LE-1989-278
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1990-12-14 |
| Publisert: | LE-1989-00278 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | LE-1989-00278 D Dom av 14. desember 1990 i ankesak nr. 278/89, hl.nr. 473/89. |
| Parter: | Ankende part: Milly Vestheim (Prosessfullmektig: Advokat Jan Krohn, Oslo). Motpart: Gustavsens Auto AS (Prosessfullmektig: Advokat Arild Karlsen, Fredrikstad). |
| Forfatter: | Lagdommer Hans Petter Lundgaard, formann. Lagdommer Johannes Smit. Lagdommer Wilhelm Omsted |
| Lovhenvisninger: | Kjøpsloven (1907) §54, §42, Tvistemålsloven (1915) §174, §180 |
Høsten 1985 besøkte Einar Fredriksen salgsmessen "Sjøen for alle". Fredriksens hensikt var å finne en turbåt som også var velegnet til lystfiske og som han kunne bruke i fellesskap med sin samboer, Milly Vestheim. På messen kom han i kontakt med Bjørn Kolstad som representerte Gustavsens Auto AS - heretter kalt Gustavsen - og som forhandlet båter av typen Master 740. På vegne av Milly Vestheim inngikk Einar Fredriksen den 23. september 1985 avtale med Gustavsen om kjøp av en Master 740 med hard-top med Janmar motor på 66 HK og diverse utstyr etter nærmere spesifikasjon. Salgssummen, til sammen kr 314824,- ble betalt i flere deler og slik at restbeløpet ble gjort opp i forbindelse med levering i Fredrikstad den 26. oktober 1985. I tiden som fulgte etter leveringen påpekte Fredriksen en del feil og mangler ved båten og det utstyr som hadde fulgt med. Den 30. juni 1987 ble det fremsatt krav om hevning av kjøpet, idet Fredriksen på Milly Vestheims vegne gjorde gjeldende at båten var beheftet med en rekke alvorlige feil og mangler som hadde medført kontinuerlige problemer med bruken siden levering fant sted. Gustavsen avviste kravet som ubegrunnet.
Ved stevning av 18. november 1987 reiste Milly Vestheim sak mot Gustavsen med påstand om rett til å heve kjøpet. Gustavsen påsto seg for sitt vedkommende frifunnet. Fredrikstad byrett avsa den 1. mars 1989 dom i saken med slik domsslutning:
"1. Saksøkte Gustavsens Auto AS frifinnes.
2. Saksøkeren Milly Vestheim dømmes til innen 2 -to- uker å erstatte saksøkte dennes utgifter til advokat Arild Karlsen med kr 27000,- -kronertjuesjutusen 00/100-."
Milly Vestheim har i rett tid påanket dommen og har ved sin prosessfullmektig, advokat Jan Krohn, for lagmannsretten nedlagt slik endelig påstand:
"Prinsipalt:
Gustavsens Auto AS dømmes til å betale til Milly Vestheim kr 166098,- med tillegg av 15 % rente p.a. av kr 306098,- fra 30. juni 87 til 29. desember 1989 og av påstandsbeløpet fra 30. desember 1989 til betaling skjer.
Subsidiært:
Gustavsens Auto AS dømmes til å betale som prisavslag til Milly Vestheim et beløp fastsatt etter rettens skjønn oppad begrenset til kr 100000,-.
I begge tilfeller:
Milly Vestheim tilkjennes sakens omkostninger for begge retter."
Gustavsens Auto AS har tatt til motmæle og har ved sin prosessfullmektig, advokat Arild Karlsen, nedlagt slik påstand:
"1. Byrettens dom stadfestes.
2. Gustavsens Auto AS tilkjennes sakens omkostninger for lagmannsretten."
Ankeforhandling ble holdt den 20. og 22. november 1990 i Sarpsborg. Milly Vestheim møtte, men ble umiddelbart dimittert etter eget ønske. Med ankemotpartens samtykke fikk Einar Fredriksen samtykke til å være til stede under ankeforhandlingen i sin helhet. Som representant for Gustavsen møtte Svein Erik Gustavsen, medeier og medlem av selskapets styre, og avga forklaring. 4 vitner, blant dem Einar Fredriksen, møtte og avga forklaring. Det ble foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser. Saksforholdet og partenes anførsler fremgår ellers av byrettens dom og det som sies nedenfor.
Den ankende part hevder at byretten har tatt feil både i bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen, og har for øvrig i det vesentlige anført:
Den båt av typen Master 740 som Fredriksen festet seg ved på salgsmessen hadde en motor med en yteevne på 37 KW. Dette var i snaueste laget for de behov Fredriksen og hans samboer, Milly Vestheim, hadde. De valgte derfor å følge Gustavsens anbefaling om å installere en motor med yteevne på 48,5 KW, svarende til 66 HK. Fredriksen fikk samtidig forsikring om at også denne kombinasjon av båttype og motor var godkjent av Det norske Veritas, slik tilfellet var med den versjon som fantes på utstillingen. For Fredriksen var dette en forutsetning for at de overhodet skulle gå inn på kjøpet.
Båten ble levert den 26. oktober 1985 etter prøvekjøring den forutgående dag. Båten må ha kommet til Fredrikstad fra båtbyggeren i Arendal 18. oktober eller 19. oktober 1985, idet det var nødvendig å utføre en del arbeid før båten var leveringsklar. Tidfestingen av transporten til Fredrikstad har betydning, idet det er uklart om båten ble skadet i forbindelse med uhell underveis.
Kort etter levering viste det seg at kokeapparatet ombord ikke fungerte. Videre var det vann i maskinrommet. Fredriksen reklamerte omgående. Dette førte til at kokeapparatet ble skiftet ut etter noen tid. Våren 1986 viste det seg at hendelen og wiren som skulle tjene den utvendige kontroll av gasstilførsel og gir ikke fungerte. Det ble klarlagt at dette skyldtes en feilkonstruksjon som ikke lot seg utbedre permanent. Fredriksen fikk derfor garanti for at nødvendige utbedringer i fremtiden ville bli utført omkostningsfritt så lenge båten var i bruk. Selv om Fredriksen således ville være spart for utgifter, innebar konstruksjonsfeilen allikevel en permanent usikkerhet.
Båten var utstyrt med hard-top som viste seg feilmontert. Ved sjøsprøyt og regn oppsto det lekkasjer, og Fredriksen måtte stadig klage over manglende tetning ved vinduene. Ved ett tilfelle løsnet rorbladet og vrengte seg med ødeleggelse av aksel og propell til følge. Fredriksen reklamerte også over disse feil som deretter ble reparert av Gustavsen. I etterhånd må det kunne slås fast at årsaken lå i at båten ikke var riktig dimensjonert i forhold til motorstyrken. Etterhånden oppsto det også problemer i forbindelse med akslingen for kraftoverføring fra motor til propell. Flensen, det vil si det skjøtningsledd som knytter motorakslingen til propellakslingen, løsnet. Dette medførte at motoren rent faktisk ble frakoblet propellakslingen slik at kraften ikke kunne overføres til propellen. Det oppsto også avvik i skjøtningsleddet slik at kraften ikke ble overført i rett linje. Endelig løsnet festet for motoren. Det fulgte ingen spesialnøkkel med båten, og en båtkjøper kunne heller ikke forventes selv å skru til boltene som holdt motoren på plass. Boltene ble etter hvert skadet, men det er noe uklart om det skyldtes mekaniske eller kjemiske årsaker eller begge deler i forening. Fredriksen tok også disse spørsmål opp med Gustavsens representant, Kolstad, men reklamasjonen møtte ingen forståelse. Under en tur til Strømstad sommeren 1986 oppsto det voldsomme vibrasjoner i motoren. De skruer eller bolter som holdt motoren på plass, hadde ikke bare en festefunksjon, men skulle også gjøre det mulig å bidra til justering av akslingen. Etter å ha tatt kontakt med Gustavsen over telefon, ble Fredriksen anbefalt å skru til boltene. Fredriksen maktet etter dette å bringe båten fra Strømstad til Fredrikstad hvor Gustavsen foretok justering og reparasjoner. Hendelsen utenfor Strømstad hadde imidlertid vært så opprivende, at Milly Vestheim ikke turde følge med på hjemturen, men gikk i land og tok toget hjem. Resten av 1986sesongen forløp problemfritt hva motoren angikk, men de utette vinduene ble først skiftet ut i 1987.
Våren 1987 var Fredriksen blitt lei av de problemer båten hadde skaffet ham, ikke minst fordi Milly Vestheim ikke våget å være ombord. Han prøvde seg med noen salgsfremstøt, men uten hell. Etter å ha foretatt en tur til Vestlandet på egen hånd, ble Fredriksen på hjemvei utsatt for at boltene løsnet og at grepet om propellakslingen sviktet. Han fikk utført en provisorisk reparasjon i Ålesund og ble her gjort oppmerksom på at årsaken kunne ligge i et syreangrep på metallet i tillegg til varmgang. På vei sydover inntraff ny motorstopp i nærheten av Stavanger, og båten ble deretter slept til Jamne Automarina, et merkeverksted i Haugesund. Fredriksen, som nå var kommet til at båten var beheftet med helt fundamentale mangler, avsto fra å bringe den hjem til Svelvik og dro fra Haugesund med fly.
Det er senere fremkommet at den godkjennelse Veritas hadde gitt, gjaldt båter med motor på 50 HK og ikke den motor som ble levert. Veritas ga riktignok senere en godkjennelse som omfattet en motor med samme yteevne som motoren i Milly Vestheims båt. Først under ankeforhandlingen er det bragt på det rene at Veritasgodkjennelsen var begrenset til en båt i den ordinære og mest utbredte versjon uten hard-top.
Den ankende part vil hevde at de påviste mangler sett i sammenheng kan føres tilbake til at båten var beheftet med grunnleggende konstruksjonsfeil av så alvorlig karakter at de gir grunnlag for hevning av kjøpet. Fredriksen la som basisforutsetning avgjørende vekt på at båten med motor var godkjent av Veritas. Denne forutsetning kan ut fra de tilsagn som ble gitt fra selgerens side, innfortolkes i kjøpekontrakten. Veritasgodkjennelsen er i seg selv ingen separat spesifikasjon, men angir et mål for de spesifikasjoner som kan kreves. Veritasgodkjennelsen kan således anses som en integrert del av kontrakten. Båten hadde en ringere kvalitet enn Fredriksen og Milly Vestheim med rette kunne forvente på bakgrunn av det løftet som ble gitt om driftssikkerhet og henvisningen til at godkjennelse fra Veritas forelå. Da båten ikke var funksjonsdyktig, må manglene anses som vesentlige i en slik grad at de gir grunnlag for hevning.
Fredriksen og Milly Vestheim brukte båten maksimalt i 10 timer i 1985. Det er også utenkelig at båten var gått så mye som 50 timer da service ble foretatt i august 1986. Det bestrides at Fredriksen kan belastes med skjødesløs bruk eller manglende service på motoren. Det var også nok olje på motoren til å forebygge skader.
Når Fredriksen ikke lyktes i sine forsøk på å selge båten til en akseptabel pris, skyldtes det at Milly Vestheim og han ikke ønsket å ta belastningen ved det prisfall som kunne føres tilbake til de mangler som var avdekket.
Båten er i forståelse mellom partene solgt i november 1989 for kr 140000,-. For utstyr som er stjålet fra båten, har Milly Vestheim fått utbetalt et forsikringsbeløp på kr 8726,-.
Prinsipalt vil den ankende part hevde at de opplysninger som ble gitt om Veritasgodkjennelse representerer svik i kjøpsloven forstand og således gir et selvstendig grunnlag for hevning. Subsidiært anføres at det i rett tid ble reklamert over grunnleggende feil ved båten. Det er da uten betydning at en del av de påviste mangler ble utbedret av leverandøren. Hva Veritasgodkjennelsen angår, hevdes det videre at bestemmelsen i den eldre kjøpsloven §54 ikke tar sikte på denne type forutsetninger.
Ankemotparten hevder at byrettens dom er riktig og har for øvrig i det vesentlige anført:
De mangler som Fredriksen påpekte i tiden etter at båten ble levert, er med unntak for tre forhold i sin helhet utbedret av Gustavsen. Dette gjelder skadene på roret, lekkasjen ved vinduene og problemene med kontroll av gasstilførsel og gir, likesom kokeapparatet ble skiftet ut. Unntakene refererer seg til at flensklemmene og feste for motoren løsnet. Det dreier seg her om et normalt forhold, idet motoren ikke skal være permanent festet de første 50 timene. Motoren "må gå seg til", en prosess kjøperen nødvendigvis må overvåke. Fredriksen har vært skjødesløs for så vidt og også forsømt det nødvendige vedlikehold, herunder å sørge for førstegangsservice i samsvar med den instruksjonsbok som fulgte båten ved levering.
Først under hovedforhandlingen for byretten i november 1988 påberopte Fredriksen seg sprekker i skroget. Det må anses klarlagt at disse sprekkene skyldtes ytre påkjenninger som båten var utsatt for i den tiden den ble disponert av Fredriksen og Milly Vestheim. Alene av denne grunn kan sprekkdannelsene ikke belastes Gustavsen. Under enhver omstendighet må reklamasjonen for så vidt etter kjøpsloven §54 være avskåret som for sent fremkommet.
Det bestrides at Gustavsen på noe punkt har handlet svikaktig. Gustavsen var i god tro med hensyn til godkjennelse fra Veritas. Det bestrides at Veritasgodkjennelsen var en forutsetning fra begynnelsen av fra Fredriksens side. Denne anførsel er først bragt inn i saken på et senere tidspunkt, og da som en underbygging av påstanden om svik fra Gustavsens side, jfr. kjøpsloven §54 annet ledd.
Kostnadene ved å reparere båten etter at Fredriksen forlot den i Haugesund ville vært minimal. Fire år etter levering ble båten solgt for kr 140000,-, et beløp som ikke indikerer en unormal prisreduksjon sett på bakgrunn av den del av kjøpesummen, kr 242000,-, som refererte seg til selve båten. Det er ikke vanlig at ekstrautstyr av den type som Fredriksen hadde fått etter særskilt bestilling, innbringer særlig mye ved videresalg etter noen tid. Fredriksen kjøpte en ukurant båt og oppnådde, da den endelig ble solgt, en pris i samsvar med markedet for en båttype av denne versjon.
Det er vist til Rt-1978-678 og Kruger, Norsk kjøpsrett: 2. utgave, side 243.
Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn byretten og bemerker:
Fredriksen og Milly Vestheim ble etter levering av båten høsten 1985 påført en rekke ulemper i forbindelse med mangler ved båten eller det utstyr som fulgte med. Ved vinduene oppsto lekkasjer som ble utbedret først i 1987. Kokeapparatet fungerte ikke, men ble forholdsvis raskt skiftet ut. Under turer fra Svelvik til Holmestrand og senere sommeren 1986 til Strømstad, oppsto det svikt i kraftoverføringen fra motor til propell og dessuten kraftige vibrasjoner som følge av at motorfestene løsnet. Manglene ble søkt utbedret for Gustavsens regning ved innsetting på verksted i Arendal. Våren 1987 inntraff tilsvarende svikt to ganger på samme tur da Fredriksen befant seg med båten i åpen sjø utenfor kysten på Vestlandet. Lagmannsretten finner det rimelig at dette hos Fredriksen skapte en så dyptgående usikkerhet og utrygghet med hensyn på båtens funksjonsdyktighet at det var naturlig for ham å forlate båten etter å ha satt den inn på verksted i Haugesund.
Det kan ikke anses godtgjort at båten var brukt i så meget som 50 timer da den ble satt inn for førstegangsservice. Det kan således ikke anses påvist at Fredriksen, som den hele tid har opptrådt på vegne av den formelle kjøper, Milly Vestheim, direkte har forsømt seg, selv om det heller ikke er holdepunkter for å anta at han har studert instruksjonsboken med særlig grundighet eller vist spesielt initiativ i forbindelse med vedlikehold av båt og motor.
Lagmannsretten finner det godtgjort at de konstaterte avvik i kraftoverføringsleddet og det forhold at motoren løsnet fra underlaget, var en mangel som heftet ved båtkonstruksjonen fra leveringen. Det må også anses godtgjort at Fredriksen reklamerte over denne mangel i tide. Lagmannsretten finner imidlertid ikke mangelen av så alvorlig karakter at den gir grunnlag for å heve kjøpet, men finner at det bør gis avslag i prisen i samsvar med reglene i den gamle kjøpsloven §42. Det bemerkes at de øvrige mangler som Fredriksen har påberopt seg, i det alt vesentlige er utbedret og ikke gir grunnlag verken for hevning eller prisavslag. Hva spesielt sprekkdannelsene angår, finner lagmannsretten det overveiende sannsynlig at disse kan føres tilbake til ytre påvirkninger som båten har vært utsatt for etter levering. Heller ikke disse kan således belastes Gustavsen. Det må anses godtgjort at godkjennelse fra Veritas var en forutsetning for at Fredriksen ville gå inn på kjøp, og at dette sto klart også for Gustavsen. Det er imidlertid på det rene at den leverte motor på et senere tidspunkt ble godkjent. Det ble under bevisførselen for lagmannsretten avklart at båten i hardtop versjon ikke var godkjent av Veritas i det hele tatt, og at dette bare ville kunne skje etter ny besiktigelse. Etter det som kom frem fra presumptivt sakkyndig hold om avstivning av båten, må det imidlertid anses overveiende sannsynlig at en slik godkjennelse vil kunne påregnes. Lagmannsretten har derfor ikke funnet å kunne legge særlig vekt på den manglende godkjennelse fra Veritas side. Lagmannsretten finner det åpenbart at det ikke er utvist svik fra Gustavsens side i denne forbindelse.
Etter en samlet skjønnsmessig vurdering finner lagmannsretten å kunne fastsette prisavslaget til kr 75000,-. Det er da tatt i betraktning at båten er solgt for kr 140000,-, at Milly Vestheim har fått utbetalt kr 8726,- som forsikringssum i forbindelse med utstyr som ble stjålet fra båten, og rentetapet fram til lagmannsrettens dom.
Anken har bare delvis ført frem, og i medhold av tvistemålsloven §180 annet ledd, jfr. §174 første ledd bør hver av partene dekke sine egne omkostninger for begge retter.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Gustavsens Auto AS dømmes til å betale til Milly Vestheim 75.000,- -syttifemtusen- kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.