LE-1988-45

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Dom
Dato:	1990-04-30
Publisert:	LE-1988-00045
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Dom av 30. april 1990 i ankesak nr. 45/1988, hl.nr. 69/1988.
Parter:	Ankende part: Geir Åge Engh (Prosessfullmektig: Advokat Christian Mevatne, Oslo). Motpart: UNI Forsikring v/styrets formann (Prosessfullmektig: Advokat Hans Olav Heli, Oslo).
Forfatter:	Lagdommer Johannes Smit, formann. Lagdommer Eva Nygaard Ottesen. Ekstraordinær lagdommer Finn Midtskaug
Lovhenvisninger:	Avtaleloven (1918) §36, Forsikringsavtaleloven (1989), Tvistemålsloven (1915) §172, §180, Forsikringsavtaleloven (1930) §8-1

Saken gjelder spørsmålet om UNI Forsikring er uten ansvar for en hytte som ble totalskadet ved brann og som var forsikret i selskapet. Som grunnlag for ansvarsfrihet har UNI påberopt seg bestemmelsen i selskapets generelle vilkår punkt 4 om at den som gjør seg skyldig i svik mot selskapet taper enhver rett etter forsikringsavtalen. Bakgrunnen var at den sikrede, Geir Åge Engh, født 1957, etter selskapets oppfatning hadde gitt delvis uriktige opplysninger ved på et skjønnsmøte å ha fremlagt tegninger som viste at hytten hadde et større areal enn hva faktisk var tilfellet og at han ellers med hensyn til enkelte bygningsmessige deltaljer ga opplysninger som ble ansett for uriktige.

Geir Åge Engh overtok i juli 1983 hytteeiendommen gnr. 8 bnr. 70 og 108 i Nedre Eiker fra sin mor. Han fikk i juni 1984 godkjennelse av bygningsrådet til å foreta ombygning og utvidelse av hytten. Tegning ble utarbeidet av arkitekt, men ble nektet godkjent, da arealet var for stort. Tegningen ble deretter endret.

Formen på hytten var identisk, men lengden ble endret fra 13,07 m til 11,24 m. Denne tegningen ble i juni 1984 godkjent av myndighetene men under forutsetning av at grunnflaten ikke oversteg 70 m2. Utførelsen av hytten ble imidlertid noe endret i forhold til tegningen. Den fikk således en helt rektangulær form, mens det på tegningen var et utspring mot vest. Hytten ble også utvidet med 1 m mot nord i forhold til tegningen. På fremsiden var det terrasse. Selve hytten hadde et areal på ca 54 m2. Til tross for de endringer som var foretatt og som blant annet innebar at hyttens lengde var ca 9 m, ble ferdigattest utstedt 10. april 1985.

Hytten brant ned til grunnen 31. august 1985. Bare grunnmuren sto igjen. Den var forsikret i UNI fra 12. januar 1984. Etter at UNIs representant, Per Granli, hadde sett på hytten, ble det 15. mai 85 tegnet ny forsikring. Fullverdigforsikringen (bygningskasko) lød på kr 721000.

Skjønn i henhold til forsikringsvilkårene ble holdt 6. september 85 på UNIs kontor i Drammen under ledelse av skadekonsulent i UNI, Erik Steen. Skjønnsmenn var tømmermester og takstmann Bjørn Borgersen og sivilingeniør/takstmann Nils Semb. Engh hadde med seg den første tegningen som bygningsmyndighetene hadde nektet å godkjenne og som viste at hytten hadde en lengde av 13,07 m i stedenfor korrekt ca 9 m. Han korrigerte ikke målene, men opplyste at hytten hadde en rektangulær form. Under møtet ble tegningen for så vidt den rektangulære form angår, rettet. På tegningen hadde en elektriker etter anmodning av Engh tegnet inn de elektriske punktene. Etter møtet hos Steen ble det foretatt befaring, der de to skjønnsmennene målte opp grunnmuren. Det ble ikke da konstatert at målene avvek fra den tegningen Engh hadde fremlagt. Dette ble først oppdaget noe senere, og skjønnsmann Semb skrev da 20. september 85 slik til UNI:

"Dette vil bekrefte vår telefonsamtale av 11. september 85 da jeg uttrykte skuffelse over den måten skadelidte Geir Engh villedet skjønnsmennene ang. hytta størrelse og utforming.

