LE-1988-489
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1989-02-06 |
| Publisert: | LE-1988-00489 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Dom av 6 februar 1989 i ankesak nr 489/88 hl nr 769/88. |
| Parter: | Ankende part: A, (Prosessfullmektig: Advokat Nils Bugge-Jenssen, Gjøvik). Motpart: B, (Prosessfullmektig: Høyesterettsadvokat Sverre Askvig, Gjøvik). |
| Forfatter: | Lagdommer Sverre Bjørnsen, formann. Lagdommer Råmund Stuhaug. Lagdommer Anders Bøhn |
| Lovhenvisninger: | Barneloven (1981) §34, Tvistemålsloven (1915) §180 |
Saken gjelder hvem som skal ha den daglige omsorgen for partenes barn C, født xx.xx.1976, spørsmål om oppfostringsbidrag til datteren og bruksrett til felles bolig.
Den ankende part A er født xx.xx.1954. Han arbeider som førstepostbetjent i Postverket. Ankemotparten B er født xx.xx.1960 og er kontrollfullmektig i Postsparebanken. Partene giftet seg 6 februar 1976. I 1987 ønsket B separasjon. A ønsket ikke å medvirke til å fremme en søknad om separasjon, og B reiste ved stevning 29 oktober 1987 til Toten herredsrett søksmål mot A med påstand om separasjon m v.
Bortsett fra en periode da B bodde hos sin mor på X, har begge parter fortsatt å bo i det felles hjem i - - -veien 3 på X.
Toten herredsrett avsa 20 juni 1988 dom med slik domsslutning:
"1. Ektefellene B, født xx.xx.60 og A, født xx.xx.54, separeres.
2. B og A har felles foreldreansvar for fellesbarnet C, født xx.xx.76.
B har den daglige omsorg for barnet.
A har vanlig samværsrett med C.
3. A plikter å betale oppfostringsbidrag for C med kr. 1800,- pr. måned. Bidraget erlegges månedsvis og forskuddsvis.
4. B har bruksretten til partenes felles bolig i - - -vegen 3, X inntil skiftet vedrørende boligen er endelig avsluttet.
5. Saksomkostninger tilkjennes ikke."
Saksforholdet for øvrig går fram av herredsrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.
A har i rett tid anket deler av herredsrettens dom til Eidsivating lagmannsrett. Anken gjelder domsslutningens punkt 2 om daglig omsorg og samværsrett, punkt 3 om oppfostringsbidrag og punkt 4 om bruksretten til partenes felles bolig.
Ankeforhandlingen fant sted i Y 31 januar 1989. Partene møtte med sine prosessfullmektiger og gav forklaring. Det ble ikke ført vitner. Med hensyn til hva som ble dokumentert, vises til rettsboken.
A gjør i det vesentlige gjeldende:
Det vil være best for C om han får den daglige omsorgen. Datteren er mest knyttet til ham, og hans arbeidstid, fra kl 0500 til 1200, gir best mulighet til å ta seg av henne. Faren vil kunne fortsette å hente henne med bil etter skoletid, og han vil være der når hun er hjemme fra skolen og kan kjøre henne til forskjellige aktiviteter, slik han gjør nå. Det vil ikke by på problemer for faren å ta seg fri fra arbeidet en stund hver morgen for å komme hjem og se til at C kommer på skolen. Det var helt unødvendig at B, den tiden hun bodde hos sin mor på X, tok seg av C hver morgen før skoletid.
Da herredsrettens dom forelå, gav C uttrykk for til faren at hvis han måtte flytte, ville hun også flytte. Det vanlige er at barn først og fremst ønsker å fortsette å bo på samme sted, og uttalelsen må sees som en sterk tillitserklæring til faren. Faren bør få omsorgen også fordi det er sannsynlig at han vil overta boligen på skiftet, slik at C dermed sikres mot et uheldig miljøskifte.
Det kan stilles et spørsmålstegn ved morens omsorgsvilje. Hun har vært mye ute, og også i en periode i 1988 da hun var på et tre måneders kurs i Z, var hun mye ute når hun kom til X i helgene, til tross for at C ønsket at hun skulle være hjemme.
Det anføres at herredsretten ikke har lagt tilstrekkelig vekt på farens synspunkter. Herredsrettens bemerkninger om kjønnsidentifikasjon kan det ikke sies å være grunnlag for i rettspraksis og teori i dag. Det bør legges atskillig vekt på at moren etter farens mening uten grunn bryter opp familien, og at det vil være et svært urimelig resultat dersom han blir stående uten omsorgen for C og uten boligen.
Dersom faren ikke tilkjennes den daglige omsorg, påstår han subsidiært at omsorgen skal deles mellom foreldrene, slik den sakkyndige for herredsretten har foreslått.
Dersom faren får omsorgen, må moren betale oppfostringsbidrag, og faren må tilkjennes bruksretten til partenes felles bolig. Men også hvis moren skulle tilkjennes omsorgen, bør faren få bruksretten. Boligen er for en stor del finansiert ved arv faren har mottatt og ved hans egeninnsats, og han har slik tilknytning til den at det er rimelig at han gis bruksretten.
A har lagt ned slik endelig påstand:
"1. A skal ha den daglige omsorg for fellesbarnet C, født xx.xx.76.
2. B plikter å betale oppfostringsbidrag for C, fastsatt etter rettens skjønn. Bidraget erlegges månedsvis og forskuddsvis.
3. A skal ha bruksretten til partenes felles bolig i - - -vegen 3, X, inntil skifte vedr. boligen er endelig avsluttet.
4. B betaler til A sakens omkostninger såvel for herredsrett som for lagmannsrett."
B har i det vesentlige anført:
Det er ikke adgang til å dele den daglige omsorg når partene ikke er enige om det. Det vil være best for datteren om hun bor hos moren, og B viser til herredsrettens premisser, som hun fullt ut er enig i. At hun får den daglige omsorgen er også i samsvar med den ordning partene opprinnelig hadde tenkt seg da spørsmålet om separasjon kom opp: Faren motsatte seg opprinnelig ikke at C skulle bo hos moren, men han ønsket å beholde boligen.
I motsetning til henne er faren lite utadvendt, og han har liten kontakt utenfor hjemmet. Farens daglige omsorg for C fungerte ikke i den perioden B bodde hos sin mor. B måtte hver morgen gå over til datteren for å se til henne når hun skulle på skolen. Det er ikke tenkelig at faren vil kunne få en fast ordning med fri hver morgen, og han har heller ikke tatt dette opp med sin arbeidsgiver. I den perioden moren var på kurs i Z, sov C hos sin mormor. Etter morens mening er det forøvrig unødvendig og uheldig at datteren hentes med bil hver dag etter skoletid, i stedet for at hun får anledning til å være sammen med kamerater.
I den tid B var på kurs i Z, hadde hun et naturlig behov for sosial kontakt på hjemstedet når hun var hjemme i helgene. Hun mener dette ikke gikk på bekostning av datteren.
Det bør legges betydelig vekt på at moren som hjemmeværende hadde eneansvaret for datteren da hun var liten, først i en periode på to år mens familien bodde i Z, og deretter i halvannet år mens moren bodde alene med datteren på X.
B har ikke innvendinger mot størrelsen av det oppfostringsbidraget herredsretten har fastsatt.
C ønsker å bo i - - -vegen 3, og moren bør få bruksretten til boligen inntil skiftet er avsluttet.
B har lagt ned slik påstand:
"1. Herredsrettens dom pkt. 1, 2 og 3 stadfestes.
2. A pålegges å erstatte B sakens omkostninger for herredsrett og lagmannsrett."
Lagmannsretten bemerker:
Saken gjelder hvem som skal ha den daglige omsorgen for en snart 13 år gammel pike, og avgjørende er hva som vil være best for henne, jf barneloven §34 tredje ledd. Som det går fram av protokollasjon under ankeforhandlingen har lagmannsretten, på bakgrunn av partenes uttalelser om spørsmålet, funnet at det ikke var nødvendig eller ønskelig at C ble innkalt til dommeravhør.
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten, og er også enig med herredsretten når det gjelder de forhold den har lagt vekt på og den helhetsvurdering av omsorgsspørsmålet som herredsretten har foretatt. Avgjørende for lagmannsretten er imidlertid det samlede inntrykk av foreldrene og forholdene for øvrig som lagmannsretten har fått gjennom ankeforhandlingen sammenholdt med sakens opplysninger ellers. Etter lagmannsrettens oppfatning vil moren etter en samlet vurdering være den av foreldrene som antas best egnet når det gjelder å tilfredsstille datterens behov og stimulere hennes utvikling. Lik deling av omsorgen mellom partene, slik faren subsidiært har påstått, har retten ikke adgang til å bestemme når partene ikke er enige om det, jf avgjørelse i Rt-1986-313. Herrredsrettens avgjørelse om at moren skal ha den daglige omsorgen, blir etter dette å stadfeste.
Moren har under ankeforhandlingen gitt uttrykk for at det ikke er noe i veien for at faren får utvidet samværsrett. Det er ikke lagt ned påstand om utvidet samværsrett fra farens side, men retten legger til grunn at det ikke vil oppstå problemer når det nærmere omfanget av samværsretten avtales mellom partene.
Herredsrettens avgjørelse om vanlig samværsrett for faren blir derfor å stadfeste.
B tilkjennes videre bruksretten til partenes felles bolig fram til skiftet er avsluttet. Også her kan lagmannsretten tiltre herredsrettens begrunnelse.
Partene har ikke hatt innvendinger mot størrelsen av det oppfostringsbidrag herredsretten har pålagt faren å betale, og lagmannsretten finner at også denne avgjørelsen bør stadfestes.
Anken har vært forgjeves. Lagmannsretten finner at A likevel ikke bør ilegges saksomkostninger for lagmannsretten, jf tvistemålsloven §180 første ledd. Det sentrale i saken er hvem av foreldrene som skal ha den daglige omsorgen for datteren. Det er på det rene at begge foreldrene anses egnet til det, jf også den sakkyndiges uttalelse for herredsretten.
Partene bor fremdeles i den felles boligen. Det foreligger etter lagmannsrettens mening særlige omstendigheter som gjør at saksomkostninger for lagmannsretten ikke bør tilkjennes. Det er ikke grunn til å endre herredsrettens saksomkostningsavgjørelse.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Herredsrettens dom stadfestes så langt den er anket.
2. Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke.