LE-1989-287
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1990-01-22 |
| Publisert: | LE-1989-00287 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Dom av 22. januar 1990 i ankesak nr. 287/89, hl.nr. 487/89. |
| Parter: | Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Øyvind Solberg, Oslo). Motpart: Staten v/Justisdepartementet (Prosessfullmektig: Statsadvokat Bjørn Kristensen). |
| Forfatter: | Lagdommer Erik Smedsrud, formann. Lagdommer Wilhelm Omsted. Ekstraordinær lagdommer Tor Holtan |
| Lovhenvisninger: | Militærnekterloven (1965) §1 |
A, født xx.xx.1963, møtte til militær førstegangstjeneste 14. april 1982. Ved fremmøtet meddelte han at han ikke kunne motta våpen, og at det ville stride mot hans overbevisning å gjøre militærtjeneste. Han ble dimittert den 15. april 1982 og søkte deretter om å bli fritatt fra militærtjeneste av overbevisningsgrunner. Ved Justisdepartementets avgjørelse av 9. mai 1983 ble søknaden avslått. Da A ikke ga erklæring om at han var villig til å avtjene militærtjenesten, ble det reist sak mot ham ved Indre Follo herredsrett i medhold av §5 i loven om fritaking for militærtjeneste av overbevisningsgrunner. Ved herredsrettens dom av 16. desember 1983 ble betingelsene for å frita A for militærtjeneste ikke funnet å være tilstede. Dommen ble ikke påanket. A ble så innkalt på nytt, men unnlot å møte. For dette forhold er han etter det opplyste straffedømt ved Eidsvoll herredsrett.
Etter at han i 1988 igjen ble innkalt til å avtjene førstegangstjenesten, begjærte A den 25. juli 1988 saken gjenopptatt ved Indre Follo herredsrett. Retten besluttet den 13. desember 1988 å henvise saken til hovedforhandling og avsa den 13. april 1989 dom med slik domsslutning:
"1. Vilkårene for å frita A for militærtjeneste etter lov 19. mars 1965 nr. 3 §1 er ikke til stede.
2. Saksomkostninger ilegges ikke."
A har i rett tid påanket herredsrettens dom. Ankeforhandlingen ble holdt i Oslo den 20. desember 1989. Den ankende part møtte og avga forklaring. Bevisførselen forøvrig fremgår av rettsboken.
Saken står for lagmannsretten i alt vesentlig i den samme stilling som for herredsretten. Saksforholdet fremgår av herredsrettens domsgrunner og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.
Den ankende part, A, har for lagmannsretten i det vesentlige gjort gjeldende de samme anførsler som for herredsretten. Det anføres at herredsretten har tatt feil ved bevisvurderingen og lovanvendelsen idet det er stilt for strenge krav til As overbevisning. Den har både det innhold og det alvor som er loven vilkår for å frita ham for militærtjeneste.
Med hensyn til overbevisningens innhold fremheves det at A er imot alle typer vold og enhver våpenbruk. Han er imot et militært forsvar og ser ikke-voldelige metoder som det riktige alternativ til et militært forsvar. Han kan heller ikke delta i våpenfri militærtjeneste. Hans overbevisning er forankret i et pasisfistisk og moralsk synspunkt.
Med hensyn til overbevisningens alvor og styrke gjøres det gjeldende at overbevisningen er blitt modnet og mer gjennomtenkt i tiden etterat herredsrettens første dom ble avsagt i 1983.
Innholdet av overbevisningen har også til dels endret seg siden da. En slik gradvis utvikling må godtas. Det er hans overbevisning på avgjørelsestidspunktet som er avgjørende. Det kan ikke være diskvalifiserende at A ikke har villet gi noe klart svar på hvorledes han ville forholde seg i en nødvergesituasjon.
Heller ikke svekker det inntrykket av hans overbevisning at han ikke har kunnet besvare mer konkrete spørsmål om hva slags sivil motstand han ville kunne delta i dersom landet ble utsatt for et angrep.
Ved avgjørelsen må det tas hensyn til As subjektive forhold.
Det er i denne sammenheng vist til hans manglende skolegang og at han har lese- og skrivevanskeligheter. En mulig tvil om hvorvidt As overbevisning fyller kravene for fritak skal komme han til gode på samme måte som i straffesaker.
Den ankende part har nedlagt slik påstand:
"1. Vilkårene for å frita A for militærtjeneste etter lov av 19. mars 1965 nr. 3 §1 er til stede.
2. Den ankende part frifinnes for kravet om å betale saksomkostninger til staten."
Ankemotparten, Staten v/Justisdepartementet, har i det vesentlige anført det samme som for herredsretten.
Det gjøres således gjeldende at As overbevisning ikke har det alvor som etter militærnekterloven §1 er et vilkår for å frita ham for militærtjenesten. A har ikke kunnet svare på de mest grunnleggende spørsmål som er stillet ham. Han står fortsatt like nølende og svarløs som før, på tross av den lange tid som er gått siden saken ble aktuell da han i 1982 ble innkalt til førstegangstjeneste. Hans generelle motstand mot forsvaret er ikke tilstrekkelig fritaksgrunn.
Ankemotparten har nedlagt slik påstand:
"1. Indre Follo herredsretts dom av 13. april 89 stadfestes.
2. Den ankende part ilegges saksomkostninger for lagmannsrettsbehandlingen etter rettens skjønn."
Lagmannsretten bemerker:
A avsluttet sin skolegang etter 6 1/2 år og gikk deretter ut i arbeidslivet. Han er nå faglært bokbinder. Han har en eldre bror som av overbevisningsgrunner er fritatt for militærtjeneste, men han opplyser at han er kommet til sin overbevisning uavhengig av broren.
Om sin overbevisning har A i retten forklart at den ikke bygger på noe religiøst grunnlag. Han regner seg som pasifist, idet han ikke kan bruke våpen mot noen. Det forhold at våpen finnes gir muligheter for en bruk som kan være forferdelig. Han er ikke redd for våpen i seg selv, men for konsekvensene av deres bruk. Han tar også avstand fra våpenfri militærtjeneste og mener at landet like godt kan forsvares uten et militært forsvar. Alternativet er da boikotter og andre sivile motstandsformer. A har ikke kunnet gi noen nærmere forklaring på hvilke motststandsformer han da tenker på.
I motsetning til tidligere er han nå kommet til at han ikke synes det er riktig at andre gjør militærtjeneste. Også FN's fredsbevarende styrker er han imot. Han sier at han ikke synes det er riktig at soldater blir skutt og drept, men han har ikke satt seg så meget inn i de oppgaver FN-styrkene utfører.
Lagmannsretten finner, som herredsretten, at vilkårene for å frita A for militærtjeneste ikke er oppfylt.
A har åpenbart sterke motforestillinger mot å gjøre militærtjeneste. Men etter å ha hørt hans forklaring finner lagmannsretten at standpunktet neppe har sammenheng med en alvorlig overbevisning om ikke å kunne gjøre militærtjeneste av noen art. Sannsynligvis er hans standpunkt begrunnet i personlige forhold, jfr. nedenfor. Lagmannsretten finner det ikke tilstrekkelig godtgjort at As standpunkt vil bringe ham i noen samvittighetskonflikt om han skulle gjøre militærtjeneste. Det bare i slike tilfelle at loven vilkår for fritak vil være oppfylt. Det er ikke tilstrekkelig at den vernepliktige mener seg overbevist om at det er berettiget å nekte militærtjeneste, jfr. Rt-1982-684.
A uttaler seg temmelig reservasjonsløst mot å ta liv, selv i nødvergesituasjoner. Han har imidlertid ikke kunnet utdype dette nærmere, noe han har forklart med at han ikke har tenkt igjennom spørsmålene, som han har funnet vanskelige å besvare.
Lagmannsretten finner at det må kreves en klarere stillingtagen fra As side til dette og andre vesentlige spørsmål i saken.
Etter dette vil herredsrettens dom bli å stadfeste.
Lagmannsretten finner imidlertid grunn til å tilføye at A i sin forklaring kom inn på at han har nerveproblemer. Etter forklaringen bedømmer lagmannsretten disse som alvorlige. Av den grunn bør A ikke på nytt innkallles til militærtjeneste før de militære myndigheter har forsikret seg om at han er tjenestedyktig.
Retten finner ikke at A bør pålegges å dekke noen av omkostningene ved sakens behandling, jfr. militærnekterloven §8, annet ledd.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Herredsrettens dom stadfestes.
2. Saksomkostninger idømmes ikke.