LE-1990-128
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1990-04-20 |
| Publisert: | LE-1990-00128 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kjennelse av 20. april 1990 i kjæremålssak nr. 128/90, hl.nr 379/90 |
| Parter: | Kjærende part: A (Prosessfullmektig: Ingen). Kjæremotpart: B (Prosessfullmektig: Adv. Helge Lochner, Oslo). |
| Forfatter: | Lagdommer Nils Moe, formann. Lagdommer Odd Jarl Pedersen. Lagdommer Egil F. Jensen |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §403, Ekteskapsloven (1918) §51, §172, §181, §384, Ekteskapsloven (1918) |
Etter initiativ fra A ble hun ved Oslo byretts dom av 7. mars 1990 gitt skilsmisse fra B i medhold av ekteskapsloven §51. I pkt. 2 i dommen ble hver av partene pålagt å bære sine omkostninger. Byretten begrunnet omkostningsavgjørelsen slik:
"Etter dette avsies dom i samsvar med saksøkers påstand.
Retten finner etter omstendighetene at hver av partene bør bære sine omkostninger."
A har i rett tid påkjært dommen til lagmannsretten for så vidt angår saksomkostningene, og anført:
"Byrettens omkostningsavgjørelse påkjæres. A burde vært tilkjent saksomkostninger. Det vises særlig til at skilsmisse ble gitt på grunnlag av ekteskapsloven §51. B er bl.a. domfelt også for vold mot saksøker, som har lidd mye både under ekteskapet, i tilknytning til selve straffesaken og senere. Når saksøkte ene og alene er skyld i den situasjon som er oppstått, og som ga grunnlag for skilsmisse, bør han også betale omkostningene ved den.
Det føles dessuten ekstra tyngende og utrettferdig når A av sin advokat under skilsmissesaken har mottatt et salærkrav stort kr 4.500,- for denne.
A frafalt bare retten til å anke over selve skilsmisseavgjørelsen, ikke saksomkostningsavgjørelsen, jfr. rettsboken."
Den kjærende part har nedlagt slik påstand:
"B dømmes til å erstatte A saksomkostninger for Oslo byrett i sak 182/90 avd. 19 med kr 4.500,-."
B har tatt til motmæle. Ved sin prosessfullmektig advokat Helge Lochner har han anført:
"Det er i kjæremålet ikke vist til hvilke bestemmelser i tvistemålsloven som er hjemmel for kravet om saksomkostninger. Saksomkostningsspørsmålet ble ikke prosedert av As prosessfullmektig.
Det antas at den hjemmel som påberopes er tvistemålsloven §172, første ledd. Forholdet her er imidlertid at hvis skilsmisse skal gis etter ekteskapsloven §51, må saken gå for retten. Det var således ikke mulig for B å imøtekomme kravet uten rettssak. Det er derfor meget urimelig å pålegge B saksomkostninger.
Jeg viser også til tvistemålsloven §172 annet ledd der det heter at unntak fra første ledd kan gjørs hvis det helt eller delvis kan legges den vinnende part til last at det er kommet til sak.
Jeg viser her til at A kunne ha søkt om separasjon på vanlig måte til fylkesmannen. Et år etter separasjonen kunne hun på samme måte søkt om skilsmisse. Det er helt på det rene at B ville ha vært villig til å undertegne søknadene. Nærværende sak må således sies å komme inn under unntaksbestemmelsen i tvistemålsloven §172 annet ledd.
Jeg påpeker også at lovgiver neppe kan ha tenkt på den spesielle situasjon vedr. saksomkostningene, som skilsmisse etter ekteskapsloven skilsmissebestemmelser medfører.
Det må være irrelevant når A som grunnlag for sitt krav om saksomkostninger viser til at skilsmisse ble gitt på grunnlag av ekteskapsloven §51, at han er dømt for vold m.v.
Det vises også til at det er praksis i byretten å ikke idømme saksomkostninger i ekteskapssaker."
Kjæremotparten har nedlagt følgende påstand:
"1. Byrettens dom pkt. 2 stadfestes.
2. A dømmes til å betale sakens omkostninger for lagmannsretten, eventuelt til det offentlige."
Lagmannsretten skal bemerke:
Lagmannsrettens prøvingsadgang er begrenset av tvistemålsloven §181 annet ledd. Lagmannsretten kan således i utgangspunktet bare prøve om omkostningsspørsmålet er avgjort i strid med loven. Men bestemmelsen må suppleres med tvistemålsloven §384 annet ledd nr. 5, jfr. §403, hvoretter en avgjørelse kan oppheves dersom den lider av slike feil at lovanvendelsen ikke kan prøves. Det vises bl.a. til Rt-1985-236.
Byretten har ikke gitt noen nærmere begrunnelse for sin avgjørelse utover å vise til "omstendighetene", hvilket er lite opplysende. Byretten har heller ikke drøftet og angitt hvilken lovbestemmelse i tvistemålsloven kap. 13 avgjørelsen er basert på.
Lagmannsretten har da ikke noe grunnlag for å prøve om avgjørelsen er i samsvar med loven, jfr. kjennelse avsagt 5. april 1979 av Høyesteretts kjæremålsutvalg, referert i Bøhn/Strenge Næss "Avgjørelser av Høyesteretts kjæremålsutvalg og forberedende dommer i Høyesterett" 221.
Omkostningsavgjørelsen må etter dette oppheves og hjemvises til ny behandling i Oslo byrett.
Den kjærende part har ikke nedlagt påstand om tilkjennelse av saksomkostninger for lagmannsretten. Omkostninger vil følgelig ikke bli tilkjent.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Punkt 2 i Oslo byretts dom av 7. mars 1990 i sak mellom A og B oppheves og saken hjemvises til ny behandling.