LE-1990-16
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1990-01-25 |
| Publisert: | LE-1990-00016 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kjennelse av 25. januar 1990 i kjæremålssak nr. 16/90, hl.nr 45/90. |
| Parter: | Den kjærende part: Stua Senter A/S (Prosessfullmektig: Advokat Camillo Mordt, Fredrikstad). Kjæremotparter: 1. Ann Kristin Eriksen (Prosessfullmektig: Advokat Øyvind Abrahamsen, Fredrikstad). 2. Leif Pedersen 3. Johnny Brusevold. |
| Forfatter: | Lagdommer Kåre Berg, formann. Lagdommer Rakel Surlien. Lagdommer Dag Stousland |
| Lovhenvisninger: | Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §53, Tvistemålsloven (1915) §179, §383, §403, §19, §20, §234, §28, §30, §3 |
Stua Senter A/S innsendte 7. august 1989 begjæring til Fredrikstad namsrett om utkastelse av Ann-Kristin Eriksen, Leif Pedersen og Johnny Brusevold fra leilighet i Nygaardsgt. 27, Fredrikstad, på grunnlag av skyldig husleie, jfr. utkastelsesklausul i leiekontraktens §14. Namsretten ba i brev av 15. august 1989 om leietakernes bemerkninger til begjæringen innen 23. august 1989.
Partene unntatt Pedersen og Brusvold inngikk 21. august 1989 rettsforlik for namsretten i en annen sak om at Stua Senter A/S skulle foreta enkelte reparasjoner i leiligheten med oppfyllelsesfrist 7. september 1989. Eriksen påsto frifinnelse under henvisning til at Stua Senter A/S ikke hadde oppfylt forliket.
Stua Senter A/S fastholdt utkastelsesbegjæringen i prosesskrift av 2. oktober 1989 til namsretten.
Namsretten holdt muntlig saksforberedende rettsmøte 27. november 1989, og besluttet at saken skulle utsettes, slik at "grunnlaget kan utvides", som angitt i prosesskrift av 20. oktober 1989 fra Eriksen, hvor det fremgår at saken bør overføres til søksmåls former. Namsretten traff så 4. desember 1989 beslutning med slik slutning:
"Saken mellom saksøker Stua Senter A/S og de tre saksøkte Ann-Kristin Eriksen, Leif Pedersen og Johnny Brusevold angående utkastelse av de saksøkte fra saksøkers leilighet i Nygaardsgt. 27 overføres til søksmåls former."
Saksforholdet fremgår av beslutningen.
Stua Senter A/S har påkjært beslutningen i rett tid og har anført:
1. Det fremgår at utkastelsen enda ikke er besluttet. Den kjærende part mener defor at tvangsfullbyrdelsesloven §53 ikke gir hjemmel til overføring i søksmåls former. Bestemmelsen er heller ikke nevnt i beslutningen.
Heller ikke foreligger annen hjemmel for slik overførsel.
Den kjærende part vil på denne bakgrunn kreve beslutningen opphevet. Vedrørende tvangsfullbyrdelsesloven §53 fjerde ledd, 2. pkt,. bemerkes at sålenge beslutningen ikke er hjemlet i §53, kan heller ikke fjerde ledd få anvendelse.
2. Vedrørende spesielt kjæremålspartene nr. 2 og 3 bemerkes at disses eventuelle rett er avhengig av den leierett kjæremotpart nr. 1 måtte ha. Det fremgår imidlertid ikke at disse har fremkommet med innsigelser mot begjæringen.
Kjennelse om utkastelse skulle derfor være fattet allerede 23. august 1989, da deres frist for uttalelse gikk ut. Det kan i ethvertfall ikke være grunn til å overføre saken til søksmåls former vedrørende disse.
3. Vedrørende spesielt kjæremotpart nr. 1 er begjæring om utkastelse sendt Namsretten fordi også nr. 2 og 3 skulle dit. Denne begjæringen skulle sannsynligvis vært oversendt Namsmannen når innsigelser ikke fremkom for nr. 2 og 3.
Den kjærende part har idag tatt konsekvensen av dette selv, og fremmet ny begjæring for Namsmannen.
Det nedlegges slik påstand:
1. Fredrikstad Namsretts beslutning av 4. desember 1989 oppheves.
2. Stua Senter A/S tilkjennes saksomkostninger med kr. 1500,00."
Leif Pedersen og Johnny Brusevold har ikke kommet med bemerkninger til kjæremålet. Ann Kristin Eriksen har i kjæremålstilsvaret anført:
"Kjæremotparten er enig i at overføring til søksmåls former forutsetter at begjæringen om fullbyrdelse først er tatt til følge, jfr. tvangsfullbyrdelsesloven §53 første ledd. Bakgrunnen for at dette ikke er skjedd er følgende:
Den kjærende part sendte 7. august 1989 begjæring om utkastelse til Fredrikstad namsrett. Tvangsgrunnlag var utkastelsesklausul i h.h.t. tvangsfullbyrdelsesloven §3 nr. 9.
Etter tvangsfullbyrdelsesloven §20 skulle begjæringen vært sendt namsmannen.
Kjæremotparten har hele tiden vært klar over forholdet.
Hun anså det imidlertid som unødvendig å benytte feilen som grunnlag for avvisning. Det eneste som ville vært oppnådd var at namsmannen ville ha tatt begjæringen til følge og at kjæremotparten hadde brakt saken inn for namsretten gjennom klage. Reelt sett ville man da vært like langt. Følgen av en eventuell opphevelse i nærværende sak vil være tilsvarende.
Den kjærende part har gått inn på en realitetsbehandling i namsretten. Fra denne side har en derfor oppfattet det slik at selskapet har delt kjæremotparten - og rettens - oppfatning av at begjæringen reelt sett var tatt til følge og at det senere har pågått en klagebehandling.
Den kjærende part har selv forårsaket at saken har kommet i feil spor. Hertil kommer at A/S Stua Senter var interessert i en snarlig avklaring. Jeg kan derfor vanskelig forstå at selskapet har interesse av å få beslutningen opphevet.
Jeg oppfatter kjæremålet begrunnet i namsrettens saksbehandling. Ut i fra ovenstående kan jeg ikke se at det er begått noen feil som har hatt betydning for resultatet.
På vegne av kjæremotparten nedlegges slik påstand:
1. Byrettens beslutning stadfestes.
2. Ann Kristin Eriksen, eventuelt det offentlige, tilkjennes saksomkostninger."
Lagmannsretten bemerker:
Begjæring om utkastelse med grunnlag i avtale som nevnt i tvangsfullbyrdelsesloven §3 nr. 9 skal etter hovedregelen i tvangsfullbyrdelsesloven §28, jfr. også §234, fremsettes overfor namsmannen. Lagmannsretten legger imidlertid til grunn at namsretten har overtatt saken etter tvangsfullbyrdelsesloven §19 første ledd, men påpeker at det hadde vært en fordel om det hadde fremgått uttrykkelig at så var blitt gjort.
Når namsretten har overtatt saken, skal begjæringen behandles etter tvangsfullbyrdelsesloven §30 flg. Lagmannsretten kan ikke se at namsretten har fattet noen beslutning om at begjæringen er tatt til følge.
Etter tvangsfullbyrdelsesloven §53 er det et lovbestemt vilkår for rettens samtykke til overgang til søksmåls former at begjæringen om fullbyrdelse er tatt til følge. Namsrettens beslutning er derved i strid med loven Dette er en feil som lagmannsretten av eget tiltak skal tillegge virkning, jfr. tvistemålsloven §383, jfr. §403 annet ledd, jfr. bl.a. Rt-1969-1407. Namsrettens beslutning blir etter dette å oppheve.
Kjæremålet har ført frem. Saksomkostningsavgjørelsen utstår til den dom eller kjennelse som avslutter saken, jfr. tvistemålsloven §179 første ledd.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Namsrettens beslutning av 4. desember 1989 oppheves.
2. Saksomkostningsspørsmålet utstår til den dom eller kjennelse som avslutter saken.