LE-1988-660
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1990-09-05 |
| Publisert: | LE-1988-00660 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Dom av 5. september 1990 i ankesak nr. 660/88 hl.nr. 1073/88. |
| Parter: | Ankende part: Lisette Nøhrlind (Prosessfullmektig: Adv. Torstein Trondsen, Gressvik). Motpart: Eidsvoll kommune v/ordføreren (Prosessfullmektig: Adv. Morten Arnesen, Årnes). |
| Forfatter: | Lagdommer Eva Nygaard Ottesen, formann. Ekstraordinær lagdommer Astrid Will Monsen. Byfogd Per Hauge |
| Lovhenvisninger: | Skatteloven (1911) §44, Tvistemålsloven (1915) §213, §42, §44A-5, §44A, §180 |
Saken gjelder hvilken inngangsverdi som skal legges til grunn for avskrivning på en personbil som Lisette Nøhrlind kjøpte i Tyskland, bragte inn i landet avgiftsfritt, og senere nyttet til utleie i Norge. Skattyteren mener at omsetningsverdien i Norge skal legges til grunn ved ligningen for inntektsåret 1985, mens Eidsvoll kommune har tatt utgangspunkt i en skjønnsmessig fastsatt kostpris i Tyskland.
Eidsvoll herredsrett avsa dom i saken den 5. september 1988. Dommen har slik domsslutning:
"1. Ligningen av Lisette Nøhrlind i Eidsvoll for inntektsåret 1985 stadfestes.
2. I saksomkostninger betaler Lisette Nøhrlind kr 9 400,- til Eidsvoll kommune innen 14 -fjorten- dager etter dommens forkynnelse."
Lisette Nøhrlind v/advokat Torstein Trondsen påanket herredsrettens dom ved ankeerklæring av 17. november 1988. Ved lagmannsrettens kjennelse av 20. februar 1989 ble hun gitt oppreisning for oversittelse av ankefristen. Hun har for lagmannsretten lagt ned slik endelig påstand:
"1. Ligningen av Lisette Nøhrlind for inntektsåret 1985 oppheves og hjemvises til ny behandling hvorved avskrivningsgrunnlaget for bilen fastsettes til omsetningsverdien i Norge.
2. Lisette Nøhrlind tilkjennes saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten."
Eidsvoll kommune har tatt til motmæle og lagt ned slik påstand:
"1. Eidsvoll herredsretts dom av 5. september 1988 stadfestes.
2. Eidsvoll kommune tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten."
Ankeforhandling ble holdt i Eidsvoll den 30. august 1990.
Lisette Nøhrlind møtte personlig og forklarte seg. Eidsvoll kommune var representert ved ligningssjefen. Han avga vitneforklaring og var også til stede under hele ankeforhandlingen i henhold til samtykke gitt etter tvistemålsloven §213, annet ledd. Videre hørte retten vitneforklaring fra Kurt Paulsen. Det ble foretatt dokumentasjon slik rettsboken viser.
Saksforholdet og partenes anførsler fremgår av herredsrettens dom og det som er sagt nedenfor.
Lisette Nøhrlind anker over herredsrettens lovanvendelse. Hun hevder at når avskrivningsgrunnlaget settes til hva bilen antas å ha kostet skattyteren ved kjøpet i Tyskland, tillagt utgifter ved tolldeklarasjonen, så ligger denne kjøpesum betydelig under den faktiske markedsverdi i Norge hvor bilen har vært anvendt til utleie i næring. Hun har ikke fått fradrag i leieinntektene for den verdiforringelse ved slit og elde som etter skatteloven §44 (1) litra c skal trekkes fra brutto leieinntekt.
Partene er enige om at bilens markedsverdi i Tyskland kan settes til NOK 152 000,-. Men når fru Nøhrlind i selvangivelsen for 1985 satte bilens inngangsverdi til kr 480 000,-, så var det et riktig uttrykk for bilens faktiske omsetningsverdi i Norge og hun kunne avskrive det hun ønsket inntil den fastsatte grense som da var 20%. At dette var bilens reelle markedsverdi i 1984 støttes av det faktum at bilen i 1986 ble solgt for kr 400 000,-.
Det avgjørende tidspunkt for verdifastsettelsen er 2. januar 1984 da bilen ble utleiet. Det er nå dokumentert at bilen ble tatt inn i Norge i slutten av 1983 og brukt privat før utleien, men dette er uten betydning. Det er heller ingen grunn til å sondre mellom bruk i næring eller annen skattepliktig virksomhet siden det i begge tilfeller foreligger skatteplikt.
Den ankende part vil hevde at loven uttrykk kostpris i dette tilfelle må settes lik markedsverdi. Det svarer til hva som gjelder i det omvendte tilfelle, nemlig når et driftsmiddel uttas til privat bruk. Det bestrides ikke at inngangsverdien ved avskrivning i alminnelighet skal settes lik den faktiske kjøpesum, men det er fordi denne da gir uttrykk for den reelle omsetningsverdi, noe som ikke er tilfelle her. Tilsvarende unntak fra vanlige regler finnes på mange områder, for eksempel ved arveovergang og gaver. Det ville ikke være mulig i slike tilfelle å få fradrag for verdiforringelse hvis man ikke opererte med markedsverdi. Skatteloven §44A om avskrivning inneholder en overskrift som angir hovedregelsen, nemlig at avskrivning av driftsmidler gjelder for verdiforringelse ved slit og elde m.m. og det forutsetter bruk av den reelle verdi = omsetningsverdien.
Det finne lite om dette i teori og praksis, men det vises til Magnus Aarbakke: Skatt på inntekt del I (1972) side 338-9 og del II (1975) side 180 og 188, Skatt på inntekt (1987) side 344-348, Fagernæs (1989) side 125, Gjems Onstad: Avskrivning (1984) side 126 og høyesterettsdom i Rt-1981-1137 samt herredsrettsdom i Utv. 1988 323. Konklusjonen blir at det er overensstemmende med gjeldende rett å fastsette inngangsverdien, altså avskrivningsgrunnlaget, til bilens omsetningsverdi ved overgang til skattepliktig virksomhet.
Eidsvoll kommune fremhever at tvistegjenstand utelukkende er tolking av uttrykket "kostpris" i skatteloven §44 A-5.
Kommunen fastholder at dette svarer til hva bilen kostet fru Nøhrlind i Tyskland.
Lagmannsretten må som herredsretten legge til grunn at bilen ble innført til Norge 2. januar 1984 som var den opplysning ligningsmyndighetene hadde frem til overligningsnemndas vedtak.
Selv om det nå er godtgjort at bilen kom over grensen før, er dette en ny opplysning som ikke kan tas i betraktning, jfr. høyesteretts dom i Rt-1988-539.
Skattyterens ligning for 1986 er også gjenstand for rettslig prøvning. Saken står for Eidsvoll herredsrett. Når Lisette Nøhrlind skattlegges for salgsgevinsten av bilen, skyldes ikke det at hun har gjort et godt kjøp i Tyskland, men at hun har utnyttet norske avskrivningsregler.
Ankemotparten er enig i herredsrettens dom, både i resultatet og i begrunnelsen.
Ligningen for 1984 la til grunn det Lisette Nøhrlind oppga.
Da ligningsmyndighetene fikk selvangivelsen for inntektsåret 1985 med vedlegg, derunder et utklipp fra et tysk motormagasin om prisene på Mercedes S, så man nærmere på saken og ba skattyteren opplyse kjøpesummen og sende kopi av kjøpekontrakt eller innførselspapirer. Kjøpesum ble ikke oppgitt og ligningsmyndighetene var da henvist til å foreta et skjønn. Det er nå opplyst at noen kjøpekontrakt ikke finnes. Skjønnet bestrides imidlertid ikke.
I skatteloven §44 A-5 står uttrykkelig henvist til "kostpris for driftsmidler." Dette peker direkte på den konkrete kostpris og det er uinteressant å spørre etter markedsverdien. Det innebærer at den som erverver et driftsmiddel til særdeles grunstig pris ikke har krav på at kostpris settes høyere enn hva tingen vitterlig kostet. Avskrivning skjer ut fra hva som legitimeres som utgift. Unntak gjelder for eksempel ved gavesalg, men det er unntaksregler og ikke relevant her, jfr. høyesteretts dom i Rt-1981-1137 flg. Der fikk skattyteren anledning til å oppregulere kostprisen, men bare så langt det forelå gavehensikt. Noe slikt forelå ikke her. Her er det spørsmål om bilens kostpris i Tyskland, noe annet utgangspunkt finnes ikke. Det spør likningsmyndighetene etter og til svar får de oppgitt bilens antatte markedsverdi. Når kostpris ikke opplyses, må likningsmyndighetene bruke de opplysninger som foreligger og forutsette at ved innkjøpet i Tyskland ble prisen stipulert tilsvarende markedsverdien der.
