LE-1988-64

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Overskjønn
Dato:	1990-04-23
Publisert:	LE-1988-00064
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Overskjønn av 23. april 1990 i overskjønn nr. 64/88, hl.nr 973/88.
Parter:	Saksøker: Staten v/Samferdselsdepartementet v/Vegsjefen i Oppland (Prosessfullmektig: H.r.advokat Johs. Thallaug, Lillehammer). Saksøkt: Takst nr. 9. Ingeborg Mellerud Takst nr. 10. Gjøvik Baptistmenighet v/pastor Finn Torhus (Prosessfullmektig: H.r.advokat Erik Bryn, Oslo).
Forfatter:	Lagdommer Dag Stousland, formann. Skjønnsmenn: Fylkesgartner Erling Egge, Gjøvik. Byggmester Torleif Kirkeby, Skreia. Tømmermester Tor A. Johansen, Hamar. Siv.ingeniør Johs. Haug, Lillehammer
Lovhenvisninger:	Fylkeskommuneloven (1961)5-§2, Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3-§50, Tvistemålsloven (1915) §176, Skjønnsprosessloven (1917) §2, §54, §54a, Oreigningsloven (1959) §8, Ekspropriasjonserstatningsloven (1984) §10, §8, Plan- og bygningsloven (1985) §43

Toten herredsrett avhjemlet 9. august 1988 skjønn i sak nr. 7/1987 B. Saksøker var staten v/Samferdselsdepartementet v/vegsjefen i Oppland og saksøkt var i alt 26 taksnummer/eiendommer.

Skjønnet gjaldt fastsettelse av erstatning for erverv av grunn til anlegg av ny trase for Riksvei 4 med avkjøringer og kryss på strekningen Ås Bru - Brufoss. Grunnlaget for inngrepet er reguleringsplan vedtatt 6. november 1986 med endring 24. mars 1988.

Skjønnet var hjemlet i ekspropriasjonsvedtak fattet i medhold av veiloven §50. Ved begjæring av 21. oktober 1988 begjærte 2 takstnummer overskjønn. Staten har avgitt tilsvar datert 17. november 1988.

Overskjønnsforhandlingene fant sted på Gjøvik 27. mars 1990. De to berørte takstnummer ble befart. Under befaringen kunne det konstateres at anleggsarbeidene var kommet igang. Det ble av saksøkeren opplyst at tiltredelse hadde funnet sted pr. 1. november 1989.

Det er ikke fremkommet formelle invendinger mot overskjønnets fremme. Til grunn for overskjønnet legges de samme alminnelige skjønnsforutsetninger som for herredsretten. Lagmannsretten viser til herredsrettens rettsbok side 8 - 14 hvor skjønnsforutsetningene er inntatt. De spesielle skjønnsforutsetninger inntas under hvert enkelt takstnummer nedenfor.

Saksøkeren, staten v/Samferdselsdepartementet v/vegsjefen i Oppland, har nedlagt slik påstand:

"Overskjønnet fremmes."

Takstnummer 9 og takstnummer 10 er beliggende i Hunndalen ca 3,5 km fra Gjøvik sentrum, der riksvei 4 mellom Gjøvik og Raufoss krysser Vesleelva ved Ås Bru. Eiendommene ligger til Alf Engelstads vei, som munner ut i riksvei 4 ca 70 meter vest for takstnummer 9. Eiendommene ligger mellom Alf Engelstads vei og Vesleelva, sør for denne. Nåværende riksvei 4 går nord for Vesleelva fra Ås Bru. Den nye traseen til riksvei 4 går fra Ås Bru langs Vesleelva på dennes sydside. Takstnummer 9 og 10 blir således liggende mellom ny riksvei 4 og Alf Engelstads vei.

Eiendommen mellom takstnummer 9 og Ås Bru er ervervet i sin helhet av saksøkeren og bebyggelsen er revet.

For underskjønnet var oppnevnt støysakkyndig som har foretatt beregning av støybelastningen for eiendommene med og uten støyskjerm. Tilsvarende beregninger er foretatt av saksøkeren.

Til grunn for erstatningsfastsettelsene legges ekspropriasjonserstatningsloven av 6. april 1984 nr. 17. Verdien på tiltredelsestiden legges til grunn, jfr. loven §10.

TAKSTNUMMER 9, GRN. 69, BNR. 34 I GJØVIK.

Eier: Ingeborg Julie Mellerud, Alf Engelstadsvei 6, 2830 Hunndalen.

Eiendomsinngrepet:

Eiendommen er på ca 1500 m2 hvorav ca 550 m2 erverves til vei.

En del av et uthus må rives.

Herredsrettens erstatningsfastsettelse.

1. Grunn kr 85,- pr. m2.

2. Tap av del av uthus kr 30000,-.

3. Verdiforringelse kr 80000,-.

4. Vedlikehold av støyskjerm kr 1500,-.

Post 2 og 4 er ikke omfattet av overskjønnet. Spesielle skjønnsforutsetninger.

1. Vegvesenet setter opp 2 meter høy støyskjerm (absoberende) mot riksvegen.

2. Vegvesenet tilbyr fasadetiltak mot vinduer og ventiler med kr 36000,- pluss m.v.a. jfr. ing.Jakobsens brev av 18. april 1988, pkt. 2, 3 og 4.

3. Uthus, nedre del ca 24 m2 - må fjernes senest 1. januar 1990.

Takstnummer 9, Ingeborg Mellerud, har nedlagt slik påstand:

"I Prinsipalt:

Eiendommen innløses og det tilkjennes erstatning etter gjenanskaffelsesverdi for:

1. Tomt tilsvarende den som fraflyttes når det gjelder opparbeidelse, gjerde m.v.

2. Erstatning etter gjenanskaffelsesverdi for bolig og uthus med garasje.

3. Erstatning for flytningsutgifter og nytt utstyr som ikke kan tilpasses nytt hus.

II Subsidiært:

Skjønnets fastsettelse av verdiforringelsen forhøyes vesentlig.

III I begge tilfeller:

Staten v/Samferdselsdepartementet v/vegsjefen i Oppland tilpliktes å dekke samtlige kostnader ved overskjønnet."

Erstatningsfastsettelse:

Saksøkeren mener at herredsretten er kommet til et riktig resultat. Det aksepteres at tålegrensen etter granneloven §2 er overskredet, men ikke at inngrepet, dets enkelte deler hver for seg eller samlet, medfører at resteiendommen mister så meget av sin verdi at innløsning kan kreves. Eierens subjektive oppfatning her er ikke avgjørende. Ved avgjørelsen må retten ta i betraktning at eiendommen også før inngrepet tilhører naboskapet til riksvei 4.

Som følge av at nærmeste naboeiendom i vest er ekspropriert i sin helhet, vil saksøkte, om hun er interessert, kunne få overta areal her for utvidelse av uteområdet.

Saksøkte har anført at det er eierens situasjon som skal danne utgangspunktet for vurderingen av kravet om innløsning. Er retten i tvil om innløsning kan kreves, skal denne tvil ikke gå ut over saksøkte. Det er i dette tilfelle også rimeligst at saksøkeren overtar hele eiendommen og således blir sittende med risikoen for utnyttelsen av den.

Før inngrepet hadde eiendommen en ugenert beliggenhet mot Vesleelva med denne mellom seg og nåværende riksvei hvilket med fører reduksjon av støynivået fra riksveien. Eiendommen er orientert mot elven, det er der man har hatt sitt uteareal og beplantning. Eiendommen har en vesentlig boligverdi med dette uteareal. Her er det dessuten mulighet for utskillelse av en tomt slik underskjønnet legger til grunn.

Etter inngrepet blir hele dette uteareal i realiteten borte. Mot Alf Engelstadsvei blir trafikken som før, hvilket medfører at eieren sitter igjen med en enebolig uten brukbart uteareal.

Dertil kommer riksveien som ny nabo gjennomført ved ekspropriasjon fra eiendommen. Det blir montert en 2 meter høy støyskjerm på den siden huset er orientert mot. Hele huset blir i realiteten lukket inne med veier på 2 sider samt skjerm. På den siden skjermen kommer, ligger husets kjøkken hvor eieren for det meste oppholder seg. I fremtiden vil hun derfor se inn i en vegg.

De foreliggende støyberegninger, særlig den sakkyndiges, viser at støyen utendørs blir betydelig høyere enn de normer som er lagt til grunn av Miljøverdepartementet i rundskriv T-8/79. Av denne grunn vil uteområdet ikke lenger egne seg for opphold.

Støynivået innendørs er en følge av det som er utendørs, følgelig vil heller ikke støynivået innendørs være akseptabelt.

I tillegg til støyulempen kommer andre nærføringsulemper hvorav luftforurensning vil være den alvorligste.

Dersom saksøkerens prinsipale krav ikke tas til følge, vil ovennevnte momenter gjelde tilsvarende ved utmåligen av erstatning for verdiforringelse. Herredsrettens fastsettelse forsåvidt er alt for lav, mens fastsettelsen av grunnerstatningen i og for seg er akseptabel.

Lagmannsretten skal bemerke:

Når det gjelder innløsningskravet, har saksøkte vist til oreigningsloven §8. Plan- og bygningsloven av 1985 §43 nr. 1 gir også gjenanskaffelses- eller gjenopprettingsprinsippet en viss anvendelse når en boligeiendom berøres av ekspropriasjon til veiformål. Forutsetningen er imidlertid at eiendommen blir ubrukelig som boligeiendom, slik at eieren kan kreve at også resteiendommen blir innløst. Når det gjelder oreigningsloven §8 fremgår det av lovforarbeidene (Ot.prp. nr. 43-1957 23 første spalte og Innst.O. VII-1959 5 annen spalte) at lovgrunnen for bestemmelsen var at det kunne forekomme "at den del av eiendommen som ekspropriaten får tilbake, har så liten verdi for ham at han helst vil bli kvitt alt". Sagt på denne måte innbyr lovgrunnen ikke til noen streng tolkning av uttrykket "sin vesentlige verdi for eieren" i proposisjonsutkastets §8. Det antas da at loven ord "mykje av verdet for eigaren", er brukt som et dekkende uttrykk for intensjonene, dette særlig i betraktning av at ekspropriaten ikke har noe krav på innløsning, selv om loven vilkår er til stede.

Etter de opplysninger som foreligger, og på bakgrunn av befaringen av eiendommen, legger lagmannsretten til grunn at tomten har en rektangulær form beliggende nordøst-sydvest. Bolighuset er plassert på den sydlige delen ca 10 meter fra Alf Engelstads vei. Huset, som er i 1 1/2 etasje, har gavlene mot øst og vest, og er orientert mot denne lokalvei. Inngangen er på nordsiden. I første etasje er det foruten kjøkken et lite kammers, stue, soverom og toalett. Stuen og soveværelset er beliggende i husets sydlige del, mens kjøkken og kammers er rett inn for inngangen. Kjøkkenet har vindu mot nord og avstanden fra det nordvestre hjørne til støyskjermen blir ca 6 meter, målt i forlengelsen av gavlveggen, mens avstanden mellom det nordøstre hjørne og støyskjermen blir ca 12 meter. Avstanden mellom husets vestre gavlvegg og den teoretiske ytterkant av rundkjøringen ved Ås bru er ca 37 meter.

Nåværende eier bor i husets første etasje, mens hun leier ut annen etasje som består av gang, tekjøkken, stue og soverom. Det er bare matkjeller under huset med adkomst fra lem på kjøkkenet.

Eiendommen er tilknyttet offentlig vannledning. Avløpsvannet går til egen synkekum. Utvendig vedlikehold er etter lagmannsrettens mening dårlig, mens det innvendig er relativt bra. For øvrig viser lagmannsretten til fremlagt eiendomsbeskrivelse av Ivar Strand, datert 31. mai 1988.

Etter inngrepet er tomten isolert sett stor nok for den bebyggelse som forefinnes. Det areal som erverves er på nordsiden av huset og har etter det opplyste vært benyttet som kjøkkenhage med noen bærbusker og frukttrær. På sydsiden, husets forside, er det anlagt plen og er et vel egnet område for rekreasjon. Ytterligere uteareal for bedre arrondering av tomten, kan eieren få ved å akseptere tilbudet fra saksøkeren om å overta deler av naboeiendommen.

Støyskjermen kommer ikke på noe punkt så nær huset at den på noen måte hemmer bevegelsesfriheten på gjenværende tomt. Huset er for øvrig plassert slik på tomten at det er kortere avstand mellom huset og nabogrensen i vest (4 m) enn avstanden mellom huset og støyskjermen (6 m).

Partene er enige om at tålegrensen etter granneloven §2 er overskredet. Veivesenets beregninger viser med støyskjerm at støyen utendørs ved 1. etasje vil være 66 dBA. I høyde med 2. etasje vil støyen være 73 dBA. Den støysakkyndige opererer med noe høyere verdier, hvilket sannsynligvis skyldes at han har forutsatt høyere hastighet på veien enn Veivesenet.

Eiendommen er i dag utsatt for støy fra Alf Engelstads vei. Dette er idag adkomstvei til Gjøvik Næringspark, tidligere Gjøvik Cellulosefabrikk, hvortil det er en del tungtrafikk. I tillegg kommer personbiltrafikk til boligeiendommer i nabolaget. Etter etableringen av rundkjøring ved Ås Bru blir Alf Engelstads vei stengt for ut-/innkjøring på riksvei 4. Tungtrafikken til næringsparken vil kjøre forbi eiendommen på riksvei 4 og ta av i et nytt kryss nærmere Gjøvik. Alf Engelstads vei blir etter dette samlevei for trafikk til boligbebyggelsen i nabolaget. Lagmannsretten legger til grunn at støyulempen fra trafikken på denne vei derfor blir mindre etter omleggingen.

Lagmannsretten peker også på at husets planløsning når det gjelder stue og soverom, er orientert bort fra den sterkeste støykilden. Selv om nåværende eier bruker kjøkkenet som sitt daglige oppholdsrom og det tilstøtende kammers som soverom, medfører hennes plikt til å begrense ekspropriantens tap at hun må ta de andre rommene i huset i daglig bruk.

Lagmannsretten finner under henvisning hertil at eiendommen ikke er blitt ubrukelig som boligeiendom og som sådant mistet sin vesentligste verdi. Det vil alltid finnes kjøpere av sentralt beliggende boligeiendommer til tross for støyplagen. At eiendommen på dagens marked kan være vanskelig å selge, antas å være et forbigående fenomen.

Kravet om innløsning av resteiendommen tas derfor ikke til følge.

Ved fastsettelsen av erstatningen legger lagmannsretten til grunn differanseprinsippet slik det er kommet til uttrykk i Rt-1976-1507 flg. I verdidifferansebetraktningene vurderes inngrepet - grunnavståelsen samt de særulemper og erstatningsbetingende alminnelige ulemper som påføres gjenværende eiendom.

Erstatningen fastsettes til en sum og deles ikke opp i grunnerstatning og ulempeserstatning slik herredsretten har gjort.

Som herredsretten legger lagmannsretten til grunn at eiendommen mister muligheten for salg av en boligtomt. Nærføringsulemper som støv, innsyn o.l. finner lagmannsretten enkeltvis ikke overstiger det man må tåle i tettbebygget/bymessig strøk. Sammen med støyulempen, som isolert sett overtiger tålegrensen i ekspropriasjonserstatningsloven §8, jfr. granneloven §2, gir de grunnlag for erstatning. Det gis bare erstatning for den del av ulempene som overstiger tålegrensen.

Etter en samlet vurdering fastsettes erstatningen etter differanseprinsippet til kr 260000,-.

TAKSTNR. 10, GNR. 69, BNR. 59 I GJØVIK.

Eier: Gjøvik Baptistmenighet v/pastor Finn Torhus, Gjøvik

Eiendomsinngrepet:

Til riksveien erverves ca 350 m2.

Herredsrettens erstatningsfastsettelse:

1. Tap av grunn kr 85,- pr. m2.

2. Verdiforringelse kr 0,-.

3. Vedlikehold av støyskjerm kr 1000,-.

Post 3 er ikke omfattet av overskjønnet.

Spesielle skjønnsforutsetninger:

1. Vegvesenet setter opp 2 meter høy støyskjerm (absorberende) mot riksvegen.

Erstatningspåstand:

"1. Erstatning for verdiforringelse.

2. Staten v/Samferdselsdepartementet v/vegsjefen i Oppland tilpliktes å dekke sakens samtlige omkostninger for overskjønnet."

Erstatningsfastsettelse:

Saksøkeren aksepterer at tålegrensen etter granneloven §2 er overskredet og at erstatning forsåvidt skal fastsettes.

Grunnerstatningen menes å være fastsatt for høyt.

Saksøkte mener grunnerstatningen er riktig fastsatt og at ulempeerstatningen må bli betydelig.

Lagmannsretten skal bemerke:

Eiendommen er bebygget med et typisk husbankhus fra begynnelsen av 70-årene på ca 95 m2 grunnflate. Tomten er på ca 967 m2.

Gjøvik Baptistmenighet eier også naboeiendommen gnr. 69 bnr. 160 som er bebygget med et kirkebygg. Eiendommene danner en enhet. Saksøkte har bedt om at eiendommene sees under ett og saksøkeren har ikke hatt formelle innvendinger mot dette.

Erstatningen fastsettes etter differanseprinsippet, jfr. foran.

Erstatningen fastsettes til en sum. I likhet med herredsretten finner lagmannsretten at inngrepet ikke medfører tap av byggetomt. Det vises til herredsrettens begrunnelse og til at arealet ikke har egen adkomstmulighet. Støyberegningene viser at tålegrensen er overskredet og erstatning gis for dette.

Veivesenets beregninger angir utendørs støy i boligens 1. etasje til 57 dBA med støyskjerm og i 2. etasje 62,5 dBA. Den støysakkyndiges beregning ligger også her noe høyere. For kirkebygget foreligger ingen beregninger. Avstanden mellom bygningene er 8 meter. Lagmannsretten legger derfor til grunn at tålegrensen også her er overskredet, men i langt mindre grad fordi det er bebyggelse mellom kirken og den nye riksveien.

Bebyggelsen er imidlertid spredt slik at den ikke fungerer som en sammenhengende skjerm i tillegg til støyskjermen. Avstanden til den nye riksvei er noe lenger enn for bolighusets vedkommende.

Andre nærføringsulemper antas verken enkeltvis eller samlet å overstige det man må tåle i dette strøk.

Etter en samlet vurdering fastsettes erstatningen etter differanseprinsippet til kr 120000,-.

Avsavnsrente:

Grunnen er tiltrådt av saksøkeren pr. 1. november 1989. De saksøkte har krev på erstatning for det tap som lides ved at erstatningen ikke ble utbetalt pr. dette tidspunkt. Det er ikke opplyst om de saksøkte har lidt noe tap ut over rentetapet. Inntil en langsiktig plassering var funnet, antar lagmannsretten at de saksøkte ville satt erstatningen i bank på høyeste rente.

Erstatningen for rentetapet fastsettes etter dette til 11 % p.a. fra 1. november 1989 til betaling finner sted.

Saksomkostninger:

Overskjønnet er alene begjært av de saksøkte. Skjønnsloven §54a, første, annet og tredje ledd kommer derfor til anvendelse. Begge de saksøkte har oppnådd bedre avgjørelse ved overskjønnet og skal derfor tilkjennes erstatning for saksomkostninger. H.r.advokat Erik Bryn har innlevert omkostningsoppgave på kr 32000,-, hvorav salær utgjør kr 24000,-. Saksøkeren har i brev av 18. april 1990 bedt lagmannsretten vurdere nødvendigheten av det omfang saken har hatt og som kan begrunne salærkravet og utgiftene til juridisk utdrag. Lagmannsretten finner ikke at salærkravet ligger for høyt i forhold til hva som har vært nødvendig for å få saken betryggende utført, jfr. skjønnsloven §54 og tvistemålsloven §176, jfr. skjønnsloven §2. Det juridiske utdraget inneholder adekvate lovtekster, dommer, rettsbøker etc. uten at alt ble påberopt. Lagmannsretten finner at det fremlagte materiale ligger innenfor forsvarlig saksforberedelse til skjønnsforhandlingene, og at det ikke kan reises kritikk mot at det, slik prosedyren forløp, ble funnet unødvendig å påberope seg alt materialet. Lagmannsretten legger etter dette omkostningsoppgaven til grunn for erstatningsfastsettelsen.

Saksøkeren vil bli pålagt å dekke behandlingsgebyr og utgiftene til skjønnsmennenen. Disse forhold holdes derfor utenfor erstatningsbeløpet, som etter dette blir fastsatt til kr 32000,-.

Overskjønnet er enstemmig.

Slutning:

1. Staten v/Samferdselsdepartementet v/Vegsjefen i Oppland betaler erstatninger samt avsavnsrente som fastsatt i overskjønnet.

2. Staten v/Samferdselsdepartementet v/Vegsjefen i Oppland betaler til de saksøkte v/h.r.advokat Erik Bryn saksomkostninger med 32.000 -trettitotusen- kroner innen 2 -to- uker fra overskjønnets forkynnelse. I tillegg betaler Staten v/Samferdselsdepartementet v/Vegsjefen i Oppland de lovbestemte utgifter med overskjønnet, herunder utgiftene til skjønnsmennene.