Rt-1978-1369

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1978-11-18
Publisert:	Rt-1978-1369
Stikkord:	Vegskjønn
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 170/1978.
Parter:	Kjell Enersen, Gunda Berthelsen og Hans Ingebretsen (høyesterettsadvokat Karl Wahl-Larsen) mot Oslo kommune (advokat Rolv Hellesylt - til prøve).
Forfatter:	Egil Endresen, Michelsen, Christiansen, Sinding-Larsen, justitiarius Ryssdal
Lovhenvisninger:	Grunnloven (1814) §105, Fylkeskommuneloven (1961)5-§2, Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3-§41, Bygningsloven (1965) §35, Ekspropriasjonserstatningsloven (1973) §7

Dommer Egil Endresen: I henhold til stadfestede reguleringsplaner fra 1964 og 1969 begjærte Oslo kommune den 4. mars 1971 skjønn ved Oslo skjønnsrett mot i alt 47 grunneiere langs Økernveien på strekningen fra og med Økernveien 77 til Østre Aker vei. Saken gjaldt ekspropriasjon etter bygningslovens §35 nr. 1 a av grunn til utvidelse av Økernveien og var et ledd i en plan hvoretter Haugenslettveien, Østre Aker vei og Økernveien skal danne en sammenhengende trasé fra bygrensen og inn mot sentrum. Den nye reguleringsplan av 1964 utvider Økernveien til en bredde av 22 meter, men for en strekning på cirka 90 meter mot Grenseveien utvides den til 25 meter for å gi plass til ekstra kjørefelt av hensyn til venstresvingende trafikk. I forbindelse med denne plan søkes Økernveien gjort fasadefri, hvilket medfører at en del tidligere avkjørsler må stenges og legges om. Som ledd i dette omfattet ekspropriasjonen i henhold til reguleringsplanen fra 1969 også ervervelse av grunn til alternative avkjørsler. For de grunneiere som denne sak gjelder, skal ny avkjørsel skje til Haslekroken.

Økernveien er fra 1908 regulert i 15 meters bredde med en byggelinje på 12,5 meter fra veiens midtlinje. En reguleringsplan fra 1944 utvidet veien til en bredde av 20 meter, men denne regulering ble aldri gjennomført. Veien er opparbeidet med en kjørebane på 5 meter med fortau på østre side i en og en halv meters bredde.

Ved det skjønn som Oslo skjønnsrett avhjemlet den 27. juni 1974, ble det fastsatt erstatning for grunn, flytting av porter og gjerder og tap av beplantning. Fra en del grunneiere var det dessuten reist krav om ulempeerstatning for skade ved nærføring av veien, som sjenerende støy og forurensninger, samt ulemper ved at avkjørsel ble stengt mot Økernveien. Skjønnsretten tilkjente en del grunneiere slik ulempeerstatning for støy og forurensning, mens kravene om ulempeerstatning for endringen av avkjørselsforholdene ikke ble tatt til følge.

Oslo kommune begjærte overskjønn for samtlige takstnummer. Overskjønn ble også forlangt av noen av grunneierne.

Oslo overskjønnsrett avhjemlet den 22. desember 1976 overskjønn, som da omfattet 19 takstnummer. Ved dette ble ulempeerstatning for nærføring ikke tilkjent noen av grunneierne. Overskjønnsretten kom når det gjaldt ulempe ved omleggingen av avkjørslene, til samme resultat som underskjønnsretten.

Tre av grunneierne: takst nr. 1 Kjell Enersen, eier av gnr. 127 bnr. 24 og 45, Økernveien 77, takst nr. 2 Gunda Berthelsen, eier av gnr. 127 bnr. 22, Økernveien 79, og takst nr. 3 Hans Ingebretsen, eier av gnr. 127 bnr. 23 og 44, Økernveien 81, har påanket overskjønnet til Høyesterett.

Gunda Berthelsen og Hans Ingebretsen er innvilget fri sakførsel.

Disse grunneiere ble ved underskjønnet hver tilkjent en ulempeerstatning på kr. 50 000 for veiens nærføring.

Side:1371

I ankeerklæringen hevdes det at overskjønnet må oppheves på grunn av feil rettsanvendelse for så vidt de ankende parter ikke er tilkjent ulempeerstatning for støy og forurensninger, og for så vidt det ikke er tilkjent erstatning for skader og ulemper ved at den nye atkomstvei ikke er ført frem til bolig og garasje. Anken gjelder bare rettsanvendelsen, men de ankende parters prosessfullmektig har hevdet at i den utstrekning skjønnsgrunnene ikke er tilstrekkelige til at rettsanvendelsen kan prøves, må Høyesterett av eget tiltak oppheve skjønnet.

De ankende parter har anført at det er feil når overskjønnsretten i sin vurdering av nærføringsproblemene har funnet at alle disse er av alminnelig karakter. Som følge av at indre fortauskant bare blir liggende 2,5 meter fra husenes hovedvegg, blir det ikke plass til skjermvegetasjon. Dette må i hvert fall når det gjelder forurensningsulempene representere en særulempe som etter ekspropriasjonserstatningslovens §7 skal erstattes uten hensyn til grannelovens tålegrense.

For de øvrige ulemper aksepteres at disse er av alminnelig karakter, men det hevdes at overskjønnsretten har anvendt en gal norm for tålegrensen når den har trukket den så høyt at selv en støyulempe som er direkte helsetruende ligger innenfor den. Selv om man ikke kan fastsette tålegrensen til et bestemt støynivå målt i dB(A), overstiger målingene for de ankende parters eiendommer alle de normer som i de senere år er satt opp som akseptable for boligstrøk. Det må være en feil av overskjønnsretten at den ikke har trukket noen øvre grense for hva man skal kunne tåle etter granneloven. Selv en ventelig ulempe vil kunne overstige en absolutt grense. En slik grense må sies å foreligge når ulempene gir risiko for helseskade. Overskjønnsretten har ikke vurdert de ankende parters ulempe ut fra en slik øvre grense. Og selv om ulempene er ventelige, er dette et forhold som ikke er absolutt, men som det etter loven bare «skal legges vekt på». Det er først i de senere år at man er blitt klar over alle virkningene av støyulemper.

Det må også være en rettsanvendelsesfeil når overskjønnsretten har bygd på den reguleringsmessige utvidelse på 2,5 meter i stedet for å bygge på den faktiske forskyvning av kjørebanen, som er på 5 meter. Overskjønnsretten har således anvendt ventelighetskriteriet feil når den har bygd på den eldre regulering og ikke på den opparbeidede veibredde. En regulering som ikke blir gjennomført, må man se bort fra i så måte.

I villamessig strøk vil en bygning alltid ligge til vei, og den omstendighet at Økernveien - i likhet med andre veier i strøket - var regulert til 15 meters bredde representerte i seg selv intet varsel om stor trafikk.

Det må videre være feil rettsanvendelse når overskjønnsretten synes å ha bygd på at eierne da husene ble bygd har valgt «å plassere seg langs en vei som var planlagt for en stor trafikkmengde». Retten har da sett bort fra at eierne var pålagt å reise husene i den fastlagte byggelinje.

Når det gjelder forurensningsulempene som støvplage, eksos og

Side:1372

søleskvett, har overskjønnsretten ikke sagt noe om dette for de takstnummer det her gjelder, og Høyesterett har da ikke mulighet for å prøve rettsanvendelsen, hvilket også må lede til opphevelse.

Når det gjelder overskjønnsrettens avgjørelse i spørsmålet om erstatning for ulempene ved omlagt avkjørsel, hevder de ankende parter at overskjønnsrettens begrunnelse viser at den har anvendt rettsreglene feil. Dette gjelder for så vidt den har funnet veglovens §41 anvendelig i regulert strøk. I regulert strøk har myndighetene ikke hjemmel for å stenge en tidligere lovlig avkjørsel uten som ledd i gjennomføring av stadfestet reguleringsplan i henhold til bygningslovens §35. Det er direkte årsakssammenheng med ekspropriasjonen, og da utløses erstatningsplikt som for ekspropriasjonen for øvrig.

Men selv om veglovens §41 tredje ledd skulle komme til anvendelse, har overskjønnsretten anvendt bestemmelsen feilaktig når den har funnet at kommunen ved å sørge for «en kjørbar forbindelse inn på tilstøtende terreng» har tilfredsstilt veglovens krav til «avkjørsle», og at lovens §41 tredje ledd ikke gir hjemmel for å tilkjenne erstatning for utgiftene ved nødvendig arbeid som de ankende parter må utføre inne på sine egne eiendommer for å skaffe tilknytning til bolig og garasje. De ankende parter har i denne forbindelse vist til Innst. O. nr. 61 (1977-78), hvor Stortingets samferdselskomité i forbindelse med en endring av vegloven har bedt departementet overveie å foreslå lovens §41 tilføyd et nytt punktum slik: «Til avkjørsle blir og rekna turvande tilknytningsveg.» Det er også vist til odelstingsbehandlingen av denne innstilling. Etter de ankende parters syn må §41 tolkes som om dette er gjeldende også før en eventuell lovendring. Det kan heller ikke trekkes slutninger i motsatt retning av høyesterettsdom i Rt-1974-352 (Forbrigd-dommen).

De ankende hevder videre at de under enhver omstendighet må ha krav på erstatning ut fra prinsippet i grunnlovens §105, noe som er forutsatt i veglovens forarbeider og i den ovennevnte dom. En slik erstatning må dekke fremføring av veien slik at den kan tjene det samme formål som deres tidligere avkjørsler. Til støtte for sitt syn har de ankende også påberopt bygningslovens regler om refusjon. Disse regler gir avkjørselen sterkere karakter av en særrett. Selv om det i dette konkrete tilfelle ikke er pålagt refusjon, har dette ingen betydning for den juridiske vurdering. I regulert strøk må kravet på ny avkjørsel stå sterkere enn utenfor, hvor omkostningene ved veianlegg i sin helhet bæres av det offentlige.

De ankende parter har lagt ned slik påstand:

«1. Oslo overskjønnsretts overskjønn av 22. desember 1976 oppheves forsåvidt de ankende parter ikke er tilkjent erstatning for nærføringsulemper, samt erstatning for skader og ulemper som følge av omlegging av deres avkjørsler til Økernveien.

2. Det offentlige tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett som om saken ikke var benefisert.

3. Kjell Enersen, Gunda Berthelsen og Hans Ingebretsen tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»

Oslo kommune har tatt til gjenmæle og bestrider at det foreligger

Side:1373

noen feil rettsanvendelse.

De ulemper som henføres til forurensningsspørsmålet, er ulemper som er alminnelige i strøket som følge av veiutvidelsen, og må i likhet med og sammen med støyulempene vurderes mot grannelovens tålegrense. Overskjønnsretten har, slik disse ulemper foreligger og er beskrevet, sammenholdt med det materiale som forelå ved overskjønnet, anvendt en riktig forståelse av grannelovens tålegrense. Høyesterett må bygge på hva overskjønnsretten har funnet bevist, og er avskåret fra å prøve selve skjønnet. Det kan ikke være tvil om at det foreligger en riktig anvendelse av ventelighetskriteriet i loven. Den alminnelige samfunnsutvikling vil alltid være ventelig i grannelovens forstand. Denne lov er ikke tiltenkt å skulle stoppe utviklingen. Bilismens utvikling er heller ikke skapt av byplanleggerne, men disse har måttet kanalisere trafikken og utnytte det eksisterende veinett. Den som bor i landets største by, må være forberedt på å ta ikke bare fordelene ved det, men også de ulemper som følger med. Når Høyesterett tidligere i dom i Rt-1969-643 (Fana-dommen) har funnet det ventelig at en motorvei blir anlagt gjennom et fredelig og landlig distrikt, må det være desto mer ventelig at en trafikkåre utvides i bymessig strøk. De ankende parter har for lang tid tilbake måttet regne med at Økernveien ville utvikle seg til en slik trafikkåre. Allerede i 1944 var veien foreslått utvidet til 20 meters bredde. Den utvidelse som nå finner sted, vil i forhold til dette forslag i sin helhet bli foretatt på den andre side av veien. Selv om man kan håpe på at en annen vei vil bli foretrukket, så kan ikke beboerne i den vei som blir valgt si at dette ikke var ventelig. Med den generelle trafikkutvikling kan man ikke se at bruken av Økernveien atskiller seg fra vanlig drifts- og bruksmåte av slike trafikkårer, og denne bruk er da ikke urimelig etter granneloven. De støyproblemene som utviklingen har skapt, må løses med generelle virkemidler.

Kommunen vil ikke utelukke at det kan finnes en absolutt tålegrense slik som antydet i høyesterettsdom i Rt-1974-524 (Fornebu-dommen). I dette tilfelle har overskjønnsretten sett trafikken og hatt støymålinger. Når den da etter å ha vurdert forholdene på stedet har funnet at ulempene ikke er større enn hva de ankende må finne seg i i utviklingens medfør, hadde den ingen oppfordring til å drøfte om og hvor en slik grense skulle ligge. Den utredning om støyforholdene som foreligger, bygger på en forventet stigning av trafikken med 5 prosent pr. år frem til 1990. Etter ankemotpartens syn er disse forutsetninger langtfra sikre. Det er vel så stor grunn til å anta at krav fra myndighetene til bilmateriellet og andre virkemidler vil bevirke at trafikken og støyen vil avta eller flate ut.

Når det gjelder de ankendes angrep på at overskjønnsretten i sin vurdering tar utgangspunkt i reguleringsgrensen og ikke i den faktiske tilstand, hevder kommunen at det ikke kan være tvil om at overskjønnsretten har bedømt forholdene ut fra hvor kjørebanen ligger i dag og hvor den kommer til å ligge.

De ankende parter har på to punkter hevdet at det kleber feil ved overskjønnets premisser. Etter ankemotpartens syn har ikke retten på noen av disse gått ut fra feil forutsetninger. At retten har brukt

Side:1374

uttrykket «Ved å plassere seg - - -», gir ingen grunn til å anta at den ikke har vært klar over påbudet om å plassere husene i byggelinjen. Det er ingen grunn til å tro at overskjønnsretten skulle ha villet distansere seg fra underskjønnsrettens redegjørelse for forholdet glennom en slik formulering. Heller ikke kan det være noen feil at retten ikke spesielt har inntatt noen vurdering av forurensningsproblemene særskilt for disse eiendommer. Hovedprosedyren om forurensningsproblemene ble tatt i forbindelse med takstnummerne 9 og 10, som ligger tvers overfor de ankende parters eiendommer. Rettens bemerkninger til takstnummerne 9 og 10 må betraktes som en del av dens generelle bemerkninger, noe som bestyrkes av rettens uttalelser om at dens betraktninger om støyforholdene også gjelder de øvrige ulemper som vil følge av veiutvidelsen gjennom sølesprut, støv, eksos etc. Ut fra forholdene vil ulempenes styrke være lik på begge sider av veien selv om terrengnivået er litt forskjellig. Det er derfor utenkelig at overskjønnsretten ikke har vurdert disse forhold også for de ankendes eiendommer.

Overskjønnsrettens begrunnelse når det gjelder ulemper ved stengningen av avkjørslene mot Økernveien hviler heller ikke på noen feil rettsanvendelse. Den viser at det foreligger en omhyggelig vurdering så vel av de rettsspørsmål som reiser seg, som av de konkrete ulemper den enkelte eiendom påføres. Det er den økende trafikk i Økernveien og de vanskelige og farlige trafikkforhold dette har skapt, som er årsaken til at de direkte avkjørsler må nedlegges. Det er ikke ekspropriasjonen av grunn som har nødvendiggjort dette. Overskjønnsretten har riktig lagt til grunn at hjemmelen for å stenge de tidligere avkjørsler er veglovens §41. Bygningsloven inneholder ingen slik hjemmel. Retten har derfor riktig lagt til grunn at veglovens §41 er anvendelig også i regulert strøk, og at drøftelsen av forholdet mellom veglov og bygningslov mer angår den kompetansemessige side av saken. Bygningsloven inneholder ingen bestemmelse om at den setter vegloven ut av kraft i regulert strøk. Vegloven inneholder på den annen side unntak for visse av dens bestemmelser hvor det foreligger reguleringsplan. Dette gjelder imidlertid ikke §41. Hvis denne bestemmelse ikke skulle gjelde i regulert strøk, ville det ikke være hjemmel for erstatning uten direkte etter grunnloven. Det ville heller ikke være mulig å foreta omlegging av avkjørsel uten i forbindelse med ekspropriasjon i henhold til stadfestet reguleringsplan. At refusjonsreglene skulle stille erstatningsspørsmålet i en annen stilling ved omlegging av avkjørsel i regulert strøk, kan etter ankemotpartens syn ikke være riktig. Det er her ikke pålagt refusjon, og det foreligger et generelt vedtak om ikke å kreve slik refusjon.

Når veglovens §41 derfor må antas å gjelde også i et regulert strøk, og kommunen som her har ytet naturalerstatning ved å bygge den nye avkjørsel inn på de ankende parters eiendommer i høyde med terrenget, har de ankende parter ikke krav på erstatning etter §41 tredje ledd. Et krav på ytterligere erstatning må i tilfelle bygges på annet grunnlag.

Veglovens forarbeider forutsetter at en slik erstatning kan komme på tale. Det kan tenkes at en grunneier har en særlig rett til avkjørsel

Side:1375

på et bestemt sted. Eller det kan oppstå tap av en så ekstraordinær karakter og av en slik størrelsesorden at det ville virke urimelig om det ikke ble dekket. I denne sak har de ankende parter ingen særrett til avkjørsel til Økernveien, og ulempene ved omleggingen er ikke større enn hva de ankende parter i utviklingens medfør må være forberedt på. De investeringer de ankende parter har foretatt, er ikke store og er gjort forholdsvis langt tilbake i tid. Det er fastslått i rettspraksis at ulemper som snøbrøyting og vedlikehold må bæres av grunneierne. Det samme må gjelde ved beslagleggelse av egen grunn til veiens videreføring og omlegging av garasjer. Utviklingen kan medføre nedlegging av en offentlig vei uten at det gir grunneierne krav på erstatning med mindre de har en særrett. En grunneier må tåle en del før grunnloven griper inn. Det skjer her en naturlig funksjonsfordeling mellom grunneierne og veimyndighetene. De utgifter de ankende parter selv må bære, er ikke betydelige i forhold til eiendomsverdiene.

Ankemotparten har lagt ned slik påstand:

«1. Overskjønnet stadfestes for så vidt det er påanket.

2. Oslo kommune tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»

Som sakkyndige for Høyesterett til å uttale seg om støyproblemene har vært oppnevnt universitetslektor Gunnar Arnesen, Fysisk Institutt, Blindern, og som sakkyndig til å uttale seg om trafikkforurensningene har vært oppnevnt cand.real. Knut Erik Grønskei, Norsk Institutt for Luftforskning, Lillestrøm. De ankende parter har avgitt partsforklaring ved bevisopptak for Oslo byrett.

Jeg er kommet til at anken ikke kan føre frem.

Jeg behandler først anken over at overskjønnsretten ikke har tilkjent erstatning for ulemper ved støy og forurensning på grunn av nærføringen av Økernveien, og deretter anken over at det ikke er tilkjent erstatning for arbeid de ankende parter må utføre i forbindelse med den nye avkjørsel.

Ulempene ved nærføring av Økernveien.

Støy og forurensning er ulemper av alminnelig karakter ved en veiutvidelse. At enkelte eiendommer fordi veien kommer nær bebyggelsen får mindre mulighet enn andre for avskjerming ved beplantning eller på annen måte, gjør ikke ulempene til særulemper for disse eiendommer. De manglende avskjermingsmuligheter kan heller ikke anses som selvstendige ulemper, men må tas med ved vurderingen av de samlede ulempers styrke.

Etter ekspropriasjonserstatningslovens §7 skal alminnelige ulemper ikke erstattes med mindre de overstiger grannelovens tålegrense, jfr. denne lovs §2.

Overskjønnsretten har i sine alminnelige bemerkninger om grunnlaget for sine vurderinger uttalt:

«- - -Retten har derfor vurdert både hvilken ulempe vedkommende eier blir påført, og hvilken verdiforringelse han i alle tilfelle må finne seg i uten erstatning etter granneloven.

Side:1376

Den naborettslige tålegrense kan etter rettens mening ikke knyttes hverken til Bygningsrådets veiledende retningslinjer, Helserådets forskrifter, eller andre faste toleransegrenser målt i db(A). Man viser for så vidt også til Rt-1969-643, særlig 647. For hver enkelt eiendom er det derfor foretatt en skjønnsmessig vurdering av fremtidig støynivå, sammenholdt med andre relevante forhold, slik det fremgår av bemerkningene under de respektive takstnummer.»

Under behandlingen av de ankende parters eiendommer har overskjønnsretten først nevnt at det ikke forelå støymålinger eller prognoser for støybelastningen på disse eiendommer. Men under henvisning til fremlagte data for eiendommer på den annen side av Økernveien og til egne iakttagelser under befaringen med hensyn til bygningenes beliggenhet, plassering av værelser og vinduer etc., er overskjønnsretten etter en samlet vurdering kommet til at ulempene ved flyttingen av kjørebanen ikke overstiger tålegrensen etter grannelovens §2.

Det konkrete skjønn som her er utøvet, kan Høyesterett ikke prøve. Og de alminnelige og spesielle bemerkninger i skjønnsgrunnene som jeg her har gjengitt, inneholder ikke noe som tyder på at overskjønnsretten har bygd på en uriktig forståelse av grannelovens §2.

I anledning av de spesielle innvendinger som er fremholdt av de ankende parter under prosedyren, skal jeg bemerke:

Det fremgår av overskjønnet at veien kommer 2,5 meter nærmere bebyggelsen enn det som fulgte av reguleringsplanen av 1908, som gjaldt da husene ble bygd. Det kan ikke være tvilsomt at overskjønnsretten har vært oppmerksom på at veien ikke har vært opparbeidet i full bredde, og at den faktiske utvidelse mot de ankende parters eiendommer derfor var mer enn 2,5 meter. Det er ikke en uriktig rettsanvendelse når overskjønnsretten ved sin vurdering av hva som var ventelig, har lagt vekt på den regulering som gjaldt da husene ble bygd, og på at en utvidelse ble foreslått allerede i 1944.

De ankende parter har spesielt fremhevet at følgende bemerkning i overskjønnet må vise at retten har bygd på uriktig rettsanvendelse:

«- - -Ved å plassere seg langs en vei som var planlagt for en stor trafikkmengde, har de også utsatt seg for den støyøkning som fulgte med den senere trafikkutvikling, selv om det konkrete omfang neppe kunne forutses dengang bebyggelsen fant sted.»

Jeg kan ikke se dette som noe mer enn en henvisning til at trafikkutviklingen må anses ventelig på bakgrunn av veireguleringen. Det siterte kan ikke forstås slik at det refererer seg til husenes plassering på tomtene, og at overskjønnsretten ikke skulle være oppmerksom på at denne var fastlagt ved den regulerte byggelinje på 12,5 meter fra veiens midtlinje.

Det kan neppe oppstilles en bestemt øvre grense for tålegrensen målt i dB(A). De ankende parter har erklært seg enig i dette, men mener at tålegrensen er overskredet dersom støyen etter en konkret

Side:1377

vurdering må antas å medføre helsefare. Spørsmålet er imidlertid ikke reist for overskjønnsretten i denne form. Overskjønnet må forstås slik at de ankende parters eiendommer etter overskjønnsrettens vurdering ikke har en større støybelastning enn det som kan være ventelig ved innfartsveier til Oslo, og det er ut fra denne vurdering overskjønnsretten ikke har funnet grunnlag for å tilkjenne erstatning for nærføringen.

Overskjønnsretten har nevnt at det var krevd erstatning for «støy, støv, ekshaust etc.», men har ikke videre omtalt ulemper ved støv og forurensninger, verken i de generelle bemerkninger eller i de særlige bemerkninger om de ankende parters eiendommer. Det var naturlig at støyproblemene stod i forgrunnen ved utformingen av skjønnspremissene, men jeg er likevel enig med de ankende parter i at også forurensningsproblemene burde ha vært nærmere omtalt. Imidlertid innleder overskjønnsretten sine bemerkninger om ulempeerstatningene for disse eiendommer med at kravet gjelder «ulemper på grunn av Økernveiens nærhet», og jeg antar at skjønnet - når det leses i sin sammenheng - må forstås slik at alle de nevnte ulemper er vurdert. Dette fremgår klart for taktsnummerne 9 og 10, men må antas å gjelde også for de øvrige eiendommer.

Etter dette kan jeg ikke se at det foreligger feil rettsanvendelse når det gjelder overskjønnsrettens behandling av de ulemper nærføringen av Økernveien fører med seg, og jeg kan heller ikke se at skjønnsgrunnene lider av slike mangler at det kan være grunn for Høyesterett til utenom anken å oppheve skjønnet av den grunn.

Avkjørselsspørsmålet.

Overskjønnsretten har funnet at omleggingen skyldes de farlige trafikkforhold. I likhet med underskjønnsretten har den funnet at spørsmålet om erstatning da må avgjøres etter veglovens §41, noe også de ankende har lagt til grunn ved de tidligere retters behandling. Det kan reises spørsmål om et formelt vedtak om stengning er truffet, eller om reguleringsplanen bare har lagt forholdene til rette for at så kan skje. Partene er imidlertid enige i at erstatningsspørsmålet blir å avgjøre i denne sak.

Jeg er enig med kommunen i at det er veglovens §41 som gir hjemmelen for stengning. En tilsvarende stengningshjemmel finnes ikke i bygningsloven. Den sistnevnte lov inneholder heller ingen erstatningsbestemmelse på dette felt, og hvis ikke bestemmelsen i vegloven var anvendelig, ville en grunneier som får sin avkjørsel omlagt, ikke ha noe lovfestet erstatningsvern. Jeg kan verken i ordlyd, forarbeider eller reale hensyn finne holdepunkter for at veglovens §41 ikke skulle være gjeldende i regulert strøk.

Hva så angår omfanget av erstatningen, nevner jeg at de ankende parter krever den nye avkjørsel ført frem til bygninger og garasje, erstatning for egen grunn som må beslaglegges til slik fremføring, og hvor forholdene gjør det nødvendig, flytting eller ombygging av garasje.

Erstatningsbestemmelsen i veglovens §41 tredje ledd lyder:

«Utgifter til flytting eller endring av lovlig avkjørsle etter denne

Side:1378

paragrafen kan det krevjast vederlag for. Dersom vegstyremakta let bygge ny avkjørsle til avløysing av den tidligare, kan vederlag ikkje krevjast for kostnader som elles ville kome på til flytting eller endring av avkjørsle.»

Det er således bare utgiftene til flytting og endring av selve avkjørselen som pliktes erstattet etter første punktum. Og hvis veimyndighetene i samsvar med annet punktum har oppfylt sin plikt til å bygge ny avkjørsel, kan den som får ny avkjørsel, ikke kreve noen erstatning etter §41.

Hva som nærmere ligger i uttrykket bygging av «ny avkjørsle», er drøftet i Forbrigd-dommen i Rt-1974-352. Høyesterett la her til grunn at uttrykket ikke omfattet tilførselsveien inne på den eiendom som fikk ny tilknytning til den offentlige vei. Det syn som denne dom gir uttrykk for, må etter min mening også få anvendelse i nærværende sak. Veivesenets erstatningsplikt er dermed oppfylt når grunneierne her er gitt mulighet for ny tilknytning til det offentlige veinett gjennom den stikkvei som veivesenet opparbeider fra Haslekroken og frem til de enkelte eiendommer. De ankende parter kan da ikke etter veglovens §41 kreve erstatning for at de må beslaglegge grunn til omlegging av vei på egen eiendom, eller for utgifter ved flytting eller ombygging av garasjer.

Jeg tilføyer for ordens skyld at det foreliggende forslag fra Stortingets samferdselskomité til endring av veglovens §41 tredje ledd ikke kan medføre at bestemmelsen i dag må forstås på annen måte enn nevnt. Det må bli lovgiverens oppgave å ta standpunkt til om det offentliges plikt til å betale erstatning eller til å gi naturalerstatning skal gjøres mer omfattende.

I forarbeidene til vegloven er muligheten holdt åpen for et ytterligere erstatningsansvar i medhold av prinsippene i grunnlovens §105, jfr. også bemerkningene i Forbrigd-dommen. Veglovens §41 regulerer således ikke uttømmende det offentliges erstatningsansvar ved stengning av avkjørsler. Ved vurderingen av om det i nærværende sak foreligger et slikt ytterligere ansvar, må det imidlertid tas utgangspunkt i at det her gjelder økonomisk tap som er oppstått ved at veivesenet med hjemmel i lov har funnet det nødvendig å stenge avkjørselen av hensyn til trafikksikkerheten. Videre har ingen av de berørte grunneiere noe rettskrav på å ha sin avkjørsel til offentlig vei liggende nettopp der hvor den nå ligger. Jeg innskyter at jeg ikke kan se at bygningslovens refusjonsregler kan bringe dette spørsmål i noen annen stilling. Overskjønnsretten har ved den nevnte vurdering lagt til grunn at de ulemper de ankende her påføres, ikke er andre og større enn man i utviklingens medfør måtte regne med å finne seg i. Jeg kan ikke se at denne vurdering hviler på en feilaktig rettsanvendelse.

Anken har ikke ført frem. Saken dreier seg imidlertid om ekspropriasjonsrettslige spørsmål av prinsipiell betydning. Jeg finner derfor at saksomkostninger ikke bør tilkjennes.

Jeg stemmer for denne

Side:1379

dom:

Overskjønnet stadfestes i den utstrekning det er påanket.

Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommer Michelsen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Christiansen, Sinding-Larsen og justitiarius Ryssdal: Likeså.

Av overskjønnet (høyesterettsadvokat Otto Chr. Hagemann med skjønnsmenn): - - -

Overskjønnsretten vil bemerke:

Fra Østre Aker vei og frem til krysset med Grenseveien vil Økernveien bli utvidet til 25 meters bredde, mens Grenseveien utvides til en bredde av 23 meter.

Enkelte eiendommer vil bli berøvet sin adkomst til Økernveien, og kommunen anlegger i den anledning felles avkjørsel til Haslekroken, overensstemmende med reguleringsplan stadfestet 5.11.69, samt Vei 2427 iflg. stadfestet plan av 28.5.64, med felles avkjørsler til denne vei iflg. stadfestet plan av 15.2.73, dessuten Vei 417 iflg. stadfestet plan av 7.9.73. -

Ulempeerstatning på grunn av veiens nærhet etc.

En rekke grunneiere har fremsatt krav om erstatning for ulemper på grunn av veiens nærhet med støy, støv, lukt, ekshaust m.v.

Til belysning av støysituasjonen er bl.a. fremlagt trafikktelling fra krysset Grenseveien/Økernveien av 10.11.75 (dok. 67) samt trafikkstøykartlegging av Oslo kommune utgitt av Helserådet mars 1976 med kartbilag (dok. 65). Dessuten forskrifter om begrensning av støy (tillegg til helseforskriftene gjeldende fra 1.10.75) (dok. 66). Det er også henvist til Oslo Bygningsråds vedtak av 1.12.71 i sak 387/71 vedrørende trafikkstøy (dok. 56 bilag 15 og 16).

Som privatengasjert sakkyndig har universitetslektor Gunnar Arnesen avgitt uttalelse vedrørende takstnr. 9 og 10, og også forklart seg om støyproblemer for andre takstnummer. Han har bl.a. støttet seg til trafikktellinger samt måling og beregning av trafikkstøy langs Økernveien utført av firmaet Telox A/S (dok. 56, bilag 13 og 14).

Ved den ekspropriasjon som nå gjennomføres i h.t. de foreliggende reguleringsplaner, skjer det en utvidelse av økernveien, som allerede fra tidligere er sterkt trafikkert.

Kommuneadvokaten har gjort gjeldende at eventuelle merulemper som måtte oppstå ved veiutvidelsen skyldes trafikken, og ikke veien eller utvidelsen som sådan. Ansvaret for støyen påligger trafikkantene og ikke kommunen som eier av veier og gater som stilles til almenhetens disposisjon. For den skade som voldes av trafikkantene har kommunen intet erstatningsansvar.

De saksøktes prosessfullmektiger har anført at veien og veiutvidelsen er den direkte årsak til trafikkstøyen, slik at kommunen som eier og ansvarlig for veianlegget også må bære erstatningsansvaret. Det er for så vidt vist til rettspraksis som gir klart uttrykk for dette prinsipp.

Overskjønnsretten legger til grunn at det er det kommunale veianlegg som

Side:1380

kanaliserer trafikken forbi de saksøktes eiendommer. Det er dermed en direkte årsakssammenheng mellom anlegget og den forestående utvidelse av veien, og de ulemper i form av støy, støv, ekshaust tec. som påføres tilstøtende eiendommer. Kommunens krav om ansvarsfrihet for de ulemper trafikken på veien medfører, kan derfor ikke føre frem. Dette er også lagt til grunn bl.a. i Rt-1969-643, der Vegdirektoratet som ekspropriant ble kjent ansvarlig for støyen fra trafikken på vedkommende motorvei. Høyesterett satte i denne dom likhetstegn mellom estetiske ulemper som følge av selve veianlegget, og den støy trafikken på veien forårsaket (s. 646). Tilsvarende synspunkter er også lagt til grunn i de dommer der eier av flyplass er kjent erstatningsansvarlig for den støy flytrafikken volder. Man nevner for så vidt Rt-1974-524 og Rt-1973-1193 som eksempler på dette.

Ved vurderingen av trafikkulempene legger retten til grunn at de til enhver tid fastsatte fartsbestemmelser overholdes. Skulle trafikkbestemmelsene bli overtrådt kan dette ikke belastes kommunen, og det kan ikke gis erstatning for ulemper som følge av slike mulige lovovertredelser fra trafikkantenes side.

Etter erstatningslovens §7 har man ikke krav på erstatning for ulemper av alminnelig karakter for eiendommer i distriktet, for så vidt ulempene ikke overstiger det en eier må finne seg i uten erstatning etter granneloven. Retten har derfor vurdert både hvilken ulempe vedkommende eier blir påført, og hvilken verdiforringelse han i alle tilfelle må finne seg i uten erstatning etter granneloven.

Den naborettslige tålegrense kan etter rettens mening ikke knyttes hverken til Bygningsrådets veiledende retningslinjer, Helserådets forskrifter, eller andre faste toleransegrenser målt i db(A). Man viser for så vidt også til Rt-1969-643, særlig 647. For hver enkelt eiendom er det derfor foretatt en skjønnsmessig vurdering av fremtidig støynivå, sammenholdt med andre relevante forhold, slik det fremgår av bemerkningene under de respektive takstnummer. - - -

Adkomst- og avkjørselsomlegginger.

En rekke private utkjørsler til økernveien vil bli stengt og kommunen har påtatt seg å opparbeide nye avkjørsler, enten til Haslekroken, Vei 2427 og Vei 417 B, eller gjennom felles avkjørsler til disse. Avkjørslene forutsettes ført inn på eiendommene slik at de kommer i høyde med terrenget, mens det for øvrig er overlatt grunneierne selv å sørge for den videre tilknytning frem til hus, garajse m.v. Omleggingen av avkjørslene vil for enkelte grunneiere utvilsomt medføre betydelige utgifter til opparbeidelse av nye veier inne på eiendommen, flytting eller ombygging av garasjer etc.

Kommuneadvokaten har gjort gjeldende at det ikke er noen sammenheng mellom ekspropriasjonen fra de enkelte eiendommer og stengningen av de nåværende avkjørsler. Med hjemmel i veilovens §41 har veimyndighetene hjemmel for å påby avkjørsler flyttet eller nedlagt, og erstatningsspørsmålet må avgjøres i relasjon til disse bestemmelser. Hvor det bygges ny avkjørsel til avløsning av den tidligere, har grunneieren iflg. §41, tredje ledd ikke ytterligere erstatningskrav. Det er vist til Ot. prp. nr. 53 (61-62) 88-89, samt til Rt-1958-646, 1961 459, 1967 1466, 1967 1365, 1969 12, 1969 893, 1971 401, 1973 214 og 1974 352.

De saksøktes prosessfullmektiger har anført at veilovens §41, tredje ledd hjemler erstatning hvor den nye avkjørsel ikke føres frem til hus og garasje,

Side:1381

eller hvor det må foretas ombygging av inngang eller garasje etc. Omleggingen er i dette tilfelle for øvrig ikke noen følge av trafikkutviklingen, men av veiekspropriasjonene. Avkjørslene er dessuten en særrett for den enkelte som det ikke kan gripes inn i uten erstatning. I alle tilfelle menes de nye avkjørsler å innebære et rådighetsinngrep som etter analogi fra grunnlovens §105 må medføre erstatningsplikt. Den rettspraksis kommunen har vist til gjelder landboforhold, og sier intet om avkjørselserstatninger i regulert strøk.

Overskjønnsretten finner at selv om stengningen av avkjørslene skjer i forbindelse med ekspropriasjonen, er den ikke noen direkte følge av denne. Det er den stadig økende trafikk i økernveien og de vanskelige og farlige trafikkforhold dette har skapt, som antas å være årsaken til at de direkte avkjørsler nå må nedlegges.

Bygningsloven inneholder ingen bestemmelser om omlegging av avkjørsler. Dette forhold reguleres derfor av veiloven som spesiallov. Ifølge §41 tredje ledd kan omkostninger som ellers ville kommet på til flytting av avkjørslen, ikke kreves, dersom veimyndighetene lar bygge ny avkjørsel til avløsning av den tidligere. Hverken veiloven eller forarbeidene definerer imidlertid nærmere hva det ligger i uttrykket «avkjørsle». Heller ikke rettspraksis har utkrystallisert noen slik definisjon. I Rt-1974-352 tok Høyesterett således ikke standpunkt til hvor langt veivesenets plikter etter §41 i sin alminnelighet går. Overskjønnet finner heller ikke i nærværende skjønn grunn til å gå nærmere inn på hvordan grensen i sin alminnelighet skal trekkes. Man finner at kommunen gjennom de arbeider som er - eller vil bli - utført sørger for en kjørbar forbindelse inn på tilstøtende terreng, som for samtlige berørte eiendommer tilfredsstiller veilovens krav til «avkjørsle».

Det er en allemannsrett å trafikkere offentlig vei, og grunneiernes adgang til å benytte veien er imøtekommet gjennom de nye avkjørsler kommunen anlegger. Kravet om erstatning for omlegging av avkjørslene, kan derfor heller ikke forankres i en påstand om særrett til avkjørsel.

Tilbake står da spørsmålet om analogibetraktninger fra grunnlovens §105 kan hjemle krav på erstatning for grunneiernes omkostninger ved å knytte sine hus og garasjer tec. til de nye avkjørsler. Forarbeidene til veiloven av 21.6.68 nr. 23 henviser til slike analogibetraktninger (Ot. prp. nr. 53 (61-62) 89) og Høyesterett gir i Rt-1974-352 (s. 359 flg.) anvisning på en slik vurdering, ut fra en betraktning av om de ulemper eiendommen påføres ved at den gamle avkjørsel stenges og erstattes av en ny på et annet sted, er andre eller større enn eieren i utviklingens medfør må regne med å finne seg

i. Overensstemmende med det syn som her er kommet til uttrykk, har overskjønnsretten for hver enkelt eiendom vurdert ulempene og utgiftene ved tilknytningen til de nye avkjørsler. Man har tatt i betraktning opparbeidelsesomkostninger, grunn som beslaglegges, beplantning som går tapt, gjerde som må flyttes, garasjer som må ombygges etc. På den annen side har man også sett hen til de fordeler den bedrede trafikksikkerhet vil medføre for vedkommende eiendommer, ved å benytte de nye avkjørsler istedenfor de tidligere direkte utkjørsler til økernveien. Ved denne samlede vurdering er man kommet til at ulempene ikke for noen av eiendommene er større enn det vedkommende eiere i utviklingens medfør må finne seg i.

Ingen av de Høyesterettsdommer Kommuneadvokaten har henvist til gjelder avkjørsler i regulert strøk. Etter overskjønnsrettens oppfatning må imidlertid erstatningsplikten avgjøres etter de samme kriterier, hva enten

Side:1382

strøket er regulert eller ikke. Ved vurderingen i relasjon til analogibetraktningene fra grunnlovens §105, har man imidlertid tatt hensyn til at de avkjørsler som stenges er anlagt i .h.t. tidligere reguleringsplaner, samt at grunneierne i tillit til disse planer har innrettet seg på at de nåværende avkjørsler skulle kunne brukes, og til dels også har foretatt investeringer i garasjer tec. som delvis går tapt ved omleggingen. - - -

Vedrørende de enkelte takstnummer bemerkes:

Takstnr. 1. Gnr. 127 bnr. 24 og 45.

Eier: Kjell Enersen, økernveien 77, Oslo 5. - - -

Overskjønnsretten bemerker: - - -

Fra bnr. 24 eksproprieres 107,2 m2 grunn til Økernveien og 43,2 m2 grunn til felles avkjørsel for takstnr. 1-4, Fra bnr. 45 eksproprieres 87,7 m2 grunn til den felles avkjørsel. - - -

Eiendommen er bebygget med en enebolig i to fulle etasjer med ca. 76 m2 i 1. etasje og ca. 65 m2 i 2. etasje. Huset er oppført i 1931. Det er elektrisk/ ovnsfyring, og huset er velholdt.

Eiendommen har i likhet med takstnr. 2 og 3 hittil hatt avkjørsel til økernveien. Istedenfor denne skal det gjennom den nedre del av haven opparbeides en felles avkjørsel for disse tre takstnummer og for takstnr. 4, som har hatt avkjørsel fra gårdsplass til Grenseveien, en avkjørsel som forutsettes stengt. Den felles avkjørsel er forutsatt fra Haslekroken, som har hatt forbindelse både til Økernveien og til Grenseveien. Sistnevnte forbindelse vil bli stengt. Spørsmålet om de saksøkte kan gis rett til å nytte Haslekroken som forbindelsesvei, ble for skjønnsretten tatt opp av eierne av takstnr. 5, som hevdet at dette er en privat avkjørselsvei for deres eiendommer. Kommunen og eierne av takstnr. 5 ble imidlertid enige om at avgjørelsen av om takstnr. 1-4 vederlagsfritt skal kunne benytte Haslekroken, skulle holdes utenfor skjønnet. Slik er det også forholdt ved overskjønnet.

Spørsmålet om den felles avkjørsel kan reguleres på en annen måte, med mere direkte avkjørsel har vært tatt opp også under overskjønnssaken, uten at det er kommet til noen endring for så vidt. Ekspropriasjonen fremmes derfor etter nåværende reguleringsplan stadfestet 5.11.69.

Det er krevet erstatning for flytting av port med to murte granittstolper, for ny gangport, for ca. 19 m lindehekk, 4 allétrær, 2 syriner og 2 prydbusker mot Økemveien, samt for 3 frukttrær og 12 syrinbusker som beslaglegges av den felles avkjørselsvei.

Retten fastsetter erstatningen for den grunn som eksproprieres eller som skal innløses, som for villatomt. I tillegg hertil tilkjennes erstatning for lébeplantning.

Det tilkjennes ikke erstatning for nødvendige arbeider som må utføres inne på tomten i forbindelse med den nye avkjørsel. For så vidt vises til de generelle bemerkninger.

I anledning kravet om erstatning for ulemper på grunn av Økernveiens nærhet, og ved sjenanse fra den felles avkjørsel til Haslekroken, bemerkes at bebyggelsen på denne eiendom ifølge dok. 50 bilag 21 er approbert 29.11.28. økernveien var dengang regulert til 15 meter bredde, og det kunne bygges slik at man fikk husveggen 5 meter fra veikant, tilsvarende 12,5 meter fra regulert midt av vei. I 1944 ble Økemveien regulert til 20 meters bredde, med 2,5 m på hver side. I 1964 ble den regulerte bredde så utvidet til 25 m, men

Side:1383

denne gang i sin helhet på den annen side av veien. Den ekspropriasjon som nå gjennomføres, innebærer dermed at kjørebanen kommer 2,5 m nærmere våningshuset enn forutsatt da bygget ble oppført, men ikke nærmere enn reguleringen av 1944 forutsatte.

I betraktning av at Økernveien allerede da bebyggelsen ble oppført var regulert til 15 m - hvilket den gang var en betydelig bredde - måtte eierne være forberedt på at trafikken på denne vei kunne få et betydelig omfang. Ved å plassere seg langs en vei som var planlagt for en stor trafikkmengde, har de også utsatt seg for den støyøkning som fulgte med den senere trafikkutvikling, selv om det konkrete omfang neppe kunne forutses dengang bebyggelsen fant sted.

Det foreligger ingen støymålinger eller prognoser for støybelastningen på denne eiendom. Retten er derfor henvist til å bygge på de fremlagte data for takstnr. 9 og 10 på den annen side av Økernveien, og på sine egne iakttagelser under befaringen med hensyn til bygningens beliggenhet, plassering av værelser, vinduer etc. Etter en samlet vurdering av disse forhold, er man kommet til at ulempene ved flyttingen av kjørebanen 2,5 m nærmere bebyggelsen ikke overstiger tålegrensen etter grannelovens §2, hvorfor man ikke finner grunnlag for å tilkjenne noen erstatning for nærføringen etter erstatningslovens §7. Heller ikke finner man grunnlag for å tilkjenne erstatning for sjenanse fra den felles avkjørsel til Haslekroken. - - -

Takstnr. 2. Gnr. 127 bnr. 22.

Eier: Gunda Berthelsen, Økernveien 79, Oslo 5. - - -

Overskjønnsretten bemerker:

Det eksproprieres 120,80 m2 grunn til Økernveien og 2,7 m2 til felles avkjørsel for takstnr. 1-4. - - -

Eiendommen er i 1930 bebygget med en 2-mannsbolig med 78 m2 i 1. etasje og 72 m2 + balkong i 2. etasje, hver etasje på 3 rom og kjøkken. Sentralvarme. Godt vedlikeholdt. - - -

Retten antar at ulempene som følge av Økernveiens nærhet blir tilsvarende som for takstnr. 1, og viser for såvidt til bemerkningene foran. Det blir således ikke tilkjent erstatning under denne post. - - -

Angående avkjøring og den nye felles avkjøringsvei viser en til bemerkningene under takstnr. 1.

For øvrig vises til de generelle bemerkninger vedrørende kravet om opparbeidelse av ny forbindelsesvei til huset, og nødvendige arbeider med endring av garasjer etc. - - -

Takstnr. 3. Gnr. 127 bnr. 23 og 44.

Eier: Hans Ingebretsen, Økernveien 81, Oslo 5. - - -

Overskjønnsretten bemerker:

Av bnr. 23 eksproprieres 115,3 m2 grunn til økernveien og 30,3 (28,7 + 1,6) m2 til felles avkjørsel. Av bnr. 44 eksproprieres 71,1 m2 til den felles avkjørsel. Videre er bedt taksert for mulig innløsning et areal på ca. 71,7 m2 av gnr. 44 som blir avskåret ved den nye felles avkjørselsvei. - - -

Eiendommen er bebygget i 1934 med en enebolig med 65 m2 i hver etasje. Huset er modernisert i 1960 og velholdt.

På grunn av Økernveiens nærhet blir det nødvendig å bygge om et vindfang ut mot Økernveien. - - -

Retten antar at ulempene som følge av Økernveiens nærhet blir tilsvarende som for takstnr. 1, og viser til bemerkningene under dette takstnummer.

Side:1384

Det tilkjennes således ingen erstatning under denne post, og heller ikke for eventuell flytting av kjøkkenvindu. - - -

For bygging av nytt vindfang tilkjennes erstatning med kr 15 000.

Vedrørende ulempe ved den felles avkjørsel, anlegg av ny vei og flytting av garasje vises til takstnr. 1 og rettens generelle bemerkninger foran. - - -