LE-1989-345 (1)
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1989-12-07 |
| Publisert: | LE-1989-00345 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kjennelse av 7. desember 1989 i kjæremålssak nr. 345/89, hl.nr. 1024/89. |
| Parter: | De kjærende parter: 1. A 2. B 3. C 4. D (Prosessfullmektig: Advokat Sven-Olav Bøen, Lillehammer). Kjæremotpart: E (Prosessfullmektig: H.r.advokat Evald Rygh, Oslo). |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Kåre Berg, formann 2. Lagdommer Hjalmar Austbø 3. Lagdommer Johannes Smit |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §172, §174, §179, §181 |
Det ble avsagt kjennelse:
Fredrikstad byrett avsa den 22. august 1989 dom med slik domsslutning:
"E dømmes til å utlevere til A, B, C og D et salongbord, en seksjon, et kjøleskap, en kaffetrakter, en støvsuger og en lampe. A, B, C og D dømmes til en for alle og alle for en å betale E kr. 4040,14 -kronerfiretusenogførti 14/100-.
Oppfyllelsesfristen er 14 -fjorten- dager.
Hver av partene bærer sine saksomkostninger."
Det nærmere saksforhold fremgår av byrettens dom og fremstillingen nedenfor.
A, B, C og D har ved sin prosessfullmektig påkjært omkostningsavgjørelsen og lagt ned påstand om at:
1. Fredrikstad byretts saksomkostningsavgjørelse i sak 158/88 A oppheves og at
2. A, B, C og D tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.
E har tatt til gjenmæle og har ved sin prosessfullmektig lagt ned slik påstand:
"Fredrikstad byretts omkostningsavgjørelse stadfestes og E tilkjennes hos A, B, C og D, en for alle og alle for en, sakens omkostninger for lagmannsretten."
De kjærende parter har i det vesentligste anført:
Det er feil at saksomkostningene ikke er fastsatt særskilt for hovedsøksmål og motsøksmål.
Saksøkerne har fått medhold. Retten har avgjort at gjenstandene tilhørte avdødes bo. Saksøkerne skulle blitt tilkjent fulle saksomkostninger. Det forhold at partene burde løst saken utenrettslig, er ikke blant unntakene som tvistemålsloven §172 annet ledd nevner.
Motsøksmålet er dels vunnet og dels tapt. Omkostningsspørsmålet i motsøksmålet må derfor avgjøres etter tvistemålsloven §174 første ledd jfr. annet ledd, idet E bør pålegges å betale saksomkostningene. Hun har fått medhold i et krav som ligger vesentlig under hennes påstand, samtidig som erstatningen ikke ligger vesentlig over det beløp som de saksøkte i motsøksmålet erkjente å skylde.
Kjæremotparten har i det vesentligste anført:
Ved avgjørelsen av om saken er vunnet/tapt må den mest vidtgående påstand legges til grunn, jfr. Rt-1985-1020 og RG-1987-540. Med det utgangspunktet har saksøkerne ikke fått fullt medhold.
De saksøkte i motsøksmålet erkjente i den opprinnelige påstand å skylde kr. 857,-. Etter tvistemålsloven §174 annet ledd, står retten temmelig fritt i sin vurdering av om saksomkostninger bør tilkjennes eller ikke. Den begrunnelse byretten har gitt er ikke irrelevant.
Selv om det er hovedreglen at omkostningsspørsmålet skal avgjøres særskilt for søksmål og motsøksmål, var det i dette tilfelle slik sterk sammenheng mellom dem at det må være riktig å se omkostningsspørsmålet i sammenheng.
Omkostningsspørsmålet er etter dette ikke avgjort i strid med loven.
Lagmannsretten skal først bemerke at den bare kan prøve om omkostningsspørsmålet er avgjort i strid med loven, tvistemålsloven §181 annet ledd.
Ved avgjørelsen av om saken er tapt/vunnet fullstendig antas utgangspunktet å være den opprinnelige påstand, jfr. Jørgen Wilberg: Erstatning for saksomkostninger i Norsk forsikringsjuridisk forenings publikasjoner 1985 nr. 65 2. I følge dommen krevde saksøkerne i stevningen utlevert diverse gjenstander. Som grunnlag for kravet anførte de at Fs dødsbo hadde eiendomsretten til gjenstandene og at disse gjenstandene befant seg hos saksøkte. Det ble senere avklaret at ikke alle gjenstandene befant seg hos saksøkte.
I tilsvaret la sakøkte ned påstand om frifinnelse. Hun reiste dessuten motsøksmål med krav om erstatning. Under sakens gang endret partene påstander i søksmål og motsøksmål.
De unntak som er nevnt i tvistemålsloven §172 annet ledd er uttømmende.
Den begrunnelse byretten har gitt i siste avsnitt i dommen sees ikke å kunne henføres under noen av unntakene. Omkostningsspørsmålet er således avgjort i strid med loven.
Opplysningene i dommen finnes ikke tilstrekkelig til at lagmannsretten kan prøve om unntaksbestemmelsen i §172 annet ledd kommer til anvendelse hverken for søksmål og motsøksmål, og heller ikke om betingelsene etter tvistemålsloven §174 første og annet ledd foreligger. Byrettens omkostningsavgjørelse blir etter dette å oppheve og henvise til fortsatt behandling.
Det bemerkes at saksomkostningene i søksmål og motsøksmål i utgangspunkt skal avgjøres separat. Sees de i sammenheng må dette begrunnes.
Denne kjærende part har krevet saksomkostninger for lagmannsretten. I og med at realitetsspørsmålet ikke er avgjort av lagmannsretten, men skal vurderes av byretten på nytt, har kjæremotparten etter lagmannsrettens oppfatning ikke tapt saken fullstendig. Omkostningsspørsmålet utsettes med hjemmel i tvistemålsloven §179 første ledd, tredje punktum til den avgjørelse som avslutter saken. Man viser i denne sammenheng til Rt-1986-327.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Byrettens omkostningsavgjørelse oppheves og hjemvises til ny behandling i byretten.
2. Avgjørelsen av saksomkostningsspørsmålet for lagmannsretten utstår, jfr. tvistemålsloven §179 første ledd, tredje punktum.