tiltre besittelsen av eiendommen. Endringer i eiendommens verdi, inntrådt etter dette tidspunkt, antas å skje for kjøperens risiko slik at de ikke kan brukes som grunnlag for anke over stadfestelseskjennelsen.
Lagmannsretten er videre enig med ankemotpartene i at fristbestemmelsen i tvfl. §164 annet ledd, jfr. den tilsvarende bestemmelse i tvfl. §148, 3. ledd, ikke kan oppfattes som absolutt, slik at en oversittelse av fristen uten videre må føre til at namsrettens kjennelse oppheves. Disse fristbestemmelser må sees i sammenheng med bestemmelsene i tvfl. §148, annet ledd om at en auksjonskjøper som vil anta et bud, må gi namsretten meddelelse om det i auksjonsmøtet eller senest seks uker etter eller - hvis vedkommende byder skriftlig samtykker - innen en frist av ytterligere seks uker, og videre i sammenheng med bestemmelsene i tvfl. §144, hvoretter en byder er bundet av sitt bud inntil namsretten har truffet avgjørelse om stadfestelse, eller rekvirenten har meddelt at han ikke har antatt budet, eller fristen for antagelse er utløpet uten at budet er antatt. Bestemmelsene antas inntatt vesentlig av hensyn til byderne, som ikke skal være forpliktet til å stå ved sitt bud ut over en viss tid. De må leses på bakgrunn av den ordning som gjaldt før tvangsfullbyrdelsesloven, hvoretter en auksjonsrekvirent, innen den approbasjonsfrist som var satt i auksjonsvilkårene, selvstendig avgjorde om et bud skulle antas. Bestemmelsen om judisiell avgjørelse ved namsretten av om et bud skal stadfestes eller ikke er ny i tvangsfullbyrdelsesloven. De i tvfl. §148 annet ledd omhandlede seks ukers frister antas å være absolutte, slik at et bud ikke lenger kan antas hvis fristene er oversittet, selv om byderen samtykker (jfr. Skeie: Civilprosess III, 2. utg. side 303). Herav kan imidlertid ikke sluttes at fristen for avsigelse av namsrettens kjennelse også må være absolutt. Denne frist gjelder en judisiell avgjørelse, og både byderens interesser og de interesser de øvrige interesserte ved auksjonen måtte ha, synes tilstrekkelig tilgodesett også om bestemmelsen forståes derhen at en oversittelse av fristen ikke tillegges absolutt vekt, men bare kommer i betraktning hvis det finnes sannsynlig at oversittelsen kan ha virket bestemmende på innholdet av namsrettens avgjørelse som omhandlet i tl. §384. Regelmessig vil namsrettens kjennelse bli avgitt innen utløpet av den påbudte frist, og det kan ikke sees å være rimelig behov for at en unntaksvis oversittelse av fristen, hva enten denne skyldes forfall, andre presserende forretninger eller lignende, eller en ren feil, uten videre skal føre til opphevelse av kjennelsen. Det bemerkes at for så vidt angår mulig stigning av eiendommens verdi i løpet av den tid gjennelsesfristen oversittes, vil debitor og pantekreditorene være beskyttet foruten ved bestemmelsen i tl. §384 også ved bestemmelsen i tvfl. §158, første og annet ledd. Loven selv gir ingen holdepunkter for å anse de omhandlede frister som absolutte. Den kan tvert imot tas til inntekt for en motsatt forståelse når den i §144 bestemmer at byderen er bundet av sitt bud «inntil namsretten har truffet avgjørelse om stadfestelse», uten at den tar noen reservasjon med hensyn til en oversittelse av kjennelsesfristen. Bestemmelsen i tl. §152, jfr. §154, om frist for avsigelse av dommer og kjennelser har her også en viss
Side:803
interesse, selv om de hensyn som ligger til grunn for disse bestemmelser er andre enn de som gjør seg gjeldende i denne sak. Bestemmelsene er like kategorisk avfattet som bestemmelsene i tvfl. §148 tredje ledd og §164, 2. ledd, men får likevel bare betydning når det er sannsynlig at oversittelse av fristen kan ha virket bestemmende på avgjørelsens innhold (tl. §384). Lovens forarbeider inneholder heller intet til støtte for den oppfatning at de omhandlede frister er absolutte. Når således hverken lovens ord eller dens forarbeider eller foreliggende behov gir grunn til å oppfatte fristene som absolutte, finner retten at fristbestemmelsene naturlig bør forståes derhen at en oversittelse av fristen bare kommer i betraktning i de tilfelle hvor det finnes sannsynlig at den begåtte feil kan ha virket bestemmende på avgjørelsens innhold - tl. §384. Auksjonsbyderen vil da overensstemmende med tvfl. §144 måtte ansees bundet av sitt bud inntil stadfestelse skjer, selv om dette skjer etter fristens utløp. I nærværende sak har byderen for øvrig uttrykkelig erklært at han står ved budet uten hensyn til oversittelsen av fristen. I tilknytning til foranstående drøftelser kan nevnes at den ankende part først i et innlegg etter ankeerklæringen er blitt oppmerksom på oversittelsen av fristen eller hvilken betydning denne muligens kunne ha. I anledning av at den ankende part har påberopt seg Skeie som støtte for sin forståelse av tvfl. §148 tredje ledd og §164 annet ledd, bemerkes at Skeie i Civilprosess III side 303 anfører at namsrettens oversittelse av fristen i tvfl. §148 tredje ledd ikke medfører at byderen ikke lenger er bundet av sitt bud. Heri må forutsetningsvis ligge at han mener at denne frist ikke er absolutt. Side 300 samme sted anfører han at fristen «må ikke oversittes, selv om der er tvist angående stadfestelsen», men dermed har han intet sagt om virkningen av oversittelsen av fristen. Det er på det rene at namsrettens oversittelse av fristen ikke har virket bestemmende på dens avgjørelse i denne sak. - - -
Side:804