LE-1990-119

Instans:	Eidsivating lagmannsrett
Dato:	1991-08-11
Publisert:	LE-1990-00119
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Dom av 11 oktober 1991 i ankesak LE-1990-00119
Parter:	Ankende parter: 1. Arne Brenna 2. Per Sørhaug 3. Leiv Breiehagen 4. Dagfinn Østbye 5. Kristiane Jacobsen 6. Ragnar Hærum 7. Thorleif Jensen (Prosessfullmektig: Advokat Knut Lindboe). Motparter: 1. Oppegård kommune (Prosessfullmektig: Advokat Karl Magnus Norbakk). 2. Njårdbo Sameie 3. Stiftelsen Valhall, Tårnlia og Tårnåsen (Prosessfullmektig: Høyesterettsadvokat John Arff-Pettersen).
Forfatter:	1. Lagdommer Anders Bøhn, formann 2. Lagdommer Odd J. Pedersen 3. Kst. lagdommer Torolv Groseth
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §180, Forvaltningsloven (1967), §16, §172, §175, §358, Forvaltningsloven (1967) §35, Plan- og bygningsloven (1985)

Saken gjelder et friareal i Oppegård kommune.

I 1957 solgte Oppgård kommune en del av sin eiendom Hellerasten til Ungdommens Bolig- og Byggelag i Oppegård til boligutbygging. Etter kontrakten skulle det samlede friarealet i utbyggingsområdet tilskjøtes Oppegård kommune vederlagsfritt.

Det friarealet som er omtvistet i saken, var opprinnelig en del av gnr 49 bnr 140. Det er senere utskilt og har fått eget bnr 842. Arealet er på ca 2 mål. Det ligger mellom de ankende parters eiendommer og rekkehusbebyggelsen i Njårdbo Sameie. De ankende parter er medlemmer av Atria Sameie, som ble dannet etter at det tidligere Atria borettslag ble oppløst. Tilsvarende er Njårdbo Sameie dannet etter at det tidligere Njårdbo borettslag ble oppløst. Nedenfor omtales de ankende parter som Atria, og ankemotpart Nr 2 som Njårdbo. Det er enighet om at Njårdbo borettslag ikke lenger skal anses som part i saken.

Stiftelsen Valhall, Tårnlia og Tårnåsen fikk overdratt gnr 49 bnr 140 i 1970. Stiftelsen hadde i følge sine vedtekter til formål å eie restarealer etter at de forskjellige borettslagseiendommene i utbyggingsområdet var overdratt til hvert enkelt borettslag. I skjøtet til stiftelsen het det at den overdradde eiendommen ikke kunne deles, bortleies, bort-festes, pantsettes eller overdras ved salg, gave eller på annen måte uten samtykke fra Oppegård kommune og A/L Oppegård Boligbyggelag.

I 1970-årene var det en del kontakt mellom Njårdbo og Atria og med kommunen om eventuell deling av friarealet. I mai 1977 søkte Njårdbo A/L Oppegård Boligbyggelag om å få overdratt arealet. Boligbyggelaget anbefalte søknaden overfor Oppegård kommune, og styret i Stiftelsen Valhall, Tårnlia og Tårnåsen samtykket i overdragelsen. Atria motsatte seg at Njårdbo skulle få overdratt arealet. I et møte 11 september 1981 ble representanter for Njårdbo og Atria enige om en deling av arealet. Medlemmene av Atria Selveierforening nektet imidlertid senere å godkjenne forliket. Etter dette utstedte Stiftelsen Valhall, Tårnlia og Tårnåsen skjøte på gnr 49 bnr 852 vederlagsfritt til A/L Njårdbo borettslag. Skjøtet ble dagbokført, men ikke grunnbokført, fordi det ikke forelå samtykke fra Oppegård kommune.

Saken ble fremmet for Oppegård formannskap. Teknisk rådmann fremmet 13 mai 1982 slik innstilling til formannskapet:

Oppegård formannskap finner på kommunens vegne kke å reise innsigelser mot fradeling av gnr. 49, bnr. 842 fra gnr.49, bnr. 140 eller at gnr. 49, bnr. 842 overdras til Njårdbo borettslag.

