LE-1989-494

Instans:	Eidsivating lagmannsrett
Dato:	1991-09-20
Publisert:	LE-1989-00494
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	LE-1989-00494 D Dom av 20. september 1991 i ankesak nr. 494/89
Parter:	Ankende part: Edgar J. Hegerstrøm (Prosessfullmektig: Advokat Petter Sørensen) Motpart: Karin Brathole (Prosessfullmektig: Advokat Ragnar Vik)
Forfatter:	1. Lagdommer Ola Melheim, formann 2. Kst. lagdommer Øystein Hermansen 3. E.ord. lagdommer Trygve Lange-Nielsen
Lovhenvisninger:	Fylkeskommuneloven (1961)5-§2, Granneloven (1887) §10, Tvistemålsloven (1915) §176, §180, Tvistemålsloven (1915), Fylkeskommuneloven (1961)5-§10, Fylkeskommuneloven (1961)5-§12, Fylkeskommuneloven (1961)5-§3, Fylkeskommuneloven (1961)5, Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3-§31, Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3

Dom :

Saken gjelder krav om fjerning av trær etter granneloven §2 og §3, jfr. §10.

Edgar Hegerstrøm er eier av eiendommen gnr. 72 bnr. 121, Midtoddveien 3A på Kjelsås i Oslo. Han overtok hjemmelen til eiendommen fra sine foreldre i 1971. Eiendommen er på 1088 må, og er bebygd med tomannsbolig.

Etter forgjeves forliksmegling anla Hegerstrøm i 1988 sak for Oslo byrett mot naboen i sør, Karin Brathole, med påstand om felling av ti bjørketrær, samt fjerning av buskbeplanting langs grenselinjen og beskjæring av et mindre tre. Bratholes boligeiendom, gnr. 72 bnr. 61, Midtoddveien 1, er etter det opplyste på noe under to dekar.

Oslo byrett avsa 4. februar 1989 dom med slik slutning:

1. Karin Brathole frifinnes.

2. I saksomkostninger betaler Edgar J. Hegerstrøm til Karin Brathole 14.170 - fjortentusenetthundreogsytti - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.

Lagmannsretten viser til byrettens dom for så vidt gjelder sakens bakgrunn og partenes anførsler for byretten.

Hegerstrøm har i rett tid påanket byrettens dom til lagmannsretten. Anken gjelder både bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. Brathole har tatt til motmæle. Ankeforhandling ble holdt i Oslo 3. september 1991. Hegerstrøm møtte og ga partsforklaring, vesentlig i tilknytning til den befaring lagmannsretten foretok på eiendommene. For ankemotparten møtte sønnen Eirik Brathole og avga forklaring som vitne. Det ble fremlagt legeerklæring om at Karin Brathole var for syk til å møte i retten. For øvrig ble forsker Halvard Ramfjord ved Botanisk institutt i Trondheim avhørt som sakkyndig vitne med hensyn til pollenspredning. Det ble også ført sakkyndige vitner vedrørende trærnes utvikling og virkning på eiendommene. Pensjonist, tidligere hagearkitekt Sverre K. Steine og arkitekt Mari Kollandsrud avga forklaring under be-faringen. Videre ble et notat av 20. oktober 1988 fra de to dokumentert. Dessuten er det dokumentert høyde- og avstands-målinger med kommentarer, foretatt av Harald Opdahl ved Institutt for skogskjøtsel, NLH. For øvrig ble det foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.

Den ankende part, Edgar J. Hegerstrøm, har i det vesentlige gjort gjeldende:

Dommen fra 1981 mellom de samme parter berører to av trærne som nærværende sak omfatter. Det er likevel ikke grunnlag for avvisning ut fra rettskraftvirkninger. Her har trærne vokst i høyde siden 1981, og de har og vil dessuten fortsatt utvide seg i bredden. På grunn av god plass vil kronene blir enda videre og tettere, jfr. Harald Opdahls kommentarer i tilknytning til måleresultatene. Dessuten må retten nå foreta en helhetsvurdering av samtlige trær som påstås fjernet. Den samlede skyggevirkning må tillegges vekt. Dette får betydning i forhold til rettskraftspørsmålet.

Prinsipalt må samtlige ti bjørketrær fjernes fordi de er i strid med granneloven §2. Det er til urimelig skade og ulempe å ha disse trær så nær innpå eiendommen. Trærne har en betydelig skyggevirkning for Hegerstrøm, og dette må tillegges vesentlig betydning ved ulempesvurderingen. De fremlagte fotografier som ble tatt i mars måned har ikke spesiell relevans, da trærne på den tiden av året ikke har løv. Hagen på nordøstsiden av boligen mister solen utover dagen, og solen er borte i flere timer på grunn av bjørketrærne. Den nevnte delen av tomta - på boligens vestside - er ikke så egnet for utebruk, da den ligger nær trafikken. Solen er forøvrig her ikke fremme før sent på dagen. Trærne skaper ellers skyggevirkning på verandaen i annen etasje, og også dette er en relevant ulempe.

Både Hegerstrøm og hans samboer, Erna Knispel, er plaget av pollenallergi. Bjørketrærne medfører store plager. Dette må tillegges vekt ved ulempesvurderingen. Det kan ikke være av betydning hva det sakkyndige vitnet Ramfjord uttalte, da de sakkyndige på området trolig strides. Dessuten kan de sakkyndige med hensyn til pollenspredning ikke si noe om hvilke plager den enkelte har.

Røttene til trærne gjør at asfalten i oppkjørselen sprekker opp. Dessuten tar røttene næring fra plantene på Hegerstrøms eiendom. Endelig medfører løvfallet problemer. Trærne på naboeiendommen reduserer for øvrig omsetningsverdien av Hegerstrøms eiendom. Alle disse forhold er av betydning ved ulempesvurderingen.

Generelt hevdes at hagearkitektenes syn ikke kan tillegges nevneverdig vekt i saken. Hva man mener avhenger av hvilket ståsted man har. Det avgjørende må være om trærne etter en alminnelig oppfatning er så urimelig til skade eller ulempe at man ikke behøver å finne seg i det i et slikt villastrøk.

To av trærne står nærmere enn tredjeparten av trehøyden, og må subsidiært kunne kreves felt etter granneloven §3. Disse trærne er til særlig ulempe for Hegerstrøm. Det er her ikke "nemnande om å gjera" for Brathole å ha trærne stående. Dette kriterium må tolkes strengt. Her har Brathole nok trær igjen for å bevare eiendommens karakter som naturtomt, jfr. RG-1972-739. Rene estetiske hensyn kan ikke tillegges avgjørende vekt. Det samme gjelder den påståtte affeksjonsverdi. Bratholes ønske om "svalende skygge" kan heller ikke ha særlig betydning. Endelig påpekes at trærnes dreneringseffekt kan oppnås på annen måte.

Buskvekstene ved grenselinjen som ligger nærmest Midtoddveien hindrer trafikkoversikt over innkjørselen. Disse vekster må rammes av tålegrensen i granneloven §2.

Både når det gjelder vurderingene etter granneloven §2 og §3 har den ankende part vist til en rekke rettsavgjørelser referert i

Rettens Gang, som han mener støtter sitt krav. Den ankende part har nedlagt slik påstand:

1. Ankemotparten dømmes til å felle de 10 bjerketrær på sin eiendom som står nærmest grensen til den ankende parts eiendom, nr. 2 til og med nr. 11, i måleskjema av 19. august 1988, utarbeidet av Harald Opdahl.

2. Ankemotparten dømmes til å fjerne alle buskvekster i grenselinjen mellom ankemotparten og ankende parts eiendommer i en lengde av 3 meter langs den del av grenselinjen som ligger nærmest Midtoddveien.

3. Ankende part tilkjennes saksomkostninger for Byrett og Lagmannsrett.

Ankemotparten, Karin Brathole, har i det vesentlige gjort gjeldende:

De to bjørketrær som står i §3-sonen har ikke vært undergitt noen relevant endring siden dommen fra 1981. Det er ikke riktig at trekronene blir tettere med årene, jfr. notatet fra Sverre K. Steine og Mari Kollandsrud. Byrettens dom fra 1981 har dessuten tatt i betraktning en viss utvikling av trærne i framtiden. Saken må derfor prinsipalt avvises på grunn av rettskraftvirkningen for så vidt gjelder kravet om felling av disse to trær. Subsidiært må Brathole frifinnes.

Etter §3 skal det ikke foretas en interesseavveining i vanlig forstand. Det er to kumulative vilkår som skal være oppfylt for at naboen skal vinne fram. I dette tilfellet er det "nemnande om å gjera" for Brathole å ha trærne stående. Etter ordlyden kan det ikke være store krav som stilles for å oppfylle vilkåret. Trærne står på en naturtomt med et samspill mellom vegetasjon og bebyggelse. Videre har bjørkene affeksjonsverdi for Brathole. Trærne skjermer mot innsyn og mot vind og vær. Dessuten skjermer trærne mot ulempene fra biltrafikken i nærheten. For øvrig har de en drenerende effekt på grunnen. Heller ikke påføres Hegerstrøm "serleg ulempe". Bjørkene er uten blader fra oktober til mai måned. Trærne gir svak skygge når de har blader, og skyggen berører aldri hovedfasaden mot vest på Hegerstrøms bolig. Skyggevirkningen går ikke ut over det normale i naboforhold.

Nedfall av løv representerer ikke relevante ulemper i granneloven forstand. Det er ikke sannsynliggjort at røttene er årsak til sprekkene i asfalten. Ulemper som følge av røtter kan for øvrig avbøtes ved å kutte røttene med hjemmel i §12, og slike mulige ulemper er derfor ikke relevante i denne saken.

Hegerstrøms og samboerens pollenallergi er subjektive ulemper som ikke kan tillegges vekt ved vurderingen. Felling av trærne vil for øvrig ikke ha noen positiv effekt på allergiplagene, jfr. det sakkyndige vitnet Ramfjords forklaring.

I prinsippet kan granneloven §2 anvendes også på trær som står innenfor anvendelsesområdet til §3. Men det er nesten utenkelig at en interesseavveining som etter §3 faller ut til fordel for eieren, skulle falle ut til fordel for naboen etter §2. Det vises her til Brækhus og Hærem: Norsk Tingsrett, side 122.

Ingen av de ti omtvistede trær er i strid med tålegrensen i §2. Det er vanlig med trær i villastrøk. For så vidt gjelder de konkrete påståtte ulemper vises til anførslene ovenfor i tilknytning til §3. De trærne som står lengre bak på eiendommen har liten selvstendig innvirkning på Hegerstrøms eiendom. For øvrig pekes på at Hegerstrøm først ble eier i 1971 og at situasjonen da ikke var vesentlig annerledes enn i dag.

Når det gjelder buskvekstene ved grenselinjen, fremholdes at disse blir regelmessig beskåret eller tynnet. Vekstene er ikke til noen ulempe for Hegerstrøm. De innebærer intet siktproblem. At Bratholes utkjørsel er bratt kan medføre problemer, men dette kan ikke tillegges vekt i denne relasjon.

Med hensyn til byrettens omkostningsavgjørelse hevdes at det ikke var grunnlag for reduksjonen av salærkravet. Ankemotparten har nedlagt slik påstand:

1. Vedrørende tre nr. 2 og 4 i måleskjema av 19. august 1988:

Prinsipalt: Saken avvises.

Subsidiært: Byrettens dom stadfestes for så vidt gjelder slutningens pkt. 1

2. Vedrørende de øvrige trær med videre:

Byrettens dom stadfestes for så vidt gjelder slutningens pkt. 1.

3. Karin Brathole tilkjennes saksomkostninger for byretten og lagmannsretten.

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten, og skal bemerke:

Eiendommene ligger i et villastrøk på Kjelsås, og grenser inntil hverandre med en ca 50 meter lang grenselinje. Bratholes eiendom har en naturlig terrengform, og har i hovedsak beholdt den opprinnelige vegetasjon og bunndekke. Tomten må karakteriseres som naturtomt. På eiendommen står en rekke bjørketrær, som etter det opplyste er vokst opp av seg selv. De omtvistede ti bjørketrær har en alder på mellom 44 og 64 år, og varierer i høyde fra 15,5 meter til 22 meter. To av trærne - nr. 2 og 4 i Harald Opdahls måleskjema - ligger mot nord på Bratholes eiendom i en avstand til Hegerstrøms eiendom på henholdsvis 3,1 meter og 6,3 meter. Høyden på disse trær er henholdsvis 21,5 meter og 19,75 meter. Dette innebærer at de står noe nærmere naboens eiendom enn tredjedelen av trehøyden, og de faller således innenfor avstandsgrensen i granneloven §3. Tre nr. 3, 5, 10 og 11 i måleskjemaet står forholdsvis nær hverandre sørøst for Bratholes hus. Det nærmeste av disse trærne står 9,8 meter fra Hegerstrøms eiendom. De øvrige omtvistede bjørker står nordøst på eiendommen i en noe større avstand til nabogrensen. De bjørketrær som ikke er omtvistet står vesentlig sørøst på Bratholes eiendom.

Gjennom årene har flere store trær blitt felt, etter det opplyste ca 15 trær. Tre av trærne ble felt som følge av Oslo byretts rettskraftige dom av 29. mai 1981 (sak nr. 1966/80V III-58) i tvist mellom de samme parter. Den gangen var tvistegjenstanden fem bjørketrær. De to trær som byretten lot få stå er tre nr. 2 og 4 i nærværende sak. For så vidt gjelder disse, har ankemotparten prinsipalt påstått saken avvist.

Lagmannsretten forstår Hegerstrøm slik at det påberopes kjensgjerninger som påstås å ha kommet til etter tidspunktet for byrettsdommen i 1981. Det hevdes blant annet at trærne nå har utviklet seg i høyde og omfang slik at de må rammes av granneloven regler. Lagmannsretten finner at dette da i utgangspunktet må anses som et nytt krav, som kan være gjenstand for ny realitetsbehandling. Rettskraftsvirkningene av dommen fra 1981 stenger altså ikke for et slikt nytt søksmål. Det vises for så vidt til Rt-1987-1154 og til Tore Schei: Tvistemålsloven med kommentarer, del I side 323. Konklusjonen blir etter dette at avvisningspåstanden ikke tas til følge. Ved realitetsbehandlingen må imidlertid lagmannsretten uprøvd legge til grunn resultatet av dommen fra 1981 for så vidt gjelder spørsmålet om rettstilstanden på det tidspunktet.

Med hensyn til vurderingen av realiteten i saken har vesentlig den ankende part trukket fram en rekke underretts- og lagmannsrettsdommer referert i Rettens Gang. Lagmannsretten finner grunn til å peke på at disse dommene har begrenset interesse for saken. Blant annet skyldes det at slike saker nødvendigvis må avgjøres helt konkret ut fra forholdene i den enkelte sak.

Lagmannsretten finner det hensiktsmessig først å ta stilling til om tre nr. 2 og 4 i måleskjemaet kan kreves fjernet etter granneloven §3, jfr. §10. Paragraf 3 stiller opp to kumulative vilkår. Det må ikke være "nemnande om å gjera" for Brathole å ha trærne stående. Dessuten må trærne være til "skade eller serleg ulempe" for Hegerstrøm.

Ved avgjørelsen av spørsmålet om det er "nemnande om å gjera" for eieren å ha trærne stående, må det tas utgangspunkt i eierens subjektive interesse. Likevel må en viss objektivisering finne sted, jfr. Brækhus og Hærem: Norsk Tingsrett (1964) side 122. De to trærnes plassering og størrelse gjør at de har mindre effekt som skjerming mot innsyn og mot trafikken for Brathole . Lagmannsretten peker ellers på at eiendommen har en rekke andre bjørketrær, og kan ikke se at eiendommens karakter av naturtomt blir nevneverdig endret dersom disse to trærne felles. At trærne har affeksjonsverdi for Brathole, kan etter omstendighetene ikke tillegges særlig betydning. Lagmannsretten kan heller ikke se at de øvrige forhold Brathole har trukket fram, kan tilsi at det her er "nemnande om å gjera" for Brathole å beholde de to trærne.

Spørsmålet blir da om trærne er til skade eller særlig ulempe for Hegerstrøm. Lagmannsretten kan ikke se at det er godtgjort at trærne er til skade. De sprekker som er oppstått i asfalten, kan ikke betegnes som skade i denne relasjon. Med hensyn til ulempesvurderingen, understrekes at det kreves en særlig ulempe.

De to trærne kaster en del skygge over Hegerstrøms eiendom. Lagmannsretten kan imidlertid ikke se at denne ulempe er større enn det som må aksepteres i villastrøk. Det er først om ettermiddagen skyggevirkningen gjør seg gjeldende. Før dette har tomten rikelig med sol. Når solen forsvinner bak trærne, er det mulig å flytte seg fra solplassen på østsiden av huset til andre steder på eiendommen. Det er bare en kortere tid på ettermiddagen hvor Hegerstrøm mister muligheten for soling. Hvor lenge dette er, avhenger noe av tidspunktet på året.

Anførselen vedrørende løvfall på Hegerstrøms eiendom, kan ikke veie særlig tungt i et villastrøk av denne art.

Når det gjelder Hegerstrøms og samboerens allergiplager, viser lagmannsretten til det sakkyndige vitnet Ramfjords forklaring. Han forklarte at bjørkepollen på grunn av turbulens i lufta ("konveksjon") trekkes opp og transporteres over relativt store avstander. Luften i Oslo-området inneholder store mengder bjørkepollen, og det har ikke nevneverdig betydning for tilstanden til allergikere om bjørketrærne på naboeiendommen fjernes. Lagmannsretten bemerker for øvrig at det uansett er tvilsomt om slike subjektive plager som pollenallergi kan tillegges vekt ved vurderingen etter granneloven regler.

Lagmannsretten kan ikke se at de forhold Hegerstrøm har trukket fram er så tungtveiende at det foreligger noen "serleg ulempe". Spørsmålet blir da om disse to trærne og de øvrige omtvistede trær rammes av granneloven §2. Denne bestemmelse kan anvendes også når det gjelder trær som er innenfor anvendelsesområdet til §3. Det vises for så vidt til granneloven §3 tredje ledd.

Etter §2 er det aktuelle spørsmål om trærne er "urimeleg" til skade eller ulempe på Hegerstrøms eiendom. Det kreves altså ikke særlig ulempe som etter §3. Imidlertid må det etter §2 foretas en bredere vurdering når det skal avgjøres om tålegrensen er overskredet. Blant annet skal det ved urimelighetsvurderingen legges vekt på det påregnelige eller ventelige etter forholdene på stedet, jfr. §2 tredje ledd.

Det som lagmannsretten ser som særlig relevant ved vurderingen etter §2 i denne saken, er trærnes skyggevirkninger. Trærne medfører en viss ulempe for Hegerstrøm i så måte. Det er imidlertid vanlig med trær i villastrøk, og en viss skyggevirkning må aksepteres.

Utgangspunktet for vurderingen av hva som er påregnelig må etter sikker rett tas i det tidspunkt da eiendommen ble ervervet. Hegerstrøm overtok etter det opplyste eiendommen fra sine foreldre i 1971. Om erververen har bodd på eiendommen også før den formelle overtakelse, kan normalt ikke være av betydning i denne relasjon, jfr. Rt-1977-1155. De omtvistede bjørketrær har som nevnt en alder på mellom 44 og 64 år, og trærne var således store allerede da Hegerstrøms erverv skjedde. I utgangspunktet må de ulemper som han da kunne regne med at trærne ville medføre, aksepteres av ham. For øvrig vil man bemerke at resultatet ville blitt det samme om Hegerstrøm hadde vært eier siden huset ble bygget.

Lagmannsretten er etter en totalvurdering kommet til at de omtvistede bjørketrær ikke er i strid med tålegrensen i §2. Kravet om å felle trærne tas således ikke til følge.

Når det gjelder buskvekstene langs grenselinjen, kan ikke lagmannsretten se at de medfører nevneverdig ulempe for Hegerstrøm. Utkjøringen til Midtoddveien fra Hegerstrøms eiendom er vanskelig, men dette skyldes vesentlig den forholdsvis bratte oppkjørselen. Trafikkforholdene vil etter lagmannsrettens syn ikke bli særlig endret ved å fjerne disse busker. Vekstene kan etter omstendighetene ikke ses å komme i strid med granneloven regler. Lagmannsretten viser imidlertid for ordens skyld til at trær, busker m.v. innenfor vegloven byggegrenser av veimyndighetene kan påbys borttatt i den utstrekning det blir funnet nødvendig av hensyn til ferdselen, jfr. vegloven §31.

Hegerstrøm har etter dette tapt saken fullstendig. Lagmannsretten er enig i byrettens omkostningsavgjørelse. Byretten kom etter en konkret vurdering til at de nødvendige utgifter for å få saken betryggende utført skulle settes til kr 14.170, hvorav salær kr 13.000. Sett hen til sakens omfang er lagmannsretten enig i denne konklusjon.

Også for lagmannsretten må Brathole tilkjennes omkostninger, i samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180. Advokat Vik har fremlagt omkostningsoppgave med i alt kr 31.015 hvorav kr 27.500 er salærkrav. Hovedforhandling i saken varte 1 dag. Selv om det må tas i betraktning at det nedlegges et betydelig forarbeid til hovedforhandlingen i lagmannsretten, må kravet reduseres. Lagmannsretten finner at kr 23.515, hvorav salær kr 20.000, er de omkostninger som var nødvendige for å få saken betryggende utført, jfr. tvistemålsloven §180 annet ledd, sammenholdt med §176 første ledd.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Byrettens dom stadfestes.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Edgar J. Hegerstrøm til Karin Brathole 23.515 - tjuetretusenfemhundreogfemten - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen.

Ola Melheim Øystein Hermansen Trygve Lange-Nielsen