Rt-1978-678

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1978-06-09
Publisert:	Rt-1978-678
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 83/1978
Parter:	Albert Bøe (høyesterettsadvokat Knut Leinæs) mot Bjørg og Willy Skare (advokat Jon Kåre Brekke - til prøve).
Forfatter:	Egil Endresen, Elstad, Lorentzen, Michelsen, Stabel
Lovhenvisninger:	Kjøpsloven (1907) §54, §42, §43, §45a, §52, Kjøpsloven (1907)

Dommer Egil Endresen: Ekteparet Bjørg og Willy Skare bygde i 1972 hus i Stavern. Om høsten dette år kjøpte de takstein til huset i bygningsartikkelfirinaet Albert Bøe, Larvik. De hadde opprinnelig tenkt seg å legge hollandsk glasert takstein, men da dette firma hadde 2-3 måneders leveringstid på slik stein, ble det til at de bestemte seg for glaserte takstein produsert av firma Kaupanes Keramiske Industri A/S, Egersund. Dette var et nytt norsk produkt som produsenten introduserte blant annet med opplysning om at firmaet ga «generasjonsgaranti».

I januar 1974 fikk fru Skare rede på at denne produsenten var gått konkurs som følge av at dens produkter ikke holdt mål. Ved undersøkelse viste det seg at også taksteinene på deres hus var i ferd med å smuldre opp. Det ble reklamert overfor leverandøren straks dette ble oppdaget, men denne henviste til produsentens konkursbo og

Side:679

gjorde gjeldende at i forhold til ham var det etter kjøpslovens §54 reklamert for sent.

Ekteparet Skare gikk til sak mot firma Albert Bøe med krav om erstatning.

Larvik byrett avsa dom i saken den 13. mai 1976 med slik domsslutning:

«1. Firma Albert Bøe, Larvik, dømmes til å betale kr. 38019,70 - åtteogtredvetusenognittenkroner 70/100 - med 6 % rente fra forliksklagens forkynnelse til betaling skjer til Bjørg og Willy Skare, Stavern, som betales innen 14 - fjorten - dager.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Dommen ble av Albert Bøe påanket til lagmannsretten.

Agder lagmannsrett avsa den 22. mars 1977 dom med slik domsslutning:

«Larvik byretts dom 13. mai 1976 i sak nr. 108/74 A stadfestes.

Albert Bøe betaler innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom kr. 4 000- firetusen 00/100 kroner - til Bjørg og Willy Skare som erstatning for saksomkostninger ved lagmannsretten.»

Om saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere retter viser jeg til byrettens og lagmannsrettens dommer.

Lagmannsrettens dom er av Albert Bøe påanket til Høyesterett, idet det gjøres gjeldende at lagmannsretten har vurdert bevisene feilaktig og at dens rettsanvendelse er uriktig. Det er riktignok så at varen led av en vesentlig mangel, men ankemotpartene har tapt sin rett til å påberope denne overfor den ankende part, idet det uomtvistet først er reklamert fem og en halv måned etter den frist på ett år som kjøpslovens §54, slik denne bestemmelse lød da kjøpet fant sted, satte som betingelse for å kunne gjøre krav gjeldende. Dette er en særegen foreldelsesfrist som lovgiverne har satt for at det skal være en klar grense for når et kjøp skal være endelig oppgjort, og bestemmelsen kan ikke fortolkes ut fra rimelighetsbetraktninger eller forskjellig ut fra om det gjelder varer hvis levetid er forutsatt å være kortere eller lengre.

Det er i dette tilfelle intet å bebreide vedkommende avdelingssjef som forestod salget. Han har vist til de opplysninger som fremgikk av produsentens brosjyre med den der inntatte opplysning om at produsenten ga generasjonsgaranti. Han har gjort oppmerksom på at dette var et nytt produkt og overlevert ankemotpartene brosjyren og prøver av de to aktuelle typer takstein. Men dermed har han ikke i henhold til kjøpslovens §54 «paataget sig at indestaa for gjenstanden i længere tid». Noen slik garanti kan ikke utledes av de opplysninger som ble gitt i forbindelse med salget. Således mangler enhver opplysning om hva en slik garantiforpliktelse skulle omfatte av så vel innhold som varighet. At den ankende part skulle gi en slik garanti overfor et nytt og ukjent produkt, er utenkelig. Selgerens rolle i et tilfelle som dette er å være reklamasjonsformidier overfor produsenten,

Side:680

som ut fra kjennskapet til sitt produkt er den som kan gi garanti. Ankemotpartenes misère er at produsenten i dette tilfelle er gått konkurs, og det er i saken intet holdepunkt for at partene har villet velte risikoen for produsentens solvens over på forhandleren.

Den ankende part har lagt ned slik påstand:

«Den ankende part frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for alle retter.»

Ankemotpartene, ekteparet Skare, har på sin side henholdt seg til de tidligere retters avgjørelse. De hadde overfor den ankende part gitt beskjed om at de var ute etter kvalitetsstein, da de ønsket et vedlikeholdsfritt tak. Det var dette som var avgjørende for dem. At steinen fra Kaupanes så pen ut og var garantert av en norsk bedrift, var ikke motiverende. Disse deres forutsetninger var gjort helt klart ved kjøpet. De hevder at det fra den ankende parts representant ble fremholdt at taksteinene fra Kaupanes var like god som hollandsk glassert stein, og det ble ikke nevnt at dette var Albert Bøes første leveranse av dette produkt. Ettårsfristen i kjøpslovens §54 kan ikke ha den absolutte virkning som foreldelsesregler ellers, det må være adgang til å se bort fra denne hvor resultatet blir åpenbart urimelig.

Under enhver omstendighet må det på bakgrunn av hva som ble fremholdt av forhandleren under salgsforhandlingene sammenholdt med kjøpernes klart uttalte forutsetninger, sies at firma Albert Bøe i dette tilfelle har inne stått for varen i lengre tid enn ett år. Det ville være å stille for strenge krav om kjøperne skulle måtte forlange forhandlerens skriftlige garantierklæring for å vinne frem. Selgeren har vist til produsentens garantierklæring, og når han opptrer aktivt for å få et salg i stand, må det sies å skje en identifikasjon mellom selger og produsent. Ankemotpartene har i denne forbindelse vist til den nye §45a i kjøpsloven som kom inn ved lovendringen i 1974, hvor også fristen i §54 ble forlenget til to år. Selv om det ikke er mulig å gi noe konkret svar på hvor lengde den ankende part skal ha innestått for varen, må ett år og fem måneder ligge innenfor dette tidsrom når det gjelder takbelegg som er forutsatt å ligge i tiår. Domspraksis har vist en liberal praksis når det gjelder å fortolke kjøpslovens §42 annet ledd hva angår egenskaper som skal anses «tilsikrede» og det samme bør gjøres når det gjelder det tilsvarende «har paataget sig at indestaa for gjenstanden i længere tid» i kjøpslovens §54.

Det var ingen foranledning til å oppdage mangelen før i 1974, og det ble da reklamert omgående.

Ankemotpartene har lagt ned slik påstand:

«1. Albert Bøe dømmes til å betale Bjørg og Willy Skare kr. 38019,70 - kronertrettiåttetusenognitten 70/100 - med 6 % rente p.a. fra forliksklagens forkynnelse til 31. desember 1977 og 10 % rente p.a. fra 1. januar 1978 til betaling skjer.

2. Albert Bøe tilpliktes å betale sakens omkostninger for alle retter.»

Til bruk for Høyesterett er avholdt bevisopptak ved Larvik byrett, hvor partene og et vitne har avgitt forklaring. Saken står i samme stilling for Høyesterett som for de tidligere retter.

Side:681

Jeg er kommet til et annet resultat enn byrett og lagmannsrett.

Jeg kan verken i kjøpslovens forarbeider eller i den juridiske teori finne holdepunkt for at den frist på ett år som kjøpslovens §54 setter, ikke skulle være en frist som reelt avskjærer kjøperen fra å gjøre krav gjeldende. Regelen kan komme til å virke urimelig for gjenstander med lang levetid, og det var bakgrunnen for at fristen i 1974 ble forlenget til to år. Men heller ikke forarbeidene til denne lovendring gir holdepunkt for en fortolkning som skulle gi adgang til unntak på grunn av billighet og rimelighetsbetraktninger. Det sies i proposisjonen at den absolutte fristen for å fremsette reklamasjon på grunn av mangel foreslås forlenget fra ett til to år, jfr. Ot.prp. nr. 25 for 1973-74 side 53 til 54

Skal derfor ekteparet Skares krav vinne frem, må det være fordi den ankende part i henhold til kjøpslovens §54 har «påtatt seg å inne stå for gjenstanden i lengre tid eller har handlet svikaktig». Det siste er ikke påstått, og jeg kan heller ikke finne at den ankende part har påtatt seg en slik garanti utover ettårsfristen som bestemmelsen gir anvisning på. Jeg er enig i at det ikke er nødvendig med noen skriftlig utforming av en slik garanti hvis det av salgsforhandlingene fremgår at forhandleren har gått med på å inne stå for varen utover ettårsfristen. En slik avtale kan imidlertid ikke ensidig bygges på kjøperens forutsetninger. Det må ha formodningen mot seg at avdelingssjef Eggar i dette tilfelle i strid med firmaets fast innarbeidede praksis skulle gi en slik garanti, en garanti hvor intet var opplyst om hva den skulle omfatte eller hvor lenge den skulle gjelde for.

Partene er stort sett enige om hva som fant sted under salgsforhandlingene. Selv om man, som lagmannsretten har gjort, legger den for ankemotpartene gunstigste bevisbedømmelse til grunn, kan jeg ikke av denne se at det fra selgeren har vært opptrådt på en måte som skulle innebære avgivelse av noen garantiforpliktelse. Ankemotpartene er gitt de opplysninger som den ankende hadde om dette produkt, at det var et nytt norsk produkt, at produsenten ga generasjonsgaranti og at steinen var blitt frostresistentprøvet ved Teglverkenes Forskningsinstitutt med godt resultat. De har fått med prøver av denne takstein så vel som en prøve av hollandsk glassert stein og har på bakgrunn av brosjyren og de meddelte opplysninger truffet sitt valg. Jeg kan ikke se at selgeren, selv om han skulle ha gitt uttrykk for at disse opplysninger skulle tilsi at Kaupanes-steinen skulle være like god som glassert hollandsk, ved dette har gått utenom rammen av forsvarlig salgsteknikk.

Jeg kan heller ikke se at den nye bestemmelse i kjøpslovens §45a får noen betydning ved avgjørelsen av denne sak.

Heller ikke kan jeg se at ankemotpartenes henvisning til den angivelig liberale fortolkning av uttrykket «tilsikrede» i kjøpslovens §42 annet ledd kan understøtte deres påstand. Uansett hvorledes denne bestemmelse blir fortolket, gir den kun anvisning på hvorvidt en vare er mangelfull, men gir intet bidrag til avgjørelsen av hvor lenge etter salgets gjennomføring en reklamasjon over slik mangel må godtas.

For Høyesterett er fremlagt en folder som gir legningsanvisning

Side:682

for Kaupanes-steinen og inneholder nærmere opplysninger om innholdet av produsentens garantitilsagn. Det er imidlertid opplyst at denne var ukjent for partene da salget fant sted. Hvorledes det hadde stilt seg hvis den ankende part hadde medundertegnet denne, behøver jeg ikke å ta standpunkt til.

Sakens prinsipielle betydning vil være den samme også etter lovendringen i 1974, og da jeg finner at ankemotpartene hadde grunn til å se en rettsavgjørelse i saken, er jeg kommet til at saksomkostninger ikke bør tilkjennes for noen av rettene.

Jeg stemmer for denne

dom:

1. Albert Bøe frifinnes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Elstad: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Lorentzen, Michelsen og Stabel: Likeså.

Av byrettens dom (dommerfullmektig Emil Thorkildsen):

- - -

Etter partsforklaringene og vitneførselen har retten lagt følgende saksforhold til grunn for dommen:

Bjørg og Willy Skare ønsket på høstparten 1972 å kjøpe hollandske glasserte taksten til huset sitt i Stavern. Hos firma L.A. Lund i Larvik fikk de tilbud om slik sten levert fraktfritt og innen 14 dager. Ektefellene Skare ønsket imidlertid også å undersøke hvilke tilbud firma Albert Bøe i Larvik kunne gi dem og gikk derfor sammen dit. De henvendte seg til avdelingssjef Thoralf Eggar i bygningsavdelingen som opplyste at firmaet for tiden hadde 2-3 måneders leveringstid for hollandsk glassert sten, men at det kunne leveres en norsk glassert sten - produsert av det nystartede Kaupanes Keramiske A/S - innen 14 dager. Han gjorde oppmerksom på at denne var noe dyrere enn hollandsk sten.

Det er noe uklart om Eggar uttalte at Kaupanes-stenen etter hans oppfatning var av like god kvalitet og varighet og «fullt på høyden» med hollandsk glassert sten. Det er imidlertid på det rene at Skares fortalte Eggar at de ønsket et vedlikeholdsfritt tak av god kvalitet - særlig fordi Willy Skare var sjømann i utenriksfart og fraværende i lange perioder. Videre må det legges til grunn at Eggar etter å ha hørt dette, forsøkte å selge Kaupanes-stenen til Skares. Eggar fremhevet at Kaupanes-stenen etter hans mening var penere enn tilsvarende hollandsk-produsert og viste dem et prøveeksemplar. Likeledes viste han dem produsentens brosjyre og gjennomgikk denne med dem. Han henledet blant annet oppmerksomheten på brosjyrens «garantiklausul» som lyder slik:

«Kaupanes-stein garanteres frostsikker. Steinen er blitt frostresistentprøvet ved Teglverkenes Forskningsinstitutt iflg. Norsk Standard. Konklusjonen derfra lyder: «Den undersøkte stein har bestått laboratorieprøven

Side:683

uten skader av noen art. Vekttapet er lite. Steinen kan derfor karakteriseres som frostresistent.» Ved eventuelle frostskader leverer vi ny stein fritt tilsendt kunden.»

Skares bestemte seg ikke på stående fot. Eggar ga dem da prøvestenen og brosjyren slik at de kunne tenke over saken. Etter å ha kommet hjem bestemte de seg for Kaupanes-stenen allerede samme dag, hvoretter Albert Bøe leverte et parti som kort etter ble lagt på Skares 325 m2 store tak.

Willy Skare dro deretter på sjøen og kom ikke hjem før i slutten av juli 1973. Kort etter hjemkomsten var han oppe på taket for å male takrennene og konstaterte samtidig at takstenene var i god stand og uskadet. I august reiste han på sjøen igjen. Han kom tilbake i mai 1974. I siste halvdel av januar 1974 leste Bjørg Skare i pressen at Kaupanes-keramiske A/S hadde begjært oppbud og var tatt under skifterettens behandling som konkursbo, hvilket hadde sin årsak i det ansvar bedriften var kommet i ved at Kaupanesstenen smuldret opp når den ble utsatt for sol, regn og kulde.

Bjørg Skare fikk undersøkt taket og oppdaget at stenen var iferd med å smuldre opp. Hun kontaktet straks firma Albert Bøe v/avdelingssjef Eggar over telefon og fikk beskjed om at saken nok skulle ordnes, men at hun burde reklamere skriftlig. Hun reklamerte på stenene ved brev av 25. januar 1974 - ca. 1 år og 5 måneder etter at stenen var bragt hjem til dem. Retten har funnet det mest sannsynlig at skaden oppsto senere enn 1 år etter leveringen og har lagt dette til grunn. Det ble senere konstatert at stenen var så skadet at hele taket måtte legges om. Pr. dato er man i ferd med å avslutte dette. - - -

Retten ser sakens rettsspørsmål slik:

Det er på det rene at stenen tok slik skade at det var nødvendig å legge taket om med ny sten og at utskiftningen påførte Skares et økonomisk tap. Det kan derfor slås fast at vilkårene for erstatning i henhold til kjøpslovens §43, siste ledd er tilstede.

Spørsmålet er om erstatningskravet er gått tapt ved at Skare først reklamerte etter 1 års fristen i kjøpslovens §54. Det blir her avgjørende om Albert Bøe må ansees å ha inne stått for stenens holdbarbet utover denne tid slik at unntaksbestemmelsen i paragrafens siste setning får anvendelse.

Det skal innledningsvis nevnes at Høyesteretts praksis vedrørende tolkningen av uttrykket «paataget sig at innestaa for gjenstanden i længre tid» er sparsom. Såvidt en kan se er det ingen høyesterettsavgjørelse som får direkte betydning for løsningen. Forarbeidene til kjøpsloven (av 1907) gir heller ingen veiledning for tolkningen.

Bestemmelsen krever ikke at selgeren har utferdiget skriftlig garanti. Etter rettens oppfatning gir ordlyden heller ikke sikre holdepunkter for å anta at selgeren på annen måte uttrykkelig må ha garantert for salgsgjenstandens holdbarbet utover foreldelsesfristen. På den annen side kan man ikke fravike utgangspunktet - at retten til å gjøre misligholdssanksjoner gjeldende tapes etter 1 år - uten å ha særlige holdepunkter i selgers forhold og eventuelt andre omstendigheter.

Etter en helhetsvurdering av forholdene omkring kontraktsslutningen er retten blitt stående ved at Albert Bøe ikke kan påberope seg foreldelsesfristen i §54.

Etter rettens mening hadde Skares rimelig grunn til å gå ut fra at Albert

Side:684

Bøe ville holde dem skadesløs dersom stenen skulle gå i oppløsning allerede etter 1 1/2 års bruk.

Retten har lagt vesentlig vekt på at Skares spurte etter hollandsk glassert sten og videre presiserte at de var ute etter en vedlikeholdsfri kvalitetssten.

Når Eggar etter dette forsøkte å selge dem Kaupanes-stenen er det nærliggende å se dette som et uttrykk for at han anså denne for å være like god og holdbar som hollandsk glassert sten, hvis kvalitet og varighet er alminnelig kjent. Dette styrkes av at Kaupanes-stenen var noe dyrere enn hollandsk sten - hvilket Eggar gjorde oppmerksom på, og av Eggars henvisning til produsentenes tids-ubegrensede garanti. Selv om sistnevnte henvisning nok kunne sees som en henvisning til produsentens særlige ansvar, utelukker dette etter rettens oppfatning ikke et selvstendig ansvar for Albert Bøe, Eggar tok ingen forbehold i så måte. Og fra Skares synspunkt måtte henvisningen også naturlig kunne oppfattes som et uttrykk for at Eggar anså stenen for å tilfredsstille kravene til værbestandighet - en fundamental egenskap ved taksten. I det hele måtte Eggars opptreden under salgsforhandlingene gi Skares det inntrykk at Kaupanes-stenen var en meget god sten.

Når retten er blitt stående ved at dette er tilstekkelig til å anse Albert Bøe v/Eggar for å ha påtatt seg ansvar for stenens holdbarbet i lengre tid enn 1 år, har en sett det som et tungtveiende moment at salget gjaldt en vare som normalt varer og skal vare i flere ti-år. Dette innebærer i seg selv ingen garanti - men det vil i slike tilfelle ikke være rimelig å kreve like mye som ellers i retning av et uttrykkelig utsagn for at selger skal pådras ansvar i henhold til §54, siste setning.

Dette gjelder i enda større grad når det slik som her er tale om ansvar for helt fundmentale egenskaper ved varen og hvor eventuelle mangler vedrørende disse normalt viser seg først etter lengre tids bruk.

Retten finner grunn til å nevne at nettopp sistnevnte forhold var hovedbegrunnelsen for at fristen i §54 ble forlenget til 2 år i 1974. I ot.prp. nr. 25 for 1973/74 53-54 understrekes det at mange varer vil være av en slik art at fabrikasjonsfeil o.l. først vil vise seg etter lengre tid - man fant det lite rimelig at kjøperen i slike tilfelle skulle bli sittende uten å kunne gjøre ansvar gjeldende. Videre mener retten å finne en viss støtte for tolkningsresultatet i Høyesteretts praksis omkring selgers ansvar for «tilsikrede» egenskaper ved salgsgjenstanden i spesiekjøp, jfr. kjøpslovens §42 annet ledd. Hvor kjøperens forventninger er lagt særlig klart i dagen - eller selgerens særlige innsikt, brosjyrer e.l. har gitt kjøperen holdepunkter for å regne med bestemte kvaliteter ved salgsgjenstanden - har Høyesterett i endel tilfelle gått langt i retning av å anse selgeren erstatningsansvarlig hvor han uten å ha gitt noe uttrykkelig garanti-tilsagn har gitt uttrykk for bestemte sentrale egenskaper ved det solgte. Praksis omfatter også tilfelle hvor selgeren mer indirekte har gitt uttrykk for slike egenskaper. Høyesterett har her ut fra rimelighetsbetraktninger tolket bestemmelsen om tilsikring vidt og derved tendert mot en mer objektiv ansvarsregel enn ellers. Som eksempler kan særlig vises til Rt-1958-112 og Rt-1967-1059.

Til slutt kan også nevnes at domstolene i særtilfelle har satt 1-års fristen i §54 tilside uten at man har gått veien om å anvende bestemmelsen i paragrafens siste setning, se forsåvidt RG-1962-438 og RG-1971-693.

Side:685

Det er på det rene at Skares reklamerte umiddelbart etter at skaden ble oppdaget. Fristen for reklamasjon i henhold til kjøpslovens §52 første ledd er således ikke overskredet. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagmann Kristen Syvertsen, lagdommer Arne Christiansen og byrettsdommer Astrid Våle):

- - -

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten og kan i stor utstrekning tiltre de betraktninger byretten har anført som begrunnelse for sin avgjørelse. Lagmannsretten skal dessuten bemerke:

Spørsmålet i saken er om selgeren i det foreliggende tilfelle kan sies å ha påtatt seg å inne stå for salgsgjenstanden i lengre tid enn den tidligere gjeldende ett-årsfrist i kjøpslovens §54, slik at erstatningsansvaret etter §43 kan gjøres gjeldende også etter utløpet av denne frist. Retten vil anta at det ikke alltid kan kreves en uttrykkelig avtale for at selgeren skal anses for å inne stå for gjenstanden på denne måten. Dersom øvrige omstendigheter omkring salget skaper en særlig og berettiget forventning om vedkommende egenskap ved tingen, kan det være rom for å likestille forholdet med en uttrykkelig garanti utover ett-årsfristen. Det er nettopp etter en vurdering av slike omstendigheter at byretten er kommet frem til sitt resultat.

