LE-1988-56
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Overskjønn |
|---|---|
| Dato: | 1989-08-28 |
| Publisert: | LE-1988-00056 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Overskjønn av 28. august 1989 i overskjønn nr. 56/88, hl.nr. 916/88. |
| Parter: | Saksøker: Onsøy kommune (Prosessfullmektig: Advokat Knut Skedsmo, Fredrikstad). Saksøkt: 1. Else Brevik. 2. Per og Kirsten Gamlesanne. 3. Dag Pettersen. 4. Knut Pettersen. (Prosessfullmektig: Advokat Fredrik Thorne, Fredrikstad). |
| Forfatter: | Lagmann Raamund Stuhaug, formann. Skjønnsmenn: Gårdbruker Henry Holte, Skjærhallen. Gårdbruker Jørgen Borge-Skar, Skjeberg. Byggmester Bjørn Haugeli, Greåker. Gårdbruker Asbjørn Elvestad, Råde |
| Lovhenvisninger: | Ekspropriasjonserstatningsloven (1984) §8, Fylkeskommuneloven (1961)5-§2, §10 |
Saken gjelder utmåling av erstatninger i anledning av anlegg av parkeringsplass m.v. ved Vikane i Onsøy. Saksøker er Onsøy kommune, saksøkt er de berørte grunneiere.
Fredrikstad byrett avsa 13. juni 1988 skjønn med slik slutning:
"1. Onsøy kommune pålegges å utbetale de erstatninger som fremgår av ovenstående.
2. Onsøy kommune betaler de lovbestemte utgifter ved skjønnet.
3. Onsøy kommune betaler saksomkostninger til advokat Knut Thorne's parter v/advokat Knut Thorne med kr. 17100,- -kronersyttentusenetthundre 00/100- og dessuten erstatning for tapt arbeidsfortjeneste med tilsammen kr. 2054,33 -kronertotusenogfemtifire 33/100 -."
Sakens nærmere sammenheng fremgår av byrettens premisser og av lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.
Av de seks berørte grunneiere har fire begjært overskjønn.
Saksøkeren har for lagmannsretten lagt ned slik påstand:
"1. Underskjønnet stadfestes så langt det er begjært overskjønn.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke."
De saksøkte har lagt ned denne påstand:
"1. De saksøkte tilkjennes full erstatning.
2. De saksøkte tilkjennes erstatning for sine saksomkostninger for lagmannsretten."
Ingen av partene har reist innvendinger mot at overskjønnet fremmes og retten kan ikke se at det foreligger hindringer for så vidt.
Rettsforhandlingene fant sted i kommunehuset i Onsøy 16. august 1989. Fremmøte under rettsmøtene og under befaringen, samt hvem som avga forklaring, fremgår av rettsboken. Det samme gjelder den foretatte protokollasjon. Under befaringen fikk partene påvise alt de mente var av betydning. *****
Skjønnsforutsetninger
Partene er enige om at de samme alminnelige skjønnsforutsetninger som ble lagt til grunn ved underskjønnet, også skal gjelde for overskjønnet. Når det gjelder innholdet av disse forutsetninger, viser en til underskjønnet 3.
Det er ikke stillet opp spesielle skjønnsforutsetninger.
Onsøy kommune har for lagmannsretten i det vesentlig anført:
Den grunn overskjønnet gjelder, delvis landareal, delvis sjøgrunn, er av underskjønnet verdsatt til kr. 0. Dette er en riktig avgjørelse. De saksøkte krever bruksverdien erstattet. Bortsett fra til bruk som båtfeste, har grunnen hittil ikke vært benyttet. Da grunneierne har fått adgang til båtfeste på en planlagt felles brygge, er det derfor ikke grunnlag for noen erstatning. Landarealene er ellers nå regulert til trafikkfor mål, og verdsettingen må bygge på reguleringsplanens forutsetning. Når det gjelder sjøgrunnen er situasjonen at det ikke finnes noen bruksverdi som kan erstattes. Grunneierne gjorde ingen bruk av denne grunnen, og slik den er plassert, var heller ikke utnyttelse mulig. De har aldri hatt noen reelle planer om utnyttelse til båthavn/marina, slik det anføres fra deres side. Det er ellers på det rene at også for så vidt gjelder dette arealet er grunneierne bundet av reguleringsplanen, og ifølge denne planen er det bare utnyttelse til trafikkformål, i det vesentlige til parkeringsplasser, som er mulig. På grunn av de betydelige omkostninger ved oppfylling av sjøgrunnen er det på det rene at en utnyttelse av denne grunnen til parkeringsplasser overhode ikke er regningssvarende isolert vurdert.
