LE-1988-570

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Dom
Dato:	1990-04-06
Publisert:	LE-1988-00570
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Dom av 6. april 1990 i ankesak nr. 570/88, hl.nr. 907/88.
Parter:	Ankende part: Arsenalet v/Knut Bakke (Prosessfullmektig: Advokat Dyre Østby, Hamar). Motpart: Magne Landrø A/S, v/Magne Landrø (Prosessfullmektig: Advokat Siw L. Bellamy, Stabekk).
Forfatter:	Lagdommer Erik Smedsrud, formann. Lagmann Rakel Surlien. Lagdommer Wilhelm Omsted
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §14, §172, §181

Saken gjelder spørsmål om bindende avtale om salg av våpen er inngått med derav følgende krav om erstatning for manglende oppfyllelse.

Strømmen herredsrett avsa 2. februar 1988 dom med slik rettet slutning:

"1. Strømmen herredsretts uteblivelsesdom 4. november 1987 i sak A 106/1987 oppheves.

2. Magne Landrø & Co, ved Magne Landrø, frifinnes for søksmålet i oppfriskningssaken.

3. Magne Landrø & Co, ved Magne Landrø, dømmes til innen 14 - fjorten - dager fra forkynnelse av denne dom å betale til Arsenalet ved Knut Bakke kroner 22290 - tjuetotusentohundreognitti 00/100 i saksomkostninger."

Magne Landrø & Co påkjærte saksomkostningsavgjørelsen. Etter kjennelser i lagmannsretten og i Høyesteretts kjæremålsutvalg, hvor herredsrettens dom punkt 3 ble opphevet og hjemvist til ny behandling, avsa Strømmen herredsrett 25. november 1988 dom med slik slutning:

"Arsenalet v/ Knut Bakke dømmes til innen 14 - fjorten - dager fra dommens forkynnelse å betale kr 11000 - kronerelvetusen 00/100 - i saksomkostninger til Magne Landrø & Co v/ Magne Landrø."

Arsenalet v/ Knut Bakke har i rett tid påanket dommen av 2. februar 1988. Magne Landrø & Co har tatt motmæle. Mot dommen av 25. november 1988 er det ikke anvendt særskilt rettsmiddel.

Ankeforhandling ble holdt 13. mars 1990. Partene ble under ankeforhandlingen enige om at rett partsangivelse for ankemotparten skal være Magne Landrø A/S (senere kalt Landrø), jf. anmeldelse til Handelsregisteret av 3. november 1982.

For Arsenalet, som er et personlig eiet firma, møtte Knut Bakke som part. For Magne Landrø A/S møtte styreformann Magne Landrø og styremedlem Rune Landrø. Det ble avgitt partsforklaringer.

Ingen vitner ble ført. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.

Saksforholdet og partenes anførsler fremgår av herredsrettens dom av 2. februar 1988 og fremstillingen nedenfor. Saken står i det vesentlige i samme stilling som for herredsretten.

Arsenalet v/Knut Bakke (senere kalt Bakke) har for lagmannsretten fremsatt følgende hovedanførsler:

Bakke gjør gjeldende at herredsretten har foretatt feil bevisbedømmelse og rettsanvendelse.

Det fremgår av domspremissene at herredsretten har tatt utgangspunkt i "at det påligger den som hevder at muntlig avtale er kommet i stand å føre bevis for at det faktisk er tilfellet. I nærværende sak må således bevisbyrden påligge Bakke". Retten har så gjengitt en "rekke momenter som er ment å skulle sannsynliggjøre at bindende avtale om en bestemt fordeling av boet ble inngått". Imidlertid har retten feilvurdert disse momentene/ bevisene ved at den har konkludert med at bindende avtale mellom partene ikke kan sees å være inngått. Dette til tross for den uttrykkelige erkjennelse fra Landrø om at han gjennom den kontrakt/avtale partene hadde "måtte anses å ha blitt forpliktet til å videreselge noe av boets midler til Bakke". Dette "noe" mener Bakke ble presisert i den nøyaktige listen han umiddelbart etter avtalen ble inngått oversendte ankemotparten. Videre erkjente Landrø under ankeforhandlingen at han ville ha ansett det som et brudd på forholdet om Bakke hadde inngitt et høyere bud til banken. Bakke ville ikke ha avstått fra å gi slikt bud, dersom han ikke hadde oppfattet det slik at Landrø i telefonsam talen hadde forpliktet seg til å selge de angitte varer.

Det er også feil rettsanvendelse ikke å tillegge ankemotparten handleplikt/reklamasjonsplikt, idet passivitet/unnlatelse må anses å binde ham. Landrø må selv i en slik situasjon bære risikoen for at han forholdt seg passiv.

Bakke viser til at muntlige avtaler av den karakter man her står overfor er vanlige innen bransjen, og at det derfor foreligger en kutyme som innebærer en "lavere terskel enn normalt" for at partene skal være bundet. Følgelig vil unnlatt reklamasjon/innsigelse lettere tillegges bindende virkning enn i normaltilfellene.

På denne bakgrunn anfører Bakke prinsipalt at bindende avtale om våpensalg i henhold til Bakkes bekreftelse ble inngått 4. november 1985.

Subsidiært anføres at Bakkes bekreftelse var et resultat av te lefonsamtalen nevnte dag, slik at denne må oppfattes som et svar på en oppfordring fra Landrø om å komme med tilbud. Når Landrø ikke umiddelbart reklamerte, er han bundet, jf. avtl. §9.

Atter subsidiært anfører Bakke at Landrø har bundet seg ved konkludent adferd og passivitet. Landrø reagerte verken på bekreftelsen eller på Bakkes 5-6 telefonpurringer etter varene, før hans sønn, Rune Landrø, over telefon 20. desember 1985 meddelte at avtalen ikke ville bli gjennomført.

Bakke krever erstatning for det samlede tap han har lidt ved at avtalen ikke ble oppfylt. Det vises til den erstatningsberegning som ble fremlagt for herredsretten, og som korrigert ned utgjør kr 130000.

Bakke har nedlagt slik endelig påstand:

"1. Magne Landrø A/S dømmes til å betale Arsenalet v/Knut Bakke erstatning fastsatt etter rettens skjønn, begrenset oppad til kr 130000,-, med tillegg av 18% morarente fra 20. november 1987 til betaling skjer.

2. Magne Landrø A/S dømmes til å betale sakens omkostninger for herreds- og lagmannsrett."

Magne Landrø A/S har for lagmannsretten i hovedsak anført:

Det utgangspunkt herredsretten tar, nemlig at den som hevder at en avtale er bindende inngått, har bevisbyrden for dette, er korrekt.

Det bestrides ikke at Landrø og Bakke 4. november 1985 inngikk en muntlig avtale om samarbeid, og at Landrø forpliktet seg til å videreselge den del av varebeholdningen som han selv ikke hadde bruk for i sin forretning. Hvor stor del, var det imidlertid umulig å si noe om, idet han ikke kjente innholdet og først måtte gjennomgå varene og ta stilling til hvilken del av dette han selv kunne benytte seg av. På dette tidspunkt hadde han heller ikke fått tilslaget på sitt bud til banken.

For å få grunnlag for et eventuelt tilbud til den ankende part, ba ankemotparten om å få tilsendt en "ønskeliste". Hvor vidt ordet "ønskeliste" ble brukt, er ikke avgjørende, idet Bakke må ha vært klar over at det var dette det dreidde seg om. Landrø mottok kort tid etter dette en liste fra den ankende part, hvor det bl.a. brukes formuleringer som "vi ønsket" på side 16, og "vi kunne tenke oss halvparten av". Listen er uformell og kan ikke tas til inntekt for at bindende avtale med slikt innhold var inngått.

Da Landrø hadde gjort sine forutsetninger for videresalg klare for den ankende part, hadde han ingen grunn til å reklamere over "ønskelisten". Bakke kunne ikke pålegge Landrø handleplikt eller reklamasjonsplikt ved mottaket av en liste, som kun var et utgangspunkt for videre forhandlinger. Den var følgelig ingen oppfordring til å komme med tilbud. Han kan da ikke bli bundet ved passivitet. Selv om det skulle være vanlig med muntlige avtaler i bransjen, noe som bestrides, kan ikke dette innebære en "lavere terskel enn normalt" for at partene skal være bundet.

En slik kutyme har ikke i noe tilfelle avgjørende betydning for anvendelsen av bevisbyrdereglene.

Landrø er enig i at det er den positive kontraktsinteresse som skal erstattes, dersom bindende avtale anses inngått.

Landrø har nedlagt slik endelig påstand:

"1. Magne Landrø A/S frifinnes.

2. Magne Landrø A/S tilkjennes saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett."

Lagmannsretten har kommet til annet resultat enn herredsretten, men har delt seg i et flertall og et mindretall.

Den samlede lagmannsrett legger til grunn:

Bakke og Landrø driver hver sin våpenforretning på henholdsvis Hamar og Strømmen, og de har begge lang erfaring med salg av våpen. I motsetning til Bakke, driver Landrø også med børsemakerverksted og engrossalg. De har noe forskjellige virksomheter med hensyn til vareutvalg idet Bakke også handler med våpen som har samlerinteresse, og ikke bare med bruksvåpen slik Landrø gjør. Partene kjente ikke hverandre særlig godt fra før, men de hadde hatt forretningsforbindelse tidligere høsten 1985.

Både Bakke og Landrø hadde tidligere handlet med Reidars Våpen, Reidar Aunebakk, i Førde. Denne forretning gikk konkurs høsten 1985, og Bakke og Landrø var begge interessert i å kjøpe boets varebeholdning. Hver for seg skaffet de seg i oktober 1985 registreringsforretningen i boet. Denne var detaljert og omfattende, og den viste en samlet verdi for varelager og butikkinventar på ca kr 630000. Bergen Bank A/S i Førde foresto som panthaver salget av inventar og varelager, og banken satte frist for mulige kjøpere med å inngi bud til 4. november 1985.

Landrø innga muntlig et bud på kr 365000 for det hele. Bakke ringte banken om morgenen den 4. november 1985 og fikk vite at det var inngitt et slikt bud, men han fikk ikke vite hvem som hadde gitt budet. Han gjettet seg til at det var Landrø som var byderen og ringte ham. Etter partenes forklaringer om den telefonsamtale Bakke og Magne Landrø hadde denne dagen, legger lagmannsretten til grunn at de ble enige om å samarbeide om innkjøpet, og om at Bakke skulle avstå fra å gi høyere bud.

De ble også enige om de priser som skulle legges til grunn og et tillegg til Landrø på 4% for transport, pakking etc. som han skulle forestå. Bakke skulle betale varene ved henting. Om ettermiddagen den 4. november ringte Bakke igjen til banken og og fikk vite at det ikke var innkommet noe høyere bud enn det Landrø hadde gitt. Han ga da ikke noe bud.

Det er ellers på det rene at Bakke og Landrø under telefonsamtalen gjennomgikk registreringsforretningen sammen, og at de drøftet fordelingen av varepartiet. De ble så enige om at Bakke skulle sende inn en oversikt eller liste over de varer han ville ha. En slik liste sendte Bakke den påfølgende dag. Samme dag som Landrø mottok listen fra Bakke, den 6. november 1985, sendte han banken en skriftlig bekreftelse på budet på kr 365000. Landrø gjorde her bl.a. uttrykkelig oppmerksom på at budet ikke omfattet fem våpen som var oppført i registeringsforretningen, men som ikke tilhørte boet. Dette hadde Bakke påpekt i sin oversikt. Landrøs folk hentet varene 9. november 1985, og han betalte tilsammen kr 343000 for de varer som ble levert.

Bakke sørget deretter for finansiering, og han satte inn en annonse i desemberutgaven av tidsskriftet "Våpen" med tilbud fra listen.

I den påfølgende tid ringte Bakke gjentatte ganger til Landrø og purret på levering, men fikk til svar at han måtte vente til varene ble tilgjengelige på lageret. Hverken avtalespørsmålet eller omfanget av Bakkes liste ble berørt av noen av partene under disse samtalene. Den 20. desember 1985 ringte Bakke på nytt, og han fikk nå beskjed om at han ikke ville få alle varene på listen. Den 23. desember s.å. sendte Landrø, nå ved Rune Landrø, et skriftlig salgstilbud til Bakke om et begrenset antall varer.

Tilbudet omfattet en knapp fjerdedel i forhold til Bakkes liste, og prisen for dette var kr 33759,60. Den var i overensstemmelse med de priser partene tidligere hadde talt om, og som var lagt til grunn i listen.

I brev av 28. desember 1985 til Landrø gjorde Bakke gjeldende at det forelå avtalebrudd fra Landrøs side, og konkluderte med at Landrø på nyåret ville høre fra Bakkes advokat, og at erstatningskrav da ville bli fremmet. Han anførte videre at tilbudet fra Landrø var resultat av en utsortering i forhold til Bakkes komplette liste, og at han ønsket å foreta en besiktigelse av de varene Landrø hadde tilbudt. Bakke avsluttet brevet slik:

"Jeg har ut fra den erfaring vi nå har gjort, med dette klare avtalebrudd, ingen tillit til at en slik sortering vil tjene oss. Delingen vil gjennom en slik sortering, også måtte ha noe å si for den prissetting som vil måtte gjøres gjeldende."

I svarbrev av 3. januar 1986 ble det fra Landrøs side konstatert at tilbudet ikke var akseptert og at det derved var bortfalt. Det heter videre i dette brevet:

"Vi vil videre avvise at det er inngått noen avtale, hvoretter vi (Magne Landrø A/S) har bunnet seg til å selge til Dem, de varer som fremgår av Deres udaterte ønskeliste.

Det vi tilbød i forbindelse med vårt kjøp fra konkursboet var å videreselge varer til Dem etter vårt valg, men til de priser som lå til grunn ved vårt tilbud."

Videre legges til grunn at partene under telefonsamtalen den 4. november 1985 inngikk en bindende avtale om å samarbeide om kjøpet av konkursboets varebeholdning. Dette er også partene enige om.

Uenigheten gjelder spørsmålet om omfanget av hva Landrø forpliktet seg til å overdra til Bakke.

Ingen av partene kan huske at ordet "avtale" ble brukt i denne forbindelse. Bakke er overbevist om at det ble oppnådd enighet om fordelingen. Landrø hevder at samtalen mest bar preg av meningsutveksling om hvilke deler som var mest interessante for hver av dem, også fordi han så langt ikke hadde full oversikt over varene. Han mente ikke å binde seg. Dagen etter gjorde Bakke ferdig den oversikt de var blitt enige om, og han mente derved å bekrefte avtalen. Oversikten Bakke sendte Landrø manglet både dato og underskrift. Den innledes med "Vår andel: 46 våpen" og gjengir hvilke varer Bakke mente at han skulle ha, med tydelige prisangivelser og referanser til registreringsforretningen. På to punkter åpner Bakke for å forhandle videre.

Oversikten omhandlet varer til en samlet pris på kr 162791 som utgjorde litt under halvparten av av varelagerets samlede verdi.

Når det gjelder partenes oppfatning, er det utvilsomt at Bakke mente det var inngått en forpliktende avtale som også omfattet fordelingen. Han avsto fra å legge inn et høyere bud fordi Landrø hadde lovet å dele varepartiet med ham, og han innrettet seg senere fullt ut som om avtale var inngått. Landrø har under ankeforhandlingen erkjent at han ville ha sett det som et "brudd på forholdet" om Bakke hadde inngitt et høyere bud. Det Landrø lovet var at Bakke skulle få kjøpe deler av boet som ikke var av interesse for hans firma. De var enige om pris og leveringsvilkår, men Landrø benekter at han under telefonsamtalen den 4. november ga noe bindende løfte om hvorledes varene skulle fordeles mellom dem.

Lagmannsrettens flertall, lagmann Surlien og lagdommer Omsted bemerker:

Selv om det legges til grunn at det ikke var oppnådd full enighet om omfanget og at Landrø tok visse forbehold m.h.t. fordelingen, innebærer dette etter flertallets syn ikke uten videre at det ikke var inngått avtale om hovedinnholdet. Det har formodningen mot seg at Bakke skulle ha gått med på at Landrø alene skulle bestemme hvilke og hvor mye varer Bakke skulle få.

Dette må Landrø ha forstått når han også selv la til grunn at Bakke hadde forpliktet seg overfor ham til ikke å inngi høyere bud.

Etter dette finner flertallet at det under telefonsamtalen ble inngått en avtale som forpliktet Landrø til å videreselge en del av varelageret til Bakke.

Det må også legges til grunn at den listen Bakke satte opp etter telefonsamtalen ga uttrykk for det han mente partene var blitt enige om med hensyn til fordelingen av varepartiet. Listen etterlater ingen tvil med hensyn til hvilke deler av partiet Bakke har oppfattet som sin del. Flertallet finner ikke å kunne bygge på at listen bare skulle oppfattes som en uforpliktende "ønskeliste" slik Landrø har forklart. Partenes telefonsamtale var langvarig, og de hadde begge forholdsvis godt kjennskap til varelageret. Landrø hadde besiktiget dette og Bakke var kjent med det etter besøk hos Reidars Våpen under deres tidligere forretningsforbindelse. Under telefonsamtalen hadde både Landrø og Bakke registreringsforretningen for hånden.

Det kan heller ikke sees at listen må forstås slik at det gjensto forhandlinger av betydning i den forstand at fordelingen ikke var avtalt. Det som kan gi grunnlag for tvil i så henseende er følgende to formuleringer i listen:

"Side 7 ..........Avstår de 6 ønskede rifler mot å få de håndvåpen vi ønsket på side 16" og "Side 12 .........Vi kunne tenke oss 1/2 part av kikkertklakker (ca 100)"

Flertallet finner ikke at dette kan tillegges noen vekt i den retning at det øvrige ikke var endelig avtalt. Formuleringen tyder nærmest på at spørsmålet mellom partene har vært om Bakke skulle ha de seks nevnte rifler eller håndvåpnene på side 16, og at han har valgt den siste løsning. Kikkertklakkene utgjorde en helt ubetydelig del av varepartiet. Disse hadde interesse for begge parter, og en likedeling av kikkertklakkene var da en rimelig ordning av fordelingen av dem.

I det hele fremstår Bakkes liste som en naturlig fordeling av partiet sett på bakgrunn av omstendighetene omkring partenes avtale. Ved det arrangement de ble enige om oppnådde de å få kjøpt hele partiet til ca halvparten av dets verdi i henhold til registreringstaksten. Den betydelige fortjeneste som lå i dette har det åpenbart vært en forutsetning at de skulle dele noenlunde likt slik Bakke har gitt uttrykk for. Landrø kan ikke høres med at han ikke har oppfattet en slik forutsetning. Da han mottok listen kunne han ikke ha grunn til å tro annet enn at den var uttrykk for det Bakke mente de var enige om. Dersom Landrø var av en annen oppfatning enn Bakke, er det vanskelig å forstå at han ikke lot det komme til uttrykk under en av de telefonsamtaler han senere hadde med Bakke da denne purret på levering. Landrø har i retten, i likhet med Bakke, gitt klart uttrykk for at dette spørsmål ikke ble tatt opp under disse samtaler.

Flertallet finner etter dette at Bakke hadde krav på å få overta varer for kr 162791,-, slik han har hevdet. Det foreligger dermed kontraktsbrudd fra Landrøs side, og Bakke må da være berettiget til erstatning for det tap han har lidt.

Partene er enige om at Bakke skal ha erstattet den fortjeneste han har gått glipp av som følge av at avtalen ikke ble oppfylt.

Forøvrig har de bare i liten utstrekning behandlet spørsmålet om erstatningens størrelse.

Erstatningen må fastsettes etter et skjønn. Bakke har beregnet sitt tap til kr 130000. Ved erstatningsutmålingen har lagmannsretten tatt utgangspunkt i den beregning Bakke har satt opp. Den finnes imidlertid noe høy, idet det ikke er tatt tilstrekkelig hensyn til ukuranse og usikkerhetsfaktorene ved et videresalg. Videre må det tas hensyn til at Bakke ville ha hatt særskilte renteutgifter ved å sitte med varelageret i den tid som ville ha medgått til videresalget. Erstatningen settes skjønnsmessig til kr 90000,-.

Mindretallet, lagdommer Smedsrud, bemerker:

Det er ikke bestridt og fremgår indirekte av Landrøs brev til Bakke av 23. desember 1985 at han under telefonsamtalen den 4. november s.å. forpliktet seg til å viderelevere en del av de kjøpte varer til Bakke. Tilstrekkelig bevis er imidlertid ikke ført for at Landrø under den nevnte samtale også inngikk endelig og bindende avtale med Bakke om omfanget og sammensetningen av den del av varepartiet som Bakke skulle overta. Mindretallet viser forsåvidt til herredsrettens begrunnelse på dette punkt, som man i det alt vesentlige er enig i.

Sett hen til forpliktelsen som Landrø hadde påtatt seg til å dele varepartiet med Bakke, kan det ikke godtas at Landrø i brevet av 23. desember satte frist til 31. desember 1985 for Bakke til å akseptere tilbudet om å levere varer for kr 33759,60 uten å åpne for eventuelle drøftelser om tilbudets størrelse. Dette så meget mer som Landrø ut fra sin kunnskap om hva Bakke mente seg berettiget til å overta, måtte forstå at tilbudet ikke var tilfredsstillende for Bakke. På den annen side må det karakteriseres som en overreaksjon når Bakke i brevet av 28. desember 1985 beskyldte Landrø for avtalebrudd og samtidig meddelte Landrø at han ville høre fra Bakkes advokat på nyåret, og at erstatningskrav da ville bli fremsatt, hvoretter brudd mellom partene inntrådte ved Landrøs brev av 3. januar 1986 til Bakke.

Mindretallet finner at begge parter, slik som forholdet utviklet seg, har misligholdt sin gjensidige plikt til å finne frem til en løsning på fordelingsspørsmålet innenfor rammen av det som uomtvistelig var avtalt under telefonsamtalen den 4. november 1985, nemlig at at det kjøpte vareparti skulle deles mellom partene.

Som følge av at Landrø foresto innkjøpet og siden har hatt rådigheten over hele varepartiet, har konflikten ensidig gått ut over Bakke. Bakke har beregnet sitt tap til kr 130000, forutsatt at han får fullt medhold. Landrø har ikke hatt innvendinger mot selve tapsberegningen. Bakke kan imidlertid ikke få dekket tap som er en følge av eget mislighold, jfr. ovenfor. Etter en helhetsvurdering av begge parters forhold stemmer mindretallet for at Bakkes tap settes til kr 65000,-.

Dom blir etter dette å avsi i samsvar med flertallets votum. - - - - - - - - - - - - - -

Bakke har krevet saksomkostninger tilkjent for herredsrett og lagmannsrett. På grunn av at herredsrettens omkostningsavgjørelse i oppfriskningssaken ble gjort til gjenstand for særskilt kjæremål som førte frem, er omkostningene fastsatt på nytt av herredsretten ved dom av 25. november 1988. Denne dom må anses som en del av den avgjørelse som nå foreligger til pådømmelse av lagmannsretten. Lagmannsrettens dom vil følgelig også tre i stedet for herredsrettens dom av 25. november 1988.

Bakke har vunnet frem med sin påstand om at Landrø er erstatningsansvarlig overfor ham, og erstatningen er i samsvar med Bakkes påstand fastsatt av retten etter skjønn. Erstatningen er satt endel lavere enn det beløp Bakke i overensstemmelse med tvistemålsloven §14 har angitt som kravets grense oppad. Den reduksjon retten har foretatt, skyldes ikke at det er bestemte poster i erstatningskravet som ikke er godtatt. Omkostningsspørsmålet blir å avgjøre etter tvistemålsloven §181 annet ledd, jfr. §172, idet Landrø må anses for å ha tapt saken fullstendig. Det henvises i denne forbindelse til Høyesteretts kjæremålsutvalgs avgjørelser i Rt-1962-119 og Rt-1964-1081. Etter resultatet må Bakke tilkjennes saksomkostninger for begge retter i samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §172 første ledd, idet retten ikke har funnet grunnlag for å anvende noen av unntaksreglene i paragrafens annet ledd.

Advokat Østby har fremlagt omkostningsoppgaver for herredsretten på i alt kr 22290,- hvorav kr 17000,- er salær og kr 3000,- er for partens eget arbeid. For lagmannsretten er omkostningene oppgitt til kr 24844,- hvorav kr 12500,- er salær og kr 3000,- er for partens eget arbeid. Retten finner ikke grunnlag for å tilkjenne Bakke vederlag for eget arbeid, idet han ikke kan sees å ha hatt arbeid med saken utover det han normalt måtte regne med å utføre som part. Forøvrig godtas omkostningsoppgavene. Omkostningene for herredsretten settes etter dette til kr 19290,- og for lagmannsretten til kr 21844, tilsammen kr 41134,- for begge retter.

Dommen er avsagt under slik dissens som fremgår foran.

Domsslutning:

1. Magne Landrø A/S betaler i erstatning til Arsenalet v/Knut Bakke 90.000 - nittitusen - kroner med tillegg av 18 - atten - % rente p.a. fra 20. november 1987.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten og herredsretten betaler Magne Landrø A/S til Arsenalet v/Knut Bakke 41.134 - firtientusenetthundreogtrettifire - kroner.

3. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen.