LE-1989-276 (1)
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1989-11-09 |
| Publisert: | LE-1989-00276 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kjennelse av 9. november 1989 i kjæremålssak nr. 276/89 hl.nr 809/1989 |
| Parter: | Den kjærende part: A (Prosessfullmektig: Ingen) Kjæremotpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Jens B. Heggemsnes) |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Einar M. Olsen, formann 2. Lagdommer Johannes Smit 3. Lagdommer Anders Bøhn |
| Lovhenvisninger: | Domstolloven (1915) §163a, Tvistemålsloven (1915) §170, Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §255, §261, §179, §175, §180, §2 |
Det ble ble avsagt slik kjennelse:
B ved sin prosessfullmektig advokat Jens B. Heggemsnes begjærte 10 mai 1988 overfor Strømmen namsrett arrest for 219.260 kroner i As konti i diverse banker. I sak D-22/1988, som omhandlet arrestbegjæringen for så vidt gjaldt de krav som ikke knyttet seg til dom i sak A16/1988 mellom partene ved Strømmen herredsrett, avsa Strømmen namsrett 11 mai 1988 beslutning der B ble gitt arrest i As konto i ABC-bank, samt mulige konti i DnC, Christiania Bank og Kreditkasse, Fokus bank og Bergen Bank med til sammen 156.148 kroner. Videre ble A dømt til å betale 1.250 kroner i saksomkostninger. Beslutningen ble truffet uten at saksøkte var underrettet.Arrest ble gitt for skyldig bidrag mai måned 1988 med 1.300 kroner, bidrag fra juni 1988 til 1 juli 1994 med 101.470 kroner, samt renter, krav etter skifteoppgjør og framtidige saksomkostninger med vel 50.000 kroner.
A som bor i Frankrike gjorde gjeldende at arresten var ulovlig. Namsretten besluttet å avgjøre spørsmålet om arresten skulle oppheves, på grunnlag av det skriftlige materialet som forelå, idet ingen av partene begjærte muntlige forhandlinger.
Namsretten avsa 24 februar 1988 kjennelse med slik slutning:
"1. Begjæringen fra A om opphevelse av arrestbeslutningen av 11. mai 1988 tas ikke tilfølge.
2. I saksomkostninger betaler A innen 14 - fjorten - dager til B kr. 750,- - syvhundreogfemti 00/100."
Kjennelsen ble sendt rekommandert til As adresse i Frankrike 1 mars 1989. Lagmannsretten legger til grunn at den rekommanderte sendingen ble hentet 6 mars 1989 av en person som A hadde gitt fullmakt til å hente posten for seg. A fikk kjennskap til avgjørelsen 9 mars 1989. I skriv poststemplet 23 mars 1989 påkjærte A kjennelsen.
I brev 29 mars 1989 skrev namsretten at A måtte innbetale 780 kroner i gebyr for kjæremålssaken. Hvis gebyret ikke var mottatt innen 14 april 1989, ville kjæremålserklæringen bli ansett som ikke innkommet. Lagmannsretten legger til grunn at A 13 eller 14 april 1989 sendte namsretten en ferdig utfylt postgiroinnbetalingsblankett, adressert til Strømmen sorenskriverembete, på 780 kroner til dekning av gebyr i kjæremålssaken. A henviste til at det var tatt arrest i hans konti i Norge, og at dette var hans eneste mulighet til å betale gebyret.
Namsretten mottok brevet med postgiroblankett den 17 april 1989, og i brev 21 juli 1989 gjorde retten A oppmerksom på at gebyret skulle vært innbetalt til retten innen den frist som var satt, 14 april 1989. Etter namsrettens oppfatning måtte kjæremålet anses som ikke innkommet. A opprettholder kjæremålet. Han gjør gjeldende at kjæremålserklæring er innkommet og betaling foretatt i tide, subsidiært begjærer han oppreisning for oversittelse av fristene. Han gjør gjeldende at arresten er ulovlig og må oppheves.
B gjør ved sin prosessfullmektig i tilsvar gjeldende at både rettsmiddelerklæring og betaling er avgitt for sent, og at det ikke er grunnlag for å gi oppreisning.
Lagmannsretten antar at kjæremålet er erklært i rett tid.
Namsrettens kjennelse er ikke forkynt for A i medhold av domstolsloven §163a om postforkynnelse, men synes å være forkynt underhånden gjennom rekommandert sending, jf domstolloven §179. Lovlig forkynnelse etter denne bestemmelsen har imidlertid ikke skjedd, jfr domstolloven §179 tredje ledd. Lagmannsretten legger imidlertid til grunn at A fikk kjennskap til kjennelsen 9 mars 1989. Kjæremålet, som er poststemplet 23 mars 1989, er da i tide.
Som påpekt av namsretten følger det av tvistemålsloven §170 annet ledd annet punktum at når retten har satt frist for betaling av gebyr, må betalingen være kommet inn til retten innen fristen. Namsrettens brev av 29 mars 1989 til A kan ikke forstås slik at retten har ment å fravike denne bestemmelsen. A har derfor betalt gebyret for sent.
Det er adgang til å gi oppreisning for fristoversittelsen.
Lagmannsretten antar at det i og for seg kunne være gode grunner for å gi oppreisning i dette tilfellet. Regelen i §170 annet ledd annet punktum kan med dagens betalingssystemer virke urimelig, og det var på bakgrunn av namsrettens brev ikke så lett for A å forstå hva fristen innebar. Videre kunne det tale for oppreisning at As angrep på arrestkjennelsen i hvert fall delvis finnes velgrunnet. Det er i dette tilfellet gitt arrest for krav som først forfaller i 1990-årene, og dette synes lite forenlig med bestemmelsen i tvangsfullbyrdelsesloven §255 første ledd, der det heter:
"Den ret som er erhvervet ved arrest paa gods, gaar tapt, hvis ikke utlæg i godset er gjort og dækning begjært inden et aar efter arresten."
Lagmannsretten finner likevel ikke grunn til å gi oppreisning, idet det følger av nevnte bestemmelse at arresten fastsatt i namsrettens beslutning 11 mai 1988, opprettholdt ved namsrettens kjennelse 24 februar 1989, er gått tapt. Det foreligger ingen opplysninger om at det er tatt utlegg i As konti og begjært tvangsfullbyrdelse, og retten legger til grunn at så ikke er skjedd. A har dermed ikke noen rettslig interesse i å få kjæremålet behandlet, og det er ikke grunn til å gi oppreisning.
A har anledning til å begjære namsrettens kjennelse for at arresten oppheves, jfr tvangsfullbyrdelsesloven §255 siste ledd.
Saksomkostningsspørsmålet må avgjøres etter tvistemålsloven §180 annet ledd jf §175 jf tvangsfullbyrdelsesloven §2.
Da A satte fram kjæremålet, var ettårsfristen etter tvangs fullbyrdelsesloven §255 første ledd ennå ikke ute, og han hadde på dette tidspunkt rettslig interesse i å få kjæremålet behandlet. Lagmannsretten må derfor prejudisielt prøve om kjæremålet ville ha kunnet ført fram, jf Rt-1970-1535.
Som nevnt ovenfor antar lagmannsretten at A ville fått oppreisning, og at arresten til del ville blitt opphevet.
Retten legger også vekt på at kjæremålssaken er bortfalt fordi saksøkeren etter det som er opplyst ikke har fulgt opp arrestsaken. Nærværende kjæremålssak kan ikke antas å ha vært til hinder for at B forfulgte saken videre i samsvar med tvangsfullbyrdelsesloven §255 første ledd. Etter dette antar lagmannsretten at Vidar A bør tilkjennes saksomkostninger i samsvar med tvistemålsloven §175 annet ledd, jf §180 annet ledd. A må anses som "saksøker" i forhold til denne bestemmelsen.
A har oppgitt sine utgifter til 1.975 kroner uten gebyr.
En part vil bare unntaksvis ha krav på utgifter med egen sak, men A må antas å ha hatt ekstraordinære utgifter, og tilkjennes etter omstendighetene saksomkostninger for lagmannsretten med 1.800 kroner, av dette er 780 kroner gebyr.
Ettersom kjæremålet avvises, kan lagmannsretten ikke prøve namsrettens saksomkostningsavgjørelse.
A har i tillegg krevet 106.000 kroner i erstatning for ulemper og tap saken har påført ham. Slikt krav om erstatning må imidlertid eventuelt reises i medhold av tvangsfullbyrdelsesloven §261.
Kjennelsen er enstemmig. Slutning:
1. Kjæremålet avvises.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Jane Anne B til A 1.800 - ettusenåttehundrekroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelsen.