LE-1989-21

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse
Dato:	1989-02-23
Publisert:	LE-1989-00021
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Kjennelse av 23. februar 1989 i kjæremålssak nr. 21/1989, hl.nr. 66/1989.
Parter:	Kjærende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Tone B. Lundegaard). Kjæremotparter: 1. B 2. C 3. D 4. E (Prosessfullmektig: Advokat Sidsel B. Lindseth).
Forfatter:	1. Lagdommer Kåre Berg 2. Lagdommer Wilhelm Omsted 3. Lagdommer Eva Nygaard Ottesen
Lovhenvisninger:	Skifteloven (1930) §61, Skifteloven (1930), Domstolloven (1915) §158, §61

Det ble avsagt slik kjennelse:

Den 29. september 1988 ble det holdt skiftesamling i bo nr. 36/1988 i Asker og Bærum skifterett, Fs dødsbo av X. Det er 5 arvinger i boet, som alle er arvelaterens søsken. Samtlige arvinger var representert i skiftesamlingen.

Når det gjelder boets faste eiendom, ble det protokollert følgende:

"1. Utlegging/salg av boets faste eiendom. Spørsmålet om et krav om utlegging av boets eiendom skal utlegges til A ble diskutert. A trakk derunder tilbake sitt krav om å få overta eiendommen etter §61 annet ledd i skifteloven. Deretter ble vedtatt: Skifteretten gir advokat/eiendomsmegler i oppdrag å selge gnr. - -, bnr. - - - i X på det åpne marked til best mulig pris for boet. Høgste bud skal vedtas av skifteretten innen 14 dager fra det foreligger og etter at hver av arvingene har hatt høve til å uttale seg. Eiendommen må søkes solgt høsten 1988."

Den 25. november 1988 ble det avholdt ny skiftesamling i boet. Også denne gang var samtlige arvinger representert.

Fra protokollen gjengis:

"I. Godkjenning av bud. Det foreligger nå endelig bud på kr. 2720000,- for boets boligeiendom med klar finansiering. Det er reist tvil om godkjenning av budet. Advokat Cecilie Walnum hadde ordet til orientering om salgsoppdraget så langt.

A mener at han har krav på å få kjøpe boets eiendom. Han ble tilbudt å kjøpe eiendommen for høgste pris pr. idag kr. 2720000,-, men det ønskte han ikke. A ønsker å kjøpe husa på eiendommen med tomt. Dette ønsker ikke de øvrige arvingene.

Deretter ble A gitt frist til å søke oppreisning og påkjære vedtak i skiftesamling 20. september 1988 innen 14 dager fra idag.

Advokat Cecilie Walnum bes ta kontakt med høgste byder med sikte på at denne står fast ved sitt bud etter kjæremålsfristen er ute.

Kommer det ikke kjæremål avgjør skifteretten om det foreliggende bud skal godtas eller om det skal være en ny budrunde. Protokollen ble opplest. Det kom ingen merknader."

A v/advokat Tone B. Lundegaard innga den 7/12-1988 prosesskrift til Asker og Bærum skifterett. Prosesskriftet gjelder søknad om oppreisning for oversittelse av fristen til å påkjære vedtaket om å selge eiendommen til høystbydende.

Fra prosesskriftet gjengis:

"Som grunnlag for begjæringen om oppreisning vil A prisipalt hevde at forsømmelsen ikke kan legges han til last.

A har under skifterettens behandling av dødsboet ikke vært representert ved advokat. Som legmann oppfattet han ikke vedtaket og skifterettens protokollasjon av dette som en rettslig beslutning som han måtte anvende rettsmidler mot, dersom han ikke aksepterte vedtaket.

Etter at A mottok utskrift fra skiftesamlingen avholdt den 29. september 1988, hevder han å ha gjort skiftedommeren muntlig oppmerksom på at han ikke godtok at eiendommen skulle selges til utenforstående, og at han fortsatt fastholdt sitt krav om å få utlagt eiendommen etter skifteloven §61, annet ledd.

A trodde som legmann at han dermed hadde gjort det nødvendige.

Subsidiært hevder A at særlige omstendigheter taler for at han bør gis oppreisning, og at forsømmelsen ikke er forsettelig.

A hevder bestemt at han ikke har frafalt krav på få utlagt eiendommen til seg. Hans krav her står fortsatt ved makt. Skifterettens protokollasjon beror her på en misforståelse. Hans mulighet til å få en domstol til å vurdere hans juridiske rettigheter etter skifteloven §61, annet ledd, bør ikke avskjæres som følge av en misforståelse av et vedtak og en protokollasjon av dette under en skiftesamling.

A ble under skiftesamlingen ikke gjort oppmerksom på de rettslige konsekvenser av protokollasjonen og vedtaket.

Av denne grunn bør hans rett til å påkjære vedtaket ikke avskjæres.

Under henvisning til det ovenstående nedlegges på vegne av A slik påstand:

Begjæring om oppreisning tas til følge."

Den 7/12-88 innga advokat Lundegaard kjæremålserklæring til Eidsivating lagmannsrett. Fra kjæremålserklæringen gjengis:

"A hevder at han ikke har frafalt krav på å få utlagt eiendommen til seg etter skifteloven §61, annet ledd i skiftesamling den 29. september 1988.

Skifterettens protokollasjon her beror på en misforståelse.

A har aldri godtatt at eiendommen skal selges på det åpne marked.

Vedtaket i skiftesamlingen av 29. september 1988 må oppheves fordi den kjærende part som er en av arvingene mener å ha krav på natural utlegg. Han må ha rett til å få dette krav prøvet rettslig. Det fremkommer ikke av protokollen fra skiftesamlingen at han er orientert om sin muligheter til å reise tvist. På denne bakgrunn var det ikke grunnlag for et vedtak med innhold som nevnt. A hevder at vedtaket på denne bakgrunn må bli å oppheve.

Dersom lagmannsretten finner å ha hjemmel bes den vurdere den kjærende parts krav om å få utlagt eiendommen til seg etter skifteloven §61, annet ledd. I denne relasjon påberoper A seg at gode grunner taler for at han skal få utlagt eiendommen til seg. Han viser til at han er avdødes sønn, og den eneste av arvingene som er følelsesmesssig knyttet til eiendommen.

Eiendommen har vært hans barndomshjem, og han ønsker å flytte tilbake til eiendommen og bosette seg der. Han ønsker å bo på eiendommen resten av sitt liv. Han ønsker videre å beholde eiendommen innen familien for seg selv og sine etterkommere.

Det vises til at rettspraksis har tillagt arvingens følelsesmessige tilknytning til eiendommen vekt ved vurderingen av om "gode grunner" etter §61, annet ledd er til stede.

Ingen av de andre arvingene krever eiendommen utlagt til seg. Årsaken til at de øvrige arvinger motsetter seg at den kjærende part får utlagt eiendommen til seg synes kun å være grunnet på rene økonomiske betraktninger.

Rettspraksis synes å vise at Høyesterett har vært lite villig til å anse økonomiske årsaker alene, tilstrekkelig til å si at det foreligger rimelig grunn til å motsette seg at en annen arving får naturalutlegg. Det vises til Rt-1984-552 og da i særdeleshet 556. På vegne av A nedlegges slik

Påstand:

1. Vedtaket i skiftesamling i Fs dødsbo den 29. september 1988 oppheves.

2. Eiendommen gnr. - -, bnr. - - - i X tilhørende Fs dødsbo utlegges til A til skiftetakst.

3. Magnus Johnsen tilkjennes saksomkstninger med kr. 1500,-."

De saksøkte arvinger v/advokat Sidsel B. Lindseth innga den 22. desember 1988 prosesskrift til skifteretten. Fra prosesskriftet gjengis:

"Saksøkte kan vanskelig se at forsømmelsen med hensyn til oversittelse av frist ikke kan legges saksøker til last. Under forhandlingen i skifteretten 29. september 1988 ble de forskjellige alternativer med hensyn til boets faste eiendom nøye gjennomgått. Saksøker fikk en uførlig redegjørelse og orientering om sine rettigheter til naturalutlegg etter skifteloven §61, annet ledd som kunne hindre at eiendommen ble solgt på det åpne marked. Dette fremgår av følgende protokollasjon fra skiftesamlingen:

"Spørsmålet om et krav om utlegging av boets eiendom skal utlegges til A ble diskutert. A trakk derunder tilbake sitt krav om å få overta eiendommen etter §61 annet ledd i skifteloven."

Ingen andre arvinger hadde på dette tidspunkt fremsatt krav om å få overta eiendommen etter skifteloven §61, annet ledd. Den naturlige konsekvens ble da at eiendommen ble utlagt til salg på det åpne marked, jfr. skifteloven §61 første ledd, da saksøker trakk sitt krav om naturalutlegg tilbake.

Etter den diskusjon og redegjørelse som var fremme på skiftesamlingen, kan det ikke høres med at A ikke tilstrekkelig fikk redegjort for sine muligheter for å hindre salg av eiendommen.

Av sakens dokumenter fremgår intet om at saksøker igjen ønsker å fremsette krav om utlegg etter skifteloven §61, annet ledd før i skiftesamling 25. november 1988. Det kan derfor synes som om saksøker først i ettertid har bestemt seg for å forsøke å få omgjort vedtaket om salg av eiendommen.

De andre 4 arvingene vil dessuten hevde at det ikke foreligger "særlige grunner" for naturalutlegg for saksøker etter skifteloven §61 annet ledd, subisidært at de i alle tilfelle har rimelig grunn til å motsette seg naturalutlegg.

Det må også legges vekt på at de andre arvingene har tilbudt saksøker å overta eiendommen ved å tre inn i høyeste bud. Saksøker har avslått dette.

Saksøkte kan heller ikke se at det for øvrig foreligger særlige omstendigheter som taler for oppreisning.

Etter domstolsloven §158, annet ledd påstår saksøkte seg tilkjent saksomkostninger ved behandling av oppreisningsbegjæringen.

Dersom saksøker skulle få medhold i sin påstand vedlegges tilsvar i kjæremål til Eidsivating lagmannsrett.

Under henvisning til det ovenstående tillater jeg meg på vegne av saksøkte å nedlegge slik påstand:

1. Begjæringen om oppreisning tas ikke til følge.

2. Saksøkte tilkjennes saksomkostninger med kr. 1000,-."

Den 22. desember 1988 innga advokat Lindseth dessuten tilsvar til den kjærende parts kjæremålserklæring. Fra tilsvaret gjengis:

"Kjæremotparten godtar ikke at skifterettens protokollasjon angående salg av gnr. - -, bnr. - - - i X på det åpne marked i skiftesamlingen 29. september 1988 beror på en misforståelse, og at den kjærende part ikke er orientert om mulighetene til å reise tvist. Av protokoll fra skiftesamling 29. september 1988, vedlegg 1 til kjæremålserklæring, fremgår at som pkt. 1 ble "Utlegging/salg av boets faste eiendom" behandlet. Det siteres:

"Spørsmålet om et krav om utlegging av boets eiendom skal utlegges til A ble diskutert. A trakk deretter tilbake sitt krav om å få overta eiendommen etter §61 annet ledd i skifteloven."

Denne protokollasjon og kjæremotpartens bekreftelse av det som skjedde på skiftesamling, underbygger at spørsmålet om utlegging av eiendommen og reising av tvist etter skifteloven §61 annet ledd ble nøye diskutert. Det hevdes fra kjæremotpartens side at kjærende part ble orientert både om rettsmidler og om prosedyren ved krav om naturalutlegg etter skifteloven §61, annet ledd. På bakgrunn av den diskusjon og orientering som ble foretatt i skiftesamlingen, var det naturlig å fatte et vedtak med innhold som nevnt.

På denne bakgrunn hevdes det fra kjæremotparten at kjæremålet ikke kan tas til følge. Subsidiært vil det bli hevdet at vedtaket i Asker og Bærum skifterett oppheves, og at saken hjemvises til behandling i Asker og Bærum skifterett.

Det kan ikke sees at lagmannsretten har hjemmel til å vurdere den kjærende parts krav til å få utlagt eiendommen til seg etter skifteloven §61, annet ledd. Under et kjæremål vil ikke partene bli gitt anledning til å redegjøre tilstrekkelig for sitt syn slik at en forsvarlig saksbehandling kan skje. Det rette vil derfor være å hjemvise saken til Asker og Bærum skifterett.

Da den kjærende part har redegjort for de faktiske omstendigheter og begrunnelse for å kreve eiendommen utlagt til seg etter skifteloven §61, annet ledd, finner jeg det naturlig å redegjøre noe for kjæremotpartens syn.

Det vil i en eventuell tvist vedrørende utlegging av eiendommen etter skifteloven §61 annet ledd bli hevdet at den kjærende part ikke har særlige grunner for å kreve eiendommen utlagt til seg. Kjærende part er født i 1912 og er nå således 76 år. Han har ikke bodd på eiendommen som er hans barndomshjem siden begynnelsen av 1930-årene. Avdøde overtok eiendommen etter foreldrene da disse døde i 1954. Den følelsesmessige tilknytning som det påstås at den kjærende part har, er ikke større enn det enhver person har til sitt barndomshjem. Det vises her til RG-1987-1134 og da i særdeleshet side 1139, hvor det for naturalutlegg av eiendom kreves ytterligere tilknytning utover alminnelig identitets- og slektsmessig tilhørighetsfølelse til eiendommen. En slik arbeids- og følelsesmessig tilknytning til eiendommen som det legges vekt på i Rt-1984-552, finnes ikke i dette tilfellet.

Det vil også bli hevdet at kjæremotparten har rimelig grunn til å motsette seg at det kjærende part får naturalutlegg. Alle søsknene vokste oppe på den aktuelle eiendom. Kjæremotparten E bodde på eiendommen frem til 1954 og har etter dette stadig hatt tilknytning til eiendommen. At noen av kjæremotpartene ikke har krevet eiendommen utlagt til seg etter skifteloven §61, annet ledd, skyldes vel heller at de ikke mener det er riktig at en av arvingene får en fordel fremfor den annen.

Dessuten legges det vekt på at den kjærende part har fått tilbud om å tre inn i høyeste bud på kr. 2720000,-. noe den kjærende part ikke har ønsket. Eiendommen er ved skiftetakst taksert til kr. 2230000,-. Det er således en differanse på nærmere kr. 500000,- mellom høyeste bud på det åpne marked og skiftetakst.

Bevis: Gjenpart av skiftetakst av 23. august 1988 - vedlegg 1.

I dette tilfellet vil det videre bli hevdet at den uforholdsmessige store økonomiske fordel som et utlegg til skiftetakst vil innebære, også gjør at de øvrige arvingene har rimelig grunn til å motsette seg naturalutlegg for den kjærende part. I de tilfellene rettspraksis tidligere ikke har lagt avgjørende vekt på eventuell øknomisk fordel, har retten presumert at skiftetakst vil ligge rundt omsetningsverdi. I dette tilfellet er det påvist at salg på det åpne marked vil gi nærmere kr. 500000,- mer i boet, og retten kan ikke unngå å legge vekt på dette argument.

På vegne av kjæremotparten tillater jeg meg å nedlegge slik påstand:

Prinsipalt:

1. Vedtaket i skiftesamling i Fs dødsbo den 29. september 1988 stadfestes.

2. Kjæremotparten tilkjennes saksomkostninger med kr. 1500,-.

Subsidiært:

1. Vedtaket i skiftesamling i Fs dødsbo den 29. september 1988 oppheves, og saken hjemvises til Asker og Bærum skifterett.

2. Kjæremotparten tilkjennes saksomkostninger med kr. 1500,-."

Ved skifterettens kjennelse av 3. januar 1989 fikk A oppreisning for oversittelse av kjæremålsfristen. Saksomkostninger ble ikke tilkjent.

I skifterettens premisser er det uttalt blant annet at arvingene i de to første skiftemøtene ble orientert om forutsetninger og vilkår for en loddeiers høve til å kreve utlagt boets boligeiendom etter §61 annet ledd i skifteloven. Det er i kjennelsen videre uttalt at saksøkeren i første skiftemøte meldte en viss interesse for å overta eiendommen, men at kravet i det andre skiftemøtet ikke ble opprettholdt og at salg i det åpne market ble vedtatt.

I skifterettens premisser heter det videre blant annet at det selvsagt ikke kan utelukkes at A ikke har oppfattet de opplysningene som ble gitt og det som ble protokollert, og at han i så fall vel heller ikke har vært klar over at han kunne påkjært vedtaket i skiftesamlingen den 29. september 1988 om salg av eiendommen.

Det bemerkes at skifterettens kjennelse er avsagt av den samme dommer som administrerte de to skiftesamlingene.

Lagmannsretten skal bemerke:

Spørsmålet om eiendommen skal selges eller om den skal utlegges til A er kommet i en ny stilling etter at skifteretten har gitt oppreisning for fristoversittelse. Lagmannsretten finner å måtte legge til grunn at A i skiftesamling 29. september 1988 ikke frafalt sitt krav på å få utlagt eiendommen til seg etter skifteloven §61 annet ledd. Det fremgår ikke av skifterettens protokollasjon at A ble tilstrekkelig orientert om sine muligheter til å få spørsmålet om naturalutlegg rettslig prøvet. Han har selv bestridt at det var tilfelle, og skifteretten har i sin kjennelse av 3. januar 1989 lagt til grunn det ikke kan utelukkes at han ikke har oppfattet de opplysninger som ble gitt og det som ble protokollert. På denne bakgrunn finner retten at vedtaket om at eiendommen skal selges til høystbydende blir å oppheve og hjemvise til ny behandling for skifteretten.

Spørsmålet om eiendommen skal utlegges til A under skiftet kan ikke avgjøres av lagmannsretten under behandlingen av dette kjæremål.

Skifteretten har ikke tilkjent saksomkostninger for så vidt angår saken vedrørende oppreisning. I medhold av domstolsloven §158 annet ledd, skulle A ha vært tilpliktet å dekke motpartenes saksomkostninger. Skifterettens kjennelse er ikke påkjært, og lagmannsretten vil da ikke ha adgang til å omgjøre skifterettens avgjørelse.

I kjæremålssaken er kjæremotpartenes subsidiære påstand tatt til følge. Kjæremotpartene tilkjennes saksomkostninger i henhold til domstolsloven §158 annet ledd. Beløpet settes til kr. 1500,-, som er i overensstemmelse med oppgave.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

1. Vedtaket i skiftesamling den 29. september 1988 om salg av boets faste eiendom til høystbydende oppheves og hjemvises til ny behandling ved skifteretten.

2. A tilpliktes å betale saksomkostninger for kjæremålssaken til B, C, D og E med tilsammen 1 500 - ettusenfemhundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelse av lagmannsrettens kjennelse.