Det er et kunstgrep å snakke om markedsverdi/omsetningsverdi i Norge. Det er direkte uriktig å operere med den omsetningsverdi en tilsvarende bil har etter toll og avgiftsbetaling i Norge.
Hvis man skulle operere med norsk omsetningsverdi, måtte man trekke fra toll og avgifter fordi fru Nøhrlind ikke kunne realisere norsk omsetningsverdi frem til 1986 uten å etterbetale toll og avgifter.
Det er riktig at det i teorien finnes spredte uttalelser som berører problemet, men det den ankende part har vist til er unntak uten relevans. Kommunen viser til Aarbakke: Skatt på inntekt, 4. utg. (1990) side 325:
"I alminnelighet har skattyteren måttet foreta en investering for å erverve eiendelen. Da er det hans faktiske kostpris som bestemmer inngangsverdien. Men er eiendelen ervervet ved arv eller gave, må inngangsverdien bestemmes etter §42, annet ledd, og også ellers kan inngangsverdien bli å bestemme på annet grunnlag enn kostprisen."
Fr. Zimmer: Bedriftsbeskatning (1984) side 71 sier det er uklart hvordan avskrivbart beløp skal fastsettes i slike tilfeller:
"De to mest nærliggende alternativer er skattyters anskaffelsesverdi, eventuelt med fradrag for beregnete avskrivninger, og omkostningsverdien ved inntaket."
Rettspraksis har ikke behandlet spørsmålet.
Konklusjonen blir at ligninger er riktig. Den har basis i loven uttrykk. Reelle grunner tilsier en slik løsning, den har en viss støtte i teorien og den skaper et rimelig resultat.
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten og tiltrer den begrunnelse som der gis. Faktum er det samme som fremstilles i herredsrettens dom. Det er enighet om at de nye opplysninger om at bilen kom til Norge før 2. januar 1984 kan settes ut av betraktning. Det er uten betydning om det er et intervall mellom import og utleie. Lagmannsretten tar utgangspunkt i skatteloven §44 A-5 som direkte viser til kostpris og legger, i likhet med Aarbakke i den siterte uttalelse, til grunn at det menes faktisk kostpris. Det er denne som bestemmer inngangsverdien. All rimelighet og reelle hensyn taler for dette. Zimmers uttalelse trekker i samme retning. Det er ikke omsetningsverdien i Norge som skal legges til grunn for avskrivningen. Erverv ved arv eller gave er særtilfeller og man kan ikke slutte at tilsvarende regler som for slike unntak skal gjelde i nærværende tilfelle. Det ville i praksis føre til problemer. Også ved billig kjøp ville man da kunne hevde avskrivning på grunnlag av markedsverdi og ikke av reelle utlegg. Det ville for øvrig virke urimelig om man skulle legge markedsverdien i Norge til grunn - en verdi som er basert på blant annet hva det koster å importere en slik bil til Norge - når disse omkostninger ikke er betalt og bilen ikke brukes personlig slik den avgiftsfri innførsel antagelig forutsetter, men gjøres til gjenstand for utleie. Om en skattyter etter to år kan selge en slik bil her i landet uten å etterbetale toll og avgifter, er dette en fordel som har spesiell hjemmel og som ikke kan utvides ut over det som uttrykkelig er hjemlet. Etter dette blir herredsrettens dom å stadfeste.
Anken har ikke ført frem. Den ankende part pålegges å betale saksomkostninger for lagmannsretten i samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd. Ankemotpartens prosessfullmektig har fremlagt omkostningsoppgave som lyder på kr 12 000,- i salær samt omkostninger kr 300,-. Lagmannsretten har ikke noe å bemerke til oppgaven og legger denne til grunn.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Herredsrettens dom stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Lisette Nøhrlind til Eidsvoll kommune 12.300 -tolvtusentrehundrekroner innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av denne dom.