Da vi gjennomgikk tegningene på hytta på UNI Forsikrings kontorer like etterat skjønnet var satt, ble vedlagte tegning fremlagt og gjennomgått i detalj. Jeg fikk den oppfatning at skadelidte kjente hytta meget godt da han hadde vært med på detaljplanlegging og detaljutførelse. Det var derfor skuffende og overraskende å finne ut at gjennomgåelsen på UNI Forsikrings kontorer i stor utstrekning var bortkastet fordi de oppgitte opplysninger, som spesifisert nedenfor, var feil.

1. Det viste seg ved kontrollmålinger at hytta bare var 9 m lang, istedenfor 13,07 m som vist på tegningen.

2. Eletriske punkter som vist på vedlagte plantegning, var også markert på den delen av hytta som ikke eksisterer.

3. Takhøyde i 1. etg. stue ble feilinformert da det ble sagt at det ikke var skråtak i stue og kjøkken. Det viste seg senere at takhøyden langsmed yttervegg mot vannet bare har vært ca 1,90 til 2 m.

4. Det ble opplyst at vegghøyden hvor skråtaket møter vegg i 2. etg., var ca 1,20 m, mens rekonstruksjonen viser at dette sannsynligvis har vært ca 4050 cm.

Skjønnsmennene var nødt til å foreta en ekstra befaring på skadestedet for å konfrontere skadelidte med de feilaktige opplysninger."

Skjønn var blitt avgitt 10. september 85. UNI avviste 11. september 86 ethvert erstatningskrav under henvisning til at Engh etter selskapets oppfatning hadde opptrådt svikaktig under skjønnsforhandlingen.

Selskapet anmeldte Engh (i brev av 29. september 86) for forsikringsbedrageri. Saken ble av påtalemyndigheten henlagt 4. januar 1988.

Engh reiste ved stevning av 28. januar 87 til Eiker, Modum og Sigdal herredsrett sak mot UNI med påstand om at selskapet pliktet å betale erstatning for de skader hytteeiendommen var blitt påført ved brannen.

Eiker, Modum og Sigdal herredsrett avsa 19. oktober 1987 dom i saken med slik domsslutning:

"1. UNI Forsikring frifinnes.

2. I saksomkostninger betaler Geir Aage Engh til UNI Forsikring kr 16950,- kronersekstentusennihundreogfemti -. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker."

Om det nærmere saksforhold ut over det som fremgår av foranstående, vises til herredsrettens domsgrunner og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

Geir Åge Engh har påanket herredrettens dom og for lagmannsretten nedlagt slik endelig påstand:

"Prinsipalt: 1. UNI Forsikring dømmes til å betale erstatning i henhold til forsikringsavtalen for hytte/uthus på gnr. 8 bnr. 70 og 108 i Nedre Eiker.

Subsidiært: 2. UNI Forsikring dømmes til å betale erstatning i samsvar med rettens skjønn i henhold til forsikringsavtalen for hytte/uthus på gnr. 8 bnr. 70 og 108 i Nedre Eiker.

I begge tilfelle: 3. Den ankende part tilkjennes saksomkostninger for både herredsrett og lagmannsrett."

UNI Forsikring har tatt til gjenmæle og nedlagt denne påstand:

"1. Herredsrettens dom stadfestes.

2. UNI Forsikring - gjensidig skadeforsikringsselskap tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett."

Under ankeforhandlingen avga Geir Åge Engh partsforklaring.

Videre ble avhørt 5 vitner, de samme som for herredsretten. Det ble fremlagt endel nye dokumenter, blant annet "Melding om hytteforsikring". Om dokumentasjonen ellers vises til retts boken.

Den ankende part, Geir Åge Engh, gjør gjeldende at herredsretten har tatt feil både med hensyn til bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen, idet retten uriktig la vekt på at den tegning Engh la frem på det innledende skjønnsmøte 6. september 85 ikke stemte med de faktiske forhold og at det derfor var klanderverdig av Engh at han ikke straks korrigerte målene, d.v.s. at han ikke opplyste at hytten var 9 m lang og ikke 13,07 m.

Det faktiske forhold var at Engh ikke var i besittelse av korrekte tegninger. Han hadde fått ferdigattest på hytten til tross for at så vel areal som andre detaljer avvek fra den tegning som var blitt godkjent, jfr. her opplysningen om at dette ikke var uvanlig praksis hos bygningsmyndighetene i Nedre

Eiker. Han tenkte derfor på møtet i september 1985 ikke over at målet 13,07 m hadde noen betydning for skadeoppgjøret, dette fordi han visste at møtet bare var en innledning til skjønnet og at det nøyaktige areal ville bli konstatert ved den etterfølgende befaring ved måling av grunnmuren. For Engh fremsto det som selvsagt at det primære formål med befaringen måtte være å få fastslått hyttens grunnflate. Han var selv til stede under befaringen og så at skjønnsmennene foretok målinger. Det kom da ingen reaksjoner fra disse. Det skjedde først - uten at det er klarlagt hvorfor - på et senere tidspunkt. Engh ble under det innledende møte og under befaringen ikke spurt om målene på hytten. Det man da konsentrerte seg om var først og fremst innbo, formen på hytten og de elektriske punktene. Det er her å merke at Engh etter det han hadde fått opplyst, først anså skjønnet for avsluttet etter at det var holdt befaring.

Det taler også mot det standpunkt som UNI har inntatt at Engh, da han 15. mai 85 tegnet ny forsikring på hytten, oppga en langt lavere boligflate enn hva som fulgte av den tegning han fremla i det innledende skjønnsmøte. Han oppg her en boligflate på 72 m2, idet han i farten gikk ut fra at målene på grunnmuren (9 m x 8,605 m) tilnærmet ville tilsvare dette areal, mens selve hytten faktisk var på ca 54 m2 (9 m x 6,105 m). Denne misforståelse må imidlertid være uten enhver betydning, så meget mer som UNIs representant, Per Granli, besiktiget hytten før forsikringsavtalen ble inngått. Hva som i denne sammenheng er av interesse, er at UNI, som var klar over at hytten hadde et vesentlig mindre areal enn hva som fremgikk av den tegning Engh fremla på møtet 6. september 85, overhodet ikke sammenlignet denne med de opplysninger selskapet selv satt inne med. Dette var en klar forsømmelse fra selskapets side. Engh vistte naturligvis hvilke opplysninger han i mai hadde gitt selskapet, hvilket ytterligere underbygger at han ikke hadde i tankene å føre selskapet bak lyset, men at hans holdning var diktert ut fra hva han da anså som relevant.

Det er heller ikke noen grunn til å bebreide Engh at de elektriske punktene var markert på den tegning som viste en hyttelengde på 13,07 m (punkt 2 i skjønnsmann Sembs brev). Poenget var at punktene relativt sett var riktig plassert. Både kontakt for telefon, stikkontakt og et lyspunkt var således markert mot yttervegg, hvilket var i samsvar med de faktiske forhold.

Når det så gjelder punkt 3 i Sembs brev om at Engh skal ha opplyst at det ikke var skråtak i stue og kjøkken i 1. etasje, er hertil å bemerke at han bare ga uttrykk for det dreide seg om normal takhøyde. At takhøyden var normal ble bekreftet av vitnet Morten Nylehn, som var den snekker som foresto arbeidet ved utbedringen og utvidelsen av hytten og som anslo takhøyden på det laveste til 2,20 - 2,30 m. Når skjønnsmennene ut fra tegningene kom til et annet resultat, kan forklaringen være at de måtte foreta et skjønn på grunnlag av tegningene. Under enhver omstendighet er differansen mellom hva som eventuelt har vært den faktiske høyde og den høyde Nylehn har oppgitt helt bagatellmessig og uten enhver betydning for vurderingen av Enghs forhold. Det samme gjelder det som i Sembs brev er opplyst om kneveggen i 2. etasje. Også er er det blitt skjønnet, dels på grunnlag av fasadetegningene og dels på grunnlag av de opplysninger Engh ga. Her står man igjen overfor et usikkerhetsmoment, idet forklaringene til Nylehn, skjønnsmennene og Engh ikke er sammenfallende. Det er vanskelig å si hva disse uoverensstemmelser skyldes, men det kan være en nærliggende forklaring at de har sammenheng med det avvik fra tegningene som fant sted under utbedringen og utvidelsen av hytten. Hvis det f.eks. har vært lagt på en plankehøyde, noe som ikke kan utelukkes, ville dette få merkbar virkning på takhøyden.

Hva den rettslige bedømmelse av saken angår, har Engh understreket at det etter rettspraksis skal meget til for at det kan konstateres at en forsikringstagers forhold har karakteren av svik.

Han har spesielt vist til dom i Rt-1989-689 (sidene 692695) og til Rt-1989-950 (side 955). Videre er vist til dommer i RG-1986-967, Rt-1989-165 og til Jo Hov, Avtalerett, sidene 222 og 223, Knut S. Selmer, Lærebok i Forsikringsrett I side 143 og samme forfatter, Forsikringsavtaleloven m/forarbeider 1989 23.

Subsidiært har Engh anført at det ville være urimelig om forsikringsvilkårenes punkt 4 skulle få anvendelse fullt ut, jfr. avtaleloven §36. Engh er lite å bebreide for at han unnlot å korrigere tegningen på det innledende skjønnsmøtet, mens han om vilkårenes punkt 4 skulle bli anvendt, ville sitte igjen med et tap på ca kr 500000. Skulle derfor retten komme til at han i noen grad har opptrådt klanderverdig, må det riktige være å foreta en avkortning i erstatningen.

Ankemotparten, UNI Forsikring, har anført at herredsrettens dom er riktig i resultatet.

Engh var klar over at de tegninger han la frem på møte 6. september 85 viste en skisse med større volum enn hva faktisk var tilfellet.

Hans svik overfor selskapet var da fullbyrdet, idet han bevisst ga uriktige opplysninger, som førte til at skjønnsmennene gikk ut fra at hyttens lengde var 13,07 m og ikke 9 m. Under dette møte ble alt som angikk hytten grundig drøftet, ikke minst fordi man antok at en befaring måtte bli relativt kortvarig og summarisk på grunn av det ekstremt dårlige vær angjeldende dag. Selv om Engh visste at det ville bli foretatt befaring, kunne han ikke vite at det også ville bli foretatt oppmåling av grunnmuren. Det var ikke opplyst noe om dette under møtet. Det er å merke at det ikke alltid forekommer at skjønnsmennene foretar befaring og oppmåling, men at de begrenser seg til å studere det skriftlige materialet som blir fremlagt, jfr. her vitnet Sembs forklaring.

I tillegg til det som her er nevnt, kan Engh også bebreides at han hverken under første eller annen befaring korrigerte de opplysninger som fremgikk av tegningene. Det gjaldt både målene og de elektriske punktene som var markert. Videre kan han bebreides at han ikke ga riktige opplysninger om takhøyden i 1. og 2. etasje, jfr. Sembs brev av 20. september 85. Det var således ikke i samsvar med sannheten når Engh opplyste at det i stue og kjøkken i 1. etasje var flatt tak og at takhøyden var 2,40 m. Det faktiske forhold var at det var skråtak og at høyden mot yttervegg sannsynligvis var 1,90 - 2,00 m eller maksimalt 2,20 m. Hva kneveggen i 2. etasje angår, er det utelukket at høyden her kan ha vært 1,20 m slik det bli opplyst av Engh. Med utgangspunkt i de mål for skråtaket som han selv oppga til skjønnsmennene, beregnet disse at høyden må ha vært 4050 cm og at den i hvertfall ikke kan ha oversteget 60 cm, jfr. Sembs forklaring under ankeforhandlingen. Når Engh har fremholdt at det kunne plasseres en sofa ved veggen, er hertil å bemerke at man intet vet om sofaens utseende og heller ikke om den sto inntil veggen eller et stykke ifra.

Det er ellers direkte galt når Engh har forklart at de korrekte mål vedkommende hytten ble avklart under den ekstra befaring som skjønnsmennene måtte foreta, jfr. deres vitneforklaringer.

Det tjener også til å belyse Enghs manglende troverdighet at han ved tegningen av polisen i mai 1985 oppga kjellerens flateinnhold til 72 m2 og at boligflaten i 1. etasje hadde samme areal, d.v.s. mål som avvek fra det som var tilfelle. Under terrassen som er anlagt inntil den opprinnelige grunnmuren på denne siden var det således ikke kjeller.

Rettslig sett er det tilstrekkelig for å konstatere svik i forsikringsforhold at den sikrede forsettlig har gitt uriktige eller ufullstendige opplysninger om forhold som han måtte forstå kunne få betydning for erstatningsoppgjøret, jfr. blant annet Ot.prp. nr. 49 (1988 - 89) side 85, 1. spalte. Hensett til de mange uriktige opplysninger som Engh ga, og som han ikke korrigerte, kan det ikke være tvilsomt at kravet til forsett er oppfylt og at han også måtte forstå at opplysningene kunne få betydning for oppgjøret. Slik saken ligger an, er det vel for øvrig mest nærliggende å anta at Engh tok en sjanse på ikke å bli avslørt og at han ved "å blåse opp" hyttens volum håpet å få en høyere erstatning enn hva han hadde krav på.

UNI har til slutt anført at det ikke er noe grunnlag for å anvende avtaleloven §36 i et tilfelle som det foreliggende.

Lagmannsretten er i motsetning til herredsretten kommet til at UNI Forsikring plikter å betale Geir Åge Engh erstatning i henhold til forsikringsavtalen.

Bestemmelsen om svik i UNIs generelle vilkår punkt 4 lyder i sin helhet slik:

"Den som gjør seg skyldig i svik mot selskapet taper enhver rett etter forsikringsavtalen. Har han flere forsikringsavtaler med selskapet, taper han også rett til erstatning etter disse ved samme hendelse, og selskapet kan med en ukes varsel si opp enhver forsikringsavtale med ham."

Det er på det rene at dette er en vanlig bestemmelse i forsikringsvilkår. Behovet for en slik bestemmelse er bekreftet ved den bestemmelse om uriktige opplysninger som er lovfestet i den nye forsikringsavtalelovs §8-1 annet ledd, første punktum og som innledes slik: "Gir sikrede ved skadeoppgjøret bevisst uriktige eller ufullstendige opplysninger som sikrede vet eller må forstå kan føre til at sikrede får utbetalt en erstatning han eller hun ikke har krav på - - - - -."

Det er i dom i Rt-1989-950 (side 955) pekt på at det i Ot. prp. nr. 49 (1988 - 89) er forutsatt at bestemmelsen er i samsvar med den praksis som knytter seg til sviksbegrepet i de generelle vilkår og at det derfor er grunn til å se hen til bestemmelsen i den nye lov også ved vurderingen av sviksbegrepet i forsikringsvilkårene.

I den nevnte dom er det vist til dommen i Rt-1989-689, der det på sidene 693 og 694 av førstvoterende blant annet er uttalt dette pkt. 4 i forsikringsvilkårene:

"Som nevnt virker bestemmelsen strengt overfor sikrede.

Dette gjelder for øvrig ikke bare i økonomisk henseende, ved at sikrede må bære hele den skade han er påført, uansett om sviken bare knytter seg til en enkelt eller noen få poster i oppgjøret. Også moralsk felles det en hård dom over sikrede når hans adferd karakteriseres som svik. Disse forhold tilsier - slik jeg ser det - at sviksbestemmelsen bare kan anvendes når det er klart at en slik karakteristikk er berettiget. Dette får betydning i to henseender. Det må kreves relativt klart bevis for at sikrede har opptrådt svikaktig. Når det er rimelig tvil om de faktiske forhold, herunder også om den subjektive side, bør tvilen ikke gå ut over sikrede. Men også i rettslig henseende må betegnelsen svik reserveres for de klare tilfelle.

Svik foreligger når det er tale om bevisst villedelse eller forsøk på det. At sikrede har opptrådt mindre skjønnsomt i forbindelse med forsikringsoppgjøret, kan ikke være tilstrekkelig til at hans adferd kan anses som svikaktig.

Sviksbestemmelsen rammer ikke bare uriktige opplysninger i forbindelse med forsikringsoppgjøret, for eksempel når sikrede i skadeoppgaven uriktig oppgir gjenstander som tapt eller gir uriktige opplysninger om de tapte gjenstanders alder eller verdi. Også unnlatelse av å gi opplysninger vil etter omstendighetene kunne anses svikaktig, når det er tale om en bevisst fortielse av forhold som sikrede hadde en klar oppfordring til å meddele selskapet. Hvorvidt det forelå en slik oppfordring, må bero på en konkret bedømmelse, som undertiden vil kunne være vanskelig."

Lagmannsretten vurderer nærværende sak med utgangspunkt i de rettslige betraktninger som fremgår av det som er referert ovenfor, idet tilføyes at det i forsikringsforhold generelt må kreves en lojalitet i forholdet forsikringsselskap - forsikringstaker som må være av vesentlig betydning også for innholdet av sviksbegrepet, jfr. i denne sammenheng annenvoterendes bemerkning i dommen i Rt-1989-689 (side 703).

Det er ikke omtvistet at forsikringstakeren, Geir Åge Engh, i møtet med skjønnsmennene og skadekonsulent Erik Steen på UNIs kontor 6. september 85 fremla en tegning som viste at hytten hadde en vesentlig større lengde enn den faktiske (13,07 m mot riktig 9 m). Det er videre enighet om at Engh ikke ga noen opplysning om differansen og at han heller ikke ble spurt om målene stemte.

Det er videre på det rene at det ikke forelå tegninger som viste hyttens form og utseende etter ombygningen, jfr. her redegjørelsen innledningsvis om at tegningen på møtet ble korrigert for å vise at hytten hadde fått en rektangulær form.

Det springende punkt i saken, som retten først må ta stilling til, er hvilke bebreidelser som kan rettes mot Engh fordi han ikke av eget tiltak opplyste om de riktige målene, herunder den riktige plassering av de elektriske punktene. Dette spørsmål må sees på bakgrunn av at skadeoppgjøret skulle avgjøres ved skjønn av to fagkyndige skjønnsmenn og at det var på det rene at det i tilslutning til møtet 6. september 85 skulle foretas befaring av hyttetomten av hensyn til gjenverdiene (grunnmuren). Under ankeforhandlingen har skjønnsmennene (vitnene Borgersen og Semb) forklart at de på grunn av tidsforløpet ikke kunne huske om det i møtet ble nevnt at det også ville bli foretatt oppmåling av grunnmuren. At Engh hadde grunn til å gå ut fra at oppmåling ville bli foretatt, finner imidlertid retten så naturlig at det ikke kan utelukkes at han under det innledende møtet kan ha tillagt differansen med målene mindre betydning. Lagmannsretten anser det i det hele lite sannsynlig at Engh bevisst tok en sjanse på at det riktige forholdet ikke ville bli oppdaget. Det er ellers her å merke at det som påpekt av 1. voterende i dommen i Rt-1989-689 (side 694) ikke kan påligge en sikret å gi opplysninger "om omstendigheter som han hadde rimelig grunn til å regne med at skjønnsmennene av eget tiltak ville ta i betraktning". Selv om det riktignok kan bebreides Engh at han under det innledende skjønnsmøtet opptrådte "mindre skjønnsomt", finner ikke lagmannsretten at hans unnlatelse av å korrigere hyttens lengdemål var så klanderverdig at grensen til svik ble overskredet.

Det er av UNI på grunnlag av den "Melding om hytteforsikring" som foreligger og på basis av vitnet Sembs brev av 20. september 85 understreket at dette underbygger at Engh ikke var til å stole på med hensyn til relevante opplysninger for forsikringsoppgjøret. Disse forhold må derfor etter UNIs oppfatning også tillegges vekt ved vurderingen av spørsmålet om hans fremleggelse av tegninger med uriktige mål hadde karakteren av svik.

Hva "Meldingen" angår, er det meget uklart hva som passerte på UNIs kontor da Engh tegnet forsikringen i mai 85. Det som er på det rene er at Engh da oppga et langt lavere areal på hytten enn hva som fremgikk av den tegning som han hadde med seg til møtet 6. september 85. Det er også på det rene at UNI ikke på møtet sammenholdt arealet i "Meldingen" med målene på den fremlagte tegning, hvilket man skulle tro ville ha vært en adekvat fremgangsmåte.

Når det ellers gjelder det areal som ble oppgitt ved tegningen av polisen, synes det ikke ut fra dette å kunne sluttes noe om at Engh hadde til hensikt å føre selskapet bak lyset, jfr. her hans anførsler. Det foreligger ihvertfall etter bevisførselen ikke noe som trekker i den retning.

Lagmannsretten kan heller ikke se at det som av UNI er anført om markeringen av de elektriske punktene og om takhøydene i 1. og 2. etasje var svik i forsikringsvilkårenes forstand.

Markeringene av de elektriske punktene var en konsekvens av den tegning som ble fremlagt på møtet 6. september 85, jfr. herom ovenfor, og var for øvrig som anført av Engh relativt sett, riktige.

Når det så gjelder takhøydene er det slike uoverensstemmelser i de forklaringer som er avgitt, at bevistvilen må komme Engh til gode. Hva 1. etasje angår, har Engh selv forklart at han aldri har uttalt at taket var flatt, men at takhøyden var normal, d.v.s. 2,20 - 2,40 m. Vitnet Nylehn som foresto byggingen, har på sin side forklart at det riktignok var skråtak, men at han antok at takhøyden mot yttervegg var ca 2,30 m og ikke 1,90 eller 2,00 m som nevnt i Sembs brev og som også forklart av Semb og Borgersen under ankeforhandlingen. Lagmannsretten finner etter dette intet grunnlag i bevisførselen for å fastslå hva den riktige takhøyde kan ha vært. Når skjønnsmennene kom til en lavere takhøyde enn forklart av Engh og Nylehn, kan dette ha sammenheng med at det under ombygningen er blitt foretatt avvik fra fasadetegningene.

Også når det gjelder høyden på kneveggen i 2. etasje er forklaringene sprikende. Engh oppga høyden 1,20 m, Nylen antok at den hadde vært ca 90 cm, muligens 1 m, mens Semb og Borgersen ut fra tegningene samt en del opplysninger om mål, som var oppgitt av Engh, antok at høyden maksimalt kan ha vært 60 cm. Igjen står man overfor tvil om det riktige forhold som følge av at hytten ikke ble ombygget på basis av tegningene.

Lagmannsretten er under henvisning til ovenstående, som allerede nevnt, kommet til at UNI plikter å betale Geir Åge Engh erstatning i henhold til forsikringsvilkårene.

Anken har ført frem, og retten finner at UNI må erstatte Enghs saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten, jfr. tvistemålsloven §172 første ledd, jfr. §180 annet ledd. Enghs prosessfullmektig har oppgitt omkostningene for herredsretten til kr 20020 inklusive rettsgebyr og for lagmannsretten til kr 36506, herav omkostninger kr 8506. Retten legger omkostningsoppgavene til grunn.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. UNI Forsikring dømmes til å betale Geir Aage Engh erstatning i henhold til forsikringsavtalen for hytte/uthus på gnr. 8 bnr. 70 og 108 i Nedre Eiker.

2. I saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten betaler UNI Forsikring til Geir Aage Engh 56.526 - femtisekstusenfemhundreogtjueseks - kroner.

3. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.