Når det gjelder den berørte grunnen anføres for øvrig at den heller ikke har noen salgsverdi. Etter reguleringsplanen er på regnelig utnyttelse til parkeringsplasser m.v. Ved de omkostninger som ligger i en slik utnyttelse vil det åpenbart ikke være mulig å oppnå noen pris ved salg av arealene.
For underskjønnet krevet grunneierne ulempeerstatning på gjenværende eiendom i forbindelse med ekspropriasjonen. Underskjønnets flertall har korrekt avslått kravet. Det er på det rene at ikke enhver ulempe er erstatningsmessig etter ekspropriasjonserstatningsloven §8. For at det skal være grunnlag for erstatning må enten ulempene være såkalte særulemper for de saksøkte, eller det må dreie seg om ulemper av alminnelig karakter som gir rett til erstatning etter naboloven §2.
De ulemper det i dette tilfelle kan bli tale om kan etter forholdene ikke vurderes som særulemper. Etter dagens situasjon er støy m.v. fra et trafikkanlegg ulemper av allmenn karakter, jfr. Stordrange, "Ekspropriasjonserstatningsloven", 136 og Rt-1978-1369 . At de påførte ulemper ikke overstiger naboloven tålegrense anses på det rene. Det er således ikke grunnlag for å utmåle noen ulempeerstatning til de saksøkte. De saksøkte har for lagmannsretten i det vesentlig anført:
Når det gjelder de avståtte arealer anføres at det faktum at arealene er anvendt til parkeringsplasser viser at arealene har en økonomisk verdi. Reguleringsplanen har hindret grunneierne i å tilegne seg denne verdien. Dette tapet skal erstattes. Før reguleringsplanen ble vedtatt, og ekspropriasjonen igangsatt, ville de saksøkte selv ha kunnet benytte arealene til parkeringsplasser, eventuelt til parkeringsplasser kombinert med båtplasser. Derved hadde de oppnådd en økonomisk gevinst av arealene. Det er ellers på det rene at den nærliggende marinaeier var interessert i å erverve den avståtte grunn til utvidelse av sitt eget anlegg. Det er etter dette på det rene at grunneierne under enhver omstendighet må ha krav på erstatning for tapet av de avgitte arealer.
For så vidt gjelder de påførte ulemper anføres at disse i det foreliggende tilfelle må vurderes som særulemper på grunn av eiendommenes plassering i forhold til parkeringsplassen. Dersom ulempene skal vurderes som ulemper av alminnelig karakter, anføres at det må anses på det rene at det dreier seg om ulemper som ikke var ventelige etter forholdene. Selv om det er atskillig trafikk på stedet, særlig om sommeren, var etablering av en parkeringsplass av så betydelige dimensjoner uventet. Ulempene er betydelige og de saksøkte må ha krav på erstatning. Lagmannsretten bemerker innledningsvis at den prosjekterte parkeringsplass m.v. enda ikke er ferdigstillet, men påbegynt. Retten har imidlertid fått tilstrekkelig opplysninger til å ha kunnet danne seg et godt bilde av hvordan det ferdige anlegget vil bli.
1. De avståtte land- og sjøarealer.
Som det fremgår av underskjønnet gjelder avståelsene for samtlige av de saksøkte særlig avståelse av sjøgrunn. For all avstått grunn gjelder at den ifølge vedtatt reguleringsplan bare er anvendbar til parkeringsplasser m.v. På denne bakgrunn finner skjønnsretten at det alt vesentlige av den avståtte sjøgrunnen verken hadde bruks- eller salgsverdi på de saksøktes hånd. Erstatning for denne delen av sjøgrunnen kan derfor ikke tilkjennes. Det dreier seg her om sjøgrunn som betinger så kostbar oppfylling at denne grunnen isolert sett ikke kan vurderes som økonomisk anvendbar. Retten finner imidlertid forholdene på stedet slik at grunneierne selv ville ha hatt mulighet for å utnytte de avståtte landarealer sammen med en stripe av den tilstøtende sjøgrunn til parkeringsplasser, om de ikke hadde måttet avgi disse arealene ved ekspropriasjonen. Det ville i tilfelle bare bli spørsmål om et meget beskjedent antall plasser og den økonomiske nettogevinsten av disse plassene ville ha blitt nokså begrenset, på grunn av omkostningene ved den oppfylling som også under et slikt alternativ ville ha vært nødvendig. Fordi den verdien en her peker på i det alt vesentlige ville ha sitt utgangspunkt i den avståtte landgrunnen, er retten kommet til at erstatningsutmålingen vil bli korrekt, om den utmåles på basis av de avståtte landareler, selv om erstatningen også omfatter noe tilstøtende sjøgrunn. På dette grunnlag utmåles erstatningen for avstått landareal med en stripe av den avståtte sjøgrunn,til kr. 4,- pr. m2 for de avgitte landareal.
Erstatningen er basert på at det bare er spørsmål om en meget begrenset utnytting, samt at etableringen av slik utnyttelse vil ligge meget nær lønnsomhetsgrensen på grunn av omkostningene ved nødvendig oppfylling.
2. De saksøktes krav på ulempeerstatninger.
Den planlagte parkeringsplassen er dimensjonert for 356 biler. Særlig om sommeren vil ulempene ved plassen bli betydelige. Det dreier seg imidlertid om ulemper som mer eller mindre er av alminnelig karakter for eiendommer i distriktet, jfr. Ekspropriasjonserstatningsloven §8. Imidlertid er det på det rene at ulempene særlig på grunn av støy og eksos vil bli vesentlig mer følbare for tre av de saksøkte enn for de øvrige. Dette gjelder eiendommene under taktsnummrene 3, 4 og 5. Slik de topografiske forhold på stedet er, og med den nærhet som det blir mellom eiendommen og den prosjekterte parkeringsplassen, antas ulempene til tider å kunne bli meget betydelige. Retten finner at for de nevnte tre saksøkte, vil det bli ulemper som er erstatningsbetingende etter ekspropriasjonserstatningsloven §8, jfr. naboloven §2. I den forbindelse nevner en at selv om det i årevis i området delvis har vært meget stor trafikk, parkeringsulemper og atskillige private parkeringsanlegg, kunne det ikke ansees påregnelig ("venteleg") etter forholdene på stedet at det ville bli anlagt en parkeringsplass, i det vesentlige på sjøgrunn, av en så betydelig dimensjon, som det her et tale om. Det dreier seg om et massivt anlegg som kommer rett foran de nevnte saksøktes eiendommer.
På grunnlag av det som er nevnt foran, settes erstatningen til de saksøkte: Per og Kirsten Gamlesanne, Dag Pettersen og Knut Pettersen til kr. 75 000 til hver. Ved vurderingen av erstatningen er det tatt hensyn til den planlagte beplantning langs parkeringsplassen. Det er bare gitt erstatning for de ulemper som overstiger det de saksøkte er pliktig til å finne seg i uten erstatning etter reglene i naboloven. Ved utmålingen av ulempeerstatningen har retten tatt hensyn til at det er utmålt erstatninger for grunnen, basert på at denne i noen grad utnyttes til parkeringsplass.
Retten kan ikke se at eiendommen til saksøkte nr. 1, Else Brevik, har en slik plassering at ulempene for hennes eien dom overstiger det som eieren etter norsk rett er pliktig til å finne seg i uten erstatning. Eiendommen ligger delvis litt til siden for parkeringsplassen og får dermed mindre ulemper enn de øvrige. Eventuell fremtidig bebyggelse på det ubebygde arel, bør kunne etableres slik at de alt vesentligste ulemper unngås.
Det er ikke opplyst når inngrepene fant sted, og retten har i sin vurdering lagt dagens prisnivå til grunn, jfr. ekspropriasjonserstatningsloven §10. Ingen av partene har reist spørsmål om forrentning av de utmålte erstatninger og retten legger til grunn at partene for så vidt er kommet til enighet. Dersom dette ikke skulle bli tilfellet, er det loven renteregler som gjelder.
3. Saksomkostninger
Etter resultatet må saksøkeren erstatte de saksøkte utgifter for lagmannsretten. Utgiftene settes i samsvar med mottatt oppgave, som retten legger til grunn, til kr. 9 700,-. I tillegg må saksøkeren dekke de lovbestemte utgifter ved skjønnet (gebyrer, utgifter til skjønnsmenn m.v.), og dessuten erstatte Else Brevik, Ellen Pettersen og Dag Pettersen henholdsvis kr. 512,-, kr 464,- og kr 522,- i tapt arbeidsfortjeneste.
Overskjønnet er enstemmig.
Slutning:
1. Overskjønnet fremmes mot erstatninger som foran fastsatt.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Onsøy kommune til de saksøkte 9.700,- - nitusensyvhundre - kroner, samt erstatning for tapt arbeidsfortjeneste 1.498,- - fjortenhundreognittiåtte - kroner.
3. Onsøy kommune dekker de lovbestemte utgifter ved overskjønnet.
4. Oppfyllelsesfristen for de beløp som er nevnt under 2 og 3 foran er 2 - to - uker fra forkynnelsen av overskjønnet.