LE-1988-652
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1989-06-02 |
| Publisert: | LE-1988-00652 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Dom av 2. juni 1989 i ankesak nr. 652/88, hl. nr. 1063/88 A. |
| Parter: | Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Øyvind Solberg, Oslo). Motpart: Staten v/Justisdepartementet (Prosessfullmektig: Eidsivating statsadvokatembeter v/statsadvokat Bente Roshauw). |
| Forfatter: | Lagmann Christian Borchsenius, formann. Lagdommer Nils Erik Lie. Ekstraordinær lagdommer Finn Midtskaug |
| Lovhenvisninger: | LOV-1965-03-19-§1 |
Saken gjelder spørsmålet om vilkårene for å frita A for militærtjeneste av overbevisningsgrunner foreligger.
A er født xx.xx.1967 og er student ved Universitetet i X, der han for tiden studerer rettsvidenskap, grunnfag. Han møtte 6. april 1987 til militær førstegangstjeneste på Y fort, Z sjøforsvarsdistrikt, men ble dimittert samme dag etter å ha levert søknad om fritak fra militærtjeneste av pasifistiske grunner. Søknaden var begrunnet med at han "ikke kan godta noen som helst form for våpenopplæring, som har til hensikt å ta livet av noen som egentlig må oppfattes som mine naboer." Etter at søknaden var blitt oversendt politiet og A hadde avgitt forklaring, ble søknaden avslått av Justisdepartementet 22. juli 1987. Med utgangspunkt i uttalelser som A hadde kommet med i politiforklaringen, fant departementet at "mannskapet ikke har tenkt gjennom elementære problemstillinger i den grad at han kan sies å ha en fast og alvorlig pasifistisk overbevisning. De siterte uttalelser gir også grunn til tvil om mannskapets anførte overbevisning er av det absolutte innhold som loven krever for fritak". Da A ikke ville underskrive erklæring om at han var villig til å oppfylle sin militære tjenesteplikt, reiste politimesteren i Oslo ved stevning av 3. februar 1988 sak mot ham i samsvar med bestemmelsen i §5 i lov av 19. mars 1965 nr. 3.
Oslo byrett avsa 19. juli 1988 dom i saken med slik domsslutning:
"Betingelsene for å frita A for militærtjeneste etter §1 i lov av 19. mars 1965 nr. 3 er ikke til stede".
Saksforholdet for øvrig fremgår av byrettens domsgrunner og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.
A har påanket dommen og ved sin prosessfullmektig, advokat Øyvind Solberg, nedlagt slik påstand:
"Vilkårene for å frita A for militærtjeneste etter lov av 19. mars 1965 nr. 3 §1 er til stede."
Staten v/Justisdepartementet har ved Eidsivating statsadvokatembeter tatt til gjenmæle og har ved statsadvokat Bente Roshauw påstått byrettens dom stadfestet.
Under ankeforhandlingen avga A partsforklaring. Det ble avhørt 1 vitne, som er nytt for lagmannsretten. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.
A har om sin innstilling til å gjøre militærtjeneste, i hovedsak forklart:
Hans nektelse av å gjøre militærtjeneste skyldes at han anser menneskelivet for ukrenkelig. Han kan derfor ikke under noen omstendighet, når bortses fra personlig nødverge i en livstruende situasjon, tenke seg å ta liv. Denne oppfatning har han hatt helt siden han gikk i grunnskolen. Impulser som ledet han til denne oppfatning fikk han først og fremst gjennom massemedia. Han har aldri satt seg inn i noe av den pasifistiske litteratur som finnes og har heller ikke vært medlem av noen pasifistisk organisasjon eller andre organisasjoner/partier som stiller seg avvisende eller kritisk til militært forsvar. Den overbevisning han har, er han kommet frem til på helt selvstendig grunnlag. Han har således ikke vært utsatt for påvirkning fra andre, verken fra familie eller sin omgangskrets. Hans holdning har intet med det forhold å gjøre at Norge er medlem av NATO og derigjennom alliert med land som har atomvåpen.
A har videre som svar på spørsmål om hvordan han ville ha stilt seg eller stiller seg til bruk av våpen i visse tenkte situasjoner, svart med å vise til det prinsipp hans overbevisning er basert på, nemlig livets ukrenkelighet. Dette standpunkt gjelder i alle relasjoner. Han vil derfor verken kunne støtte frigjøringsbevegelser, delta i FN-styrkene eller delta i en militær motstandsbevegelse av noen art. Han kunne heller ikke tenke seg at han ville ha deltatt i organisert militært forsvar av landet etter okkupasjonen 9. april 1940, og han stiller seg avvisende overfor tanken om slik deltagelse i tilfelle av at landet på ny skulle bli angrepet. Det strider også mot hans overbevisning å gjøre militær sanitetstjeneste, da slik tjeneste inngår som ledd i forsvaret. Han er villig til å utføre siviltjeneste.
