LE-1988-647
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1989-11-14 |
| Publisert: | LE-1988-00647 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Dom av 14. november 1989 i ankesak nr. 647/88 hl.nr. 1054/88. |
| Parter: | Ankende part: Svein H. Nestegard og Sølvi Nestegard (Prosessfullmektig: H.r.advokat Gunnar Rohr Torp, Jevnaker). Motpart: Håkon C. Hansen og Gudrun Hansen (Prosessfullmektig: Advokat Rolf B. Nybakk, Nesbyen). |
| Forfatter: | Lagdommer H. Byrkjeland, formann. Lagdommer Nils Moe. Ekstraordinær lagdommer K.J. Hougen |
| Lovhenvisninger: | LOV-1821-08-17-§6, Skylddelingsloven (1909) |
Tvisten gjelder grunneiendomsretten til et havneområde - Hjalmeplasshavnen - gnr. 15 bnr. 18 i Hol. Området ligger i Grønlia på sørsiden av Holsfjorden. Grønlia har fra gammelt av vært en sameiestrekning tilhørende gårdene på sørsiden av fjorden, herunder Nestegard og Søndrol. Eierne av Nestegard, gnr. 9 bnr. 3 og Søndrol, gnr. 11 bnr. 2 er parter i nærværende sak.
Den 22. juli 1800 ble det inngått en delekontrakt for skogen i Grønlia. Kontrakten ble ikke tinglyst og er i dag ikke kjent.
Men den var tilstede da det 21. september 1844 ble avsluttet en havneutskiftning for det samme område. Utskiftningsdokumentet som ble tinglyst, er fremlagt i saken.
Håkon C. Hansen og Gudrun Hansen har som eiere av gnr. 11 bnr. 2 solgt fra sin skogteig i Grønlia et tomteareal til Hol kommune.
Tomtearealet ligger til dels innenfor grensene for Hjalmeplasshavnen, som Svein og Sølvi Nestegard har hjemmel til, og mener å være eiere av med en ideell halvpart. De har reist søksmål for å få dom for å ha grunneiendomsrett.
Ved Hallingdal herredsretts dom av 3. november 1988 ble Gudrun Hansen og Håkon C. Hansen frifunnet. Saksomkostninger ble ikke tilkjent.
Om saksforholdet vises ellers til herredsrettens domsgrunner og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.
Svein H. Nestegard og Sølvi Nestegard har i rett tid påanket herredsrettens dom til lagmannsrett og har nedlagt slik endelig påstand:
"1. Svein H. Nestegard og Sølvi Nestegard er grunneiere av gnr. 15, bnr. 18, Hjalmeplasshamnen.
2. Håkon C. Hansen og Gudrun Hansens salg av tomtefelt til Hol kommune kjennes ugyldig.
3. Håkon C. Hansen og Gudrun Hansen dømmes en for begge og begge for en, til å betale saksomkostninger til de ankende parter for herredsrett og lagmannsrett."
Håkon C. Hansen og Gudrun Hansen har tatt til motmæle og har nedlagt denne påstand:
"1. Herredsrettens dom stadfestes for så vidt gjelder slutningens punkt nr. 1.
2. Svein H. Nestegard og Sølvi Nestegard dømmes til å betale saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett."
Under ankeforhandlingen var partene representert ved prosessfullmektigene, og Svein og Sølvi Nestegard og Håkon C. Hansen møtte og ga forklaring. Det ble avhørt 2 vitner og foretatt dokumentasjon som fremgår av rettsboken. Videre var retten på befaring til det omtvistede område sammen med partene og prosessfullmektigene.
Svein Nestegard og Sølvi Nestegard har i det vesentlige gjort gjeldende:
De utleder sine rettigheter til Hjalmeplasshavnen fra havnedelingen i Grønlia i 1844, som også omfattet eiendomsretten til grunnen. Delingsdokumentet taler konsekvent om eiere, medeiere og eiendom. Det er mest nærliggende å tro at sorenskriveren som skrev dokumentet, brukte disse uttrykk i den vanlige betydning, såvel i rettslig som folkelig tale. Skogen var delt allerede i 1800, og delingen nå gjaldt de gjenstående rådigheter. Det er vist til Rt-1969-854 (s. 856) hvor Høyesterett legger ordbruken til grunn. Også andre forhold taler for at selve grunnen ble delt. Delingen av området skjedde på grunnlag av den gamle løbbelskyld, som var den tradisjonelle måte å dele eiendommer på. Videre sies det flere ganger i dokumentet at delingen skjedde på grunnlag av utskiftningsloven av 17. august 1821, som fastsatte full deling av fellesskap av jord og skog.
Lovens §6 fastsatte en straffeskatt for eiere som ikke sørget for full utskiftning innen en 8-årsperiode. Såvel ord og uttrykk som delingsgrunnlaget og henvisningen til loven av 1821 viser at man delte grunnen og ikke bare havnen.
Havnedelingen innebar en frivillig begrensning i havningen av hensyn til slåttene i området, som var særdeles viktige. De ga for til husdyrene og var dermed selve livsgrunnlaget i fjellbygdene i den tid. Havn og slåtter var langt mer verd enn skogen, som hadde liten betydning. Tømmersalg var dengang lite kjent i Hol, og i høyesterettssaken i 1928 (omtalt nedenfor) var det vitneprov om hvor lite skogen tidligere var verd. Skogen den gang var trolig mindre og mindre omfattende enn senere. Den sies nå å være 140-160 år gammel.
Det er vist til Robbestads artikkel i Lov og Rett 1963 65 flg., om at eiendomsretten følger den utskiftning som kommer sist. Dette er også lagt til grunn i høyesterettsdommen i 1969.
I nærværende sak er det derfor også i samsvar med teorien at eiendomsretten følger havneutskiftningen i 1844.
Skylddelingen i 1901 da Hjalmeplasshavnen ble utskilt fra Hjalmeplassen, bekrefter også at grunnen var delt. Det tales om "Havnemark", "Parsell", "Havnegang", "det nye Brug", og om den skyldsatte "Eiendom". Etter vanlig språkbruk må det være tale om eiendomsrett til grunn, og ikke bare en bruksrett til beiting.
Utskiftningen i 1920 gjaldt justering av skoggrensene som var fastsatt i 1800. Det er mulig at utskiftningsretten da mente at grunnen fulgte skogen, på bakgrunn av at skogen da var mer verd enn tidligere. Men denne utskiftning omfattet ikke Hjalmeplasshavnen, og fastsatte således ingen ny ordning for de skogteiger som berørte den. Hjalmeplassen og Hjalmeplasshavnen har sin egen historie uberørt av skogdelingene.
Når det gjelder rettsoppfatningen i Hol i eldre tid om eiendomsretten til skoggrunn, er det vist til en del vitneprov avgitt i forbindelse med en høyesterettssak, Rt-1928-728, mellom Hans Nestegard, Svein Nestegards far, og Staten, og hvor Staten som eier av skog ikke ble funnet å være eier av grunnen.
Vitneprovene gir uttrykk for den oppfatning at kjøper av skog i alminnelighet ikke ble eier av grunnen. Det understrekes også hvor viktig havn og beite var i forhold til skogen.
Fiskeutskiftningen i 1907 var ikke av særlig interesse for Hans Nestegard, da han hadde godt fiske lenger sør i fjorden.
Hans Nestegard mente i sin brukstid (1920-1970) at havneretten i Hjalmeplasshavnen også ga ham eiendomsrett til grunn. Det fremgår således av en håndgivelse av hans eiendommer på sørsiden av Holsfjorden til Knut Aufinset i 1930, og skyldsetningen av en parsell s.å. Videre fremgår det av at han i 1950 krevde erstatning som grunneier. Under ekspropriasjonsskjønnet vedrørende Hols-utbyggingen i 1942 krevde han erstatning som grunneier, i likhet med Olav Holshagen, som eide den andre ideelle halvdel av Hjalmeplasshavnen. At sistnevnte senere har skiftet standpunkt om eiendomsretten, er uten betydning. At Hans Nestegard ved kraftledningsskjønnet i 1953 krevde ulempeserstatning betyr ikke at han ikke anså seg som grunneier. Ved utparselleringen av hyttetomt fra gnr. 11 bnr. 2 i 1953 informerte han seg om at grensen for Hjalmeplasshavnen ikke ble overskredet. Da det i 1972 ble utskilt en tomt fra Einar Martinsens skogteig, protesterte de ankende parter. I 1975 innhentet de en uttalelse av 3. april 1975 fra advokat, sivilagronom Kristoffer Almås, som støttet det syn at dokumentene fra 1844 og 1901 viste at havnerettigheten ga eiendomsrett til grunnen.
Håkon C. Hansen og Gudrun Hansen har i det vesentlige anført: Deres eiendom Søndrol, gnr. 11 bnr. 2 ble tillagt en skogteig i Granlien (Grønlia) ved deleforretningen i 1800. Det man ved delingen hadde for øye var skogen, men eiendomsretten til grunnen fulgte med, slik det vanlige er ved skogdeling i Hallingdal. Havnen lå fortsatt i fellesskap og ble delt i 1844.
At delingsdokumentet taler om "eier" og "eiendom" må ikke tillegges for stor vekt, da disse betegnelser også ble brukt om bruksretter. Hovedbeføyelsen var skogsdrift. Det avgjørende er ikke ordbruken, men hva partene mente, jfr. Rt-1979-1309 (1313) og Rt-1982-1382 (1385). At delingen i 1844 skjedde på grunnlag av skylden - løbbel - er ikke avgjørende, da slikt delingsgrunnlag også ble nyttet for bruksretter. Det var naturlig å dele havnerett etter skyld. Utskiftningsloven av 1821 krevde full deling, men her var skogen allerede delt i 1800.
Dommen i Rt-1969-854 gjaldt et tilfelle da skogen var utskiftet, og gir ikke veiledning i denne sak. I 1844 delte man beitet for å verne slåttene, men selve slåttene ble ikke utskiftet.
Om ordbruken gjelder det samme for skylddelingsforretningen i 1901 som for delingsforretningen i 1844, at man ikke kan slutte at det er tale om grunneiendomsrett. Ord som "parcell", "bruk" o.s.v. ble også anvendt om bruksretter. Skylddelingsloven av 1909 benevner utskilte deler såvel av eiendomsrett som av bruksrett som "bruk". "Eget bruk" betyr bare eget gårds- og bruksnummer. En "parcell" kan omfatte kun del av en havnerett.
Ved en utskiftningsforretning for fiske i Holsfjorden i 1907-08 ble fiskerett anerkjent for alle gårdsbruk med skogteig som støtte ned til Holsfjorden. Dette tilsier at de som hadde skogteig ble ansett som grunneiere. Dette er det også bygget på ved jordskifterettens fastsettelse av en bruksordning for fiske i 1962.
Også ved utskiftningsforretningen for Grønlia i 1920-27, som gjaldt skogen, ble det bygget på at skogeierne var eiere av grunnen. Det tales således (forretningens side 15) om at grenselinjene forlenges utover stranden mot Holsfjorden "sålangt eiendomsretten for brukene antas å gå". Det fremgår også av de heltrukne delelinjer at det dreier seg om eiendomsgrenser.
Havnerett ble ikke ansett som eiendomsrett til grunn. Det uttales side 82-83 at "med de beskrevne delinger er skiftefeltet Granlien delt til full eiendom for de angivne loddeiere med den innskrenkning av eiendomsretten som er bestemt i den efter følgende beskrivelse vedkommende havnegangen". Det var ikke behov for å endre noe vedkommende Hjalmeplassen.
Også ved en utskiftning i 1914 i et nabosameie (Vestlien, Botterne og Lergrav) ble det lagt til grunn at skogeierne var grunneierne så langt skogen gikk. Det samme gjelder utskiftninger for Kvislalien og Kvislaåsen i 1966, øst for Grønlia, hvor spørsmålet om grunneiendomsrett er drøftet. Det er bygget på at det idag er den vanlige oppfatning i Øvre Hallingdal at skogeieren er grunneier selv i høyereliggende områder, dersom skogen er delt i teiger, og ingenting annet positivt er sagt.
Ved kraftledningsskjønnet i 1942 ble gitt erstatning til skogeierne som grunneiere. Hans Nestegard ble gitt erstatning for beite og lauvskog. Han påsto å eie grunn, men dette ble det ikke tatt stilling til, fordi mulig eiendomsrett ikke ville endre resultatet. Ved skjønn vedrørende Holsledningen i 1953-55 krevde Hans Nestegard bare ulempeerstatning for vei over Hjalmeplasshavnen, mens naboene på begge sider krevde erstatning for veigrunn. Dette tyder på at han ikke anså seg som grunneier. Han protesterte heller ikke da Hansens svigerfar Erik G. Søndrol i 1953 lot utskille og solgte en hyttetomt fra sin skogteig som grenser til Hjalmeplasshavnen. En av skjønnsmennene, Pål Myro, var nabo og kjent med forholdene. Ved skylddeling i 1972 fra en annen skogteig i Grønlia - eier Einar Martinsen - var en skjønnsmann nabo, og en annen skjønnsmann var Olav Holshagen - som er ideell medeier i Hjalmeplasshavnen. Ved begge skylddelinger må skjønnsmennene ha ment at det var eiendomsretten til grunnen som ble delt. Dette ble også lagt til grunn ved en grensegangssak om grensen i Grønlia mellom Søndrolgården gnr. 11 bnr. 1 og bnr. 2 i 1986. Sistnevnte bruk er de ankende parters eiendom.
Herredsretten har med rette bygget på rettsoppfatningen slik den er kommet til uttrykk i de fremlagte dokumenter. Oppfatningen støttes også av vitneprovene for lagmannsretten. Høyesteretts dommen i Rt-1928-728 gjelder et annet forhold enn i denne sak. Vitneprovene ga ikke uttrykk for annet enn det høyesterett da tok stilling til.
Avgjørende i nærværende sak er bruken og rettsoppfatningen.
Det er vist til Rt-1962-664 og Rt-1982-241.
Lagmannsretten bemerker:
For spørsmålet om eiendomsrettsforholdene i Grønlia er skogdelingen i 1800 og havneutskiftningen i 1844 av særlig interesse. Skogdelingsdokumentet, som ikke foreligger i dag, var til stede ved havneutskiftningen, og omtales som "contract av 22. juli 1800". Det fremgår at havneutskiftningen gjaldt samme areal, med samme grenser, som kontrakten av 1800. Om kontraktens innhold foreligger det ellers ikke nærmere opplysninger som kan gi veiledning i spørsmålet om grunneiendomsrett. De ankende parter har imidlertid fremlagt en annen "SkovdelingsContract", inngått 20. juli 1799, tinglyst 12. oktober s.å., inngått mellom 5 (6) gårdbrukere fra gårdene Hallingstad, Næstegard, Medhus og Kvammen, på nordsiden av Holsfjorden. Ved kontrakten delte disse eiere sin felles bjørkeskog i lia ovenfor gårdene opp til fjellet. Kontrakten er av interesse ved at de 3 førstnevnte gårder var med ved havneutskiftningen i 1844, og dermed også ved skogdelingen i 1800.
Det ligger nær å anta at sameierne hadde det samme syn på delingen av skogen i de to sameier, i hvert fall når det gjelder de grunnleggende spørsmål ved delingen. Av kontrakten av 1799 fremgår at det var en privat avtale mellom partene, uten medvirkning fra noen offentlig myndighet. Det er intet opplyst om delingsgrunnlaget, f.eks. om at dette var gårdenes innbyrdes skyld. Det fremgår at de enkelte skogområder ble delt for seg, slik at den enkelte skogeier fikk flere uavhengige skogteiger.
Til slutt i kontrakten uttales at delingen bare gjelder skogen og at "Marken og havne gangene forbliver fælles". Lagmannsretten kan vanskelig se at kontrakten kan forstås som noe annet og mer enn en bruksdeling for skogen. Det må regnes som sannsynlig at også kontrakten av 1800 for Grønlia må bedømmes på samme måte.
Til støtte for dette syn vises også til de generelle uttalelser om rettsoppfatningen som fremkom i vitneprov for Høyesterett i den nevnte sak i Rt-1928-728, bl.a. om at det tidligere var vanlig at en eide skogen og en annen eide grunnen med havn, jfr. således erklæring av 18. oktober 1926 fra Halvor J. Berg, og av 27. januar 1928 fra Paul T. Rue. Andre vitner uttalte at havn, slåtteland og lauvskog i eldre tid var mer verd enn gran- og furuskog.
Havneutskiftningen av 1844 har en annen karakter enn den nevnte skogdeling. Havnedelingen skjedde i rettslige former under ledelse av sorenskriveren; den hadde som delingsgrunnlag gårdenes skyld, og henviste til loven av 1821 som krevde full oppløsning av fellesskap. Dokumentet taler om eiere og eiendom, og intet i teksten tyder på at det bare er bruksrettsdeling det er tale om.
Delingsgrensene for skogen fra 1800 synes ikke tillagt noen betydning for fastsettelsen av havnegrensene. Derimot omtales slåttene, idet disse skulle være uberørt av havneutskiftningen:
"Enhver der i Lien har Slaatter som de fra Alders tid haver havt forbeholdes disse uden hensyn til at de samme måtte ligge i en annens Havnerom".
Lagmannsretten bedømmer havnedelingen som det siste trinn i oppløsningen av sameiet i Grønlia, idet man legger vekt såvel på ordbruken som delingsgrunnlaget og på henvisningen til kravet i loven av 1821 om fullstendig utskiftning. Havnedelingen må antas å innebære skifte av grunneiendomsretten. Til støtte for dette syn vises til Rt-1969-854 (s. 856) og til professor Robberstads artikkel i Lov og Rett 1963 65 flg.
Lagmannsretten bygger også på at på den tid det her er tale om, første halvdel av 1800-tallet, var utnyttelsen av utmarksstrekninger til for og beite klart viktigere enn skogsdrift av barskog, selv om forholdet etter hvert har endret seg ettersom tømmer fikk mer verdi. Det var derfor naturlig at eiendomsretten til grunn fulgte havneretten.
Ved utskiftningen inngikk Hjalmeplassen i 13. lodd som selvstendig bruk, og bruket ble tillagt et tilgrensende havneområde, med nærmere beskrevne grenser, mellom bruket og Holsfjorden. I følge bygdeboka "Holsboka" side 604 flg. var Hjalmeplassen opprinnelig en plass - Bergli - under gården Mehus, og ble etterhvert tillagt tilgrensende slåtter (Sveinsslåtta, Kjoseslåtta, Myreslåtta og Levorslåtta). Fra ca 1800 var Hjalmeplassen selveierbruk. Med henvisning til det som foran er sagt om havneutskiftningens rettslige innhold bygger lagmannsretten på at eieren av Hjalmeplassen også fikk eiendomsretten til det tillagte havneareal. Dette må anses bekreftet ved skylddelingen i 1901 for Hjalmeplassen - nå gnr. 15 bnr. 8. Det havneareal som var blitt tillagt Hjalmeplassen i 1844, ble da utskilt fra eiendommen som eget bruk med gnr. 15 bnr. 18 under navn Hjalmeplasshavnen. At det er tale om samme areal fremgår av grensebeskrivelsene. Ordbruken som er benyttet, som "det nye Brug", "Den skyldsatte Eiendom" og "Havnemark" tilkjennegir etter lagmannsrettens syn og uten rimelig tvil at det er eiendomsrett det er tale om.
Ankemotparten har bl.a. vist til utskiftningen i Grønlia i 1920-årene for å godtgjøre at etter rettsoppfatningen i Hallingdal følger eiendomsretten til grunnen eiendomsretten til skogen. Lagmannsretten bemerker at nevnte utskiftning gjaldt vestre del av Grønlia, og omfattet ikke Hjalmeplasshavnen som nå er omtvistet. Utskiftningen hadde således ingen innflytelse på rettsforholdene vedkommende denne eiendom. Forøvrig gir ikke det som er fremlagt for lagmannsretten om utskiftningen grunnlag for sikre slutninger med hensyn til synet på eiendomsretten til skog og til grunn. Utskiftningen ses å omfatte 25 særskilte matrikulerte eiendommer, de fleste benevnt som slått/plass, og utskiftningen resulterte i 17 forskjellige eiendomsteiger fordelt på 8 eiere. Det ble foretatt fullstendig skifte av slåtter, mark og innmark, og skog, og ble videre fastsatt en særskilt bruksordning for havn. Grensene ses i noen grad å bygge på tidligere skogteiger. Men at dette ved den fullstendige utskiftning på dette tidspunkt ble funnet hensiktsmessig, ser lagmannsretten ikke som et avgjørende bevis for at skogeierne tidligere hadde hatt grunneiendomsrett i sine skogteiger.
Heller ikke fiskeutskiftningen i Holsfjorden i 1907 gir grunnlag for sikre slutninger om grunneiendomsretten. Selv om skogeierne i Grønlia da ble ansett som fiskeberettiget er det etter lagmannsrettens skjønn ikke ensbetydende med at de ville blitt ansett som grunneiere i forhold til havneierne, om dette spørsmål hadde foreligget til avgjørelse. Lagmannsretten kan heller ikke se at Hans Nestegards opptreden ved denne anledning eller ved de nevnte skjønn i 1942 og 1955 gir grunnlag for å anta at han ikke mente seg eiendomsberettiget til Hjalmeplass havnen. Når det gjelder den rettsoppfatning som er kommet til uttrykk i Hallingdal jordskifteretts kjennelse av 5. august 1966, og som herredsrettens dom bygger på, legger lagmannsretten til grunn at den er av nyere dato. Det samme gjelder vitneprovene fra Pål P. Nedremyr (f. 1914) og Olav Holshagen (f. 1911). Denne oppfatning kan etter lagmannsrettens syn ikke rokke ved den rettstilstand som må antas etablert allerede ved delingene i 1800 og 1844.
De ankende parter må etter dette gis medhold i sin påstand om at de er grunneiere i Hjalmeplasshavnen, idet det er på det rene at deres rett bare omfatter en ideell halvdel. Tomtefeltet som ankemotpartene har solgt til Hol kommune ligger uomtvistet innenfor Hjalmeplasshavnens grenser. Salget kjennes ugyldig for så vidt gjelder de ankende parter.
Anken har ført frem, men saken har vært så tvilsom at hver av partene bør bære sine saksomkostninger såvel for herredsrett som lagmannsrett.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Svein H. Nestegard og Sølvi Nestegard er grunneiere av en ideell halvpart av gnr. 15 bnr. 18, Hjalmeplasshavnen, i Hol.
2. Håkon C. Hansens og Gudrun Hansens salg av tomtefelt fra Hjalmeplasshavnens grunn kjennes ugyldig i forhold til Svein H. Nestegard og Sølvi Nestegard.
3. Partene bærer hver sine saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett.