LE-1989-461

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Dom
Dato:	1991-02-01
Publisert:	LE-1989-00461
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Dom av 1. februar 1991 i ankesak LE-1989-00461 D, hl.nr. 782/89.
Parter:	Ankende part: Jan Wold (Prosessfullmektig: Advokat Lars Haugan). Motpart: Sissel Marie Gulbrandsen (Prosessfullmektig: Advokat John I. Henriksen).
Forfatter:	Lagdommer Georg Lund, formann. Lagdommer Mary-Ann Hedlund. Ekstraordinær lagdommer Bjørn Vade. Meddommere: Gårdbruker Einar Solli, Solumsmoen. Husmor Hilde Alise Skovgaard, Lier. Daglig leder Inger Johanne Hyllseth, Skoger Verkstedarbeider Ottar Amundsen, Skoger
Lovhenvisninger:	Straffeloven (1902) §25, Tvistemålsloven (1915) §335, Norske Lov (1687) 6-, Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902) §25, §171, §174, §180, §375, Skadeserstatningsloven (1969) §3-1

Saken gjelder krav om erstatning for følgeskader etter en rideulykke.

Søksmål ble ved stevning datert 9. april 1987 anlagt ved Lier, Røyken og Hurum herredsrett. Sissel Marie Gulbrandsen krevde erstatning for lidt tap, tap i fremtidig erverv, for ekstrautgifter og for varig men, begrenset oppad til 2 mill. kroner, senere forhøyet til 2,2 mill. kroner.

Lier, Røyken og Hurum herredsrett avsa 15. mars 1989 dom med slik slutning:

"1. Jan Wold dømmes til innen 2 - to - uker innen dommens forkynnelse å betale erstatning med kr. 1.640.000,- kronerenmillionsekshundreogførtitusen00/100 - til Sissel Marie Gulbrandsen for tap av inntekter, tap i fremtidig erverv og men.

2. Jan Wold dømmes til innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse å betale saksomkostninger til Sissel Marie Gulbrandsen med kr. 50.155,70 - kronerfemtitusenetthundre- og femtifem 70/100-."

Dommen ble av Jan Wold i sin helhet rettidig påanket til lagmannsretten. Sissel Marie Gulbrandsen har tatt til motmæle og innga aksessorisk motanke med krav om høyere erstatning, begrenset oppad til 2.2 mill. kroner. Hun ble innvilget fri sakførsel av fylkesmannen 27. september 1989, og advokat John I. Henriksen ble oppnevnt som hennes prosessfullmektig.

Ankeforhandling ble holdt i Drammen tinghus 11. - 13. desember 1990. Begge parter møtte og avga forklaring. Det ble avhørt 7 vitner. Retten foretok åstedsbefaring. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.

For lagmannsretten er oppnevnt 2 sakkyndige: overlege dr.med. Jan Berstad og politimester Knut Austad. De var til stede under deler av ankeforhandlingen. Begge avga forklaring. Overlege Berstad var også oppnevnt som sakkyndig for herredsretten. Han avga skriftlig erklæringer forut for forhandlingen i herredsretten. Ny skriftlig erklæring er ikke avgitt for lagmannsrett. Fra politimester Austad foreligger ingen skriftlig redegjørelse.

Den ankende part, Jan Wold, nedla slik påstand:

"1. Jan Wold frifinnes

2. Jan Wold tilkjennes saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett"

Ankemotparten, Sissel Marie Gulbrandsen, nedla slik påstand:

"1. Herredsrettens dom stadfestes, dog slik at Jan Wold tilpliktes å betale erstatning etter rettens skjønn oppad begrenset til kr. 3.000.000,-.

2. Det offentlige tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten."

Saksforholdet fremgår av herredsrettens domsgrunner og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

Jan Wold drev i 1984 - og driver fortsatt - et ridesenter i Røyken, dels med utleie av hester og dels med rideopplæring.

Sissel Marie Gulbrandsen leide sammen med to andre unge damer ridehester hos Jan Wold den 17. november 1984. Hestene ble bestilt pr. telefon av en av de andre to. Ingen av dem hadde tidligere ridd hos Wold. Alle tre hadde ridd tidligere, men rideerfaringen varierte. De øvrige to - Mona Egelund Juell og Liv Dalen Salvesen - hadde relativt solid rideerfaring mens Gulbrandsens erfaring var mer beskjeden. I følge det Gulbrandsen selv har opplyst hadde hun på dette tidspunkt ridd to til tre rideturer pr år over en seksårs- periode.

Om det videre hendelsesforløpet er det på en rekke punkter uenighet mellom partene. Dette skal redegjøres nærmere for under partenes anførsler. Følgende synes imidlertid å være uomtvistet og på det rene:

Da Gulbrandsen og de 2 andre kom til Wolds eiendom ble de tildelt hver sin hest. Gulbrandsen ble tildelt en fjording, en vallak som het "Eikmin". Noen prøveridning ble ikke gjennomført. Den enkeltes rideerfaring ble heller ikke gjort til gjenstand for noen nærmere drøftelse. De tre red ut av stallområdet etter å ha blitt anvist ride-trase. Ingen av dem brukte hjelm.

I begynnelsen red de alle tre i følge og i vanlig skritt. De red på en gårdsvei. Etter hvert red Dalen Salvesen litt raskere, og kom derfor til å ligge noe foran de andre to. Etter at de hadde ridd en stund, kanskje 15 - 20 minutter, skjedde ulykken. Vitnet Mona Egelund Juell har forklart at hun red parallelt med Gulbrandsen, noen meter foran, men at hun hadde snudd seg og derfor så hva som skjedde. Egeland Juell's forklaring er at Gulbrandsens hest nesten hadde stoppet og at den plutselig sparket bakut, at Gulbrandsen gled fremover og ned av hesten. Hun observerte ikke noe spark eller liknende fra hesten til Gulbrandsen. Hun steg av hesten og gikk umiddelbart bort til Gulbrandsen, som lå på bakken. Hesten sto da rolig ved siden av henne. Egelund Juell ropte deretter på Liv Dalen Salvesen som akkurat hadde galoppert foran opp en lang bakke. Ambulanse og lege ble tilkalt. Gulbrandsen ble brakt med ambulansen til Buskerud Sentralsykehus, hvor hun var innlagt til 2. januar 1985.

Gulbrandsen er født xx.xx.1960. På ulykkestidspunktet var hun 24 år. Hennes utdannelse er eksamen artium fra reallinjen, handelskole fra Treider, ettårig språklinje på artiumsnivå samt et kurs i skipsmekling fra shipping-akademiet. I november 1984 var hun ansatt som kontordame i firmaet Fridtjof Kristiansen A/S. Hun hadde vært ansatt i dette firmaet siden november 1983. I tillegg hadde hun ekstrajobb som servitør på Peppe's Pizza, en jobb hun hadde hatt i flere år. Da ulykken inntraff hadde hun fått tilbud om ny jobb, som valutameklerassistent i DnC på vanlige prøvevilkår. Gulbrandsen har opplyst at begynnerlønnen her lå på kr. 140.000,- og at assistentperioden var på et par år.

Etter at Gulbrandsen ble utskrevet fra Buskerud Sentralsykehus var hun fortsatt sykemeldt fram til august 1985. Hun ble senere igjen sykemeldt, først på deltid fra midten av januar 1986 og senere - ca mars måned - på heltid. Hun ble innvilget full uførepensjon med virkning fra 1. november 1985. Gulbrandsen var for øvrig pasient ved Ullevål sykehus, nevrologisk avdeling, i tiden 9. desember 1985 til 3. januar 1986.

Overlege dr. med. Jan Berstad, spesialist i nevrologi, har avgitt en skriftlig erklæring datert 14. april 1986 og en tilleggserklæring datert 6. juli 1988. Avsnittene med konklusjoner er i sin helhet gjengitt i herredsrettens dom. Lagmannsretten viser til dette. Overlege Berstad fastholdt konklusjonene i sin forklaring for lagmannsretten, herunder også konklusjonen om medisinsk invaliditet i overkant av 50 %.

Den ankende part, Jan Wold, har i det vesentlige anført:

I denne saken foreligger det hverken ansvarsgrunnlag eller nødvendig årsakssammenheng. Vilkårene for erstatning er derfor ikke oppfylt.

Når det gjelder påstanden om ansvar på culpa-grunnlag, er det fremsatt en ny anførsel om at Wold må holdes ansvarlig fordi en av hans ansatte har utvist uatsomhet slik at kravene til virksomheten ikke er oppfylt. Dette er en ny anførsel som påstås prekuldert i henhold til tvistemålsloven §335. Dessuten må anførselen også avvises som for sent fremsatt i medhold av tvistemålsloven §375.

Ansvar på subjektivt grunnlag forutsetter at Wold har opptrådt ansvarsbetingende uaktsomt, enten ved aktiv handling eller ved forsømmelse. Det bestrides at så er tilfelle. Alle hestene han hadde den gang kunne brukes av det alminnelige publikum uten risiko. "Eikmin" var en vallak fjording, en absolutt snill og rolig hest som ble brukt til skoleridning. Det var ikke uaktsomt å tildele Gulbrandsen denne hesten. Dessuten ble det opplyst at alle hadde rideerfaring, og at de hadde ridd på nabogården tidligere. Han måtte derfor ha grunn til å tro at de alle hadde det nødvendige minimum av ferdigheter og erfaring. Dette kan for øvrig under ingen omstendighet ha avgjørende betydning da "Eikmin" var en absolutt snill hest. Når voksne mennesker leier hest for å ri på tur, må det dessuten legges til grunn at de har akseptert den alminnelige risiko som følger med ridning. Ridning innebærer aktiv bruk av levende dyr.

Det er riktig at han ikke undersøkte rideferdighetene i form av en spesiell test eller lignende. Men det er ingen ansvarsbetingende forsømmelse. Han kunne observere det som var nødvendig på måten rytterne holdt hestene på, måten de steg opp osv. Ytterligere undersøkelser skulle ikke være nødvendig i og med at han ikke observerte noe påfallende, hverken hos Gulbrandsen eller de andre to.

Wold er dessuten helt sikker på at han påviste ridereglementet før de red ut. Han mener også bestemt at alle tre fikk tilbud om å låne hjelm, og at han foreholdt dem risikoen ved å ri uten. Dette var for øvrig fast rutine ved ridesenteret. Mer avgjørende for vurderingen er at dette dreier seg om utleie av hest til voksne mennesker. De må selv være nærmest til å vurdere hvilke sikkerhetsforanstaltninger de bør ta. Det kan ikke forventes at ledelsen ved et ridesenter skal opptre som barnepiker overfor voksne mennesker som må formodes å kjenne såvel egne ferdigheter som den risiko som normalt følger med hestesport.

Forholdene tatt i betraktning måtte Wold kunne forvente at de mestret normale situasjoner som kunne oppstå. Selv om retten skulle komme til at han burde ha foretatt grundigere testing av rideferdighetene, er det ikke derved gitt at han har handlet culpøst med erstatningsansvar til følge. Dette må under en hver omstendighet vurderes som så unnskyldelig at grensen for det uaktsomme ikke er overskredet. I denne sammenheng må det for øvrig tillegges vekt at det på ulykkestidspunktet ikke forelå generelle regler for ridesentera, hverken i offentlig eller privat regi.

Under en hver omstendighet må det legges til grunn som mest sannsynlig at ulykken ville ha inntruffet uansett og helt uavhengig av om han hadde sørget for grundigere testing av deres rideferdigheter. Gulbrandsens behandling av hesten ville i alle tilfelle ha ført til at den steilet eller slo bakut. Da er det ikke tilstrekkelig adekvat årsakssammenheng mellom hans handlemåte og den skaden som er oppstått. Det må legges til grunn at den ene hesten var foran de andre. Det er heller ikke tvil om at i alle fall denne ene hesten galopperte. Hvis de andre hestene i denne situasjonen ble holdt tilbake, innebærer hele situasjonen en provokasjon av hestene, som er flokkdyr.

Det er mest sannsynlig at også "Eikmin" begynte å galoppere og at dette var den direkte foranledningen til at Gulbrandsen falt av hesten. Dette har støtte blant annet i journalnotater fra sykehuset. Ut fra alminnelig erfaring er det mest sansynlig at hesten i denne situasjonen steilet, og at Gulbrandsen falt av og slo hodet i bakken. Det er ingen holdepunkter for at hesten - som var vinterskodd - har sparket henne. Fallet i seg selv må antas å være tilstrekkelig årsak til skaden. Kravet til årssakssammenheng svikter også på et annet punkt. Alle tre red ut uten hjelm. Gulbrandsen hadde også tidligere ridd mye uten hjelm. Det må derfor legges til grunn som mest sannsynlig at de ville ridd uten hjelm uansett om reglementet var blitt forevist eller ikke. Legges dette til grunn foreligger ikke tilstrekkelig årsaksammenheng.

Hvis retten kommer til at erstatningsvilkårene foreligger, må skadelidtes egen medvirkning føre til reduksjon i erstatningen. Gulbrandsen var på dette tidspunkt voksen. Hun må da selv være nærmest til å kjenne egne rideferdigheter. Hvis det var slik at hun hadde sviktende ferdigheter, skulle hun ikke ha lagt ut på en slik tur. Legges det til grunn at hun forsøkte å få hesten i galopp, er det i ytterligere grad graverende. Hertil kommer at Gulbrandsen selv - som en voksen person - må være den nærmeste til å ivareta alminnerlige sikkerhetsforanstaltninger i en sport som denne, bl.a. ved bruk av hjelm. Konklusjonen må under hver omstendighet bli at ansvaret må reduseres sterkt eller bortfalle på grunn av skadelidtes egen uaktsomme adferd.

Ansvar kan heller ikke ilegges på lovfestet objektivt grunnlag. Det bestrides ikke at forholdet i prinsippet faller inn under reglene i NL 6-10-2. Fall av hest under ridning er imidlertid ingen ekstraordinær foreteelse. Dette dreier seg om en ordinær risiko som må ansees akseptert ved leie. I denne saken forelå det ingen ekstraordinær risiko ut over den risiko som var akseptert. Under en hver omstendighet har skadelidte medvirket og det må etter denne bestemmelsen føre til absolutt bortfall av ansvar.

Hvis erstatning skal utmåles, kan Gulbrandsens krav likevel ikke føre fram fullt ut.

For det første kan det ikke aksepteres at kravet under ankeforhandlingen utvides fra kr. 2.200.000, som påstått i anketilsvaret, og til kr. 3.000.000. Kravet må avvises for så vidt gjelder denne utvidelsen. Wold har for øvrig en rekke innvendinger til Gulbrandsens beregning av erstatningskravet. Retten kommer nærmere tilbake til dette.

Ankemotparten, Sissel Marie Gulbrandsen, har i det vesentlige gjort gjeldende:

Wold må prinsipalt holdes ansvarlig på culpagrunnlag for de skader rideulykken påførte henne. Subsidiært er det hevdet at han må være ansvarlig på lovfestet objektivt grunnlag i henhold til NL 6-10-2.

Wold drev profesjonelt og kommersielt ridesenter med rideundervisning og hesteutleie. Han må holdes ansvarlig enten på grunnlag av personlig uaktsom adferd i forbindelse med utleie av hestene, eller fordi de krav som med rimlighet må stilles til en slik virksomhet ikke var oppfylt.

Generelt må det legges til grunn et strengt aktsomhetskrav ved kommersielle/profesjonelle virksomheter av denne typen. Det følger av dom inntatt i Rt-1988-1272. Det må legges til grunn at kravet til aktsomhet for denne type virksomhet er blitt klart skjerpet i løpet av de senere år. Skader i forbindelse med ridning er også klart påregnelig. Det fremgår blant annet av skadestatistikk. Dette skjerper ytterligere kravene til aktsomhet. Konsekvensen blir at forsømmelser raskt rammes av reglene i skadeserstatningsloven.

Til den som driver en virksomhet av denne typen - ridesenter/rideutleie - må det oppstilles krav i flere henseender, blant annet til kontroll av ferdigheter til de som ønsker å leie hest. Videre må det stilles krav til aktsomhet ved utvalg av/tildeling av hest til den enkelte. Dessuten må påpeking av sikkerhetsforanstaltninger iakttas. Det må også forutsettes et visst krav til overvåking.

I denne saken har det sviktet på flere punkter. Det må legges til grunn at rideferdighetene ikke ble undersøkt, hverken før hestene ble tildelt eller før de red ut. En slik undersøkelse ville ha avdekket at Gulbrandsens rideferdigheter var ytterst beskjedene, og ville sansynligvis medført at hun ikke fikk ri ut på denne måten.

Utvalget av hester var heller ikke akseptabelt. Gulbrandsens hest var uvillig til å gå ut på tur, og det viste seg også at den sparket bakut. For hester som skal brukes av et alminnelig publikum må det kreves at de ikke har en slik avvikende adferd. Dette må legges til grunn som generell norm. Men i denne saken må kravene skjerpes fordi det uttrykkelig ble bedt om en snill og rolig hest til Gulbrandsen.

Det avvises at Gulbrandsen på noen måte skulle ha provosert hesten eller at hennes egen adferd på hesten var årsak til at hun ble kastet av. Det avvises også at de fikk tilbud om å låne hjelm. Det er ingen grunn til at de skulle ha avslått et slikt tilbud. Det bestrides at Wold selv eller noen av hans medhjelpere tok opp bruk av hjelm. Hjelm var intet tema. Det er heller ikke riktig at de skal ha blitt foreholdt ridereglementet før de red ut.

Retten må legge til grunn at det er klar årsakssammenheng mellom Wolds forsømmelse og skaden og dens følger. Det er ingen holdepunkter for å anta at skaden ikke ville ha inntrådt hvis hjelm var blitt brukt. Dette vil innebære rene spekulasjoner som retten må avholde seg fra. Manglende hjelm kan dessuten ikke legges Gulbrandsen til last. Men hvis dette skal vektlegges da er det utelukkende relevant som et mulig argument for eventuellt reduksjon av ansvar i henhold til straffeloven ikraftredelselov §25, som gjaldt på skadetidspunktet.

Skulle retten komme til at vilkårene for ansvar på subjektivt grunnlag ikke foreligger, må ansvar under enhver omstendighet ilegges på lovfestet objektivt grunnlag i henhold til NL 6-10-2. Dette dreier seg om skade forårsaket av hest. Skadelidte har hverken selv forårsaket eller medvirket til skaden. Gulbrandsen kan ikke klandres for ikke selv ha sørget for å bruke hjelm. I den sammenheng må det legges til grunn at hjelm ikke var så vanlig i 1984 som i dag. Det må for øvrig legges til grunn at skaden var både påregnelig og typisk. Synspunktet "aksept av risiko" kan ikke føre frem. Det kan ikke lenger ses som et avgjørende gangbart rettslig argument.

Det kreves erstatning for lidt tap, for tap i framtidig erverv, for varig men og ekstrautgifter som følge av skadene, begrenset oppad til 3.000.000,- kroner.

Begrunnelsen for de enkelte delkravene er - med enkelte korrigeringer og endringer - i det vesentlige den samme som for herredsretten, slik det står referert i dennes dom. Kravet er imidlertid nå basert på en beregningsmodell utarbeidet av advokat Pål Midsem. Av endringer i forhold til herredsrettens dom skal særlig pekes på følgende:

For lidt tap kreves en samlet sum på kr. 457.500,- hvorav ca kr. 89.000,- er renter. Det er her beregnet morarente med 18 % fra forliksklagen. Beregningen er så vidt skjønnes foretatt på basis av en bruttofiseringsmetode. Det vil si at det er tatt hensyn til at tap av skattepliktig inntekt er gjenstand for beskatning.

Tap i fremtidig erverv kreves med et beløp pr 5. januar 1991 på kr. 1.406.300,-. Ved beregningen er det lagt til grunn en forventet årlig inntekt fra 1990 på kr. 200.000,-. Det er anført at dette må anses realistisk på grunnlag av alminnelige betraktninger om jobbskifte, avansement og normal inntektsutvikling. Det fremtidige inntektsanslaget bestyrkes ytterligere av vitnet Mona Egelund Juells forklaring om egen inntektsutvikling. Hun hadde en klart sammelignbar stilling med Gulbrandsen da skaden inntraff. Det er lagt til grunn en kapitaliseringsrente på 5 %. Denne må antas å være riktigere enn 6 % som tidligere var lagt til grunn i rettspraksis. Beregningen er basert på fortløpende utbetalinger, ikke utbetaling på årets siste dag slik RTV's tabeller forutsetter. Tapet er beregnet til fylte 67 år.

For skatteulempe kreves erstatning på kr. 711.900,-. Dette er beregnet for fremtidig skatt av formue og inntekt av erstatningsbeløpet og utgjør 50,62 % av erstatningsbeløpet.

Menerstatning kreves med kr. 287.200,-. Det er tatt utgangspunkt i dagens grunnbeløp i folketrygden på kr. 34.000,- og en kapitaliseringsrente på 5 %. Det er videre bygget på Statistisk Sentralbyrås levealderstatistikk som gir en statistisk levealder på 80,62 år. Det er tatt utgangspunkt i en medisinsk uføregrad på 50 %, men slik at det er foretatt et gruppeopprykk til gruppe 5.

Tap for fremtidige ekstrautgifter kreves tilkjent på skjønnsmessig basis. Det foreligger ikke nøyaktig dokumentasjon for disse utgiftene, men en skade av dette omfang må klart antas å medføre ikke ubetydelige ekstrautgifter. Kravet er det samme som for herredsretten, skjønnsmessig beregnet til kr. 100.000,-.

Gulbrandsen har via arbeidsgiver fått utbetalt en ulykkesforsikring på tilsammen kr. 110.000,-. Det erkjennes at retten på skjønnsmessig grunnlag kan ta dette i betraktning ved erstatningsutmålingen. Beløpets størrelse tilsier imidlertid at retten bør se bort fra dette ved den samlede erstatningsfastsettelse.

Prinsipalt bestrides at ansvaret nedsettes på grunnlag av medvirkningsbetraktninger. Subsidiært anføres det i forhold til culpagrunnlaget at Wolds uaktsomhet må vurderes som betydelig større enn Gulbrandsens og således absorbere hennes eventuelle uaktsomhet. Subsidiært må det legges til grunn at Gulbrandsens uaktsomhet er så vidt unnskyldelig at det bare kan bli snakk om moderat reduksjon.

I relasjon til det objektive ansvaret bestrides at Gulbrandsen har opptrådt uaktsomt ved ikke å bruke hjelm. Hun har heller ikke på annen måte medvirket uaktsomt til den skaden som oppsto. Gulbrandsen har heller ikke akseptert annen risiko enn den som følger med bruk av en snill og rolig ridehest som hun hadde bestilt.

Anførselen om delvis avvisning av den delen av kravet som overstiger tilsvarets påstandsbeløp, kan ikke føre fram. For det første er det tatt forbehold i tilsvaret om å utvide påstanden ved hovedforhandlingen etter nærmere beregning. For det andre er det fast praksis at det endelige krav først fremlegges under hovedforhandlingen fordi erstatningsbeløpet vil være avhengig av domstidspunktet.

Lagmannsretten har delt seg i et flertall bestående av lagdommerne Lund, Hedlund og Vade og meddommerne Skovgaard, Hyllseth og Amundsen og et mindretall bestående av meddommer Solli. Flertallet er kommet til at Jan Wold er erstatningsansvarlig for rideulykken, men at skadelidte, Sissel Marie Gulbrandsen, må tåle reduksjon i erstatningsbeløpet etter reglene om skadelidtes medvirkning. Mindretallet er kommet til at Jan Wold må frifinnes fordi det ikke foreligger noe ansvarsgrunnlag fra hans side.

Lagmannsrettens flertall skal bemerke:

Lagmannsretten skal først ta standpunkt til om Wold er ansvarlig på culpagrunnlag.

I 1984 drev Wold et ridesenter med rideskole og utleie av ridehester. Den sentrale problemstillingen er om Wold handlet slik det må forventes av en person som drev en slik virksomhet da han leide ut hester til Gulbrandsen og hennes to venninner.

Etter det som er opplyst, blant annet av politimester Austad som sakkyndig, legger flertallet til grunn at det den gang ikke eksisterte spesielle regler for denne typen virksomhet utover de rent vetrinærmessige. Det innebærer likevel ikke at det ikke må stilles krav til den som drev slike ridesentra.

Ridning er en sport som medfører ikke ubetydlig risiko for skade. Det fremgår av statistisk materiale utarbeidet av Statens Institutt for folkehelse/Statens forurensningstilsyn. Dette tilsier at den som driver slik virksomhet bør sørge for å ha rutiner med det formål å forebygge/redusere risikoen for uhell og skader. Risikoen for skader tilsier under en hver omstendighet at sikkerhetshensyn blir ivaretatt på en eller annen måte i forbindelse med utleievirksomhet.

Etter bevisførselen legges det til grunn at hestene ble bestilt pr telefon, at de tre rytterne var ukjente for Wold og at det ble bedt spesielt om en snill og rolig hest til Gulbrandsen. Flertallet finner imidlertid ikke å kunne legge til grunn at sikkerhetsforanstaltninger, så som gjennomgang av ridereglement, bruk av hjelm osv., ble tatt opp før de tre fikk ri ut på tur eller at de tre fikk tilbud om å få låne hjelm. Det er også på det rene at det ikke ble foretatt noen testing av rideferdighetene, hverken av Gulbrandsen eller de to andre.

Spørsmålet blir om Wold med dette kan ansees å ha gjort det som med rimlighet må kreves av en som driver med hesteutleie på profesjonell basis. I rettspraksis er det stilt relativt strenge krav til aktsomheten hos en hesteeier. Det vises spesielt til dom inntatt i Rt-1988-1272. Saksforholdet var riktignok et noe annet i denne saken, men flertallet er enig med herredsretten i at dommen likevel er klart relevant for så vidt gjelder det generelle aktsomhetsnivået i forbindelse med utleie/utlån av hester. For nærmere detaljer vises til herredsrettens dom. Dette utgangspunktet - at aktsomhetskravet er relativt strengt - har også støtte i sakkyndige Austads uttalelse.

Ideelt sett ville det nok vært å foretrekke om ridereglementet, som var slått opp på stallveggen, var blitt gjennomgått med de tre som skulle ut å ri. Det legges imidlertid relativt sett mindre vekt på at dette ikke ble gjort. På grunnlag av vitneforklaringene fra Egelund Juell og Dalen Salvesen legger flertallet til grunn at gjennomgang av egne reglementer ikke har vært noen fast rutine ved ridesentra på denne tiden. I denne sammenheng må det også legges vekt på det forhold at det dreide seg om utleie av hester til voksne mennesker.

Flertallet legger derimot betydlig større vekt på det forhold at rideferdighetene ikke ble kontrollert bedre før de tre fikk ri ut på egen hånd. At alle tre var voksne er også i denne sammenheng et moment som må tillegges en viss vekt, men etter flertallets vurdering er det likevel ikke særlig tungtveiende. Wold drev profesjonell utleie av hester for turridning. Dette tilsier etter flertallets vurdering en forsvarlig kontroll av ukjente rytteres ferdigheter før de får ri ut. Dette både av hensyn til rytterne selv og av hensyn til allmenheten for øvrig. En uerfaren rytter som ikke har nødvendig kontroll over hesten vil lett kunne bli en risikofaktor både for seg selv og omgivelsene, når han får ri ut på tur uten tilsyn. Det ville heller ikke ha vært tilstrekkelig om Wold hadde undersøkt og konstatert at de andre to hadde gode rideferdigheter når alle tre likevel fikk ri ut uten tilsyn av erfaren ledsager fra ridesenteret.

Bevisførselen etterlater en viss tvil om hva de tre opplyste om sine egne ferdigheter. Flertallet utelukker ikke at det ble gitt uttrykk for at i alle fall to av jentene var relativt erfarne ryttere, men finner det ikke tvilsomt at det ble bedt spesielt om en snill og rolig hest til Gulbrandsen. Dette, sammenholdt med det forhold at alle tre var ukjente for Wold, tilsier etter flertallets vurdering at ferdighetene var blitt nærmere kontrollert fordi ryttere i en slik situasjon lett overvurderer sine ferdigheter når de blir spurt om dette.

Wold har gitt uttrykk for at han observerte det som var nødvendig ved måten rytterne behandlet hestene på, jfr foran og det som er beskrevet i herredsrettens dom. Etter rettens vurdering kan denne "metoden" ikke ansees som forsvarlig, idet den bare vil avdekke om rytterne tidligere har ridd, men ikke om de også har relevant trening for ridning utenfor avgrenset område under tilsyn. Flertallet viser til vitneforklaringen fra Egelund Juell og Dalen Salvesen om praksis fra andre ridesentra med prøveridning forut for selvstendig ridning i terreng. Politimester Austad ga også uttrykk for at en ridetime først på ridebane ville ha vært naturlig. En grundigere testning av ferdighetene kunne under en hver omstendighet vært gjennomført uten særlige problemer.

Etter det som er opplyst legger flertallet til grunn at Gulbrandsens rideerfaring og rideferdigheter var relativt beskjedne og - ikke minst på grunnlag av politimester Austads forklaring - at en gjennomført test ville ha avslørt dette. Det er ikke mulig med absolutt sikkerhet å postulere hva som i så fall ville ha skjedd. Flertallet finner det mest sannsynlig at Gulbrandsen i så fall ikke ville ha fått ri ut på tur, i alle fall ikke uten kyndig tilsyn.

Flertallet finner ikke grunn til å tvile på at de hestene som ble leid ut vanligvis var snille og greie å håndtere. Men det er ikke tilstrekkelig begrunnelse til å unnlate å sjekke ukjente rytteres ferdigheter før de får ri alene ut på tur. Flertallet legger ved aktsomhetsvurderingen avgjørende vekt på den manglende kontroll av rideferdighetene. Herredsretten har også lagt betydlig vekt på at Wold ikke tilbød jentene å låne hjelm. Også flertallet legger noe vekt på dette når Wold ikke i tilstrekkelig grad har forvisset seg om rytternes ferdigheter. Men voksne personer som leier hest for turridning må i utgangspunktet selv ha betydelig ansvar - og risiko - for bruk av alminnelig sikkerhetsutstyr.

Uaktsomhet er anført som prinsipalt ansvarsgrunnlag, enten fordi Wold selv har opptrådt erstatningsbetingende uaktsomt eller fordi de krav som med rimelighet må stilles til ridesenteret ikke er oppfylt. Sistnevnte anførsel er påstått både prekludert og avvist, jfr foran. Flertallet legger etter bevisførselen til grunn at Wold personlig var til stede da de tre kom til gården. Det var derfor naturlig at han selv hadde foretatt den nødvendige testing eller at en slik testing av ham var blitt lagt inn i rutinene for utleievirksomheten. Etter dette er det ikke nødvendig å ta standpunkt til de prosessuelle innsigelsene. Det skal likevel bemerkes at det anførte i begge tilfeller dreier seg om påstått unnlatelse fra Wolds side. En har derfor vanskelig for å se at dette dreier seg om en ny anførsel i prosessuell henseende.

Flertallets konklusjon er etter dette at Wold er erstatningsansvarlig på culpa-grunnlag.

For lagmannsretten har Wold bestridt at nødvendig årsakssammenheng foreligger. Flertallet finner ikke Wolds anførsler om selve hendelsesforløpet sannsynlig, nemlig at "Eikmin" var blitt provosert, at den var begynt å galoppere og at det var den direkte foranledningen til fallet og skaden. Etter bevisførselen legger flertallet til grunn at Gulbrandsen hele tiden red i følge med Egelund Juell, at de red i skritt, og at "Eikmin" plutselig sparket bakut.

Flertallet finner det heller ikke sannsynlig at skaden ville ha oppstått uansett fordi Gulbrandsen under en hver omstendighet ville ha ridd ut uten hjelm. Flertallet har lagt til grunn at hverken Gulbrandsen eller de to andre fikk tilbud om å låne hjelm, jfr foran. Det må være avgjørende også i relasjon til årssaksspørsmålet. Hva som ville ha skjedd dersom de hadde fått tilbud om å låne hjelm, er et helt hypotetisk spørsmål. Men etter bevisførselen kan en ikke se noen fornuftig grunn til å anta at Gulbrandsen ville ha avslått et slikt tilbud. I følge den medisinsk sakkyndige er det overveiende sannsynlig at Gulbrandsens hjerneskade skyldes rideulykken. Flertallet legger etter dette til grunn at nødvendig årssakssammenheng foreligger.