Etter lagmannsrettens oppfatning er det her tale om en vare og en mangel som alene etter sin art medfører at det må stilles mindre krav enn ellers før man fastslår at selgeren må anses å ha garantert for varen utover ett-årsfristen. Lagmannsretten mener videre at selgeren i det foreliggende tilfelle har oppfylt det minstemål til aktivitet som kreves fra hans side.

I likhet med byretten vil lagmannsretten fremheve at den aktuelle salgsgjenstand var beregnet på å vare i mange år. Ankemotpartene ønsket dessuten en spesielt holdbar stein som hollandsk glassert takstein, og dette ga de dessuten uttrykk for overfor butikksjef Eggar ved firma Albert Bøe.

Retten legger videre til grunn at butikksjef Eggar har fremvist brosjyren for Kaupanessteinen for ekteparet Skare og gjennomgått med dem den såkalte generasjonsgaranti som finnes i brosjyren (og som er referert i byrettens dom). Lagmannsretten legger til grunn at Eggar - slik Bjørg Skare forklarer - under henvisning til garantien har uttalt at det her dreiet som om en stein som sto på høyde med den hollandske. Eggar har riktignok i retten benektet at han har ordlagt seg slik at han kunne oppfattes på denne måten, idet det her dreiet seg om et helt nytt produkt som han ikke hadde forutsetninger til å uttale seg om; for sin del innskrenket han seg bare til å opplyse om den nye steinen og å overlate Skares den nevnte brosjyre og prøver av hollandsk stein og Kaupanesstein. Det er imidlertid vanskelig å skjønne at Skares ville ha valgt Kaupanessteinen uten anbefaling fra Eggar. Det var hollandsk stein de var ute for å kjøpe, og de var på forhånd ukjente med den norske steinen. Kaupanessteinen var dessuten dyrere enn den hollandske, og Skares hadde muligheter til å få hollandsk stein fra firma L.A. Lund med like kort leveringstid (14 dager) som for Kaupanessteinen. Hos Albert Bøe var leveringstiden for hollandsk stein 2-3 måneder, og det er nærliggende å tenke seg at firmaet Albert Bøe av denne grunn har vært interessert i å selge den norske steinen til sine kunder fremfor at disse gikk til konkurrerende firmaer for å kjøpe hollandsk stein. Det er også nærliggende å tro at det av denne grunn lett kan ha falt bemerkninger som for Skares med rimelighet måtte

Side:686

oppfattes som en anbefaling av Kaupanessteinen.

Når således Skares ga uttrykk for at de ønsket en spesiell holdbar stein og butikksjef Eggar, slik som foran nevnt, anbefalte den norske steinen, måtte Skares ha tilstrekkelig grunn til å oppfatte firmaets representant slik at firmaet innesto i hvert fall for at taksteinen ikke skulle smuldre opp etter noe over ett år. Retten vil i denne sammenheng påpeke at det her dreier seg om en mangel som gjelder nettopp den egenskapen som er hovedformålet med varen, nemlig å beskytte mot vær og vind. Et annet resultat kunne kanskje tenkes hvis steinene ble ødelagt etter vesentlig lengre tid eller hvis det gjaldt en annen mangel ved steinen, f.eks. ved at fargen viste manglende holdbarbet.

Lagmannsretten vil også vise til kjøpslovens §45a, som ble tilføyet ved den foran nevnte endringslov av 1974 og som i forbrukerkjøp identifiserer forhandleren med produsenten når det gjelder opplysninger m.v. som gis om varen. Selv om det foreliggende tiffelle skriver seg fra tiden før lovendringen og §45a således ikke får anvendelse, mener lagmannsretten at de hensyn som ligger bak bestemmelsen kan anføres som en viss støtte for at selgeren bør svare for produsentens «generasjonsgaranti» og derved for det resultat retten er kommet til. - - -