Rt-1984-552
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1984-04-27 |
| Publisert: | Rt-1984-552 (137-84) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Dom 27. april 1984 i l.nr. 62/1984 |
| Parter: | 1. A og 2. B (advokat Ulf-Einar Staalesen - til prøve) mot C (h.r.advokat Anders Rekve). |
| Forfatter: | Halvorsen, Schweigaard Selmer, Michelsen, justitiarius Ryssdal |
| Lovhenvisninger: | Skifteloven (1930) §61, Tvistemålsloven (1915) §172, §174, §180, Skifteloven (1930) |
Dommer Halvorsen: Saken gjelder tvist mellom loddeiere om rett etter skifteloven §61, annet ledd annet punktum til naturalutlegg i dødsbo.
Arvelateren, D, døde den 25. mars 1981. Han var født xx.xx.1920 av ugifte foreldre, E og C. C bestred farskapet, men ble ved rettskraftig dom av Jæren herredsrett av 17. september 1920 kjent å være far til barnet. E giftet seg noe senere med F og fikk med ham datteren B i 1922 og sønnen A i 1929. D vokste opp i denne familien sammen med sine halvsøsken. Han brukte navnet D, selv om det etter hans død viste seg at han aldri var blitt adoptert av F. Dette faktum ble avdekket etter at C meldte seg som arving i boet etter D. Offentlig skiftebehandling ble åpnet den 28. juli 1981. Halvsøsknene A og B bestred C's arverett, og han bestred på sin side A's krav på å få utlagt på sin lodd boets faste eiendom for skiftetakst. For det tilfelle at C skulle bli anerkjent som arving, fremsatte A og B subsidiært krav på vederlag for den arv D hadde fått utbetalt etter F på lik linje med sine halvsøsken. Det ble reist skiftetvist om disse krav, og tvisten ble av skifteretten besluttet overført i søksmåls former.
Jæren skifterett - feilaktig benevnt herredsrett - avsa 17. mars 1982 dom som ukorrekt er kalt kjennelse, med slik domsslutning:
«1. C ansees som arving i bo nr. 25/81 - D's dødsbo av X.
2. Boets faste eiendom gnr. 3 bnr. 22 og 23 i X selges til høystbydende i medhold av skifteloven §61 første ledd.
3. C frifinnes for øvrig.
4. A og B tilpliktes innen 2 - to - uker fra kjennelsens forkynnelse å erstatte adv. Kåre Vierdal hans omkostninger med kr. 6750,- - sekstusensyvhundreogfemti kroner -, således at de hefter for en halvpart av dette beløp hver.»
A og B anket til Gulating lagmannsrett som den 13. desember 1982 avsa dom med denne domsslutning:
«1. Herredsrettens dom stadfestes for så vidt den er påanket - det gjelder punktene 1, 2 og 4 i herredsrettens domsslutning.
2. Som erstatning for saksomkostninger for lagmannsrett betaler A og B en for begge og begge for en kr. 8000,- - kroneråttetusen 00/100 - til C.
3. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.»
Dommen er avsagt under dissens, idet én lagdommer fant at boets faste eiendom burde utlegges til A for skiftetakst.
A og B har påanket dommen til Høyesterett for så vidt angår kravet om naturalutlegg. De har godtatt skifterettens avgjørelse av vederlagskravet og lagmannsrettens stadfestelse av C's arvekrav, slik at disse krav nå er rettskraftig avgjort.
Om saksforholdet og partenes tidligere anførsler vises til skifterettens og lagmannsrettens avgjørelser. For Høyesterett er saken som nevnt begrenset til å gjelde spørsmålet om hvorvidt boets faste eiendom skal utlegges til A for skiftetakst, eller om den skal selges til høystbydende. For øvrig fremtrer saken i faktisk henseende for Høyesterett i samme skikkelse som for lagmannsretten. Til bruk for Høyesterett er det avholdt bevisopptak hvor partene har avgitt partsforklaring, og det er tatt imot forklaring fra 5 vitner, hvorav ett er nytt for Høyesterett. Det er fremlagt noen få nye dokumenter av mindre betydning som jeg ikke finner grunn til å komme nærmere inn på.
De ankende parter, A og B, har for Høyesterett sluttet seg til den begrunnelse som lagmannsrettens mindretall har gitt for det resultat de mener er det riktige. I tillegg har de særlig understreket at B støtter sin brors krav, selv om hun ikke har noe økonomisk å oppnå ved dette. De har videre fremhevet at de spesielle forhold som knytter seg til C's arvekrav må tillegges betydning ved vurderingen av spørsmålet om A har gode grunner for å kreve naturalutlegg. Det anføres at det resultat lagmannsrettens flertall er kommet til, er svært urimelig, og at det nettopp er et slikt resultat naturalutleggsbestemmelsen i skifteloven §61 tar sikte på å forhindre. De ankende parter har videre pekt på at selv om A er uføretrygdet og ikke lenger selv kan arbeide på bruket, driver hans eldste sønn som snart fyller 17 år, gården med hønsehold og høydyrking. Sønnen er interessert i å overta bruket og boets eiendom på ca 40 dekar som tilleggsjord som vil gjøre driften mer rasjonell. Endelig pekes på at konsesjons- og forkjøpsreglene ved salg på det åpne marked vil kunne føre til at eiendommen blir utlagt som tilleggsjord for andre eiendommer til en pris som ikke fører mer penger inn i boet enn en overtagelse for skiftetakst ville gjøre.
A og B har nedlagt slik påstand:
«1. Den faste eiendom gnr. 3 bnr. 22 og 23 i X, tilhørende bo nr. 26/81 - D's dødsbo av X, utlegges til A til skiftetakst.
2. C dømmes til å betale sakens omkostninger for herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett.»
C har henholdt seg til lagmannsrettens dom og den begrunnelse flertallet har gitt, og har ellers - noe mer utdypet - anført det samme som for lagmannssretten. Han har også pekt på at A på grunn av sin helsesituasjon ikke vil komme til å drive gården, og at det er høyst usikkert om hans sønn vil overta, at det da ikke er noe spesielt behov for naturalutlegg, og at saken for begge parter i realiteten kun dreier seg om økonomiske verdier. C hevder at han har en arvings fulle rettigheter, herunder retten til å sikre rettferdig oppgjør av sin halvpart i boet gjennom salg av den faste eiendom som er boets langt største aktivum.
C har nedlagt slik påstand:
«1. Gulating lagmannsretts dom stadfestes i den utstrekning den er påanket.
2. A og B tilpliktes in solidum å betale saksomkostninger til C for Høyesterett.
3. Av saksomkostninger for herredsretten tilkjennes 15% rente pro anno fra 17. mars 1982, og av saksomkostninger for lagmannsretten samme rentesats fra 13. desember 1982, og tilsvarende rente av saksomkostninger for Høyesterett regnes fra avsigelsen av Høyesteretts dom.»
Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsrettens mindretall.
D vokste opp hos E og F helt på lik linje med sine halvsøsken og ble betraktet som sønn av F både hjemme og ute. På samme måte som D selv, ble halvsøsknene etter hvert klar over at F ikke var D's biologiske far, men de regnet - slik som naboer og andre i egnen gjorde - med at D var adoptert av F. - Jeg nevner at i publikasjonen Norges bebyggelse - herredsbind Rogaland søndre del, er under D's bruk oppgitt at hans foreldre var E og F. Videre kan nevnes at D, sammen med sine halvsøsken, etter morens død i 1961 ble oppført på F's uskiftesøknad i rubrikken «Livsarvingene (adoptivbarn)» og ikke i rubrikken for «Avdødes særkullsbarn», og at D og hans halvsøsken etter F's død i 1968 ved privat skifte delte arven seg imellom som helsøsken. - Forholdet mellom søsknene var meget godt. - C, som er født i 1899, og en tid var ringforlovet med D's mor, ble som foran nevnt, ved dom 17. september 1920 kjent å være far til D. C hadde minimal eller ingen kontakt med sønnen D og betalte ifølge skifterettens dom kun bidrag frem til 1927 «i uskyldig omfang».
Som påpekt i Høyesteretts dom i Rt-1978-1513 er hovedregelen i skifteloven §61 fortsatt den at boets eiendeler skal selges dersom noen loddeier krever det. Bestemmelsen i paragrafens annet ledd annet punktum er en unntaksregel som pålegger den som krever å få overta bestemte eiendeler i boet, å påvise at han har «gode grunner» for sitt krav, så fremt noen medarvinger motsetter seg det. Først hvis det godtgjøres å foreligge gode grunner for kravet om naturalutlegg, blir det tale om en interesseavveining hvor det ytterligere kreves at den protesterende medarving ikke skal ha «noen rimelig grunn . . . til å sette seg mot det». Den som krever naturalutlegg, må godtgjøre vesentlig mer enn interesseovervekt for å vinne frem.
Før jeg går over til nærmere å behandle de «gode grunner» som de ankende parter påberoper seg, vil jeg knytte en bemerkning til en uttalelse i Lødrup: Materiell skifterett, 6. utgave side 202, som har vært påberopt under prosedyren, og som lyder: «Tanken bak regelen er å hindre de «særlig støtende resultater» som salgsregelen kan medføre». Uttrykket «særlig støtende resultater» er imidlertid hentet fra Ot. prp. (1968-69) nr. 36 side 121, hvor det i forslaget til lovtekst var brukt uttrykket «sterke grunner». Justisnemnda påpekte i Innst. O. XIX - 1970-71 side 18 at «sterke grunner» etter nemndas mening burde byttes ut med «eit litt svakare uttrykk», og «gode grunner» kom inn i lovteksten isteden.
D kjøpte sitt bruk gnr. 3, bnr. 22 og 23 i X i 1946. Bruket er på ca 40 dekar. Fra krigens dager hadde D drevet med gris i hønsehuset på «hjemmegården», F og E's bruk, gnr. 32, bnr. 10 og 15 i Y, hvor han og halvsøsknene vokste opp. - De to brukene ligger dels inntil, dels nær grensen mellom Y og X kommuner, og de ligger nær hverandre. Korteste avstand mellom brukene var den gang 50-70 meter. - Fra 1946 til 1952/53 bodde D fortsatt på «hjemmegården» inntil han hadde bygget hus på det nye bruk. Fra «hjemmegården» ryddet han også sin nye eiendom. A var med på nybrottsarbeidet, og sammen ryddet de ca 20 dekar. - Det er ikke opplyst om ytterligere areal er oppdyrket. - A hjalp sin halvbror videre med gårdsarbeidet, med å grave ut kjelleren på våningshuset og med å bygge låve.
I 1954 overtok A «hjemmegården». D hjalp ham i 1955 med å sette opp ny låve der. De to låvene ble satt opp samme år. Til driften av gårdene hadde de traktor og «hyppeutstyr» sammen, og de hjalp hverandre gjensidig med gårdsdriften.
A giftet seg i 1966 med sin nåværende kone G. Hun eide eiendommen gnr. 3 bnr. 261 i X på 2 dekar som grenser både til A's og D's eiendommer. Derved fikk A og D også felles grense mellom sine bruk. Samarbeidet med gårdsdriften fortsatte, og det var hele tiden god kontakt mellom D's og A's familie. D forble ungkar.
Etter dette må jeg legge til grunn at A har en sterk arbeidsmessig og følelsesmessig tilknytning til den eiendom som broren D etterlater seg. Han ønsker nå å slå dette bruket sammen med sin egen eiendom til en enhet som da blir på ca 60 dekar. Med den geografiske beliggenhet de to eiendommer har, vil det iallfall for A og hans familie være en betydelig fordel at de kan drives som én driftsenhet. - Om dette vil være den beste jordbrukspolitiske løsning, lar jeg stå hen.
Nå er det så at A's helse sviktet for ca 6 år siden. Etter den tid har han ikke kunnet drive sin nåværende eiendom på samme måte som før, og han vil heller ikke personlig kunne drive en eiendom på ca 60 dekar. Men A's eldste sønn som snart fyller 17 år, har i de senere år drevet med hønsehold og høydyrking. Sønnen går på handelsskole og er i tillegg dreng på en nærliggende gård. Når han er ferdig med handelsskolen, skal han gå på jordbruksskole. A har opplyst at det er meningen å overlate den sammenslåtte eiendom til sønnen, og jeg må legge til grunn at sønnen er kommet så langt i sin utvikling at overtagelsesplanene er realistiske. Jeg kan under disse omstendigheter ikke finne at A's krav på naturalutlegg svekkes ved at han på grunn av sin helsetilstand ønsker å overlate det samlede bruk til sin eldste sønn.
Ut fra en samlet bedømmelse av de faktiske forhold som jeg har redegjort for, er jeg kommet til at A har gode grunner for å kreve at eiendommen utlegges til ham etter skifteloven §61 annet ledd annet punktum.
Jeg kan ikke se at C har rimelig grunn til å motsette seg A's krav på naturalutlegg. Han gjør ikke selv krav på naturalutlegg. Slik jeg har oppfattet ham, er det her rent økonomiske betraktninger som ligger til grunn. Han anfører at skiftetakster erfaringsmessig ligger lavere enn det man kan oppnå ved salg utad, og at et rettferdig arveoppgjør kun kan sikres gjennom et salg etter hovedregelen i skifteloven §61. Til dette vil jeg for det første bemerke at Høyesterett i Rt-1973-1391 og Rt-1981-513 har innskjerpet at skiftetakster i saker av denne karakter skal fastsette eiendommens omsetningsverdi på taksttidspunktet. I nærværende sak vil dette tidspunkt ligge så nær utlodningstidspunktet som det praktisk er mulig, idet takst først blir å avholde når kravet om naturalutlegg er rettskraftig avgjort og boet kan sluttes.
Sluttelig vil jeg bemerke at slik forholdet ligger an i denne sak, vil jeg finne det støtende om C skulle kunne hindre at boets eiendom ble utlagt til A. D ble plutselig revet bort i en alder av 61 år, og det ligger i sakens natur at han ikke kan ha tenkt seg muligheten av at C skulle øve innflytelse på spørsmålet om disponeringen av den eiendom han etterlot seg.
Etter dette finner jeg at A må gis medhold i sitt krav om naturalutlegg.
Anken har ført frem, og C bør etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 annet ledd, jfr. §172 første ledd, ilegges saksomkostninger for alle retter for så vidt angår tvisten om retten til naturalutlegg. Imidlertid har han i de to tidligere instanser vunnet saken for så vidt angår kravet på arverett og for skifteretten også vederlagskravet. For skifterett og lagmannsrett anser jeg da saken dels vunnet, dels tapt, hvorfor hver av partene må bære sine egne saksomkostninger i medhold av tvistemålsloven §174 første ledd. Saksomkostninger blir derfor bare å ilegge for Høyesterett.
Advokat Staalesen har fremlagt lovbestemt omkostningsoppgave som for Høyesterett beløper seg til kr. 31100, hvorav kr. 13000 er utlegg. Saksomkostninger for Høyesterett fastsettes overensstemmende hermed til kr. 31000.
Jeg stemmer for denne dom:
1. Den faste eiendom gnr. 3 bnr. 22 og 23 i X, tilhørende D's dødsbo, utlegges A til skiftetakst.
2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler C til A og B i fellesskafødt xx.xx.00 - trettien tusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.
Dommer Skåre: Jeg er kommet til samme resultat som herredsretten og lagmannsrettens flertall og vil bemerke:
På samme måte som førstvoterende legger jeg til grunn at A og D hjalp hverandre med deler av gårdsdriften, og at de hadde noe jordbruksredskap felles. Jeg kan imidlertid ikke se at dette samarbeid - som for øvrig nå må ligge en del år tilbake i tiden - kan være nok til å si at det foreligger «gode grunner» i forhold til skifteloven §61 annet ledd annet punktum. Noen tilleggsmomenter av betydning foreligger etter min mening ikke. Det kan således ikke ha betydning at det synes å ha vært et alminnelig godt forhold mellom A og D. Jeg kan ikke finne holdepunkter for at det fra A's eller D's side har vært noen forutsetning om at A skulle overta D's eiendom etter hans død. Her kommer for øvrig også det inn at A i flere år har vært syk og ikke har kunnet drive sin egen jord. Den omstendighet at A har en sønn som nærmer seg voksen alder og opplyses å ha interesse for jordbruk, kan etter min mening heller ikke ha noen særlig betydning.
Den omstendighet at ankemotparten ikke har hatt noen personlig kontakt med avdøde, bør etter min mening ikke telle ved vurderingen.
Da jeg etter domskonferansen vet at jeg er i mindretall, former jeg ingen konklusjon.
Dommer Schweigaard Selmer: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Halvorsen.
Dommer Michelsen og justitiarius Ryssdal: Likeså.
Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.
Av lagmannsrettens dom: (lagdommerne Arnt Haarberg, Einar Solberg og justitiarius Arne Rørosgaard): - - -
Ankemotpartene har videre hevdet at herredsretten har tatt feil når den ikke har funnet at A i medhold av skifteloven §61 annet ledd, 2. punkt burde få boets faste eiendom utlagt til seg. Det hevdes at der er gode grunner for at eiendommen burde utlegges til A. D kjøpte eiendommen i 1946 og A overtok sitt bruk i 1955. Disse to eiendommer ligger like i nærheten av hverandre og de to hjalp hverandre gjensidig med gårdsdriften. A hjalp også D med å bygge uthusbygninger på D's bruk. I 1966 giftet A seg med G som eiet den mellomliggende eiendommen på ca 2 da. Derved kom A's bruk til å bli umiddelbart nabobruk til D og mulighetene er da til stede for å drive disse eiendommer som ett bruk. Det vil i tilfelle bli et bruk på vel 60 da. hvilket ville være en rasjonell størrelse for et gårdsbruk. Det pekes også på at der mellom arvingene ikke er noen konkurranse om å overta eiendommen idet ankemotparten C har erklært at han selv ikke vil ha eiendommen. Han har bare en økonomisk interesse i at den selges til høystbydende, idet C hevder at eiendommens omsetningsverdi vil være høyere enn en eventuell skiftetakst. Videre peker A på at selv om han selv er arbeidsufør, har han barn som vil kunne overta og drive bruket. Alt i alt hevdes det således å være gode grunner som taler for at eiendommen utlegges til ham.
På den annen side hevdes det at C ikke har noen rimelig grunn for å motsette seg at eiendommen utlegges til A. C selv er gammel og vil ikke kunne drive bruket. Han har som nevnt foran bare en erklært økonomisk interesse i at eiendommen selges til høystbydende, men denne anførsel er irrelevant idet en riktig avgitt skiftetakst etter gjeldende regler skal tilsvare omsetningsverdien. Hvor vidt det i praksis kan bli en forskjell mellom omsetningsverdi og skiftetakst kan ikke tillegges rettslig betydning - det vises til dommer i Rt-1978-1513 og Rt-1981-513. - - -
Når det gjelder spørsmålet om der er gode grunner for at eiendommen skal utlegges til A, peker C på at A selv er arbeidsufør og således selv ikke kan drive eiendommen. Om A senere tenker å overføre eiendommen til sine sønner så er det i tilfelle bare for å skaffe dem en økonomisk gevinst. For øvrig hevdes det at om de tre omtalte bruk skal slåes sammen, så er dette en jordbrukspolitisk vurdering som ikke hører hjemme under skifteloven domene.
Videre pekes det på at det ifølge lovteksten kreves «gode grunner» og det er da ikke tilstrekkelig med en vanlig interesseavveining. Man må ha noen bestemte konkrete grunner å vise til. I samme forbindelse pekes det på at A er flyttet fra sin egen eiendom og bor på hustruens bruk. Verken A eller hustruens bruk drives, idet dette er ulønnsomt. Endelig hevdes at A's kone G har annen virksomhet som hun lever av.
På den annen side hevder C at han har rimelig grunn til å motsette seg at eiendommen utlegges til A. Ved at eiendommen selges til høystbydende vil man få realisert boets verdier, og eiendommen er en vesentlig del av dette bo. Derved vil man også få gjennomført skifteloven intensjon, nemlig en likedeling av midlene. Partene i denne sak står temmelig likt, hevdes det, og i realiteten er det ikke disse loddeiere i boet, men neste generasjon som søker å fremme sine krav. Det har imidlertid liten interesse og er uten rettslig relevans.
Endelig peker C på at A allerede har to hus og driftsbygning til disposisjon - noe han ikke har bruk for. Men under enhver omstendighet er det unødvendig å utlegge eiendommen til A fordi han kan kjøpe denne tilbake når den selges fra boet til høystbydende og han vil da være i den situasjon at der ikke kreves konsesjon for å overføre eiendomsretten til ham. Han må riktignok oppfylle bo- og driveplikt, men det vil han under enhver omstendighet måtte oppfylle. - - -
Utleggsretten: I dette spørsmål har lagmannsretten delt seg i et flertall og et mindretall. Flertallet, lagdommer Haarberg og byrettsjustitiarius Rørosgaard kommer også i dette spørsmål til samme resultat som herredsretten og tiltrer dennes premisser for såvidt det gjelder spørsmålet om der er gode grunner - eller ikke - for å utlegge eiendommen til A.
Foranlediget av prosedyren for lagmannsretten bemerker flertallet videre at den ikke finner at spørsmålet om en sammenslåing av de tre bruk har betydning for avgjørelsen. Lagmannsretten har neppe grunnlag for å vurdere om det er rasjonelt med en slik sammenslåing og flertallet er enig med ankemotparten i at det er en vurdering som må foretas av vedkommende jordbruksmyndighet. Vurderingen hører neppe hjemme under et skifteoppgjør.
Etter foranstående er det for flertallet ikke nødvendig å komme inn på spørsmålet om C har noen rimelig grunn til å motsette seg et utlegg til A.
Lagmannsrettens mindretall, lagdommer Solberg, finner dog under noen tvil å burde ta anken til følge for så vidt. Bevisførselen for lagmannsretten viser at der har vært en sterk følelsesmessig tilknytning mellom A og avdøde D og dermed også mellom A og angjeldende eiendom. Således har A hjulpet til med arbeidet på D's bruk, og har også vært med å reise driftsbygningen på bruket. Eiendommene ligger tett ved hverandre og er nå direkte sammenknyttet etter at A gjennom ekteskapet med hustruen G overtok en mindre eiendom som ligger i mellom. Ved sammenslåing ville dette bli et brukbart gårdsbruk, og alt i alt finner mindretallet da at der er gode grunner for å utlegge eiendommen til A for skiftetakst.
Videre finner mindretallet at ankemotparten C ikke har rimelig grunn til å motsette seg et slikt utlegg. C har selv erklært at han ikke personlig er interessert i bruket og at det er kun økonomiske betraktninger som ligger til grunn for hans krav om at eiendommen på skifte skal selges til høystbydende. Det er imidlertid på det rene at skiftetakst - etter gjeldende rett - skal tilsvare full omsetningsverdi, og C vil da ikke behøve å tåle noen reduksjon av sin arvelodd om eiendommen utlegges til skiftetakst. Noen annen grunn er ikke påberopt fra C's side. - - -