I formannskapets møte 16 juni 1982 fremmet varaordføreren et forslag som innebar et tillegg til teknisk rådmanns innstiling. Forslaget ble vedtatt og lød slik:

1. Oppegård formannskap finner på kommunens vegne ikke å reise innsigelser mot fradeling av gnr. 49, bnr. 842 fra gnr. 49, bnr. 140 eller mot at gnr. 49, bnr. 842 overdras til Njårdbo borettslag dersom eiendomsgrensene settes ut til en rett linje målt fra nordvestre hjørne på følgende hus, slik:

Gjallarveien 1 7,75 m

Gjallarveien 11, 13 og 19 8,00 m

Grensen strekker seg til områdets sydlige grense.

2. Dersom dette ikke aksepteres av A/L Njårdbo borettslag og Atria Selveieforenings medlemmer, vil Oppegård kommune ekspropriere arealet og fordele på partene.

Vedtaket fikk sju stemmer, mens fire medlemmer stemte for rådmannens innstilling.

Kommunens forslag ble godtatt av Atria, men ikke av Njårdbo.

Noen sak om ekspropriasjon ble ikke fremmet i kommunen. I stedet gjorde Oppegård formannskap 23 november 1983 slikt enstemmig vedtak, som var i samsvar med teknisk rådmanns innstilling:

1. Oppegård formannskap finner på kommunens vegne ikke å reise innsigelser mot fradeling av gnr. 49, bnr. 842 fra gnr. 49 bnr. 140 eller mot at gnr. 49, bnr. 842 overdras til Njårdbo borettslag mot at Atria får en del av arealet etter en grenselinje som trekkes 6,30 m ut fra Gjallarveien 1, nordvestre hjørne, til den treffer et punkt på 6,75 m ut fra Gjallarveien (nordvestre hjørne). Deretter fortsetter grenselinjen 6,75 m ut fra Gjallarveien 13 og 19.

2. Atrias rett etter pkt. 1 er avhengig av at Atria innen fem uker etter dette vedtak skriftlig aksepterer grensedragningen etter pkt. 1.

Vedtaket innebar at Atrias del av friarealet ville bli noe mindre enn det som fulgte av formannskapets forrige vedtak. I et notat i saken av 15 september 1983 fra saksbehandleren, Karl Magnus Norbakk, var det blant annet pekt på at det vel neppe var tilsiktet at formannskapets forrige forslag til delelinje innebar at noe av Njårdbos opparbeidede hageareal ble overført til Atria. Videre ble det i notatet vist til et brev fra Njårdbo av 8 august 1982, der det ble gjort gjeldende at formannskapets forslag til delelinje innebar at Atria fikk et større areal enn Atria selv hadde krevet i forhandlingene.

Atria godtok ikke formannskapets forslag. Etter dette gjorde Njårdbo gjeldende at formannskapets siste vedtak innebar den nødvendige kommunale godkjennelsen av overdragelsen av arealet til Njårdbo. Etter at teknisk rådmann hadde erklært seg enig i dette, ble skjøtet til Njårdbo grunnbokført.

Ved stevning 5 mai 1987 til Indre Follo herredsrett reiste Arne Brenna med flere søksmål mot Oppegård kommune, Njårdbo og Stiftelsen Valhall, Tårnlia og Tårnåsen. De gjorde blant annet gjeldende at formannskapets vedtak av 23 november 1983 var ugyldig, og at Stiftelsen Atria Vel skulle få overskjøtet en andel av gnr 49 bnr 842 slik som fastlagt i det første formannskapsvedtaket. Indre Follo herredsrett avsa 10 november 1989 dom med slik domsslutning:

1. Oppegård kommune v/ordføreren, Njårdbo borettslag A/L og Njårdbo sameie samt Stiftelsen Valhall, Tårnlia og Tårnåsen frifinnes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Arne Brenna med flere, til sammen sju parter, har anket herredsrettens dom til Eidsivating lagmannsrett. Njårdbo Sameie og Stiftelsen Valhall, Tårnlia og Tårnåsen har påkjært herredsrettens saksomkostningsavgjørelse. Omkostningskjæremålet er stilt i bero til resultatet i ankesaken foreligger.

Ankeforhandling ble holdt i Oslo 19 september 1991. En av de ankende parter, Per Sørhaug, møtte og forklarte seg. De øvrige ankende parter samt Oppegård kommune og Stiftelsen Valhall, Tårnlia og Tårnåsen var representert ved sine prosessfullmektiger. Njårdbo Sameie møtte ved sin prosessfullmektig og var dessuten representert ved Trond-Erling Pettersen, som forklarte seg. Det ble ikke avhørt vitner. Det går frem av rettsboken hva som ble dokumentert.

De ankende parter, Arne Brenna med flere, gjør i det vesentlige gjeldende:

Det første formannskapsvedtaket av 16 juni 1982 delte friarealet tilnærmet likt mellom partene. Dette delingsalternativet ble ikke godtatt av Njårdbo, men gjennom vedtakets punkt 2 forpliktet Oppegård kommune seg til å ekspropriere arealet og fordele det på partene slik som fastsatt i vedtakets punkt 1. Selv om kommunen ikke nødvendigvis måtte gå til ekspropriasjon, innebar vedtaket i hvert fall en forpliktelse til å sørge for en slik fordeling av arealet som nevnt.

Gjennom vedtaket av 23 november 1983 omgjorde formannskapet i realiteten sitt første vedtak. Slik omgjøring var det ikke adgang til, og det siste vedtaket er derfor ugyldig. Godkjennelse av fordeling av et friareal på denne måten må anses som offentlig myndighetsutøvelse, slik at forvaltningsloven omgjøringsregler kan anvendes direkte på forholdet. Det første vedtaket innebar i realiteten at Atria fikk ca halvparten av arealet, mens det andre vedtaket innebar et tilbud til Atria om å overta ca 20 prosent av arealet. Det foreligger derfor utvilsomt en omgjøring til skade for Atria.

Det må være klart at det første vedtaket var noe mer enn en ren meningsytring. Motpartens karakteristikk av det som et "benkeforslag" er ikke treffende. Vedtaket ble fattet etter en usedvanlig grundig innstilling, og etter befaring der både ordføreren og varaordføreren var med. Det er særlig grunn til å legge vekt på innholdet i et vedtak der formannskapsmedlemmene etter en grundig saksbehandling uttrykkelig tok et annet standpunkt enn administrasjonen hadde foreslått. Herredsrettens bemerkninger om at formannskapet ikke kunne beslutte ekspropriasjon, er for øvrig misvisendende. Dette ble ikke påberop under saken. Bygningsloven ga hjemmel for å delegere en slik avgjørelse til formannskapet. Dette er i alle tilfeller en formalitet som ikke ville skapt vansker i praksis.

Omgjøring kunne etter de ankende parters mening ikke gyldig skje. De ankende parter måtte anses for å ha innrettet seg på det første vedtaket. Forvaltningsloven §35 ga i dette tilfellet ikke hjemmel for omgjøring. Omgjøring kunne heller ikke skje etter ulovfestede regler. Det forelå ikke vesentlige samfunnsmessige interesser som tilsa omgjøring, og det forelå ikke tilstrekkelig interesseovervekt i Njårdbos favør til at omgjøring kunne skje.

Når 1983-vedtaket kjennes ugyldig, har de ankende parter krav på at 1982-vedtaket gjennomføres. Prinsipalt krever de ankende parter at Njårdbo dømmes til å overskjøte til Atria Vel den delen av arealet Atria skulle ha etter 1982-vedtaket. Subsidiært kreves tilbakeskjøting til Stiftelsen Valhall, Tårnlia og Tårnåsen, ettersom skjøtet til Njårdbo i alle tilfeller er ugyldig.

Dersom Atria ikke får medhold i at de har krav på å få sin del av arealet overskjøtet, kreves subsidiært fastsettelsesdom for erstatningsansvar for Oppegård kommune. Kommunen må ha objektivt ansvar for et uhjemlet omgjøringsvedtak. Subsidiært anføres at kommunen i dette tilfellet har et skyldansvar.

De ankende parter har lagt ned slik påstand:

1. Oppegård formannskaps vedtak av 23. november 83 vedr. gnr. 49 bnr. 842 er ugyldig.

2. Prinsipalt

Njårdbo Sameie tilpliktes vederlagsfritt å tilskjøtes Stiftelsen Atria Vell en del av tidligere gnr. 49, bnr. 842 som fastlagt i Oppegård formannskaps vedtak av 16. juni 82, innen en av retten fastsatt frist.

2. Subsidiært

Njårdbo sameie tilpliktes vederlagsfritt å tilbakeskjøte tidligere gnr. 49 bnr. 842 til Stiftelsen Valhall, Tårnlia og Tårnåsen, innen en av retten fastsatt frist.

2. Atter subsidiært (hvis ikke medhold i 2. prinsipalt)

Oppegård kommune er erstatningsansvarlig for det tap saksøkerne har lidt ved at det ikke ble tinglyst skjøte til dem på tidligere gnr. 49 bnr. 842 i samsvar med Oppegård formannskaps vedtak av 16. juni 82.

3. Ankemotpartene tilpliktes in solidum å erstatte de ankende parter deres saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett.

Ankemotpart nr 1, Oppegård kommune, gjør i det vesentlige gjeldende:

Forslaget til fordeling i 1982-vedtaket forutsatte aksept fra begge parter. Herredsrettens vurdering av vedtakets punkt 2 er riktig. Kommunen forpliktet seg ikke til å gå til ekspropriasjon. Punktet angir ikke annet enn at kommunen ville følge opp saken, og må sees som en programerklæring. Det følger heller ikke av punkt 2 at en eventuell senere fordeling nødvendigvis måtte skje etter den grenselinjen som var foreslått i punkt 1. Njårdbo hadde innsigelser mot den fordeling som var foreslått, og kommunen var da forpliktet til å vurdere disse innsigelsene, og eventuelt foreslå en annen fordeling.

Det gikk ingen naturlig delegrense i terrenget, og en deling måtte bli skjønnsmessig. Gjennom det nye forslaget til deling i 1983-vedtaket tok formannskapet hensyn til at delelinjen i 1982vedtaket innebar overføring av deler av Njårdbos opparbeidede hager til Atria. Det er på rene at de rekkehuseierne i Njårdbo som hadde anlagt privat hage ut i friområdet, hadde gjort dette i god tro, fordi kommunegartneren under en befaring hadde tatt feil av grensene for friområdet. Dette måtte kommunen ta hensyn til. Videre kom det fram at 1982-vedtaket ga Atria et større areal enn Atria hadde krevet under forhandlingene. Vedtaket fra 1982 lot seg ikke gjennomføre. Kommunen sto da fritt til å fatte 1983-vedtaket.

Subsidiært anføres at dersom 1982-vedtaket ga Atria rettigheter, hadde kommunen adgang til å omgjøre vedtaket. Vedtaket innebar ikke noen offentlig myndighetsutøvelse. Det var derfor ikke enkeltvedtak som ble truffet. Vedtaket bygget på et privatrettslig grunnlag og gjaldt vanlig eiendomsforvaltning. Kommunen sto derfor friere til å omgjøre enn den vanligvis gjør ved enkeltvedtak, og kommunen var åpenbart berettiget til slik omgjøring som skjedde. Dersom retten skulle finne at vedtakene er enkeltvedtak, må kommunen likevel anses for å ha hatt hjemmel for omgjøring i medhold av forvaltningsloven §35 punkt c om ugyldighet eller i ulovfestede regler. 1982-vedtaket bygget på de faktiske feil som er nevnt ovenfor. Når kommunen ble klar over hvilke feil som var gjort ved forrige deling, hadde den plikt til å rette opp feilen.

Ved bedømmelsen av kommunens handlefrihet bør det legges vekt på at tvisten bare gjelder den formelle eiendomsretten til et friareal. Begge parter har rett til å bruke arealet, og det har gjennom reguleringen til friareal ingen økonomisk verdi. Arealet kan få verdi dersom det omreguleres, men Njårdbo kan ikke regne med å få godkjent en søknad om omregulering med mindre området deles mellom partene.

Kommunen kan ikke under noen omstendigheter være erstatningspliktig. Dersom 1983-vedtaket er ugyldig, må kommunen antas å ha objektivt ansvar for feilen. De ankende parter har imidlertid ikke lidt noe tap.

Oppegård kommune har lagt ned slik påstand:

1. Herredsrettens dom punkt 1 stadfestes.

2. Ankende parter tilpliktes in solidum å erstatte Oppegård kommunes saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett.

Ankemotpart nr 2 og 3, Njårdbo Sameie og Stiftelsen Valhall, Tårnlia og Tårnåsen, har stort sett anført de samme synspunkter som Oppegård kommune, og slutter seg i det vesentlige til kommunens anførsler. De peker blant annet på at 1982-vedtakets punkt 2 ikke inneholder noe ekspropriasjonsvedtak. Punktet er for upresist og lite konkret til at det kunne utløse noen handleplikt for kommunen. En part kan ikke, gjennom å nekte å godta et forslag til forlik, tvinge kommunen til å gjennomføre en ekspropriasjon. Videre sier punkt 2 i vedtaket ikke noe om hvordan arealet skulle fordeles senere. Det er Atrias manglende aksept av 1983-vedtaket som har ført til at Njårdbo har fått hjemmelen til hele arealet. Dette kan ikke være i strid med forvaltningsrettslige regler. Under enhver omstendighet kan ankemotpart nr 2 ikke pålegges å skjøte en del av arealet til Atria. Hvis Atria får medhold i ugyldighet, forutsetter dette at vedtakene er ledd i utøvelsen av forvaltningsmyndighet. En dom som pålegger Njårdbo Sameie å overskjøte en del av arealet til Atria, vil i så fall innebære at domstolen utøver forvaltningsmyndighet. Dette kan domstolen ikke gjøre, og Atria kan derfor ikke få medhold i den prinsipale påstanden under punkt 2.

Ankemotpart nr 2 og 3 har lagt ned slik påstand:

1. Herredsrettens dom punkt 1 stadfestes.

2. Ankemotpart nr. 2 og 3 tilkjennes saksomkostninger for Herredsrett og Lagmannsrett hos de ankende parter in solidum.

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten.

Tvisten gjelder hjemmelen til et område på ca 2 mål som er regulert til friareal. På bakgrunn av regelen i tvistemålsloven §358 siste ledd jf §16 har lagmannsretten ikke funnet grunn til å ta opp spørsmålet om ankegjenstandens verdi til behandling under ankeforhandlingen.

Bakgrunnen for formannskapets behandling av saken var at Stiftelsen Valhall, Tårnlia og Tårnåsen hadde skjøtet friarealet til Njårdbo. Formannskapet hadde, på vegne av kommunen, til oppgave å avgjøre om denne overdragelsen skulle godkjennes.

Gjennom sin godkjenningsrett hadde kommunen den endelige avgjørelsen av om arealet skulle overdras. Det er unødvendig for lagmannsretten å ta standpunkt til om dette måtte anses som offentlig myndighetsutøvelse i forvaltningsloven forstand. Ingen av partene hadde noe rettskrav på å få overdratt området til seg. Kommunen sto derfor fritt i spørsmålet om den ville godkjenne en overdragelse, så lenge avgjørelsen bygget på saklige hensyn. Det kan heller ikke anses tvilsomt at kommunen hadde adgang til å stille betingelser for sitt samtykke. Slike betingelser ble stilt gjennom formannskapets vedtak 16 juni 1982, nemlig at Njårdbo skulle avstå en del av arealet til Atria. Den ene av partene godtok ikke delingsforslaget. Kommunen var derfor nødt til å treffe et nytt vedtak i saken.

Lagmannsretten kan imidlertid ikke se at kommunen hadde forpliktet seg til at det nye vedtaket måtte være et ekspropriasjonsvedtak. Det er naturlig å forstå punkt 2 i 1982-vedtaket slik at kommunen ville legge press på partene for å få dem til å godta fordelingsforslaget i punkt 1. Kommunen ønsket å fordele arealet mellom partene. Uttalelsen om ekspropriasjon kan ikke anses for å ha vært av en slik art at den bandt kommunen til å følge noen spesiell framgangsmåte for gjennomføringen av en slik fordeling. Noe spørsmål om omgjøring av et vedtak om å gå til ekspropriasjon oppsto derfor ikke.

Gjennom vedtaket 23 november 1983 forsøkte kommunen på nytt å få til en deling av arealet som partene kunne akseptere. Delelinjen gikk imidlertid noe annerledes.

De ankende parter kan ikke få medhold i at kommunen var bundet til å gjennomføre en deling i samsvar med delelinjen i vedtaket fra 1982. Delelinjen måtte fastsettes skjønnsmessig. Lagmannsretten legger til grunn at delelinjen ble endret i 1983-vedtaket fordi formannskapet var blitt oppmerksom på dels at Atrias del etter 1982-forslaget ville omfatte en del hagegrunn som var opparbeidet av Njårdbo, og dels at 1982-delelinjen ga Atria mer enn Atria hadde krevet i tidligere forhandlinger. Det lå derfor ingen usaklig begrunnelse bak den endrede delelinjen i 1983-vedtaket.

Gjennomføringen av 1983-vedtakets forslag til deling var gjort avhengig av samtykke fra Atria innen en viss frist. Det går fram av det som er sagt ovenfor at verken 1982-vedtaket eller andre forhold var til hinder for at formannskapet vedtok at dersom Atria ikke aksepterte delingen, måtte Atria finne seg i at kommunen godkjente overføringen av hele arealet til Njårdbo. Vedtaket 23 november 1983 var derfor ikke ugyldig.

Etter dette må herredsrettens dom punkt 1 stadfestes. Anken har vært forgjeves, og i samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd tilkjennes ankemotpartene saksomkostninger for lagmannsretten. Det er heller ikke grunn til å fravike hovedregelen i tvistemålsloven §180 annet ledd jf §172 første ledd for så vidt gjelder saksomkostninger for herredsretten.

Oppegård kommune har innlevert omkostningsoppgaver, som er på 35.000 kroner for herredsretten og 22.000 kroner for lagmannsretten.

Ankemotpart nr 2 og 3 har levert omkostningsoppgave, som er på 25.000 kroner for lagmannsretten, fordelt med 20.000 kroner på Njårdbo Sameie og 5.000 kroner på Stiftelsen Valhall, Tårnlia og Tårnåsen. For herredsretten kreves omkostninger med til sammen 37.800 kroner.

Grunnen til at salærkravene er noe høyere for herredsretten enn for lagmannsretten, synes blant annet å være at det ble holdt et saksforberedende møte for herredsretten. Lagmannsretten finner ikke grunn til å fravike omkostningsoppgavene, og de legges til grunn for saksomkostningsavgjørelsen. Omkostningene for herredsretten fordeles med 30.000 kroner på ankemotpart nr 2 og 7.800 kroner på ankemotpart nr 3.

Slik omkostningsoppgavene fra de ankende parter og ankemotpart nr 2 og 3 er presentert, forutsetter lagmannsretten at omkostninger de har hatt i forbindelse med kjæremålet over herredsrettens saksomkostningsavgjørelse, er tatt med i oppgavene. I forbindelse med avgjørelsen av ankesaken, avsier lagmannsretten kjennelse om heving av kjæremålssaken. Omkostningsspørsmålet i kjæremålssaken bedømmes etter tvistemålsloven §180 annet ledd jf §175. Ettersom kjæremålet først er blitt gjenstandsløst etter at det ble erklært, må det antas at lagmannsretten prejudisielt må prøve om kjæremålet ville ført fram, jf avgjørelse i Rt-1970-1535. Lagmannsretten finner at herredsrettens begrunnelse for å benytte unntaksregelen i tvistemålsloven §172 annet ledd ikke var tilstrekkelig. Det går ikke fram av begrunnelsen at retten var i tvil om utfallet av saken. Det må derfor legges til grunn at de kjærende parters krav om opphevelse av omkostningsavgjørelsen ville ha ført fram, og de bør tilkjennes de omkostningene de har hatt i forbindelse med kjærmålssaken. Ettersom disse omkostningene er inkludert i det beløp som nå tilkjennes de kjærende parter i hovedsaken, anses det etter omstendighetene ikke nødvendig med noen saksomkostningsavgjørelse i kjæremålssaken.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Herredsrettens dom punkt 1 stadfestes.

2. I saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett betaler Arne Brenna, Per Sørhaug, Leiv Breiehagen, Dagfinn Østbye, Kristiane Jacobsen, Ragnar Hærum og Thorleif Jensen en for alle og alle for en 57.000 - femtisjutusen - kroner til Oppegård kommune.

3. I saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett betaler Arne Brenna, Per Sørhaug, Leiv Breiehagen, Dagfinn Østbye, Kristiane Jacobsen, Ragnar Hærum og Thorleif Jensen en for alle og alle for en 50.000 - femtitusen - kroner til Njårdbo Sameie.

4. I saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett betaler Arne Brenna, Per Sørhaug, Leiv Breiehagen, Dagfinn Østbye, Kristiane Jacobsen, Ragnar Hærum og Thorleif Jensen en for alle og alle for en 12.800 - tolvtusenåttehundre - kroner til Stiftelsen Valhall, Tårnlia og Tårnåsen.

5. Oppfyllelsesfristen for punktene 2, 3 og 4 er to uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.

Anders Bøhn Odd J. Pedersen Torolv Groseth