Etter hans oppfatning må det finnes andre midler til å svekke en angriper enn bruk av våpen, f. eks. sivil ulydighet. Han mener ellers, som en konsekvens av sitt syn, at det norske forsvar bør nedlegges.
Under prosedyren for lagmannsretten har As prosessfullmektig fremholdt at det ikke er tvilsomt at As overbevisning har det innhold som loven krever for fritak. Byretten har riktig lagt dette til grunn. Det er imidlertid en feil ved byrettens bevisvurdering og lovanvendelse når retten kom til at hans overbevisning ikke tilfredsstiller kriteriet "alvorlig". Det er her stilt for strenge krav.
Det taler ikke mot A at han i sin politiforklaring ga uttrykk for at han fant det vanskelig å sette seg inn i hypotetiske situasjoner, f. eks. hvordan han ville forholde seg til et mulig fiendtlig angrep. Etter å ha tenkt igjenom disse situasjonene, er hans presisjonsnivå blitt høyere, hvilket har ført til den avklaring som fremgår av hans forklaring nå. Det taler videre ikke mot fastheten i hans overbevisning at han ikke har diskutert sin pasifistiske innstilling med familie og venner eller at han ikke er eller har vært medlem av pasifistiske organisasjoner. Dette er ikke noe vilkår for fritak etter loven.
Hva byrettens dom angår, er det meget uklart hva det siktes til når det i denne heter at A "manglet noe av den umiddelbarhet og fasthet overfor konsekvensene av et pasifistisk grunnsyn som må forventes når overbevisningen skal oppfylle loven kvalitetskrav." Hva byretten konkret har bygget på, er umulig å si, idet den har nøyd seg med å vise til at A overfor enkeltspørsmål like gjerne søkte praktiske hensiktsmessighetsløsninger som moralbegrunnede løsninger. Det faktiske forhold var at A også i sin forklaring for byretten fastholdt det som er og har vært kjernepunktet i hans overbevisning helt fra skoledagene, nemlig livets ukrenkelighet i alle situasjoner, unntatt nødvergesituasjonen. Byrettens dom er derfor åpenbart uriktig.
Staten v/Justisdepartementet hevder at byrettens dom er riktig i resultat og begrunnelse.
Det bestrides ikke at As overbevisning formelt sett har det absolutte innhold som loven og rettspraksis krever. Overbevisningen har imidlertid ikke den styrke og fasthet som kreves. Han har helt siden han sendte inn sin søknad om fritak gitt forskjellige forklaringer. Dette gjelder spesielt de svar han har gitt på spørsmål om hvordan han ville stille seg ved bruk av våpen i visse tenkte situasjoner, jfr. hans politiforklaring, der han bl.a. ga uttrykk for at han vanskelig kunne sette seg inn i situasjonen. Hadde han hatt en grunnfestet pasifistisk holdning, burde man ha kunnet forvente klare svar på de spørsmål som ble stilt. Til dette kommer at han i politiforklaringen også trakk frem et moment av ikke-pasifistisk karakter, nemlig de ressurser som går til militære formål. Når det videre tas i betraktning at han ikke har drøftet pasifisme med noen i sin nærmeste omgangskrets og heller ikke har satt seg inn i litteratur omkring spørsmålet eller vært medlem av noen pasifistisk organisasjon, er det all grunn til å betvile alvoret i hans overbevisning. Det inntrykk man får, er at man står overfor en person som ikke ønsker å gjøre militærtjeneste ut fra rene hensiktsmessighetsbetraktninger, jfr. byrettens dom.
Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn byretten og skal bemerke:
Etter lov av 19. mars 1965 §1 skal den vernepliktige fritas for militærtjeneste hvis det er grunn til å anta at han ikke kan utføre slik tjeneste av noen art uten å komme i konflikt med sin alvorlige overbevisning. Hva som er grunnlaget for overbevisningen er ikke avgjørende, bare overbevisningens styrke og innhold viser at den er alvorlig. Den vernepliktiges standpunkt på tidspunktet for rettens prøvelse skal legges til grunn, likevel slik at varierende standpunkter tatt under sakens gang kan ha betydning for vurderingen av om han virkelig har den overbevisning han hevder å ha, og om den har slik dybde som er vilkåret for fritak. Bevisbyrderegelen er den samme som i straffesaker, jfr. for øvrig om de spørsmål som her er berørt, dom i Rt-1982-684.
Lagmannsretten vurderer As forhold med dette utgangspunkt, idet bemerkes at partene er enige om at innholdet av hans overbevisning idag tilfredsstiller loven krav. Lagmannsretten deler denne oppfatning, selv om det er så at det ved den helhetsvurdering som skal foretas, kan være vanskelig å holde noe helt skarpt skille mellom det styrkemessige og innholdsmessige aspekt ved hans overbevisning.
Lagmannsretten har innledningsvis kort gjengitt den hovedbegrunnelse A ga i sin søknad om fritak. Han var kommet frem til sitt standpunkt etter bl.a. å ha lært å kjenne andre folk med andre skikker ved å lese bøker og aviser og ha reist en del i utlandet. Han konkluderte sin søknad med at han ut fra sin overbevisning idag ikke kunne godta våpenopplæring "hvor det forventes at det skal tas liv av mennesker som meg selv. Og således slutte meg til all den terroren som finnes i verden idag."
I den politiforklaring han senere avga, fremkom lite nytt om hans standpunkt, bortsett fra at han utdypet bakgrunnen for dette ved å peke på den "skjeve ressursfordelingen som er blandt jordens befolkning, når man tenker på de enorme summer som blir brukt til militære formål. For at befolkningen i den tredje verden skal få gjennom sine menneskelige rettigheter, må det finnes andre fremgangsmåter enn våpenbruk." Når det gjelder de svar han overfor politiet ga på de spørsmål han ble stilt om hvordan han ville forholde seg (ha forholdt seg) i visse tenkelige situasjoner, var disse slik: Han ville ikke ha kunnet delta som væpnet nøytralitetsvakt, "selv om vi ikke hadde stått tilsluttet NATO" og han ville ikke kunne delta i FNstyrkene "og forsvare fred med våpen." Han fant det vanskelig å sette seg inn i en situasjon, der landet ble angrepet av en fiendtlig makt. Det samme gjaldt organisert geriljavirksomhet. I begge disse tilfellene fant han ikke å kunne gi noe entydig svar. I det brev han sendte Justisdepartementet med kommentarer til politirapporten etter å ha fått avslag på sin søknad (delvis gjengitt i byrettens dom), sier han at det er helt utelukket for ham å delta i organisert geriljavirksomhet. Hva angår spørsmålet om han vil være villig til å forsvare landet med våpen i hånd i tilfelle av et eventuelt angrep, uttaler han: "Det at det er et vanskelig spørsmål er kanskje noe upresist. Utgangspunktet mitt er at jeg ikke kan drepe eller vil drepe et annet individ. Med vanskelig for å sette seg inn i en slik situasjon menes at i en slik situasjon som et angrep på landet vårt vil det oppstå et slikt press på befolkningen at noen mennesker vil handle ytterst uvanlig. Utgangspunktet mitt slik som jeg tenker idag, er at jeg ikke vil drepe et menneske fordi jeg blir kommandert til det, eller i noen andre sammenhenger."
Det vil fremgå av As partsforklaring for lagmannsretten at han ut fra sitt syn på livets ukrenkelighet ikke under noen omstendighet kan tenke seg å delta i noen form for militær virksomhet. I det ytre dreier det seg således om et rent pasifistisk standpunkt som etter loven skulle føre til fritak for militærtjeneste. Spørsmålet er imidlertid om hans overbevisning er tilstrekkelig "alvorlig". Når det gjelder dette, har lagmannsretten vært i tvil. Det bemerkes i denne forbindelse at vedkommende polititjenestemann har anført i politirapporten at til tross for at A virket åpen og lett å komme i kontakt med "var det ikke mulig å få han til å utdype sitt pasifistiske grunnsyn noe mere presist ......." Slik hans forklaring for lagmannsretten er gjengitt foran, kan det synes som om han uttrykte seg presist under ankeforhandlingen. Dette er imidlertid ikke dekkende. A var helt presis med hensyn til sitt prinsipielle utgangspunkt, at han anser livet som ukrenkelig og at han derfor ikke kan tenke seg å drepe noen. Når det derimot gjaldt anvendelsen av prinsippet på praktisk tenkelige situasjoner, svarte han til dels uklart. Det måtte derfor stilles en rekke spørsmål i hvert enkelt tilfelle før det kunne fastslås hva hans standpunkt var. Dette tyder på at han ikke har tenkt igjennom de forskjellige relasjoner der hans angivelige overbevisning kunne ha vært satt på prøve. Det synes heller ikke som om han har vært særlig opptatt av å oppnå en mer teoretisk avklaring av sin holdning, f. eks. gjennom lesning av pasifistisk litteratur eller gjennom deltagelse i pasifistiske organisasjoner m.v. Dette er for så vidt overraskende hensett til hans bakgrunn.
På den annen side må det nevnes at retten fikk det inntrykk at A er ærlig og oppriktig. Videre peker man på at kjernepunktet i hans holdning, at livet er ukrenkelig, hele tiden under sakens gang har vært det samme, selv om det i søknaden og politiforklaringen ble nyttet andre ord.
Etter en samlet vurdering er retten etter dette under tvil kommet til at A har en alvorlig overbevisning i loven forstand. Han blir derfor å frita for militærtjeneste.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
Vilkårene for å frita A, født xx.xx.1967, for militærtjeneste etter lov av 19. mars 1965 nr. 3 §1 er til stede.