LE-1989-45 (1)
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Dom og kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1989-06-06 |
| Publisert: | LE-1989-00045 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Dom av 6. juni 1989 i ankesak nr. 45/89, hl.nr. 92/89 A - B. |
| Parter: | Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Ingunn Aarbakke, Oslo). Motpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Harald Svenneby, Oslo). |
| Forfatter: | Kst. førstelagmann Agnes Nygaard Haug, formann. Lagdommer Ola Melheim. Ekstraordinær lagdommer Rolf Solem |
| Lovhenvisninger: | Barnevernloven (1953) §11, §19, §16, §22, §24, §38, Barneloven (1981) §34, §35, §38, Tvistemålsloven (1915) §148 |
Saken gjelder foreldreansvaret for søskenparet C, født xx.xx.1975, og D, født xx.xx.1977, og spørsmålet om hvor de skal bo.
Barnas foreldre A, født xx.xx.1952, og B, født xx.xx.1946, har ikke vært gift. De var samboere i noen år, frem til en tid etter Ds fødsel. Barna ble boende hos moren etter samlivsbruddet. De har imidlertid hele tiden opprettholdt kontakten med faren, som har hatt regelmessige samvær med dem basert på avtale.
Formannen i Oslo barnevernsutvalg vedtok 2. mars 1988 å overta omsorgen for barna i medhold av barnevernsloven §11. Saken ble forelagt barnevernsutvalget 6. juni 1988. Følgende vedtak ble da truffet:
"1. Oslo barnevernsutvalg overtar omsorgen for pike, født xx.xx.1975, og gutt, født xx.xx.1977 i medhold av barnevernsloven §19, jfr. §16a.
2. Pike, født xx.xx.1975, og gutt født xx.xx.1977 plasseres i institusjon i medhold av barnevernsloven §22, jfr. §24, annet ledd.
3. Besøksordningen mellom foreldrene og barna delegeres til barnevernsjefen å bestemme i medhold av barnevernsloven §19.
4. Saken forelegges barnevernsutvalget på nytt innen utgangen av 1988."
Søsknene har siden mars 1988 bodd på X barnehjem, Z i Oslo. Saken har ikke senere vært forelagt for barnevernsutvalget.
Ved stevning av 27. april 1988 reiste B sak mot A med krav om at foreldreansvaret og den daglige omsorg for barna ble overført til ham. Samtidig krevet han underholdsbidrag fastsatt.
Oslo byrett avsa dom i saken 28. november 1988 med domsslutning:
"1. A og B har felles foreldransvar for C født xx.xx.1975 og D født xx.xx.1977. Barna skal bo fast hos B .
2. A betaler oppfostringsbidrag til C og D med kr. 200,- pr. måned til hvert av barne. Bidragene forfaller til betaling den 15. i hver måned, første gang 15. desember 1988.
3. Hver av partene betaler sine saksomkostninger."
B hadde samtidig fremsatt begjæring i medhold av barnevernsloven §38 om at dommen - for så vidt angikk den daglige omsorg - skulle kunne iverksettes før den ble rettskraftig. Kjennelse om dette ble avsagt samtidig med dommen, og Bs begjæring ble ikke tatt til følge.
Saksforholdet fremgår ellers av byrettens dom og kjennelse.
A har ved advokat Ingunn Aarbakke i rett tid påanket byrettens dom til lagmannsrett. Hun har for lagmannsrett nedlagt slik påstand:
"1. A frifinnes.
2. B dømmes til å betale sakens omkostninger for begge retter."
B har tatt til gjenmæle ved advokat Harald Svenneby og har for lagmannsrett nedlagt slik endelig påstand:
"Oslo byretts dom stadfestes."
I forbindelse med tilsvaret fremsatte B ny begjæring om at barna skulle bo hos ham så lenge saken varte. A protesterte mot dette, og Eidsivating lagmannsrett avgjorde ved kjennelse av 21. mars 1989 at Bs begjæring ikke skulle tas til følge. Om det nærmere saksforhold for så vidt vises det til kjennelsens grunner.
Ankeforhandling ble holdt 22. mai 1989. A møtte ikke. Hennes prosessfullmektig, advokat Aarbakke, kjente ikke til årsaken til uteblivelsen, men opplyste generelt at A hadde hatt betydelige personlige problemer som følge av at barna var tatt fra henne, og at hun hadde gruet seg til hovedforhandlingen i lagmannsretten. Advokat Aarbakke mente imidlertid at hun hadde prosessfullmakt til å handle i saken selv om hennes part ikke var til stede. Hun ba derfor ankesaken fremmet.
Ankemotparten møtte personlig med sin prosessfullmektig, advokat Harald Svenneby og avga forklaring. Det ble avhørt to vitner, hvorav den ene også hadde forklart seg for byretten. Ytterligere to vitner var stevnet og møtte frem. De var imidlertid ikke løst fra taushetsplikt av A, og de avga ikke forklaring.
Rettens medlemmer hadde en samtale med barna, C og D Gylterud, på administrators kontor. Barna hadde tydelig ikke noe imot å uttale seg i saken. Selv om C snakket mest, ga også D uttrykk for sin mening, og det var åpenbart at de var enige. Det mest sentrale for dem begge var at de ville bort fra barnehjemmet, hvor de ikke trivdes. De ville helst tilbake til sitt gamle miljø på Y, og ville da fortrinnsvis bo hos sin mor. De mente at morens problemer - også hennes alkoholproblemer - hadde tiltatt etter at barna ble tatt fra henne, og at forholdene ville ordne seg dersom de fikk flytte tilbake til sin mor. De snakket vennlig og positivt om sin far, men uttalte at det ville bli kjedelig å bo hos ham på Æ. På uttrykkelig spørsmål om hva de ville ha foretrukket om faren hadde bodd på Y og moren på Æ, svarte de begge uten nevneverdig betenkningstid at de da ville ha ønsket å bo hos sin far. Det var åpenbart at det var valget av bosted, og ikke valget mellom foreldrene som var det avgjørende.
På vegne av den ankende part, A, anførte advokat Aarbakke blant annet følgende:
Barnevernsnemnda har ikke noen selvstendig kompetanse i barnefordelingssaker, jfr. om dette blant annet Inge Lorang Backer i kommentarutgaven til barneloven 182. Det forhold at det i denne saken foreligger et vedtak truffet av vedkommende barnevernsnemd om å overta omsorgen for de to barna, gjør ikke vurderingstemaet i denne saken til noe annet enn i en hvilken som helst annen barnefordelingssak. Nærværende sak skal på vanlig måte avgjøres etter barneloven §34 tredje ledd, tredje punktum, jfr. §35, og det sentrale spørsmål er her som ellers hva som anses best for barna i valget mellom de to foreldrene.
Barnas ønsker er alltid et viktig moment. Spesielt viktig er disse i nærværende sak, der det dreier seg om barn på 13 og 11 år som hele tiden klart har gitt uttrykk for at de ønsker å bo hos sin mor i Oslo. Morens problemer synes å være overdrevet. Det er få opplysninger om forholdet i hjemmet før barnevernsnemda grep inn våren 1988, og meget tyder på at moren inntil da skjøttet sine omsorgsoppgaver tilfredsstillende. Det er for så vidt betegnende at begge barna har et sterkt ønske om å flytte tilbake til moren. Det som skjedde i mars 1988 skyldtes en helt akutt krisesituasjon, og de få, uheldige episodene man senere har hatt, har åpenbart sin bakgrunn i det press hun har levet under som følge av saken. Barna har levd hele sitt liv i Oslo, og et miljøskifte må generelt sett anses som uheldig. B har antydet at han overveier å skaffe seg leilighet i Oslo dersom han får den daglige omsorg for barna, men man har ingen garanti for at han faktisk og praktisk vil gjøre alvor av dette.
Avslutningsvis er det pekt på at det i tvilstilfelle også må være adgang til å ta hensyn til at det kan virke spesielt uheldig for den ene - men ikke den andre - av foreldrene ikke å få den daglige omsorg. Det er i den forbindelse vist til avgjørelse i Rt-1985-179.
B har ved sin prosessfullmektig, advokat Harald Svenneby, særlig gjort gjeldende:
Selv om domstolene i et tilfelle som dette har en annen kompetanse enn barnevernsnemnda, må retten ved sin avgjørelse av barnefordelingsspørsmålet, foreta en totalvurdering: Hvorledes vil forholdet bli for disse to barna under de to alternativer som barneloven §35, jfr. §34 nr. 3 åpner for?
Da barnevernsnemnda overtok omsorgen for barna i mars 1988 var dette begrunnet i omsorgssvikt fra morens side, først og fremst et alvorlig alkoholmisbruk. Det er ikke noe som tyder på at forholdene for morens vedkommende har endret seg slik til det bedre at barnevernsnemnda vil finne det forsvarlig å oppheve dette vedtaket. Tvert i mot, vitneforklaringen fra barnevernskonsulent Tore Waaktaar gjør det overveiende sannsynlig at barna vil måtte bli boende på X barnehjem eller de vil bli plassert i fosterhjem, dersom lagmannsretten gir moren medhold i anken. På den annen side må man forstå barnevernsnemndas signaler slik at dersom faren får den daglige omsorg, vil barnevernsnemda raskt oppheve omsorgsovertagelsen, slik at C og D kan flytte til sin far.
Barnas ønsker skal selvsagt tillegges betydelig vekt. B fremhever imidlertid at barna i sin uttalelse til rettens medlemmer ikke har gitt uttrykk for noe bestemt ønske ved valget mellom far og mor. Barna har bare uttalt seg om hvor de ønsker å bo rent geografisk, og samtidig presisert at de ikke under noen omstendigheter ønsker å bli på barnehjemmet. Som allerede påpekt vil en avgjørelse i morens favør under ingen omstendigheter føre til at barnas primære ønske blir oppfylt.
B peker ellers på at han stiller seg åpen for å flytte til Oslo dersom han får omsorgen for barna, og de fastholder sitt ønske om å bo i Oslo. Som far vil han imidlertid ikke utelukke at det samlet sett vil være en fordel for søsknene, og særlig for C, å flytte til roligere forhold på Æ, etter den noe omtumlede tilværelse de nå har hatt en tid. - - - - -
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten og kan på de fleste punkter tiltre byrettens vurderinger.
Lagmannsretten finner det klart at man her - som i andre barnefordelingssaker - må foreta en bred samlet vurdering av hva som må antas å bli til det beste for barna. Ved denne vurdering må det i dette tilfelle også ta hensyn til det man vet - eller det man må regne med - om utviklingen i barnevernssaken, og om hvor barna rent faktisk må antas å bli boende under de ulike alternativer.
Det er intet som tyder på at omsorgsvedtaket vil bli opphevet, dersom morens anke blir gitt medhold. Tvert i mot, den skriftlige dokumentasjon fra Y helse- og sosialsenter og vitneforklaringen fra barnevernskonsulent Waaktaar gir inntrykk av at barnevernsmyndighetene ikke ennå føler seg tilstrekkelig trygge på morens egenskaper som omsorgsperson. I tillegg til den sykehusinnleggelse i august 1988 som er omtalt i byrettens dom, ble hun i april 1989 innlagt på Aker sykeshus etter å ha tatt en overdose medikamenter samt drukket betydelig kvanta med alkohol. Det er opplyst at dette dreiet seg om et suicidalforsøk, og at det hadde sammenheng med hele hennes sosiale situasjon, således også det forhold at barnevernsnemda hadde overtatt omsorgen for barna hennes. Lagmannsretten må altså legge til grunn at barna - uansett utfallet av nærværende sak - ikke i nær fremtid vil kunne flytte til sin mor på Y. På den annen side synes det rimelig klart at omsorgsvedtaket vil bli opphevet, dersom faren blir gitt den daglige omsorg. Dette er blant annet uttrykkelig uttrykt i brev av 6. januar 1989 fra Y Helse- og Sosialsenter til advokat Harald Svenneby, og det er også bekreftet av barnevernskonsulent Waaktaar i hans vitneforklaring for lagmannsrett.
Barnas primære ønske, å flytte tilbake til Y, vil således ikke under noen omstendigheter kunne oppfylles. Lagmannsretten finner det under disse omstendigheter lite tvilsomt at den beste løsning for C og D er at faren får den daglige omsorg for dem. Lagmannsretten føler seg rimelig trygg på at det er han som vil kunne skape det beste miljøet for barna i den situasjon som foreligger, og det uten hensyn til om han blir boende på Æ eller om han skaffer seg bolig i Oslo.
Når det gjelder oppfostringsbidraget, slutter lagmannsretten seg til byrettens vurdering. En er således enig i at As bidragsevne må anses som meget svak, og at bidraget fra henne passende kan settes til kr. 200 pr. måned for hvert barn. Bidraget betales den 15. i hver måned, første gang 15. juni 1989.
B har ikke krevet saksomkostninger.
Byrettens dom blir etter dette å stadfeste, dog slik at bidragene (domsslutningens pkt. 2) forfaller til betaling første gang 15. juni 1989.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
Byrettens dom stadfestes, med den endring at bidragene forfaller til betaling første gang 15. juni 1989.
Det ble deretter avsagt slik enstemmig kjennelse:
B har fremsatt begjæring om at dommen gis foregrepet tvangskraft, slik at den straks kan fullbyrdes. As prosessfullmektig har i prinsippet ikke hatt noe å bemerke til denne begjæring.
Lagmannsretten finner at dommen i dette tilfellet bør fullbyrdes straks den er avsagt, og antar at hjemmelen for en slik avgjørelse er barneloven §38, annet ledd jfr. første ledd og ikke tvistemålsloven §148 (Inge Lorang Backers kommentarutgave til barneloven 264). Avgjørelsen skal for øvrig treffes ved kjennelse uansett om hjemmelen er barneloven §38 eller tvistemålsloven §148, og vurderingstemaet er det samme. Det legges vekt på at barna nå har vært mer enn ett år på barnehjem, der de synes å mistrives, og på at det er viktig at de nå så snart som mulig får etablert seg i sitt nye miljø.
Slutning:
Inntil i dommen i ankesak nr. 45/89 er rettskraftig skal C og D bo hos sin far, barneloven §38 annet ledd jfr. første ledd.