For lagmannsrett har Wold subsidiært gjort gjeldende at det må skje en ansvarsdeling etter reglene i straffeloven ikraftredelsesloven §25 på grunn av skadelidtes egen medvirkning. Flertallet er enig i dette. Rideulykken skjedde 17. november 1984. Skadelidtes medvirkning - og spørsmål om konsekvenser av det - reguleres da av den nå opphevede regelen i straffeloven ikraftredelsesloven §25. Lemping av ansvar etter denne bestemmelsen forutsetter at skadelidte har medvirket til skaden ved egen uaktsomhet eller ved eget mislig forhold.

At alle tre red ut uten hjelm, er uomtvistet. Flertallet har foran kommet til at det ikke ble tatt noe initiativ fra Wolds side med tilbud om utlån av hjelm. På grunnlag av bevisførselen legger flertallet videre til grunn at hverken Gulbrandsen eller de øvrige to selv tok noe initiativ i den retning. Gulbrandsen spurte ikke om å få låne hjelm og tok heller ikke på annen måte opp spørsmålet om hjelm/bruk av hjelm. På bakgrunn av de opplysninger Gulbrandsen selv har gitt om sin rideerfaring og sine rideferdigheter, vurderer flertallet dette som klart uaksomt - særlig når det var tale om turridning. Bruk av hjelm var ganske vanlig også i 1984. Både Egelund Juell og Dalen Salvesen forklarte at de hadde fått tilbud om å låne hjelm ved en del andre ridesentra. Politimester Austad redegjorde i sin forklaring også for at det på denne tiden eksisterte en bevissthet omkring bruk av hjelm, om enn kanskje i noe mindre utstrekning enn i dag. Flertallet har tatt hensyn til at det ikke eksisterte formelle krav til bruk av hjelm ved ridning.

Gulbrandsen har subsidiært anført at Wolds uaktsomhet må absorbere hennes, som nærmest må karakteriseres som unnskyldelig. Lagmannsretten er ikke enig i det. Gulbrandsen var voksen - 24 år - da hun leide hest hos Wold. Turridning er en sport som medfører risiko for skade. Gulbrandsen må i denne situasjonen ha en betydelig del av ansvaret - og også risikoen - når hun ikke selv sørger for å bruke alminnelig sikkerhetsutstyr. Hun burde enten selv ha medbragt egen hjelm, eller forsikret seg om at det var anledning til å låne/leie passende utstyr. Når hun har unnlatt å gjøre det og heller ikke spurt om å låne hjelm på stedet, har hun etter flertallets samlede vurdering handlet uaktsomt og derved medvirket til skaden på en slik måte at tapet må deles likt mellom partene. Erstatningen blir etter dette å redusere til 50 % av det erstatningsmessige tap som skaden har medført.

Det har, naturlig nok, vært lite bevisførsel om hvilke konsekvenser det ville hatt om Gulbrandsen hadde brukt hjelm. Om skaden da ville ha oppstått, og om den i så fall ville hatt samme karakter og samme omfang, er det ikke grunnlag for å ha noen absolutt sikker oppfatning om. Overlege dr. med. Berstad ga i sin forklaring uttrykk for at omfanget av skaden kanskje ville ha blitt mindre om Gulbrandsen hadde brukt hjelm, men at dette var usikkert. På grunnlag av de opplysninger som foreligger legger flertallet til grunn som mest sannsynlig at bruk av hjelm ville ha redusert skaderisikoen betydelig. Hjelm er et sikkerhetsutstyr som nettopp tar sikte på å beskytte mot skader i hoderegionen. Flertallet er etter dette kommet til at vilkårene i straffeloven ikrafttredelsesloven §25 annet ledd er oppfylt i og med at Gulbrandsen som skadelidt har unnlatt å "fjerne eller formindske en usædvanlig Fare for Skade, naar dette uden Vanskelighed kunde ske".

Med det resultat flertallet er kommet til, er det ikke nødvendig å ta standpunkt til påstanden om ansvar i henhold NL 6-10-2.

Det gjenstår da å ta standpunkt til erstatningsutmålingen.

Gulbrandsens krav er at erstatningen skal forhøyes i forhold til herredsrettens dom, dog slik at beløpet oppad skal begrenses til kr 3.000.000,-. Denne påstanden ble nedlagt under ankeforhandlingen idet begrensningsbeløpet i motanken var satt til kr. 2.200.000. Ankemotparten har påstått kravet avvist for så vidt gjelder utvidelsen av begrensningsbeløpet. I tilsvaret fremgår det eksplisitt at påstanden er foreløpig og at det er tatt forbehold om å utvide denne etter nærmere beregning ved hovedforhandlingen. Den ankende part har ikke protestert mot dette under saksforberedelsen. Det kan vanskelig forstås på annen måte enn et samtykke til at endelig påstand først nedlegges under ankeforhandlingen. Da det dreier seg om presisering av allerede fremsatte påstandsposter, kan retten heller ikke se at den ankende part har rimelig grunn til å motsette seg den beløpsmessige endringen. Kravet om delvis avvisning tas etter dette ikke til følge.

For lidt tap kreves erstatning med kr. 368.435,- pluss renter. Kravet er basert på en forutsetning om samlet antatt inntekt i 1984 på kr. 135.000,- som inkluderer både fast lønn og lønn for ekstrajobb hos Peppe's Pizza. Det er videre lagt til grunn en lønnsøkning på 10 % i årene 1985 til 1987, kr. 2.000,- fra 1987 til 1988 og 5 % pr. år, fra 1988 til 1990. Dette gir en antatt samlet årsinntekt på ca kr. 200.000,- fra 1990. Beløpsmessig tilsvarer dette mellom lønnstrinn 25 og 26 i statens lønnsregulativ. Wold har på dette punkt tatt til motmæle og beregnet samlet tap til godt og vel kr. 220.000,-. Dette anslaget er basert på en forutsetning om en samlet årsinntekt i 1984 på 130.000,- kroner, en lønnsutvikling frem til lønnsstoppen på 5-6 % pr. år og etter lønnsreguleringen på 5 % pr. år.

Beregningen av lidt tap beror på en rekke forhold, herunder flere skjønnsmessige vurderinger. Flertallet legger til grunn at Gulbrandsen ville hatt del i den alminnelige inntektsutviklingen på 80-tallet dersom hun ikke var blitt skadet. Etter det som er opplyst var hun var en frisk og arbeidsvillig ung dame med rimelig god almennutdannelse da hun ble skadet. Hun var da ansatt som kontormedarbeider i spedisjonsvirksomhet, firmaet Fridtjof Kristiansen. Hun hadde imidlertid fått tilbud om stilling som valutameklerassistent i DnC. Etter en samlet vurdering, herunder de opplysninger Gulbrandsens tidligere kollega Egelund Juell ga om sin inntektsutvikling finner flertallet det beregnende tap, med unntak for renter, sannsynliggjort. Skjønnsmessig fastsettes således det lidte inntektstap pr. 1. februar 1991 til kr. 370.000,-.

I tillegg til dette beløp har skadelidte krav på å få erstattet økte gjeldsrenter eller reduserte inntektsrenter som følge av inntektssvikten ved at erstatningen for denne svikt først nå utbetales. Avsavn i form av redusert levestandard på grunn av inntektssvikten er et ikke-økonomisk tap, som ikke kan kreves erstattet. Opplysningene om et eventuelt økonomisk avsavnstap er meget beskjedne fordi den fremlagte erstatningsberegning er basert på en teoretisk renteberegning etter morarentesatsen, en beregning som er uhjemlet fordi erstatningsbeløpet først forfaller til betaling i og med denne dom. Flertallet er av den oppfatning at Gulbrandsen må ha lidt et visst avsavnstap med grunnlag i alternativ finansiering av de renteutgifter som fremgår av selvangivelsene. På bakgrunn av skadelidtes bevisbyrde settes dette tap til kr. 35.000, slik at samlet lidt tap blir kr. 405.000,-.

For tap i fremtidig erverv kreves erstatning med kr. 1.406.300,- utbetaling til fylte 67 år, en kapitaliseringsrente på 5 % og med løpende utbetaling over året. Beløpets størrelse er bestridt av den ankende part, som har hatt innvendinger mot basisbeløpet med utgangspunkt i en antatt årsinntekt på kr. 200.000,-, mot prinsippet om løpende utbetaling over året og mot kapitaliseringsrenten. Den ankende part har beregnet fremtidig inntektstap til kr. 863.620,- basert på en kapitaliseringsrente på 6 %.

Som for lidt tap er også fastsettelse av tapet i fremtidig erverv knyttet til en rekke faktorer som dels er usikre og dels skjønnsmessige. Gulbrandsen er i dag 100 % ervervsmessig ufør. Flertallet har foran funnet det sannsynliggjort at hun i dag ville hatt en antatt årsinntekt i størrelsesorden kr. 200.000,- hvis hun ikke var blitt skadet. Vanlig praksis er at denne erstatningsposten baseres på en kapitaliseringsmetode hvor differansen mellom antatt inntekt med og uten skaden legges til grunn. Fra inntektsåret 1990 har Gulbrandsen beregnet den årlige differansen til ca kr. 83.200,-. Denne beregningen er såvidt skjønnes basert på opplysninger om faktiske inntekter fra folketrygden. Retten har ikke fått seg forelagt tilstrekkelig materiale til selv å kunne foreta en nøyaktig beregning. Avgjørelsen vil dessuten under enhver omstendighet være skjønnsmessig, fordi anslaget over fremtidige inntekter nødvendigvis må være usikkert.Flertallet finner derfor å kunne legge til grunn som sannsynliggjort en årlig differanse i samsvar med den beregning som er foretatt i det fremlagte materialet, kr. 82.381,-.

Gulbrandsens krav er basert på en kapitaliseringsrente på 5 %. Etter flertallets vurdering vil det være best i samsvar med rettspraksis å legge til grunn en kapitaliseringsrente på 6 % som anført av den ankende part. Det vises i den forbindelse til "Sevaldsendommen", Rt-1981-138. Spørsmålet om kapitaliseringsrente er også behandlet av Høyesterett i en nylig avsagt plenumsdom, inntatt i Rt-1986-178. Konkret gjaldt denne saken kapitaliseringsrenten ved fastsettelse av ekspropriasjonserstatning hvor utgangspunktet var erstatningsbeløpets plassering i vedkommende næring (skogbruk). Dommen er likevel av interesse også ved fastsettelse av erstatning ved varig personskade. I tilknytning til spørsmål om det skal tas hensyn til mulighetene for fremtidig endring i realverdien av den avkastning som kan oppnås, uttalte førstevoterende - som tilhørte flertallet - bl.a. følgende: "For å finne frem til den sannsynlige rente over en lang periode, må man søke å eliminere de tidsbegrensede svingninger opp og ned ved hjelp av en gjennomsnittsvurdering og komme frem til en langtidsrente." Annenvoterende uttalte bl.a. at kapitaliseringsrenten må fastsettes til en "nøktern langtidsrente". Valget av en slik langtidsrente vil nettopp være egnet til å avdempe virkningene av endringer i pengeverdien, selv om dette ikke innebærer bruk av en realrente som eliminerer inflasjonskomponenten. Rettspraksis ved fastsettelse av erstatning ved varig personskade er stort sett basert på en kapitaliseringsrente på 6 %. Flertallets vurdering er at 6 % er en forsvarlig langtidsrente, som gir skadelidte full erstatning for fremtidig inntektstap. Pr. idag foreligger det ikke omstendigheter som tilsier en høyere langtidsgjennomsnittsrente for beregningsperioden. Gulbrandsen er født xx.xx.1960. Erstatningen for fremtidig inntektstap skal dekke perioden fra 1. februar 1991 til 1. september 2027 (når Gulbrandsen fyller 67 år). Nåverdien av en etterskuddsannuitet på kr. 82.381,- i 36 år med en kapitaliseringsrente på 6 % med tillegg av nåverdien av forholdsmessig tap i det 37. år, er beregnet til kr. 1.210.000,- avrundet.

For skatteulempe er det fremsatt erstatningskrav på kr. 711.900,-. Det er et beregnet beløp basert på kravet på kr. 1.406.300,-.

I rettspraksis er det lagt til grunn at engangserstatning for tap i fremtidig erverv ved varig reduksjon av arbeidsevnen ikke beskattes som inntekt. Fremtidig avkastning av beløpet skattes imidlertid som inntekt på vanlig måte. Erstatningsbeløpet - eller dets substitutt - blir skattepliktig formue i fremtiden. Denne skatteulempen skal i prinsippet erstattes. Det vises til "Sevaldsendommen" Rt-1981-138.

Den ankende part har under henvisning til denne dommen anført at skatteulempen bør beregnes som et generellt påslag, omlag 25 % av erstatningsbeløpet. Flertallet kan ikke se at det er holdepunkter for et så skjematisk standpunkt. Som fremholdt i "Sevaldsendommen" kan retten ikke unngå å måtte utøve skjønn.

Gulbrandsens krav er basert på et erstatningsbeløp på godt og vel kr. 1.400.000,-. Kravet kan derfor under ingen omstendighet tas til følge. Tapet som følge av fremtidig skatteulempe settes skjønnsmessig til 400.000,-, slik at samlet tap av fremtidig erverv blir kr. 1.610.000,-.

Gulbrandsen krever menerstatning med kr. 287.200,-. Kravet er basert på dagens grunnbeløp, kr. 34.000,-, en medisinsk uføregrad på 50 %, en gruppeplassering på 5, kapitaliseringsrente på 5 % og Statistisk sentralbyrås levealderstatistikk på 80,62 år.

Wold har beregnet menerstatningen til kr. 183.147,-, skjønnsmessig avrundet til kr. 200.000,-. I denne beregningen er det lagt til grunn samme medisinske uføregrad, gruppeplassering 4, kapitaliseringsrente på 6 % og den levealderstatistikk RTV legger til grunn. Med basis i "Sevaldsendommen" er det anført at menerstatning skal beregnes med 25 % av grunnbeløpet i folketrygden.

Flertallet er enig med herredsretten i at vilkårene for menerstatning foreligger. Flertallet legger også her til grunn en langtidsrente på 6 %. Den sakkyndige, dr. med. Jan Berstad, har vurdert den medisinske invaliditet til å være varig og "i overkant av 50 %". Flertallet legger dette til grunn. I tråd med tidligere rettspraksis og med herredsrettens dom bør det etter flertallets vurdering sees hen til hva menerstatning i yrkeskadetilfellene tillagt 1/3 ville gi som resultat. Herom vises til Rt-1977-782 og Rt-1981-138. En er således enig med herredsretten i at det bør foretas et skjønnsmessig tillegg.

Ved fastsettelse av yrkeskadeserstatning, gir en invaliditetsgrad opp til 54 % en gruppeplassering på 4. Beregningen baseres på 25 % av grunnbeløpet i folketrygden. Flertallet kan ikke se at individuelle hensyn i denne saken begrunner en høyere gruppeplassering enn det invaliditetsgraden skulle tilsi. Denne erstatningen er basert på livsvarig men. Flertallet kan derfor ikke se avgjørende innvendinger mot at Statistisk sentralbyrås levealderindeks legges til grunn ved beregningen. Etter dette fastsettes menerstatningen skjønnsmessig til kr. 225.000,-.

Guldbrandsen har fremsatt krav om å få dekket ekstrautgifter som følge av skaden med kr. 100.000,-. Kravet er bestridt. Flertallet er enig med herredsretten i at kravet ikke tas til følge. Heller ikke for lagmannsretten er kravet dokumentert eller sannsynliggjort på annen måte. Det vises derfor til herredsrettens begrunnelse.

Gulbrandsen har fått utbetalt ulykkesforsikring med tilsammen kr. 110.000,- via sin arbeidsgiver. I juridisk teori er det anført at domstolene bør være tilbakeholdne med å la forsikringen komme skadevolder til gode. Det vises til Lødrup: "Lærebok i erstatningsrett" (1987) side 304-305 med henvisninger til rettspraksis. Flertallets vurdering er at dette forsikringsbeløpet ikke bør komme til fradrag etter skadeserstatningsloven §3-1 tredje ledd siste punktum. Skadevolder har ikke påberopt annen økonomisk støtte til fradrag etter denne bestemmelse.

Samlet økonomisk tap fastsettes under henvisning til foranstående til kr. 2.240.000,-. Flertallet har foran kommet til at ansvaret må fordeles likt mellom partene i saken under henvisning til skadelidtes medvirkning. Det beløp Gulbrandsen har krav på å få erstattet hos Wold fastsettes etter dette til kr. 1.120.000,-.

Lagmannsrettens mindretall er enig med flertallet i at det må stilles strenge krav til den virksomhet som driver med hesteutleie på profesjonell basis. Det vises i den forbindelse til de risiki som er knyttet til turridning uten tilsyn av erfaren ledsager fra ridesenteret både for rytteren selv og for omgivelsene. Det dreier seg i dette tilfellet om utleie til voksne mennesker, som selv må ha kjennskap til den risiko som foreligger, og som selv må sørge for de nødvendige sikkerhetsmessige forholdsregler og, på bakrunn av sin egen rideerfaring, må sørge for å få de nødvendige opplysninger fra utleieren. Det var slått opp rideregler på stallveggen. Det var derfor lett for leietagerne å orientere seg om disse.

På denne bakgrunn kan mindretallet ikke se at Wold utviste erstatningsmessig uaktsomhet da han overlot hestene for turridning uten tilsyn uten å foreta annen kontroll av rytternes rideferdigheter enn ved å observere den måten de behandlet hestene på ved påstigning. De hestene som ble stillet til rytternes disposisjon, var rolige og lett håndterlige. Det forelå ut fra hestesenterets erfaring ingen grunn til å tro at hestene ville representere noen risiko dersom de ble ridd på en forsvarlig måte i overensstemmelse med ridereglene. Det legges også vekt på at det på skadetidspunktet ikke forelå andre regler for drift av ridesenter med utleie av hester enn de veterinærregler som gjaldt og som ikke er påstått å være overtrådt.

Mindretallet finner heller ikke at det foreligger ansvar i henhold til NL 6-10-2. Det legges i den forbindelse vekt på at skadelidte må anses for å ha akseptert risikoen ved ridningen, jfr. Rt-1957-25.

Da det etter dette ikke foreligger noe ansvarsgrunnlag for Wold, må han frifinnes for det fremsatte erstatningskrav. På denne bakgrunn finner mindretallet ikke grunn til å ta stilling til den foretatte tapsberegning eller til spørsmålet om erstatningsreduksjon på grunn av skadelidtes medvirkning.

Med lagmannsrettens resultat er saken dels vunnet dels tapt. Selv om saksøkeren har overlatt til retten å utmåle erstatningen innenfor nærmere angitte grenser, må det forhold at retten har foretatt nedsettelse av erstatningen på grunn av skadelidtes medvirkning føre til at saksøkte ikke har tapt saken fullstendig. Etter tvistemålsloven §174 første ledd sammenholdt med §180 annet ledd må partene bære egne omkostninger i begge instanser.

Under henvisning til tvistemålsloven §171 blir utgiftene til de rettsoppnevnte sakkyndige for lagmannsretten å dele likt mellom partene. Utgiftene til meddommerne vil måtte bæres av ankemotparten (det offentlige), som har begjært disse.

Bortsett fra den dissens som fremgår av ovenstående, er dommen enstemmig.

Domsslutning:

1. Jan Wold dømmes til å betale erstatning til Sissel Marie Gulbrandsen med 1.120.000,- - enmillionetthundreogtyvetusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke, hverken for herredsrett eller lagmannsrett.

3. Utgiftene til rettsoppnevnte sakkyndige for lagmannsretten påhviler hver av partene med like beløp.

Utgiftene til meddommere påhviler ankemotparten.