LE-1989-548
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1990-03-23 |
| Publisert: | LE-1989-00548 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Dom av 23. mars 1990 i ankesak nr. 548/1989, hl.nr. 919/1989. |
| Parter: | Ankende part: B (Prosessfullmektig: Advokat Olav Snesrud, Eidsvoll). Motpart: A (Prosessfullmektig: Advokat Kristen S. Fari, Jessheim). |
| Forfatter: | Lagdommer Jørgen Wilberg, formann. Lagdommer Dag Stousland. Lagdommer Gunvald Gussgard |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §172, §180, Ekteskapsloven (1918) §41, Barneloven (1981) §34 |
Saken gjelder spørsmålet om den daglige omsorg for en gutt på ca 3 1/2 år.
A og B inngikk ekteskap 15. juni 1985. Det er ett barn i ekteskapet, sønnen C født xx.xx.1986. Ved stevning av 22. mai 1989 reiste A søksmål mot B med påstand om separasjon, tilkjennelse av omsorgen for sønnen samt oppfostringsbidrag.
Eidsvoll herredsrett avsa 27. juni 1989 dom med slik domsslutning:
"1. A, født xx.xx.1959, og B, født xx.xx.1956, gis separasjon etter ekteskapsloven §41.
2. Begge foreldre har fortsatt foreldreansvaret for C, født xx.xx.1986. Moren tilkjennes den daglige omsorgen for C.
3. B betaler oppfostringsbidrag for sønnen C med kr 1470,- den første i hver måned, første gang etter at moren alene har overtatt den daglige omsorgen for C.
4. B har bruksretten til den felles boligen inntil skiftet har funnet sted.
5. Saksomkostninger tilkjennes ikke."
Saksforholdet og partenes anførsler fremgår av domsgrunnene.
B har i rett tid påanket dommen for så vidt gjelder pkt. 2 annet ledd og pkt. 3. Han har nedlagt slik påstand:
"1. B tilkjennes den daglige omsorg for sønnen C, født xx.xx.86.
2. A betaler oppfostringsbidrag for sønnen C, fastsatt etter lagmannsrettens skjønn.
3. A betaler sakens omkostninger."
A har tatt til gjenmæle og nedlagt slik påstand:
"1. Eidsvoll herredsretts dom av 27. juni 89 stadfestes.
2. B betaler sakens omkostninger."
Etter begjæring fra A avsa Eidsivating lagmannsrett den 24. november 1989 kjennelse med slik slutning:
"A skal ha den daglige omsorg for hennes og B s sønn C inntil spørsmålet om omsorgen er rettskraftig avgjort."
Etter nedkomsten hadde A permisjon i ett år fra sin stilling i X's avdelingskontor på Jessheim. Da hun gjenopptok arbeidet, var det først i halv og deretter i trekvart stilling frem til utgangen av 1988. Fra 1. januar 1989 arbeidet hun igjen i full stilling. I deltidsperioden arbeidet hun full dag når hun var på kontoret.
De dagene A var i banken innrettet partene seg slik at hun tok sønnen med om morgenen og leverte han hos dagmamma.
B hentet han om ettermiddagen når han kom fra arbeidet ved 15.00-16.00 tiden.
Den 27. juli 1989 flyttet A fra fellesboligen til Algarheim, ca 6 kilometer fra Jessheim. Her har hun leiet en toroms leilighet i sokkeletasjen i en ny enebolig. Sønnen, C, går i barnehave hver dag og er sikret plass der frem til han skal begynne på skolen. Hun leverer og henter han selv i barnehaven, men hver torsdag da banken har sen åpningstid, er det vekselvis B og en nabo som henter. Naboen har en sønn på samme alder som C.
Samværsretten er i henhold til partenes avtaler gjennomført ved at C er en ettermiddag i uken og annenhver helg hos sin far.
Under ankeforhandlingene den 12. mars 1990 møtte partene og avga forklaring. Det ble avhørt to vitner, hvorav ett er nytt for lagmannsretten. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.
B har i det vesentlige anført:
Herredsretten har korrekt lagt til grunn at begge parter er vel skikket til å ha den daglige omsorgen for C. Retten har imidlertid sett helt bort fra de negative sider det er for sønnen å bo hos sin mor. Leiligheten er liten, og om ikke lenge må det derfor anskaffes en større. Det er ikke sikkert at den kan finnes i nærheten. Følgelig blir det skifte av miljø igjen med de uheldige virkninger det har for sønnen. Hos ham vil C bo i landlige og rolige omgivelser på en eiendom som både han og sønnen har odelsrett til. C vil kunne følge med sin far i skog og mark og bli glad i friluftsliv.
Som driftsleder i Mjøsen og Laagens Skogeierforening kan han innrette sin arbeidsdag stort sett som han selv vil. Dette innebærer at han kan være hjemme hos C i påkommende tilfelle.
Ellers vil Cs farmor og farfar på henholdsvis 57 år og 62 år, hun i liten deltidsstilling og han pensjonist, kunne stille opp som barnepassere hvilket de har gjort flere ganger. Dagmammaen som C var hos, har erklært seg villig til å ha ham igjen. Han er også sikret plass i barnehage i nærheten.
As arbeidsdag er fast knyttet til bankens åpningstider hvilket betyr at hun kommer sent hjem hver torsdag. Det hender også ofte at hun må arbeide overtid. Cs mormor og morfar er separert/skilt, og forholdene dem imellom er fortsatt konfliktfylt. C har således vært vitne til konfrontasjoner som har gått inn på han. Mormoren er som følge av sykdom delvis uføretrygdet. Hun er ofte ute og reiser og morfaren har hatt liten kontakt med C. Besteforeldrene på morssiden kan derfor ikke påregnes å kunne stille opp når det er behov for barnevakt etc.
Jessheim har som tettsteder flest problemer med kriminalitet og rusmiddelmisbruk. På Minnesund vil C ikke på langt nær løpe samme risiko for å komme i kontakt med slike miljøer.
B har vist til en del litteratur på området og til Høyesterettsdommer inntatt i Rt-1986-997 og Rt-1988-191.
A har i det vesentlige anført det samme som for herredsretten. Hun mener det vil være best for C at hun har den daglige omsorgen og mener derfor at herredsretten har foretatt en riktig vurdering og kommet til et riktig resultat som hun henholder seg til. Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten.
Innledningsvis bemerkes at avgjørelsen av spørsmålet om hvem av foreldrene som skal ha den daglige omsorgen, etter barneloven §34 først og fremst skal rette seg etter det som er best for barnet. Det er en skjønnsmessig helhetsvurdering som skal finne sted. Rettspraksis kan nok gi veiledning, men hver sak må vurderes konkret.
På grunnlag av de opplysninger som foreligger i denne sak, finner lagmannsretten i likhet med herredsretten, at det må være riktig å bygge på at den ene av foreldrene ikke er vesentlig mer skikket til å ha den daglige omsorgen enn den andre. Etter å ha hørt og sett partene, sitter imidlertid retten med det inntrykk at A er mer utadvent enn B. Hun er åpen og følsom og har mer allsidige interesser enn B som er mer innadvent. Sønnen skal etter det opplyste være åpen og utadvent som moren.
Det er pekt på visse negative sider i forholdet mellom besteforeldrene på morssiden og at dette skal være skadelig for sønnen, hvis han bor hos moren. Til dette er å bemerke at besteforeldrene ikke bor sammen med hverandre eller med A .
Mulig konfliktfylt forhold dem imellom kan derfor ikke være avgjørende. Dette er forøvrig for usikkert og spekulativt til å kunne legges avgjørende vekt på. Det er ikke bestridt at forholdet mellom A og hennes foreldre er godt.
Ordningen med at en nær nabo av A henter C i barnehagen de torsdager han ikke blir hentet av faren, og at han forøvrig kan være hos denne naboen når det måtte være behov, synes å løse de mest aktuelle behov for barnepass. I tillegg kommer reglene om rett til omsorgspermisjon.
C vil være odelsberettighet til småbruket, og han vil kunne være med sin far i skogen selv om faren ikke har omsorgen.
Forholdet er således i denne sak at vi har to foreldre som begge må anses vel skikket til å ta hånd om barnet. Vi har to hjem, to bomiljøer, to barnehage-/dagmammatilbud og to skolemiljøer når det blir aktuelt, som stort sett er likeverdige. Stedene ligger ikke lengre fra hverandre enn at det med letthet kan opprettholdes kontakt mellom sønnen og den av foreldrene som ikke har den daglige omsorgen. Når forholdet er slik, kommer hensynet til ikke å forrykke det bestående forhold inn med full tyngde. Med unntak av en meget kort periode, har C bodd sammen med moren i hele sin levetid. Etter det opplyste har utøvelsen av samværsretten pågått uten vanskeligheter av betydning i den tiden som C har bodd hos sin mor på Algarheim. Det må da kreves en overvekt av hensyn for å foreta en flytting. Lagmannsretten finner at en slik overvekt av hensyn ikke er til stede i denne sak.
Anken over bidragsavgjørelsen er en konsekvens av anken over omsorgsspørsmålet. Den ankende part har ikke hatt invendinger mot herredsrettens fastsettelse av bidraget og lagmannsretten finner heller ikke grunn til å gjøre noen endringer. Avgjørelsen finnes å være i overenstemmelse med Justisdepartementets forskrifter av 20. mars 1989.
Anken har etter dette ikke ført frem. Avgjørelsen av saker av denne art er vanskelige og tvilsomme. Denne sak danner intet unntak i så måte. Lagmannsretten finner derfor at det foreligger slike særlige omstendigheter at den ankende part bør fritas for plikten til å erstatte ankemotpartens saksomkostninger, jfr. tvistemålsloven §180 første ledd, jfr. §172 annet ledd.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Herredsrettens dom stadfestes så langt den er påanket.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.