LE-1989-71
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1989-06-09 |
| Publisert: | LE-1989-00071 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kjennelse av 9. juni 1989 i kjæremålssak nr. 71/89, hl.nr. 252/89 |
| Parter: | Kjærende part: Hans Ola Haugelien (Prosessfullmektig: Advokat Harald Gjølme, Gjøvik). Kjæremotpart: Åse Fæstø (Prosessfullmektig: Advokat Arne B. Krokeide, Gjøvik). |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Nils Moe, formann 2. Lagdommer Hans Petter Lundgaard 3. Lagdommer Odd Emil Blomdal |
| Lovhenvisninger: | Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §234, Tvistemålsloven (1915) §197, Odelsloven (1974), Odelsloven (1974) §34, §180 |
Det ble avsagt slik kjennelse :
Saken gjelder begjæring om utkastelse, jfr. tvangsfullbyrdelsesloven §234, tredje ledd.
Den kjærende part, Hans Ola Haugelien, er eier av gnr. 141, bnr. 1 i Gjøvik. Dette er en landbrukseiendom som Haugelien kjøpte av sin mor, Karen Haugelien. Gården ble overtatt 31. desember 1987. I henhold til kjøpekontrakten skulle Haugelien også svare kårytelser som besto i vederlagsfri borett til hele kårboligen samt ved og strøm etter behov. Sammen med Karen Haugelien bor hennes datter, Åse Fæstø, som er kjæremotpart, sammen med sin sønn. Åse Fæstø flyttet tilbake til gården for ca 10 år siden.
Hans Ola Haugelien begjærte 22. desember 1988 utkastelse av søsteren og gjorde gjeldende at denne gjentatte ganger var bedt om å flytte. Bakgrunnen for dette var et sterkt motsetningsforhold mellom partene og hun kunne ikke påberope seg noen hjemmel for å bli boende på gården. Det var ikke inngått noen leieavtale og hun betalte ikke husleie, heller ikke for eget strømforbruk.
Toten namsrett avsa 17. januar 1989 kjennelse med slik slutning:
"1. Begjæringen tas ikke til følge.
2. Hans Ola Haugelien tilplikter å betale Åse Fæstø kr. 2000,- -kronertotusen- i saksomkostninger innen 14 dager fra forkynnelsen av denne kjennelse."
Hans Ola Haugelien har i rett tid påkjært namsrettens kjennelse til Eidsivating lagmannsrett og gjør gjeldende:
"Namsretten har lagt til grunn at saksøkte kan bo i gårdens kårbolig "på morens hjemmel". Dette er ikke korrekt, idet moren ikke har gitt henne tillatelse til dette, og da moren gjentatte ganger har bedt saksøkte om å flytte. Hun har sogar lovet å betale saksøkte kr. 200000,- for å få henne til å flytte, under den forutsetning at pengene brukes til ny bolig for saksøkte.
Bevis: Erklæring av 26. januar 1989.
Saksøkte påberopte hjemmel er således uholdbar.
Det er i namsrettens kjennelse videre vist til at saksøkte har bodd hos sin mor de siste 10 år, og at det ikke ble tatt noen forbehold om saksøktes boforhold ved overdragelsen av gården. Det hevdes i denne forbindelse at det ikke er nødvendig å ta noe slikt forbehold. Saksøkte har ingen leiekontrakt eller annen atkomst til boligen, og hennes faktiske bruk av boligen har vært "tålt bruk". Noe forbehold om at moren ikke skulle ha anledning til å ha datteren boende hos seg, er fullstendig uaktuelt, idet moren ønsker at datteren skal flytte ut."
Den kjærende part har nedlagt slik påstand:
"1. Åse Fæstø kastes ut fra bolig på gnr. 141 bnr. 1 i Gjøvik.
2. Åse Fæstø tilpliktes å betale sakens omkostninger med kr. 3170."
Åse Fæstø har tatt til motmæle og gjør gjeldende:
"Kjæremålsmotparten vil påstå namsrettens kjennelse stadfestet, og fastholder at hun har rett til å oppholde seg sammen med partenes mor i kårboligen på gården.
Kjæremålsmotparten bestrider sannhetsverdien av den skriftlige erklæring av 26. januar d.å. som er fremlagt som bilag til kjæremålserklæringen, og avviser den kjærende parts fremstilling av at moren vil nekte kjæremålsmotparten å bo sammen med henne. Karen Hanna Haugelien har selv i telefonsamtale med undertegnede opplyst at hun følte seg presset av den kjærende part til å underskrive denne erklæringen. Erklæringen er ikke ført i pennen av henne, men ble forelagt henne i ferdigskrevet stand av den kjærende part med krav fra han om at hun måtte skrive under. Erklæringen rammes åpenbart av forbudet i tvistemålsloven §197 om fremleggelse av skriftlige utenrettslige erklæringer. På denne bakgrunn begjærer jeg herved dokumentet tatt ut av saken og sendt tilbake til den kjærende part, samtidig som jeg begjærer avhørt som vitne: Karen Hanna Haugelien, 2820 Biri ved bevisopptak for herredsretten, jfr. tvistemålsl. Å 402.
Kjæremålsmotparten har for øvrig i en årrekke vært syk, og har hatt behov for hjelp og støtte fra sin familie. Dette forholdet er vel kjent for den kjærende part, og forelå selvsagt også på det tidspunkt kjøpekontrakten mellom den kjærende part og Karen Hanna Haugelien ble inngått. På grunn av disse særlige omstendigheter var det et særskilt behov i saken for å få klare linjer m.h.t. om kjæremålsmotparten fortsatt kunne bli boende sammen med sin mor på gården. Den kjærende part hadde ikke noe ubetinget krav på å få overta gården fra Karen Hanna Haugelien i medhold av odelsl. §34 første ledd, idet Karen Hanna Haugelien hadde samodlet med sin ektemann etter den gamle odelslov. Den kjærende part vil fastholde at det ikke var Karen Hanna Haugeliens mening på overdragelsestidspunktet å stille sin datter i en situasjon hvor hun uten videre kunne kastes ut av den kjærende part."
Kjæremotparten har nedlagt slik påstand:
"Namsrettens kjennelse stadfestes. Kjæremålsmotparten tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett."
Den erklæring av 26. januar 1989 fra Karen Haugelien som ble fremlagt ved kjæremålserklæringen, ble av lagmannsretten tatt ut og returnert den kjærende part under henvisning til tvistemålsloven §197. Etter partenes anmodning ble Karen Haugelien den 31. mai 1989 avhørt ved bevisopptak ved Toten herredsrett. Hun avga slik forklaring:
"På bakgrunn av opplysninger fra saksøkers prosessfullmektig, advokat Harald Gjølme, ble vitnet foreholdt om hun nylig har mottatt brev. Vitnet svarte bekreftende på dette. Hun ble spurt om hun hadde brevet med seg, noe som ikke var tilfelle. Imidlertid fremkom det at saksøkte, Åse Fæstø, var i besittelse av omhandlede brev i retten. I samråd med partene ble brevet overlatt saksøkeren som rette vedkommende mot at saksøkte fikk kopi av brevet.
Vitnet opplyste at brevet ble funnet av hennes dattersønn i går på loftet i kårboligen hvor vitnet bor. Vitnet fikk brevet samme dag.
Hun opplyser at hun ikke har lest brevet, men at hun har fått fullstendig nok av det hun har sett.
På spørsmål svarer vitnet at hun opprinnelig hadde ønsket at datteren, Åse Fæstø, flyttet, men etter at vitnet har sett omtalte brev, vil hun ikke at datteren skal kastes ut fra gården. Vitnet synes at saksøkte skulle hatt seg noe for seg selv, et husvære som kunne være hennes eget. Vitnet begrunner dette med at det ikke blir noe privatliv når det bor sammen slik som nå. Vitnet ville ikke direkte ha forlangt å få kastet ut datteren selv før brevet dukket opp. Det hun kunne tenke seg var at det ble satt en frist for henne til å flytte.
På spørsmål opplyser vitnet at hun ikke har henvendt seg til sønnen, Hans Ola, for å få kastet ut saksøkte. Derimot henvendte han seg til vitnet i den anledning. Sammen var de først på lensmannskontoret for å få lensmannen til å kaste ut saksøkte. Lensmannen avslo imidlertid og henviste til sakfører.
Vitnet var deretter med saksøkeren til advokat Harald Gjølme. Under dette besøket gav vitnet uttrykk for at saksøkte burde flytte, men hun ble ikke foreholdt spørsmålet om hun ville forlange datteren utkastet.
En stund senere kom sønnen Hans Ola til vitnet med et brev fra advokat Gjølme, som han bad vitnet om å skrive under på. Vitnet spurte da om hva som ville skje hvis hun ikke gjorde det. Hans Ola svarte da at i så fall flyttet han fra gården med familien. Vitnet ville ikke ha skrevet under om ikke denne "trussel" hadde fremkommet. Vitnet trodde at sønnen ville gjøre alvor av å flytte om vitnet ikke undertegnet brevet.
Vitnet opplyser at hun leste brevet/teksten som hun skrev under på. Hun oppfattet det som en begjæring om utkastelse av datteren.
I den valgsituasjonen som vitnet følte at hun befant seg, tok hun det standpunkt at sønnen måtte bli værende fremfor datteren. Imidlertid har hun forandret mening etter at hun fikk kjennskap til ovennevnte brev.
På spørsmål fra advokat Krokeide opplyste vitnet at hun har mottatt kr. 200000,- som oppgjør for gården. Pengene er satt inn på konto og tiltenkt datteren. Hun har ikke fått noen renter for panteobligasjonene.
Vitnet har sagt til saksøkte at hun kunne få seg et annet sted å bo, men hun har aldri nektet henne å bli boende. Hun har tilbudt henne de nevnte kr. 200000,- hvis hun flyttet, men vitnet har ikke satt flytting som noen vilkår for at saksøkte skulle få de kr. 200000,-. Bankkontoen som pengene er satt inn på står i vitnets navn.
På spørsmål fra advokat Gjølme opplyste vitnet at hun selv ikke har tenkt på å flytte, og at ingen heller har bedt henne om å gjøre det.
På spørsmål fra advokat Krokeide svarte vitnet at gården har tilhørt vitnets familie.
På spørsmål fra advokat Gjølme opplyser vitnet at sønnen Hans Ola har et værelse i kårboligen som har vært hans barnerom, og som i dag står avlåst. Hans Ola har blitt bedt om å fjerne tingene sine derfra.
Forklaringen ble lest opp for vitnet som ikke hadde noe å bemerke til innholdet."
Lagmannsretten bemerker:
Formålet med tvangsfullbyrdelsesloven §234, tredje ledd, er å gjøre ordinær domstolsbehandling overflødig i helt klare tilfelle. Foreligger det faktisk eller rettslig tvil, slik at det ikke kan fastslås at den påberopte hjemmel er åpenbart uholdbar, kan denne ekstraordinære fremgangsmåte ikke benyttes, jfr. Rt-1980-1394.
I den foreliggende sak er det gårdens eier som begjærer søsteren kastet ut av kårboligen. I henhold til kjøpekontrakten er det imidlertid hans mor som har fri rådighet over hele bygningen. Det pretenderes ikke at det foreligger begrensninger av en slik karakter i kjøpekontrakten at ikke moren også etter salget av gården kan ha sin datter og barnebarn boende i kårbygningen. Etter det Karen Haugelien har forklart under bevisopptaket, finner lagmannsretten at Åse Fæstøs besittelse i alle fall i forholdet til den kjærende part, ikke er åpenbart uholdbar.
Namsrettens kjennelse blir således å stadfeste idet også dens saksomkostningsavgjørelse opprettholdes.
Kjæremålet har vært forgjeves og i samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180, første ledd, bør den kjærende part erstatte kjæremotparten dennes saksomkostninger. Det er krevet saksomkostninger med kr. 3200,-. Dette legges til grunn.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning :
1. Namsrettens kjennelse stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Hans Ola Haugelien til Åse Fæstø kr. 3200,- -kronertretusentohundreinnen 2 -to- uker fra forkynnelse av kjennelsen.